Godt nyttår!

2012 blir stående som et viktig i år i norsk kirkehistorie – og i det norske folks historie. 21. mai 2012 ble Grunnloven endret. Den norske kirke er nå Norges folkekirke. Det står i Grunnloven! Og det har ikke stått der før (§16 der det før sto om kongens kirkestyre).

 

Og §2 er gått over fra å være en kirke- og oppdragelsesparagraf til en verdiparagraf. Før sto det: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», hvor medlemmene i denne «religionen» er forpliktet til «at opdrage deres børn i samme». Nå står det: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.» (Og det føyes til: «Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne»).

 

I tillegg skulle vi ha fått utredningen fra Stålsettutvalget (Sturla S). Et regjeringsutvalg for «tros- og livsynspolitiskk». Utvalget ble litt forsinket. Vi får deres innstilling i morgen (mandag 7.). Det blir spennende. For i tillegg til å vurdere lov- og regelverk for å sikre størst mulig grad av likebehandling av tros- og livssynssamfunn, skal utvalget også si noe om «hvilken plass religion og livssyn bør ha i ulike offentlige institusjoner, blant annet med hensyn til religiøs og livssynsmessig betjening, tilgang til bønne- /seremonirom, særlige krav til mat, klesdrakt osv.» og den skal si noe om integrering og deltakelse av livsynsmangfoldet på samfunnet fellesarenaer. – Denne utredningen kommer til å legge viktige premisser for den «religionspolitiske» diskusjon i lang tid framover også når det gjelder spørsmål som: skal vi fortsette med kirkevigsler og skal kirken drifte gravferdsvirksomheten? Jeg er for begge deler og er spent på utvalgets konklusjoner og hvordan dette vil bli tatt tak i det offentlige ordskiftet.

En ny tid – en truet kultur?

Smak på uttrykket «aktivt støttende religionspolitikk»! Det er nå et akseptert politisk grep. Det er ganske utrolig. Det er nesten utenkelig sett i et 60-års perspektiv. Og 60 år er det ikke urimelig å ha som et perspektiv. For i 1952 ble Sør-Hålogaland bispedømme ble opprettet. Da kom den første biskopen (en hadde så vidt vært innom på 1830-tallet, Kjerschow) til byen (Wollert Krohn Hansen). – Dette jubileet ble markert med det nye klokkespillet som ble innviet 1. søndag i advent. - Det har ikke manglet på kirkelige bekymringer for den kulturelle utviklingen. Noen fryktet, mens andre gledes seg på veg mot det mange mente ville bli et religionsløst samfunnet. Religionen så ut til å ha utspilt sin rolle. Det virket som sekularistene satt i førersetet.

 

Fortsatt er det en kjent posisjon.

 

Vi ble minnet om det i en debatt i Klassekampen i romjula hvor forfatteren som vi kjenner godt fra våre trakter, Dag Skogheim, (Klassekampen 27.12), jeg nevner han fordi jeg liker hans Sulis-fortellinger, var tydelig på sitt ideal med et samfunn med færrest mulig religiøse referanser i det offentlige rom. Religion er en privatsak. Og bør raskest mulig plasseres der – «i den private sfære». – Vi kjenner det igjen i diskusjonene om skolegudstjenester hvert år nå oppunder jul. Vi har utviklet en toleransekultur, som tar hindrer viktig verdiformidling. Det er interessant å registrere at det er mindre vanskelig de fleste stedene enn det var for noen år siden. Det skyldes både utviklingen av alternative tilbud, og en ny forståelse av betydningen av denne type verdiforankring. Mange har tenkt seg at muslimer ville være de skarpeste til å kritisere våre offentlige religiøse referanser. I VG skrev Assad Nasir, skribent og lærer, en uke før jul (15.12) at han ikke så noen vanskelighet med å være med ved skolegudstjenester. Og kulturminister Hadia Tajik har i alle medier fortalt om sin barndom og ungdom med viktige impulser fra det kristne ungdomsmiljø på hennes hjemplass utenfor Stavanger.

 

Religionen hører med i det offentlige landskapet

 

Og vi har fått en annen type kulturdebatt. Her har nettopp nevnte kulturminister kommet i fokus. Hva er egentlig norsk kultur? Hva betyr vår kristne kulturarv? Slik ble det spurt i Stortinget og det har avstedkommet en ganske omfattende debatt. Slik stortingsrepresentant Tybring-Gjedde selv har formulert det i en kronikk (Dagbladet 20.12) dreier dette seg om «den norske folkesjela», «nordmenns væremåte», vårt «tillitssamfunn basert på ordholdenhet, ærlighet og pliktoppfyllende overfor fellesskapet». «Vår felles historie, tradisjoner, språk, høytider, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, bosettingsmønster, naturen, matretter, verneplikt, nasjonalsangen og kongehuset».

 

Ja, dette er en stor debatt.

 

Den er ikke lett. Som samefolkets biskop får jeg visse vanskeligheter. Hvor hører denne minoriteten hjemme i dette landskapet? Som fremmedarbeidende misjonær i en annen kultur, Japan, over en 15 års periode, har jeg kjent noe av minoritetens problem på kroppen. Som «misjonsgeneral» (generalsekretær i NMS , 1991-1999) har jeg opplevd på nært hold «kulturkamper» i mange land. Som omreisende biskop har jeg sett hva «innvandrere» betyr i lokalsamfunnene våre.

 

Vi skal komme tilbake til dette, men foreløpig vil jeg si: At kultur alltid er i bevegelse. Den er alltid i forandring. Det er både indre og ytre påvirkningsforhold. Den viktigste kulturendringsfaktoren er kanskje mer enn noe annet vår materielle velstand, vår overflod og den nye medievirkeligheten med alle valgene og påvirkningsagentene. - I denne omgang kan vi begrense oss til å holde fast på vår nye grunnlovsparagraf: «verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv.» med tilføyelsene: Demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Den nye folkekirkens rolle og plass

 

Hva er kirkens rolle – og da ikke den «gamle statskirken», men «den nye folkekirkens» rolle inn i dette?

 

Den norske kirke kritiseres fra mange hold. Til nå har fokus vært på statskirken. Nå er det folkekirken. Dagbladet skrev om det på selveste julaften. Med utgangspunkt i den nye bispeutnevnelsen i Agder og Telemark bispedømme, mener de kreftene som vil stramme til i kirken, vil vinne fram, og dermed isolere kirken enda mer – og dermed «blir begrepet folkekirke ganske meningsløst». Redaktør Åmås i Aftenposten etterlyser kirkelige meningsbærere i debatten. Og vi har «gode venner» som stadig mener kirka er for grå og kjedelig, eller for utydelig og uprofilert. (Gelius og Eidsvåg)

 

Nå er ikke bildet helt entydig. Den samme kirka blir anklaget for å blande seg inn i politikken, og politikere har forskjellige partier har truet med og noen har også gjort det, melde seg ut av Den norske kirke. Det har vært klimaspørsmål, innvandringspolitikk, jfr reaksjonene på den siste høyesterettsavgjørelsen, palestinasak – og den nevnte utnevnelsen av ny biskop. En kan mene mye om kirkens rolle i disse spørsmålene, men når olje- og energiministeren, Ola Borten Moe, «belærer» kirka om at den ikke må blande seg inn i politikk i forbindelse med en bred kirkelig aksjon for å påpeke Statoils tvilsomme deltakelse i oljeutvinning av tjæresand i sårbare naturområder og i kjerneområdene for urbefolkningskulturer, da avdekkes en forståelse av kirkas rolle i samfunnet som i et historisk perspektiv er svært interessant, for å si det sånn. En skal selvsagt ikke forvente at den historiske kunnskap om «kirkens rolle», men kirken kjenner den historien og det ringer mange bjeller når politikere ber kirka begrense seg til åndelige spørsmål.

Kirka på «vårres sted»

 

Statistikken viser også en nedadgående profil når det gjelder oppslutning selv om Sør-Hålogaland scorer høyest med nesten 90% medlemmer. Det er nok ikke først og fremst spontanutmeldelsene, men viktige demografiske endringer – og dyptgående kulturelle endringer knyttet opp mot en ny overflods- og forbrukerkultur. Kirkene har ord på seg for å være tomme. Lederne som sagt, grå, pregløse og kjedelig. Og at budskapet framføres på en måte som ikke vekker interesse og ikke styrker tilhørigheten.

 

La meg først si: Vi har mye å arbeide med! Det er svært mange ting vi kan og bør bli flinkere med, kanskje ikke minst inn mot media. Men vi må ikke la oss blende av at virkeligheten er identisk med mediabildet.

 

Det skjer utrolig mye viktig og flott i menighetene våre.

 

Noe kan vi se i statistikkene, som vi må komme nærmere tilbake til når vi får dem for 2012. La meg bare understreke at antallet personer som nå er tilstede i kirken, antakeligvis er betydelig er langt større en tidligere. Deltakelsen ved nattverden langt bredere. Flere barn- og unge er berørt av kirkens tilbud.

 

Vi har greid to store omstillinger bra vil jeg si:

 

Det ene er tilpasningen til en ansvarliggjort lokal kirkelig administrasjon. Det fungerer med litt varierende karakter, og vi har store oppgaver med å forbedre strukturen, selv om kirken fortsatt vil være knyttet til kommunene.

 

Og vi har greid omstilling av presterollen fra å være altoppslukende til å bli nærmere tilpasset dagens livsformat. Jeg er stolt av det flotte presteskapet vi har – og av det gode fellesskapet som er i de lokale stabene med en etterhvert ganske sammensatt stillingsstruktur.

Vi har utfordringer.

 

Bevares. Både strukturelt og tjenestemessig. Og vi trenger stadig nye prester. Her er landskapet annerledes enn både i Danmark, Tyskland og for den sakens skyld, Sverige. Det er tankevekkende.

 

Som biskop kommer jeg mye rundt, og det blir selvsagt mye fest – eller spesielt tilrettelagt anledninger som jubileer og visitaser. Men jeg hører og ser mye. Og jeg er imponert og takknemlig. Den norske kirke, her i «vårres verden» står sterkt. Folk bryr seg om kirka. Kirka er en viktig institusjon og presten en viktig aktør. Jeg hører mye om prestene. Og det aller meste er faktisk positivt – det er ikke så lite overraskende, for en leder blir ofte gjenstand for klager.

La meg i tillegg peke på to forhold:

 

Betydningen av det nye trosopplæringsprogrammet, som har gitt oss et nytt løft når det gjelder opplæring gjennom tilknytning.

 

Og kirkens kulturarbeid - som ikke minst kantorene/kirkemusikerne er bærere av. Det har tidligere vært sett på som noe i tillegg og litt på siden av kirkens «egentlige virksomhet». Nå ser vi at det er en viktig og integrert del av kirkens væremåte. Musikken, estetikken, livsuttrykkene – og kirkehusene også som arena og ramme for kulturliv. På dette feltet har det skjedd en revolusjon gjennom en generasjon – og det er nå først vi begynner å ta det inn.

 

Min konklusjon er at Den norske kirke er i bedre forfatning enn det en kan få inntrykk av gjennom media. «Den nye folkekirka» har et sikkert ståsted.

Den store utfordringen er om vi makter i et nytt landskap når det gjelder bruk av fritid og engasjement – å utvikle en ny frivillighet. I Avisa Nordland gjorde Alfred Nilsen-Nygaard seg en del refleksjoner om dette. Først og fremst når det gjelder økonomi, men jeg utvider det til å gjelde frivillig innsats mer generelt. Hvordan involvere fler til deltakelse? Finner vi noen gode nøkler her, har vi kommet langt.

Er folkekirken en kirke?

Det er ikke et enkelt spørsmål. Vi har ikke så mye folkekirketeologi å hente fram fra Det nye testamentet. Der var kirken en minoritetsbevegelse under sterkt press. De måtte definere seg og ble definert som «de som var annerledes». Derfor er også de de teologiske metaforene knyttet til tette, mellommenneskelige bånd. Og avgrensningene er mange.

 

Dette passet godt i Kobe i Japan, men det passer dårligere på Vega. I Japan telte vi aktive medlemmer og hadde lister som kontrollerte deltakelsen! Det er ikke så lett i folkekirke-Norge.

 

I vår norske kontekst har en «strammere» teologisk forståelse av ordet «menighet» ført til at mange oppfatter det som at det er a- og et b-lag i kirken. Skal vi bruke skikkelig intern terminologi på det er noen «frelst» eller «personlige kristne». De utgjør liksom menigheten. Og så er det alle de andre. De døpte som kan kalle navnekristne, som nærmest er å oppfatte som «misjonsmark». Ordene kan variere. Sporene ser vi. Og mye skremmer. Kanskje det vanskeligste er: Noen er utenfor og noen er innenfor – og ikke minst hvem avgjør det og hvem har rett til å sette på merkelappene.

 

Kan vi snakke annerledes om kirken?

 

Det har opptatt meg mye – ikke minst med bakgrunnen fra Japan og misjonsbevegelsen.

Jeg har kommet til en slags klarhet. Jeg har hatt et «syn» - og det er knyttet til Jesu egen måte å snakke om Guds rike på. Han bruker noen spennende bilder om ugress i hveteåkeren, det lille sennepsfrøet, og surdeigen eller gjæret. (Mt 13). Poenget med alle fortellingene er at det er vanskelig å skille ut og trekke opp klare grenser. Vi kan ta det som en anvisning på vi ikke skal være opptatt av utenfor/innenfor, av grensene og merkelappene. De kvalitetene som Jesus stadig fokuserer på dreier seg livet her og nå. Hvordan vi lever og møter hverandre, møter mennesker.

Folkekirken og kulturarven

 

Skal vi si litt om dommedag?

 

Det var jo noen som mente den skulle komme 21.12.12. I Matteusevangeliet beskriver Jesus en «domsscene» (25) og det det da blir snakk om: Hva gjorde vi med de menneskene vi møtte: de sultne, de tørstende, de fremmede, de nakne, de syke, de som var kastet i fengsel. Det dramatiske høydepunktet i historien er at Jesus sier at han var der i det møtet som den sultne, tørste… - For den kristne kirke er dette en fundamental utfordring.

Jesus er der utenfor. Kan vi da la være å være opptatt av innvandrere og flyktninger? Av romfolk? Av minoriteter og urfolk? Av moderne slavehandel som «Leah» som traffickingoffer, av Behrooz som iransk konvertitt, av amerikaneren Michael som Norge ikke ville anerkjenne, men heldigvis fikk bli værende. Av internasjonal rettferdighet, fred, forsoning.

 

Her tenker jeg vår virkelig «kulturarv» er å finne.

 

Den er i utgangspunktet ikke norsk, men universell. I den grad vi finner spor av denne type verdier i våre norske tradisjoner, er den norske kulturen en «god» kultur. Det er i dette landskapet kirken, som folkekirke, har sin rolle. Som brobyggende, nettverksbyggende, inkluderende, grenseoverskridende. Banalt og enkelt sagt: Jeg tror ikke det er noen sterkere kulturell kraft enn godhet og medmenneskelighet. Når kirken er på sitt sanneste, så representerer den disse verdiene.

 

Men hva med miljøengasjementet?

 

Hører det med i denne lista knyttet til medmenneskelighet? Ja! I all enkelhet på tre måter: Vårt misbruk av jordas ressurser truer framtidig liv. Vår grådighet hindrer oss i å finne måter å fordele godene på en bedre måte. Vår respektløshet overfor skaperverket viser at vi har mistet ydmykheten overfor tilværelsen/Gud. Tenk på de vakre bildene fra bergprekenen: Om liljene på marken og fuglene under himmelen som ikke er opptatt av seg selv, men lever og fungerer i all sin skjønnhet innenfor de rammene som er gitt dem.

Kirkas enestående hemmelighet

 

Men trenger vi en kirke for å si oss noe om alt dette?

 

Ja! Og det er den store hemmeligheten.

 

Jesus har vist oss dette livet. Han har gitt oss det. Han er nær oss fortsatt. Derfor er gudstjenesten viktig! Derfor skaper vi kirkehus. Derfor skaper vi kunst og kultur. For å peke, for å skape bevissthet, for å finne møteplasser – med andre mennesker på samme vei og i møte med han. Derfor er liturgien vår så viktig. Sangen. Bønnene. Måltidet.

Fokus er ikke på oss, men på han som vi har møtt i dagens tekster: Jes 51, Mt 2, 2 Kor 4. Lyset som stråler fram fra hans ansikt, for å bli terminologien fra 2 Kor 4. I dette lyset fra hans ansikt – ligger folkekirkas framtid som en raus og inkluderende folkekirke. Den er i ektheten og varmen i dette nærværet, gjerne sårbart og misforstått – at Guds rike lever. Her er kirken i bevegelse – den er i misjon. For dette må deles.

Folkekirke inn i en ny tid

La meg avslutningsvis si at jeg ikke er bekymret for Den norske kirkes framtid. Vi har et godt strukturelt utgangspunkt. Vi vil være sikret en basisøkonomi som gjør mange ting lettere for oss. Det vil slik sett ikke bli radikale endringer som kommer fra Sturla Stålsett i morgen. Jeg tror ikke vi skal være redde for å engasjere oss og si fra i «kontroversielle» saker.

Det spennende og utfordrende er om vi vil reflektere noe av lyset som skinner i Jesu ansikt på en slik måte at det fører nye mennesker inn i aktiv deltakelse med det de har, der de befinner seg.

 

Og greier vi å framstå som et åpent og grenseløst fellesskap som henter sin inspirasjon fra det ansiktet som hadde gjort så sterkt inntrykk på Paulus (dagens tekst/2 Kor 4). Det er mange utfordringer, men det tydeligste signalet vi kan gi er hvordan vi forholder oss til hverandre innenfor dette fellesskapet.

 

Jeg blir oppriktig lei meg når den nye biskopen får «pes» fordi han har varsomhet overfor å forestå gjengifte. Jeg er helt uenig med han både teologisk og pastoralt, men vi må tåle mangfold. Det blir spennende når det samlivsetiske utvalget kommer med sin innstilling om kort tid.. Makter Den norske kirke å leve med to syn og to praksiser når det gjelder homofilt samliv? De greide å holde kirken sammen over den skarpe grensen mellom jødisk renhetsteologi og frie «nykristne». (Apgj 15). Det gikk på dypt vann for dem. Men de fant en vei. Da må vi greie det. Og jeg tror det vil være et viktigere signal enn vi forstår for å vise hva folkekirken egentlig dreier seg om. Kirken hvor det rom for alle, fordi vi alle er totalt avhengig av Guds nåde.