Se bilder fra biskopens nyttårsmottakelse
Ett julebrev skilte seg ut i årets julepost. Det kom fra Jerusalem. Fra den lutherske biskopen i Det hellige land og Jordan, Munib Younan. Brevet hadde overskriften: ”Frykt ikke”. Gode ord ved overgangen til et nytt år, hentet fra en fortelling som har sitt opphav fra betlehemsmarkene i Munibs bispedømme. Der rår nå frykten. Mangelen på fred og rettferdighet skaper frykt. Frykt for ”de andre”. Frykt for framtida. For det voksende hatet, skriver Munib.
Det gjør inntrykk å lese et slikt brev. Det viser hvor forskjellige forhold vi lever under i verden, og hvor forskjellige forholdene for kirken er. Avstanden er stor mellom murene som bygges i biskop Munibs bispedømme og den trygghet vi lever under her i Sør-Hålogaland. Det er fortsatt ”langt sør tel Betlehem”, som Trygve Hoff sier i sin nordnorske julesalme.
Men på tross av avstand og forskjellighet angår situasjonen i Midt-Østen oss. Jeg bærer på en drøm for 2011: At det kunne bli det store fredsåret! Tenk om de politiske lederne kunne våge seg inn på fredens vei, og valgt dialog og forhandlinger framfor provokasjoner og ørkesløst maktspill. Med fokus på verdier som alle lengter etter: Fred og rettferdighet. Ringvirkningene ville ha vært enorme.
Det er en side ved dette fryktbildet som er spesielt utfordrende og komplisert. Det er religionenes betydning og rolle. Ikke minst gjelder det islam og kristendom. Deres historie kan fortelles på mange måter. En slik fortelling er at religionene har vært brukt i fryktens og hatets ærend. I vår norske kontekst har det sjelden vært snakk om fysisk vold. Men spør den samiske minoriteten i vår landsdel hvordan den har opplevd norsk øvrighet opp igjennom historien med kirke og prest i førersetet. Og den velmente fornorskningspolitikken som skulle ”befri” samene fra deres ”mindreverd”. Det har vært et arrogansens fryktregime.
Og hva skjer når verden nå blir mer og mer multikulturell? Det er et muslimsk kultursenter i Bodø. Når får byen sin første moske? Det bor muslimer i svært mange av våre menigheter. Hvem hadde trodd det for en generasjon siden? Hvordan takler vi det? Møter vi denne utfordringen med frykt? Frykt som bygger murer? Det er ting som tyder på at den usynlige murbyggingen er godt i gang. Og det er ikke vanskelig å finne grunner til en voksende angst. Sett i et norsk kultur- og verdiperspektiv, utfordrer islam på mange plan. Islamistisk inspirert terror er en årsak. Uttalelser om muslimske misjonsambisjoner, en annen. Manglende respekt for tros- og ytringsfrihet, for likeverd og likebehandling i tradisjonelt muslimske land, en tredje – og for meg kanskje det vanskeligste og mest utfordrende.
I året som ligger bak har jeg møtt flere som lider under manglende trosfrihet. Religionsskifte er i utgangspunktet umulig og under alle omstendigheter farlig i mange land. Det er opprørende. Det er deprimerende. Men da kommer bispebrevet fra Jerusalem med sin viktige påminning: Frykten må ikke få overtaket. - Og alt i alt er jeg optimist. Det er mange positive tegn i vår norske kontekst. Islam har som kirken, mange ansikter og mange røster. Det er åpenbart endringsprosesser på gang i mange muslimske miljøer. De felles menneskeverdiene har en egen iboende dynamikk og de har også dyp klangbunn i islamsk religiøsitet.
Vi skal ikke gå så langt tilbake for å møte en patriarkalsk og autoritær kirke som styrte samfunnets verdihierarki. Dødsstraff, demokrati og religionsfrihet er noen stikkord. Kvinnesyn og samlivsetikk er andre. I kirken har vi lært oss å lese mange av våre religiøse tekster på en ny måte. Utviklingen i norsk islam vil sikkert følge andre mønstre, men mange muslimer ser i dag en rekke av våre ”liberale” verdier som en del av sitt eget verdiunivers. En slik utvikling fremmes derimot ikke der fryktmurer bygges eller der religionen nektes plass i det offentlige rom. Den fremmes der tanker og ideer kan brytes i åpent lende, og vi møter hverandre som medmennesker - uten frykt.
Tor B Jørgensen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar