tirsdag 21. september 2010

Himmelsk malapropos


Journalist Anne Grenersen har et apropos i Avisa Nordland 16. september med tittelen ”Himmelsk faneflukt” og følgende kraftsats som oppslag: ”Et liv etter døden vil Kirken helst ikke høre snakk om”. Her tror jeg Grenersen må være ualminnelig slett informert. I en hver gudstjeneste er det et grunnleggende fokus at Jesus Kristus er stått opp fra de døde og at det har skapt en horisont av håp i våre liv med det Paulus et sted uttrykker i poetisk form: at vi en gang skal få ”se han ansikt til ansikt”. Kirken er slik sett vendt mot det nye livet i oppstandelsens evighet. Kirken hviler på en tro om et liv etter døden. Det snakkes det mye om i kirken. Her er det ikke snakk om noen faneflukt.

Hvordan dette oppstandelsens liv arter seg fra det øyeblikk vi trer over dødens grense, vet vi lite om. Bibelen er svært tilbakeholdende med konkrete beskrivelser og den taler i billedspråk som er preget av sin samtids forestillinger om himler og avgrunner. At det i dette rommet av refleksjoner og erfaringer om den skjulte verden, er tydelige spor av en tale om engler og visjoner, drømmer og varsler, er kjent for enhver som leser Bibelen. Kirken har forholdt seg på forskjellig vis til slike erfaringer. Gjennom de siste tiår har det foregått en ”oppjustering” av Den norske kirkes engasjement på dette feltet. Det er skrevet mange artikler og bøker om engler for eksempel. Pilegrimstradisjoner som åpner for en annen type spiritualitet, har trengt langt inn i kirken. Meditasjon og åndelig veiledning har fått en ny plattform. Derfor blir det helt galt når Grenersen påstår at kirken skulle mene at ”engler ikke har noe med religion å gjøre”. Innenfor rammen av Den norske kirke hører englene hjemme. For noen konkret og erfaringsbasert, for andre i alle fall som et debattema. Slik også mange kan fortelle om guddommelig nærvær ved ”påminnelser”. I dag taler en for eksempel i vide kirkelig kretser inkluderende om ”Snåsamannen”, og en viser respekt for sjamanistisk tradisjon i en samisk kontekst. Vi erkjenner at mye er uforklarlig. Vi forstår bare stykkevis og delt som kjarismatikeren Paulus et sted vedgår. I dette innsideperspektivet, er det underlig å lese Grenersens apropos. For meg fortoner det seg mer som et malapropos.

Når det gjelder de døde, er Bibelen tydelig på at vi ikke skal oppsøke kontakt med dem. Døden setter en absolutt grense. Det betyr ikke at ikke mange ”føler” nærværet av en som nettopp er gått bort, kan ”snakke med” vedkommende og oppleve kommunikasjon. Slike fortellinger har mange prester hørt – og møtt med respekt. De døde lever slik sett med oss i kortere eller lengre tid etter atskillelsen. Og kanskje er det dette prinsessen har forsøkt å si noe om.  Men det er noe ganske annet enn aktivt å oppsøke de døde til en ”faktisk samtale”. Slike ”samtaler” stiller jeg meg svært tvilende til, og jeg vil på det tydeligste fraråde det. Her er mulighetene for manipulasjon og misbruk overhengende.

Det er en vakker og viktig tradisjon vi har i vår kirke at vi lyser fred over de avdødes minne. Det betyr at vi skal la de få hvile i fred – til oppstandelsens morgen når og hvordan den måtte skje utenfor vår begrensede kunnskap. Bundet som den er av forestillinger om tid og rom. Kirken er ikke redd for å snakke om livet etter døden. Men vi ønsker å la de døde få være i fred.

Tor B Jørgensen
Biskop i Sør-Hålogaland

Denne teksten sto på trykk i Avisa Nordland 21. september 2010 og var et svar på et innlegg i spalten "Apropos" av  journalist Anne Gregersen titulert "Himmelsk faneflukt", som sto på trykk i samme avis 16. september 2010. Gregersens innlegg er, med hennes tillatelse, publisert nedenfor.

Himmelsk faneflukt

Det har vært et himla liv etter at prinsesse Märtha Louise sto fram og fortalte at hun har evnen til å kommunisere med døde personer.
Utspillet har fått både biskoper, psykologer – og selveste Snåsamannen – til advare mot prinsessens budskap.

Nå har riktig nok de to bak «Engleskolen» Astarte Education i en pressemelding sagt at kurset «Møt din skytsengel» ikke handler om kontakt med døde mennesker:   «Våre kurs har ingenting med religion å gjøre. Tema for kurset på Sola skal ikke være og har aldri vært tenkt å ha fokus på kontakt med de døde, men tvert imot om livets mange muligheter og møtet med skytsengelen».

Vel nok kan vi måpe av forbauselse over at den norske kongehuset faktisk har en selvutnevnt yppersteprestinne som nummer fire i arverekken til tronen.
For oss vanlige dødelige – som verken snakker med engler eller bestemor – er det enda vanskeligere å forstå at engler ikke har noe med religion å gjøre.

Det er også et stort tankekors at Den norske kirkes kvinner og menn distanserer seg så veldig fra engler og ånder. Misjonsselskapet vil heller ikke ha noe av kontakt med døde i sine lokaler. Biskopen i Nord-Hålogaland mener at det slett ikke bare er å løfte av røret og får kontakt med sin skytsengel. Preses for Bispemøtet i Den norske kirke, synes det å ha kontakt med de døde er et fremmedelement i den kristne tro.
Men er det ikke nettopp det kirkens kvinner og menn prediker; at det finnes engler (opptil flere stykker med ulike funksjoner), og at det er et liv etter døden?

Og hvis det virkelig er et liv etter døden; hadde det ikke vært ok om noen kunne bekrefte det?
Som en oppmuntring til troende kristne som fortsatt vandrer i denne verdens jammerdal; og som en slags hilsen fra oven?
Eller hvor det nå er?

Det er helt greit å mene at Märtha Louise er en sjarlatan på linje med andre som beriker seg på menneskenes håp om kontakt med det hinsidige. Det kan selvfølgelig også Den norske kirke mene.
Men er det ikke rart at både misjonsselskap og kirkeledere avskriver konsekvensene av selve essensen i deres egen lære?

Knapt en sjel tror lenger på Hallesbyes helvete, som for øvrig ble offisielt avskaffet også av paven i 2002.
Engler er det offisielle Kristen-Norge svært så forsiktig med å gå god for, selv om de uttrykkelig er nevnt i testamentet.
Og et liv etter døden vil Kirken helst ikke høre snakk om når noen faktisk tar den over 2000 år gamle påstanden på alvor.

Bannlyst blir den som våger å argumenter for at jomfrufødselen kan ha funnet sted...

Anne Grenrsen,
Journalist
Avisa Nordland

1 kommentar:

haraldhauge sa...

Gratulerer med blogg. Blogging er bra, både for den som blogger og for den som leser.

Takk for en god kommentar til en rar sak. Grenersens tekst var underlig lesning. "Bannlyst blir den som våger å argumenter for at jomfrufødselen kan ha funnet sted..." -? Nevner vi ikke jomfrufødselen eksplisitt i Credo hver søndag, da? Jeg gjør i hvert fall det. Det har ikke kommet noen bannbulle i posten ennå, så langt jeg har kunnet registrere.

Alt dette med å kontakte døde (eller ikke) aktualiserer et tema som jeg har grunnet på en stund. Kirka bekjenner troen på at Jesus ble reist opp etter å ha gått igjennom døden. "Kristus døde, Kristus sto opp, Kristus skal komme igjen." - dette er rimelig basic, ikke sant. Så regner vi med en 40 dagers periode mellom oppstandelsen og himmelfarten. I løpet av disse 40 dagene heter det jo at Jesus underviste sine disipler. Det har etter det jeg har forstått vært vanlig å anta at mye av den apostoliske tradisjonen har sin forankring i disse samtalene. Da er det i grunnen nokså slående hvor lite rom det er for mer eller mindre jordnære spekulasjoner om hvordan livet etter døden arter seg i denne tradisjonen. Jesus hadde tross alt nettopp vært der, på den andre siden, og han hadde vendt tilbake. Men det virker ikke som om han var så gira på å avlegge rapport fra sine reiser i det hinsidige, for å si det sånn.

Skal vi ta kirkas tradisjon på alvor på dette området ser det ut som om Jesus ikke har ofret tid på å si noe om dette i det hele tatt. Det er et ganske tydelig signal til oss som kirke, synes jeg. Slik skal det være: Kirka tror på et liv etter døden, men avstår samtidig fra å spekulere i hvordan dette livet arter seg, annet enn å slå fast at det er "i Kristus".

Til slutt vil jeg - dersom jeg får lov - ta med et lite á propos til de siste dagers diskusjoner i Vårt land om hvorvidt døden er en endelig adskillelse eller ikke.

Jesu oppstandelse er Guds ord/budskap/"statement" til oss: Vår relasjon til Gud i Jesus Kristus tar ikke slutt ved døden. Dersom vi alle kan ha en fortsatt relasjon til Jesus også etter døden, da kan det vel også være rom for å tenke at våre mellommenneskelige relasjoner kan fortsette i en eller annne form i og med Jesus. Men hvordan denne fortsettelsen arter seg - ut over at det finnes noe slikt - det er det vel ikke gitt oss å si eller mene så mye om.

Jeg tror i det hele tatt at en smule tilbakeholdenhet på dette området er et sunnhetstegn. Rett og slett.

Legg inn en kommentar