LUTHERSK KIRKETIDENDE nr 15 - 20.11.2020
«Men hva med misjonen, Nordhaug?»
«Men hva med de andre?» spør Halvor
Nordhaug i tittelen på sin siste bok. Den handler om kristendommen og
religionene. Etter å ha leste boka sitter jeg igjen med spørsmålet: «Hva med
misjon, Nordhaug?» For Nordhaug begynner med misjon. «Er alle religioner like
sanne?»[1] Farfaren, Knut, reiste til Kina i 1915. Motivert av et kall via et
‘mannakorn’ om å «dra ut til hedningefolk langt borte». For han dreide seg om
alle de millioner av kinesere «som gikk mot evigheten uten livets håp i Jesus
Kristus».[2]
Nordhaug konstaterer at misjonsgløden
nå er bort. Stadig færre mener det er nødvendig og meningsfullt å støtte
misjonsarbeidet i fremmede land. Hva kommer det av, spør Nordhaug. «Må det bare
være én vei, nemlig Jesus fra Nasaret og kristendommen, som fører oss til Gud,
Sannheten, Den store meningen og frelsen?» Eller for å gjøre det mer personlig:
«Ønsker jeg at de som har en annen tro skal omvende seg og bli kristne? I så
fall hvorfor? Og hva med frelsen og det evige livet hos Gud, gjelder det bare
oss som kristne?» Dette er teologiske fundamentalspørsmål som angår forståelsen
av kirkens oppgave og oppdrag i verden. Nordhaugs forsøk på svar er
overraskende uforløst.
Misjon som personlig erfaring
Spørsmål om misjon er også personlige
for meg. Jeg fikk «kall til å reise ut» 50 år etter Nordhaugs farfar. Mitt
reisemål var også Øst-Asia. Ikke Midtens Rike, Kina, hvor det kommunistiske
bambusteppet hadde senket seg i 1949, men Soloppgangens Land, Japan. Jeg ble
sendt ut som misjonsprest av Det Norske Misjonsselskap (NMS). Formål for NMS er
«Guds rikes utbredelse blant alle folkeslag».[3] Min tjeneste var knyttet til Kinki Evangelisk-Lutherske Kirke[4] med rundt regnet 2500 medlemmer i et folkehav på 125 millioner mennesker.
Kristne i alle avskygninger utgjør til sammen en liten minoritet i Japan på
rundt 1%.
«Men hvorfor misjon i Japan?» Jeg vet
ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet. Svaret har for så vidt vært
enkelt. Jesus ga disiplene et misjonsoppdrag: «Jeg har fått all makt i himmelen
og på jorden. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler»[5]. Her hører også dåpen, opplæringen og dermed fellesskapet med. Mitt
bidrag har i denne sammenheng vært svært beskjedent. Jeg fikk være med å føre
rundt 25 enkeltpersoner til dåp «til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds
navn». Nå er statistikk i Guds rike egentlig uvesentlig. Jesus lærte oss at det
«blir større glede i himmelen over en synder som vender om, enn over nittini
rettferdige som ikke trenger omvendelse» (Luk 15,4-7).
Elefanten i rommet
Men underteksten under hele
misjonsprosjektet er knyttet til Nordhaugs spørsmål: Hva da med de andre? De
som ikke kommer til tro på den treenige Gud og blir døpt? Går de fortapt? Og
hva betyr det?
Det var sjelden gjenstand for
drøfting blant oss misjonærer i Japan. Uroen for de uomvendtes skjebne kom som
regel til uttrykk på bønnemøter. Bønnens format og språk muliggjør formidling
av forestillinger som ellers sjelden omtales. Det kunne være sterkt
følelsesladet. Og tidvis vanskelig å forholde seg til. Flere ganger har jeg
vært på nippet til å forlate et bønne- og vitnemøte. Frykten for fortapelsen
utfordret mitt Gudsbilde. Også for japanske kristne var skjebnen til
ikke-kristne familiemedlemmer et vanskelig tema både i et evighetsperspektiv og
i det praktiske familielivet hvor de avdøde æres med et eget alter i huset.[6]
Det er verdt å minne om at norsk
misjonsbevegelse i all hovedsak har vært preget av en sterk vekkelsestradisjon som
stiller folk på valg. Dersom en ikke omvender seg og kommer til tro vil en
kanskje ikke få en ny mulighet og dermed forbli ufrelst og fortapt. «Jeg taler
sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død
ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.» Ordene er hentet
fra Ole Hallesbys kjente radiotale fra Indremisjonens kveldsmøte i Storsalen i Staffeldtsgate
i Oslo den 25. januar 1953. For bedehusfolk var det kjente talemåter. Problemet
var bare at talen ble overført gjennom landets eneste radiokanal NRK. I beste
sendetid. «Alle» hørte Hallesby.
Talen skapte sjokkbølger i den norske
offentligheten. Den påfølgende helvedesdebatten ble et «kultur- og
teologihistorisk traume»[7]. En av mine forgjengere som
generalsekretær i NMS, Einar Amdahl[8], forsvarte Hallesby, «men ville rydde opp i de folkelige
vrangforestillinger om at Gud er en forstørret Hitler som kommer til å plage de
fortapte med fysiske pinsler i all evighet. Det alvorligste ved fortapelsen er
ikke fysiske lidelser i og for seg. Det alvorligste er Guds vredes nærvær».[9]
Jeg tror Amdahls prinsipielle forsvar
for fortapelsen fortsatt har mange følgere. Hva ville ha skjedd med Amdahl og
NMS om han hadde fulgt biskop Schjeldrup i hans kritikk av Hallesby? Jeg er
ikke i tvil. Det ville ha blitt krise i NMS. Amdahl kunne ikke ha fortsatt som
generalsekretær. På et plan ville han da ha plassert seg blant «de liberal».
Samtidig tok han bort det avgjørende motiv for misjon: muligheten for evig
fortapelse.
Nordhaugs eksistensielle håp
Men hva da med Nordhaug? Han
presenterer fire kjente religionsteologiske modeller: eksklusivismen,
inklusivismen, pluralismen og partikularismen. Han har viktige spørsmål til
alle modellene uten at vi går nærmere inn på det her. Da han startet sitt skriveprosjekt
anså han seg selv som «et sted mellom den myke eksklusivismen og
inklusivismen», nå vedstår han seg at «inklusivismen står meg nærmest»[10]. Han «åpner for at Guds virke utenfor den kristne kirke også kan ha
frelsende betydning».[11] Og ser to løsninger: Enten forkynnelse i «dødsriket» for dem som er døde
uten å kjenne Kristus[12] – eller frelse for alle, altså det som gjerne kalles apokatastasis-læren
eller lære om alle tings gjenopprettelse, apokatastasis panton[13] blant annet framholdt av den berømte
teologen Origines på begynnelsen av 300-tallet.[14]
Nordhaug er «med hjerte overbevist om
at apokatastasis må være det vi alle håper og ber om. Det kan ikke bli
kirkelære, men må være nettopp et håp, et kirkehåp»! Eller som han sier i den
siste setningen i dette viktige kapittelet som har gitt boka dens tittel[15]: «Håpet om apokatastasis må være eksistensielt for alle som har
hjertet på rett sted»! [16]
Dette eksistensielle kirkehåpet er
fjernt fra den tradisjonelle vekkelses- og misjonsforkynnelsen. Men Nordhaug kan
ikke oppgi tanken om fortapelsen fordi den har så tydelig plass både i Jesu
forkynnelse og i Det nye testamentet. I tillegg også i bekjennelsen. Derfor kan
ikke fortapelsen heller være fraværende i forkynnelsen. Men nå må vi bruke
«innestemme». Spørsmålet er om Nordhaug kunne ha formulert seg som
generalsekretær Amdahl om fortapelsen som «Guds vredes nærvær». Jeg er ikke
sikker, for Nordhaug tar ikke opp tråden om Guds vrede og fortapelsen som
straff. Hans problem er at han verken kan forkynne fortapelsens mulighet som
«en glatt selvfølge» eller proklamere en «bekymringsløs tro på apokatastasis»?[17] Jeg vil komme tilbake til begrepet «bekymringsløs» apokatastasistro. Men
først si noe om min egen veg.
I møte med døden
Livets store spørsmål brytes mot
erfaringen med døden. Tanker om død lever i en dialektisk spenning med
erfaringer vi gjør som mennesker. I kirken lever vi nær døden. I Japan var
forholdet til de døde enda tettere på enn vi er vant til i vår kulturkrets. Familiens
buddhistiske fedrealter skaper nærmest et fysisk nærvær av de som er gått bort.
Det utfordrer det kristne trosuniverset. I min tid som misjonsprest i Japan
opplevde jeg disse spenningene på nært hold både i gjennomføringen av
begravelsesseremoniene og i den pastorale rådgivningen. Begravelsene ble egentlig
bekjennelsessituasjoner framfor noen.
For 20 år siden ble jeg
folkekirkeprest i Norge. Da kom døden tettere på. Nå kunne det dreie seg om tre
begravelser i uka, ikke tre gjennom 12 år som i Japan. Men også her er gravkanten
kirkens mest fundamentale bekjennelsessted[18]. Når handlingen avsluttes med jordpåkastelse og velsignelse, overgir
presten/kirken den døde i Herrens gode hender – uten nødvendigvis å vite noe om
den avdødes trosforhold. Ritualet bærer med seg få umiddelbare referanser til
fortapelsens mulighet. I alle fall som en evig opplevelse av «Guds vredes
nærvær». Som prest ble det tydeligere og tydeligere at min teologi om Guds nåde
og kjærlighet omslutter alle mennesker. Men dreier dette seg om en
bekymringsløs apokatastasispraksis? Betyr det en spiker i misjonens kiste? Vi
vil komme tilbake til disse spørsmålene.
Reise i et vanskelig farvann
I praksis fulgte jeg altså, både som
misjonær og folkekirkeprest, Nordhaugs råd om å tale med innestemme om
fortapelsens mulighet. Ja, så forsiktig har omtalen av dette lærepunkt vært i
min forkynnelse at en knapt har kunnet høre det. Kjetil Grandals avhandling «En
kjærlighet med rom for alle?»[19] ga nye impulser. Jeg skrev en omtale til Kirke og Kultur: «Er det
grenser for Guds grenseløse kjærlighet?».[20] Turte jeg å følge Grandal helt ut når hans konklusjon inneholdt følgende
formulering: «Fortapelsens mulighet har ingen rettmessig plass ved siden av
håpet om apokatastasis i det kristne utblikk mot fremtiden»[21]?
Når jeg leser mine tjue år gamle
overlegninger, gjenopplever jeg den ubehagelige frykten for å bli vranglærer.
Det visste jeg en del om. Både som politisk radikal misjonsstudent på 60-tallet
og som fersk generalsekretær i begynnelsen av 90-tallet. Da dreide det seg om
«homofilisaken». [22] Jeg hadde inntatt en tydelig konservativ profil, og advart NMS mot å
bruke biskoper som forfektet den nye læren, som talere ved NMS arrangementer,
mens jeg samtidig forsøkte å bevare en kirkelig ansvarlig profil ved å godta
biskoper i Samarbeidsrådet for menighet og misjon som var under utvikling.
Dette ble veldig vanskelig da NMS skulle arrangere generalforsamling på Hamar i
1996. Skulle biskop Køhn inviteres til åpningsmøtet? Sterke krefter var imot en
slik invitasjon. Vi fant et slags kompromiss.[23] Men jeg opplevde situasjonen som
ubehagelig. Den strenge utgaven av «Calmeyergatelinjen»[24] har jeg aldri likt. Nå, fire år senere, var jeg selv i ferd med å bli en
liberal eks-general. Ikke bare i homofilispørsmålet, men også i det enda
større spørsmålet om å fornekte fortapelsen. Det ble my bråk da min endring i
homofilispørsmålet ble kjent mot slutten av det første året som domprost i Bodø.
Jeg ble i praksis svartelistet i min gamle organisasjon både lokalt og
sentralt. Fortapelsen gikk derimot under radaren for denne gang.
Men temaet dukket opp igjen med full
kraft etter et innlegg jeg hadde i Vårt Land høsten 2016, nå som biskop
emeritus: «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt»[25]. Det ble mange spaltemillimeter av det! Overraskende ble jeg året etter
invitert til å ha et innlegg på NMS sin generalforsamling i Stavanger. For
første gang siden 1999! Temaet denne gang var misjon og folkekirke. Her ble
også mine tanker om «de siste ting» berørt.[26] Samtalene etterpå avdekket både sympati, men definitivt mest sorg over
at jeg kunne være med på å undergrave selve grunnlaget for misjon.
Nordhaugs lavmælte kirkehåp rammes
ikke av slik sorg, selv om han i praksis har forlatt fortapelsen som tydelig misjonsmotiv.
Han avslutter boka med en bekjennelse: han vil fortsatt bruke livet sitt «til å
gi troen på Jesus videre. Det oppdraget engasjerer meg fortsatt, slik det har
engasjert kristne i snart 2000 år. En kirke som ikke vil drive misjon, er
utenkelig.»[27] Men hvorfor, egentlig? Er det fordi han ikke vet helt hvordan det går
«med de andre»? Han medgir riktignok at han «gjerne vil møte dem» igjen på den
store dagen.
Men for å unngå en bekymringsløs
proklamasjon av troen på apokatastasis, velger Nordhaug å tale lavmælt om
fortapelsen. Noe som i praksis betyr ikke-tale. For hva er fortapelsen hvis den
ikke inneholder en eller annen form for «Guds vredes nærvær»? Nordhaug har egentlig
trukket ut proppen av enhver tanke om en skremmende fortapelsesvirkelighet. På
meg virker dette uforløst. Etter mitt skjønn kan tanken om apokatastasis tvert
om fornye misjonsoppdraget.
Dommen, frelsen og livet
Dette dreier seg om to forhold.
Nordhaug er påfallende lite opptatt av definisjonen av frelse. Frelsen blir
gjennomgående knyttet til det evige liv.[28] Og dernest: manglende refleksjon rundt de sterke og forløsende bibelske
tekstene om dommen.
Først noen ord om dommen: I
VL-debatten høsten 2016 hadde Harald Hegstad og Jan-Olav Henriksen en artikkel[29] som nettopp peker på dette: «For en kristen gudstro står tanken om
dommen helt sentralt». De synes å forutsette at en apokatastasistro ikke tar dommen
på alvor. I så fall er vi nær den «bekymringsløs» apokatastasisforståelse til
Nordhaug. Men dommen er også for meg et helt sentralt nytestamentlig tema: En
dag skal vi alle gjøre regnskap for våre liv. Synden og ondskapen skal avsløres,
blottstilles og gjøres til intet i et siste dramatisk oppgjør med ondskapen i
tilværelsen. I tidens fylde vil Gud fullføre sin frelsesplan, skriver Paulus i
Efeserbrevet. Det betyr «å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i
ham». (Ef 1,10) I Filipperbrevet heter det: «I Jesu navn skal derfor hvert kne
bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at
Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2,10-11). Og i Kristushymnen
i Kolosserbrevet: «For i ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden,
og det som er himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset». (Kol
1,19-20). Hvem kan oppleve dette store sannhetens øyeblikk uten å komme til tro
på Jesus? Og hvem skulle bli satt utenfor når Gud til slutt blir alt i alle?[30]
Dette er ikke et «bekymringsløst»
apokatastasisbudskap. Det er forkynnelsen av et «levende håp» (1 Pet 1,3), som framstår
som svaret på den dypeste lengsel etter sannhet, helhet, ekthet, frihet,
forløsning som gjennomsyrer hele tilværelsen og gjenkjennes i de fleste
religioner. Er det ikke dette Paulus har erkjent da han skrev til menigheten i
Roma: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt,
som i fødselsrier». (Rom 8,22).
At de bibelske tekster inneholder
tydelige bilder av fortapelsens gru, er uomtvistelig. Domsbildene er
dramatiske, for eksempel i Mt 25 der sauene skilles fra geitene og de siste
skal «gå bort til evig straff».[31] Måtte det ikke bli slik ut fra det verdensbildet som det bibelske
materialet er en del av? For det dreier seg om livets alvor og frelsens
radikalitet i en verden fylt av ondskap og nød der den inkarnerte Guds
kjærlighet ble dømt til døden og hengt på et kors og hans etterfølgere ble forfulgt
på det grusomste? Det alvorlige bibelske
budskapet om dommen, også forstått som «alle tings gjenopprettelse», vender
blikket mot livet her og nå. Frelsen er til stede der mennesker lar godhet,
rettferdighet og frihet ‘blomstre’ («flourish»). Det nye testamentet flyter
over av fortellinger og tanker om slik ‘blomstring’. Og om vårt ansvar for å
stå på det godes side mens vi lever sammen med alle av god vilje.[32]
Hvor mange og hvem som tydelig og
direkte tar imot det levende håpet og blir knyttet til Guds nærvær gjennom det
kristne budskapet og det kristne fellesskapet her i historien, forblir et
mysterium. Det står ikke i motsetning til at alle en gang se alt slik det egentlig
er. Foreløpig forstår vi alle bare stykkevis. (1 Kor 13,9) Tanken om at alle en
gang skal se han ansikt til ansikt og bli inkludert i den frigjorte
virkeligheten, står for meg som et fornyende kirke- og misjonsprogram.
Spørsmålet om «hva da med de andre?» blir på en måte uinteressant. Vi kan gå
inn i en åpen og kreativ håpsdialog med virkeligheten rundt oss. Inkludert
medvandrere som tilhører andre religioner. Vi kan gjenkjenne, anerkjenne og få
ny innsikt om Guds nærvær og menneskelig ‘blomstring’ i dialog, refleksjon og
fellesskap med alle som ønsker det. Vi kan til og med be for hverandre og
sammen med hverandre i respekt for hverandres overbevisning selv om dette kan
være ømtålig og utfordrende og krever tydelige rammer som anerkjenner
hverandres integritet.
For vi tror at ingen ting «skal kunne
skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,39). En slik
tro gjør prestetjeneste på gravkanten fortsatt meningsfull, og hadde
omstendighetene gjort det mulig, ville jeg med glede ha reist ut til Japan
igjen som misjonær, som «forvalter av Guds mangfoldige nåde» (1 Pet 4,10) som
det heter i en av bønnene i ordinasjonsliturgien. Denne gang friere, tror jeg –
og like fylt av glede over hver den som kommer til tro på Jesus og blir døpt.
[1]
Halvor Nordhaug, «Men hva med de andre?», side 5. Utgangspunktet er lektor
Stokkes spørsmål i en time på Frydenberg gymnas.
[2]
Motivering gjengitt etter en generell formulering i Det Norske Lutherske
Kinamisjonsforbund gjennom 50 år, Oslo 1941, side 12.
[3]
§ 2 i grunnreglene lyder i dag: Det Norske Misjonsselskaps formål er i ord og
handling å vitne om Guds nåde i Jesus Kristus, og å bidra til den verdensvide
kirkes vekst og Guds rikes utbredelse blant alle folkeslag. – I 1842:
«Selskabets formaal er at virke til Guds riges udbredelse, fornemmelig blant
hedningerne, ved dannelse, udsendelse og underholdning ad missionærer og disses
medhjælpere.»
[4]
De første misjonærene kom til Japan etter vedtak på generalforsamlingen
29.6.1951. Se historiebeskrivelse: I tro og tjeneste – Det Norske
Misjonsselskap 1842-1992. Japan, B II, side 229-293. Tor B Jørgensen. - Menigheter fra Frikirkens ytremisjon og NMS
gikk sammen i Kinki-kirken i 1961. Kinki angir et geografisk område i det
vestlige Japan.
[5]
Mt 28,18-19. Jeg har bevart «ut» som er sløyfet i den siste bibeloversettelsen.
Πορευομαι har absolutt et
islett av å dra av sted, foreta en reise. Det engelsk «go» fanger dette bedre
opp enn det norske «gå».
[6] Jan-Martin Berentsen oppsummerer
en alminnelig oppfatning i formuleringen: «As for the pre-Christian departed,
the living may faithfully commit them into God’s righteousness and mercy”. J-M
B: “Grave and Gospel”, Brill 1985, side 244.
[7]
Ragnar Skottene: Gudsbilde og fortapelsessyn
En teologihistorisk analyse av norsk helvetesdebatt 1953-1957. Solum
forlag, 2003. Side 61.
[8]
Einar Amdahl (1888-1974), generalsekretær fra 1923-1957
[9]
Sitert etter RSkottene, side 56.
[10]
Nordhaug, side 65.
[11]
Nordhaug, side 18.
[12]
Den klassiske, bibelske referansen her er 1 Pet 3,18-20. Nordhaug, side 51.
[13]
Nordhaug, om Origines og alle tings gjenopprettelse, s 56-59.
[14]
Opprinnelig fra Alexandria. Levde fra 185-254 (det er noe usikkerhet om
eksaktheten av disse årsangivelsene).
[15]
Kapittel 2 Men hva da med de andre?, side 35-66.
[16]
Nordhaug, side 66.
[17]
Nordhaug, side 65.
[18]
Som nyinnsatt biskop hold jeg et foredrag for prestene i Sør-Hålogaland med
dette som tema.
[19]
Kjetil Grandal, «En kjærlighet for alle?», Unipub forlag, 2000.
[20]
Kirke og Kultur, 5/6-2000, side 563
[21]
Grandal, side 26.
[22]
Konferansen ble arrangert 31.oktober/1.nov 1993.
[23]
Vi brøt tradisjonen ved at biskopen ikke ble invitert til å hilse på det store
åpningsmøtet, men i en mindre sammenkomst med Misjonsselskapets ledelse i
forkant. Hun ble heller ikke invitert til å lede avslutningsgudstjenesten.
[24]
Her var også Hallesby en av strategene og hovedtalerne: «Farerne ved den
liberale teologi». Landsmøtet 15.-18- februar 1920 I Anledning av KIRKESTRIDEN,
Lutherstiftelsens Boghandel, 1920, side 37-52.
[26]
Utgangspunktet var en artikkel jeg var invitert til å skrive til NMS sitt
jubileumsskrift 2017: «Sendt sammen - NMS i 175 år», red Kjetil Aano. Min
artikkel: «Misjon og folkekirke, motsetninger – eller kan perspektivene
forenes?», side 73-81.
[27]
Nordhaug, side 150.
[28]
I innledningen til kapittelet om «Å leve i dialog» skriver han: Men
kristendommens forhold til religionene handler om mye mer enn frelsen og det
evige livet», side 67.
[29]
VL 25.10: Blir alle frelst til slutt?» - http://www.verdidebatt.no/innlegg/11665530
[30]
1 Kor 15,20-28, som Nordhaug siterer, side 57/58 hvor han drøfter Origenes bibelfortolkning
på dette stedet. Nordhaug omtaler også Ef 1,10 og minner om det følgende verset
hvor de Kristustroende beskrives som arvinger, forutbestemt til det etter Guds
forsett. Diskusjonen om forståelseshorisonten for dette verset, er omfattende.
[31]
Mt 25,46.
[32]
Fil 4,8: «Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er
til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»