En høyst oppegående folkekirke

Biskopens nyttårstale 2012 – Bodø Domkirke 08.01.12

I

2012: Ny grunnlov – ”ny” folkekirke

2012 blir et kirkehistorisk år. Grunnlovsparagrafer som har gjort Den norske kirke til en ”Statskirke” blir borte. Nå heter det i § 2:

«”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere der bekjender sig til den ere forpligtede til at oppdrage deres Børn i samme»,

og det blir nå til:

«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal kre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»

I sannhet en ny tid.

For ikke å snakke om endringene i § 16. I dag sier den noe om at ”Kongen anordner al offentlig Kirke- og Gudstjeneste”.

Dette forsvinner og i stedet kommer:

”Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten. .. Alle Troes- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje”.

Kirke på sotteseng?

Gir det fortsatt mening å snakke om folkekirke? Vil den kunne bestå? Er den ikke allerede på sotteseng? Mange mener tydeligvis det. Vi får stadige mediedrypp som viser tilbakegang – og jeg hadde nær sagt: Det skulle bare mangle. Fra å ha hatt en fullstendig lovbestemt og ”understøttet” monopolsituasjon gjennom århundrer, kan det medlemsmessig bare gå en vei statistisk og det er nedover. Religionsfrihetsprinsippet tilsier det. Endringer i sammensetningen av befolkningen tilsier det. Dyptgripende kulturelle holdningsendringer tilsier det.

Deltakelse er derimot et mer åpent spørsmål og en utfordring. Men dette har også sammenheng med viktige endringer i livsmønstre med utgangspunkt i økt velstand, styrkede kommunikasjoner, økte fritidstilbud, og medietilbud. Selvsagt merkes dette i kirken som i mange andre tilsvarende institusjoner og organisasjoner.

Et nostalgisk perspektivTenk om vi kunne vende tilbake til tida før TV, uten særlig organisert fritid, uten de store reisemuligheter, da vil en del ting sett annerledes ut. Og dette gjelder ikke bare den yngre generasjon. Bare tenk på hvor mange av Bodøs voksne befolkning som er i Syden i ”halve året”. Det merkes både her og der.

Holder overraskende godt stand

For meg er det mer overraskende at kirka holder så godt stand som den gjør! Folkekirka er overraskende oppegående.

Et apropos til fjorårets julestatistikk 2011La oss bare ta et lite lokalt apropos til nyhetsmeldinger om nedgang til julegudstjenester. Den store endringen har vært fra 1. dag til julaften. Men ut fra mine stikkprøver, har deltakelsen holdt seg jevnt høyt på julaften de senere årene. Her i Domkirken var 2.300 til stede på julaftensgudstjenestene, og mange måtte snu da dørene måtte stenges til den klokka 14! – La oss også ta med at det på årsbasis er nesten 50.000 som er innom Domkirka. Vel 12.000 av disse er på gudstjenester. Og det har vist en økende tendens. Det vil variere noe fra år til år avhengig av forskjellige forhold som for eksempel antallet dåp, hvilket har økt betydelig. Og så hadde vi besøk av Joralf Gjerstad en helg. Det gav utslag. Vi skal heller ikke se bort fra den dramatiske tida etter 22. juli. 

II

Nærvær i kriser – noen refleksjoner etter 22. juli

Noe av kirkens styrke viser seg ved dens nærvær når livet settes under press. Var det ikke det vi så i tida etter den 22. juli? Kirka bare var der. Som hus. Som atmosfære. Som ramme. Som ”sted” både i fysisk forstand og som sted for nye og gamle ritualer. Det er sted for stillhet. For smerte. For refleksjonen. For ettertanken. For de ”de evige ordan” som Trygve Hoff så flott uttrykker det i Nordnorsk julesalme.  

Mange ble overrasket over kirkas nærvær i krisen. Noen ble til og med provosert og mente kirka utnyttet situasjonen. Det var ikke tilfelle. Kirka hadde ingen forberedt strategi. Ingen spesiell plan. Det bare ble sånn. Kirka bare var der. Vi så det her i Bodø også.  Kirka som rom - og kirke som et varsomt medmenneskelighetens nærvær der og da.

Kirkens hverdag

Egentlig er dette verken overraskende eller nytt. For slik er det året igjennom. Livet i møte med døden er kirkens hovedmodus. Mellom 70 og 80 begravelser i året her fra Domkirka. Mer enn en i uka. Om lag 7000 mennesker tilstede ved disse avskjedene igjennom et år. Det er klart det gjør noe med oss. Fra dramatikken i møte med ”brå og vond død” til de vemodige følelsene knyttet til liv som går mot sin slutt når menneskene er mette av dager og kreftene ebber ut. Dette er kirkas hverdagserfaringer. 

Jeg tror denne delen av folkekirkas nærvær er dypt underestimert i vurderingen av kirka betydning i vårt folk. Det er ikke forstyrrende ekstraarbeid, men en del av hovedvirksomheten.
Det er vakkert fanget inn i en liten bok som kom for et par år siden (2009) av Kristoffer Schau da han besøkte begravelser hvor det ikke var nevnt noen pårørende. ”På vegne av venner” kalte han boka – og gir et sterkt inntrykk av kirkens seriøsitet og evne til å skape verdighet også i slike situasjoner fylt av respekt for levd liv. 

Dokument 2083

22. juli aktualiserte et annet stort tema: Frykten for innvandring og hatet mot muslimer. Gjerningsmannen hadde skrevet et stort dokument: ”2083 – En europeisk frihetserklæring”. Jeg har skrålest igjennom den merkelige skriftsamlingen. Det har vært skremmende lesning. Det forteller om en verden som jeg ikke har hatt kjennskap til. Nettsteder og blogger har blitt møtested og skapt nettverk av likesinnede hvor ansikt-til-ansikt-kommunikasjon og reaksjoner fra det offentlige rom er blitt borte. Det er blitt meningsdannelse og virkelighetsforståelse i bobler. I det miljøet Anders Behring Breivik har oppholdt seg, har en operert med enkle forklaringsmodeller på verdens og spesielt Europas elendighet. Den rådende politiske eliten har lagt Europa åpent for å overtas av Islam, er en hovedtese. Det de ikke greide da tyrkerne forsøkte å invadere Europa i 1683, men ble drevet tilbake, er i ferd med å skje nå, om vi ikke våkner og starter en motoffensiv slik at 2083 kan bli året da Europa igjen fordriver Islam fra vårt kristne kontinent slik de gjorde for 400 år siden, og det kristne Europa igjen få en lederrolle i verden. En god analyse av dette nye fenomenet finnes i Øyvind Strømmen «Det mørke nettet».

Konspirasjonsteorier og hat*

Et slikt verdensbilde bygger på forenklede historiske forklaringsmodeller og subtile konspirasjonsteorier. Det gjelder for eksempel teorien om at det eksisterer en hemmelig avtale mellom EU og de arabiske middelhavslandene som går tilbake til 1970-tallet. Her er det tegnet en visjon av et felles Eurabia som vil bli en ny maktenhet mot USA og Israel. Det forutsetter «fred» mellom det kristne Europa og det muslimske Midtøsten som i praksis legger Europa åpent for islamisering. Derfor blir aggresjonen ikke bare rettet mot Islam, men også den europeiske politiske og kulturelle elite. Den norske bloggeren Fjordman, som vi nå vet er Peder Are Nøstvold Jenssen, har over lengre tid skrevet bloggartikler med et tilsvarende utgangspunkt, og han er en av de viktigste bidragsyterne i «2083».

La meg si at det også finnes en mindre grov utgave av denne litteratur, men som peker på noe av de samme trekkene og hviler på noe av den samme virkelighetsforståelsen. Det gjelder for eksempel Ole Jørgen Andfindsen: ”Selvmordsparadigmet – Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet” (2010). Anfindsen har etter 22. juli beklaget noe av sin språkbruk og ikke minst bruken av Fjordmann. Også Halgrim Bergs bok: ”Amerikabrevet. Europa i fare” (2007) og Hanne Nabintu Herlands ”Alarm – Tanker om en kultur i krise” (2010), kan nevnes med det samme forbehold. Herland er mer fokusert på kampen mot ”klassisk” kulturradikalisme som truer vår kristne kultur, uten den samme brodden mot Islam og uten tilslutning til teorier som Eurabia.

Ubehagelige historiske minner

Frykt og hat rettet mot en ”folkegruppe” og mot en ”religion” som blir årsak til all elendighet, og derfor fordrives/utryddes, gir en ubehagelig gjenklang i Europas egen historie. Strukturelt er slike forenklinger med utpeking av en kollektiv ”synder”  svært nær den nazistiske antisemittismen.

Slike forenklede forklaringsmodeller finner vi også igjen i andre dramatiske etniske konflikter. Religion har dessverre ofte blitt brukt som markør i et slikt fryktens og hatets landskap. Selv i vår liberale grunnlov fra 1814, ser en slik spor først og fremst rettet mot Den katolske kirke – og mot jødene!  - Det kan også være på sin plass å minne om at en del kristen argumentasjon mot norsk medlemskap i EEC på 70-tallet brukt konspirasjonsteorier om katolsk kontroll over hele Europa som begrunnelse for sin motstand.

To bilder

Et bilde gikk verden over en uke etter 22. juli. Det var av sokneprest Anne Marit Tronvik og imam Senald Kobilica foran en kiste ut fra Nesodden kirke. Det forteller noe om det svaret som ble gitt i vårt norske samfunn, sammen med alle blomstene og store folkemønstringene. Vi står sammen i nøden. Hatet skal ikke seire. Ondskapen ikke få det siste ord. Igjen og igjen ble de tre ordene som Paulus summerer opp sin ode til kjærligheten i første korinterbrev gjentatt og gjentatt:

”Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten”.

Det andre bilde bærer jeg på i mitt indre. Det er også et sterkt bilde i et helt annet format enn det fra Nesodden. Det er samme fredagen, den 29. juli. Fra et enkelt lite møte i det enkle muslimske kultursenteret her i Bodø, det nærmeste vi kommer en moske. Usikkerhet og frykten preget fortsatt det muslimske fellesskapet. Gjennom tidligere kontakt, var det nå mulig å få en avklarende, og jeg tror, beroligende samtale med det muslimske miljøet i vår by. Dialog og fellesskap er de viktigste midlene for å motvirke frykt og usikkerhet som igjen blir til generaliserende vrangforestillinger. 

«Hva om…?»  – Det ubehagelige, kontrafaktiske spørsmålet og visjonen om det multikulturelle samfunn

Det gnagende spørsmålet som vi heldigvis ikke vet svaret på, foreløpig, er hvordan vi, vårt samfunn, våre politikere, media – og for den saks skyld, kirken ville ha reagert om det faktisk hadde vært en islamistisk gruppe som hadde stått bak de forferdelige ugjerningene? Ville vi da ha maktet å skille mellom jihadistiske terrorgrupper på den ene siden og Islam og muslimer i sin alminnelighet? Det er mitt håp at kirken med tydelighet og styrke hadde snakket samme språk og forholdt seg til våre muslimske venner på samme måte som vi nå så, selv om kirken da antakeligvis hadde gitt signaler som ville bli møtt med betydelig skepsis og fordømmelse. Kirken vil etter sitt vesen måtte være en multikulturalitetens forkjemper.

Religionsfriheten

Jesus sa en gang at disiplene skulle være ”kloke som slanger, og troskyldige som duer” (Mt 10,16). Viser bildet fra Nesodden at troskyldigheten har satt klokskapen til side? Ser vi en ettergivenhet overfor Islam som vil kunne få katastrofale konsekvenser?

Bildet vi får av landet som er preget av muslimsk lovgivning og rettspraksis, representerer store utfordringer både i et møte det som faktisk skjer i disse landene og med deres voksende andel i europeiske land, inklusive Norge. Der islamsk lov, sharia, dominerer, der anerkjennes ikke det vi dag anser som grunnleggende menneskerettigheter som religionsfrihet og ytringsfrihet.

Religionsfrihet har vært blant de mest underfokuserte områdene. Religionsfrihet dreier seg ikke bare toleranse av et visst religiøst mangfold, der Islam på mange måter har en bedre historie enn kristendommen, men også den enkeltes rett til å skifte religion. I et sharia-perspektiv er dette ikke bare prinsipielt umulig, men det er også forbundet med sterke juridiske, økonomiske og sosiale konsekvenser. Oppfordringer til å skifte religion, er i mange land i praksis forbudt. Hvilket igjen berører en annen grunnleggende menneskerettighet: ytringsfriheten.

Den norske kirke vet gjennom sitt globale nettverk, mye om disse utfordringene. Men også på kirkelig hold har det vært en registrerbar tilbakeholdenhet med å ta opp disse temaene, ikke minst fordi et tydeligere, offentlig engasjement vil kunne føre til ytterligere forverring av kristnes allerede svært vanskelige situasjon. Men temaet må fram i lyset, både i en norsk dialogkontekst og på den politiske dagsorden, slik utenriksminister Gahr Støre nylig har gitt uttrykk for.

StefanusalliansenInnad i kirken er det mer enn noen en organisasjon som har arbeidet for kirker under press og forfulgte kristne. Det er Norsk misjon i øst, som fra dette årsskiftet heter Stefanusalliansen. Denne organisasjonen er nå blitt samarbeidspartner i Samarbeidsrådet for menighet og misjon (SMM). Vi er glade for det fordi Sør-Hålogaland har allerede utviklet et godt samarbeid med denne organisasjonen ikke minst inn mot Egypt og den koptiske kirke og biskop Thomas i bispedømmet El-Qussia i øvre Egypt. Det er stor usikkerhet og frykt blant kristne i Egypt i etterkant av de store endringene som «den arabiske våren» har ført til i deres land. Nettopp i en slik situasjon er kontakt med utenverdenen av stor betydning. Flere av menighetene i Sør-Hålogaland støtter kirken i Egypt og vi håper å få sluttført en avtale mellom vårt bispedømme og biskop Thomas.

En innvandrers bekjennelse

Jeg har selv vært innvandrer. Vår familie bodde i Japan i store deler av tida mellom 1975 og 1989. Det er interessant og utfordrende å være fremmed, selv når en blir godt mottatt og papirene er i orden. Vi fikk drive fri religiøs virksomhet, bygge kirker og dele kirkens budskap fritt og åpent i et land hvor den kristne kirke bare utgjør en prosent av befolkningen. Med en slik bakgrunn bærer jeg med meg en viss «medynk» med innvandrere som prøver å få til et liv her i vårt land. Kanskje ikke minst de som tilhører andre religiøse tradisjoner.

Innvandringspolitisk tilstramming

Og dermed må jeg si litt om vår innvandringspolitikk. Jeg innser at det er et vanskelig felt i en verden hvor kortene er delt ut så forskjellig og hvor transport og moderne kommunikasjoner har gjort verden så liten. Det er mange som lengter etter større frihet, større trygghet og en framtid for seg og sine Og Norge i all sin overflod og stabilitet, er en magnet. Hvordan sette grenser? For det må vi! Politikerne har gitt oss lover og regler som vi må forholde oss til. Men disse er stadig gjenstand for tolkning og skjønn. Dessverre er nå de politiske signalene slik at dette skjønnet skal anvendes på en slik måte at det ikke skal stimulerer flere asylsøkere til å komme til landet vårt. Signalene følges tydeligvis hos dem som sitter og vurderer søknader.

Konkrete saker

Som biskop blir jeg stadig utfordret av søkere som har fått avslag i det norske UDI-UNE-systemet. I sin fortvilelse ønsker de støtte for sin sak. Og noen ganger blir jeg også jeg fortvilet etter å ha lest de offisielle avslagene. Det gjelder særlig to typer forhold: For det første når våre myndigheter legger for dagen manglende forståelse for trosoverbevisning som grunnlag for opphold i Norge for eksempel for kristne fra Iran. Jeg har blant annet engasjert meg i en konkret sak i Mosjøen og skrevet brev til myndighetene om det. For det andre gjelder det hensynet til barn som gjerne har vært lenge i vårt land og sendes hjem til en svært usikker framtid. I tillegg kan det være saker hvor formaliteter håndheves med lite medmenneskelig skjønn.

Innvandringsparadokser*

Det er flere store paradokser i dagens innvandringspolitiske situasjon. Vi er blant verdens rikeste land. Vi har en tradisjon knyttet både til det kristne budskap om medmenneskelighet og nestekjærlighet, en sterk misjonstradisjon med interesse for «folkeslagene» og en sosialdemokratisk solidaritetsretorikk med understreking av rettferdighet for de svake, samtidig som det er liten politisk oppslutning om en mer human innvandringspolitikk.

På det lokale plan kan en av og til også oppleve et annet paradoks. Det dreier seg om at en enkelt innvandrer eller innvandrerfamilie kan få sterk lokal støtte også fra folk som ellers er kjent for innvandrerskepsis. Det viser nettopp at når vi kommer nær nok den enkeltes situasjon, nyanseres de mer generelle prinsippene.

Slike paradoks er tankevekkende.

For kirken er det avgjørende at den holder fast på sine etiske idealer ved å fortsette å kjempe for en human og medmenneskelig innvandringspolitikk og ved å fortsette å engasjere seg i enkeltsaker. Dette er et felt hvor kirken må våge å komme på kant med betydelige deler av folket. Å være folkekirke betyr ikke å oppgi sin etiske integritet og sitt medmenneskelige engasjement.

III

Kirkens sakramentale nærvær

Og «mysteriet» i alt dette er at det dreier seg om en nærværsdimensjon som ikke er så lett å avlese i statstikker og oversikter. Det dreier seg om en dypere dimensjon. Om et hellig nærvær i lokalsamfunnet. Kanskje er det lettere å identifisere i bygde-Norge enn i byene. Det er knyttet til mange ting, men bare tenk på betydningen av kirkehusene våre. De er som ikoner i landskapet. De gir stedet identitet og karakter. Og det er viktig at det jevnlig skjer noe i disse ”husan”. At det feires Gudstjeneste der. Ofte er det få mange steder, mange søndager, men det foregår noe. De hellige handlingene forvaltes. De ”evige ordan” lyder, det tilbes og det synges. Det har virkning langt utover det selve gudstjenesten. Handlingene skjer på vegne av «alle» og i en større, åndelig sammenheng. Det dreier seg om det vi kanskje kan våge å kalle et sakramentalt nærvær. Det er en viktig dimensjon i folkekirken.

I Nord-Norge

En slik forståelse er nærliggende i vår landsdel. I vår landsdel har kirka ikke blitt for tydelig identifisert med én religiøs elite og med en åndelig tradisjon. Her er kirke for «alle», selv om en ikke nødvendigvis bruker den så mye. Hos oss har vekkelsesbevegelsen ikke skapt så klare skiller mellom dem som er innenfor og utenfor. Vi ser spor etter Hans Nielsen Hauge og vi har våre venner i de læstadianske forsamlingene, men i det store og det hele har det for det meste dreid seg om Vårherre og presten i god Petter Dass ånd – og for så vidt nytolket og forankret i vår natur gjennom Elias Blix. Man bryr ikke Vårherre i utide, men han er der når vi trenger det. Når vi har en foranledning til det. Folkekirken har derfor sin naturlige om ikke nødvendigvis prangende plass i det nordnorske kulturlandskapet.

Gudstjenestereformen

I år, 2012, tar vi for alvor fatt på en gjennomgripende gudstjenestereform. Hensikten er å bekrefte den folkekirkelige nærheten og utfordre til tydeligere involveringen for dem som måtte ønske det. Om vi greier å skape nytt engasjement rundt gudstjenesten gjenstår å se. Det er en ganske spennende øvelse med litt motstridende tendenser.

Vi har jo så vidt vendt oss til den forrige liturgien – og det nye «Fader Vår».! For ikke å snakke om nye salmebok fra 1980-tallet. Neste år kommer det en ny salmebok - uten Nord-norsk julesalme, men kanskje med ”Til ungdommen”!  - Jeg tror nok at mange av de som er faste kirkegjengere, er glad i liturgien vår slik de nå er blitt vant til den og at det nye kan virke forvirrende på dem som ikke går så ofte kirken. Nå er det imidlertid mye opp til den lokale menighet hvordan gudstjenesten skal utformes – og det blir spennende å se hvordan dette overtid vil fungere hos oss.

Flere gudstjeneste deltakere

Som nevnt har det vært flere til gudstjeneste her i Domkirka enn i fjor. Det er for tidlig å si noe på bispedømmeplan. Men, uansett om tallet går opp eller ned, er det mye som taler for at det totale antall enkeltmennesker som er innom kirka er økende også til gudstjenester. Den gamle menighetskjernens tid er mer eller mindre forbi. Den gang da folk ”gikk av sedvane”. Vi finner ikke mye igjen av den gamle lojaliteten som ikke minst folk med bakgrunn i det tradisjonelle forenings- og organisasjonsarbeidet utgjorde. Foreningenes og organisasjonenes storhetstid er definitivt over. «Min» organisasjon, NMS, hadde foreninger på hver et nes og i hver en fjordbotn, for ikke å snakke om på øyene, men de er alle nå så godt som forsvunnet. I glansdagene var det godt over et titalls ansatte i Nord-Norge, i dag er det ikke en gang to årsverk igjen!.

Ny lulesamisk liturgi

I 2011 fikk vi endelig ferdig den lulesamiske liturgien. Det har vært en viktig og tidkrevende prosess. Sør-Hålogaland bispedømme har et spesielt ansvar nettopp for denne samiske språkgruppa, hvilket er naturlig da det lulesamiske kjerneområdet i Tysfjord ligger i vårt bispedømme.

Det har vært mye kontakt fra biskop og bispedømme inn mot spesielt Tysfjord både med språkopplæring og drøfting av spørsmål knyttet til samisk identitet og historie og forholdet til Den norske kirke. En viktig side ved denne kommunikasjonen er også relasjon til den læstadianske forsamling som står svært sterkt nettopp i det samiske området.

Forsoningsprosjekt*

Et spesielt prosjekt har vakt betydelig oppmerksomhet de siste årene er et forsoningsprosjekt som formelt er avsluttet, men som det nå arbeides for å etablere på en fastere basis. Her er det utløpere både til Sør-Afrika og «Institute of Healing of Memories» og til andre organisasjoner. Samisk Kirkeråd er også en part i samtalene om en videreutvikling av dette prosjektet. Det blir svært spennende å se om vi får ført dette prosjektet videre.

Ny nattverddeltakelse

Nattverden var i sin tid obligatorisk del av det å være medlem av Den norske kirke. Rundt forrige århundreskifte kom det en sterk kirkelig reaksjon mot den tradisjonelle form for tvangskirkelighet og vanekristendom. Prester preget av den pietistiske tradisjon ved Universitetet i Oslo (Kristiania) var representanter for en et slikt oppgjør. Konsekvensene var iøynefallende. Nattverddeltakelsen sank dramatisk. Og holdningene har hatt et sterkt grep. Nattverden er for dem som er «troende». Nå ser vi tallene er på veg oppover. Nattverden er befridd fra sitt ”pietistiske fangenskap”. Alterringen som var for den angrende synder og den ekte troende, er nå erstattet mange steder med en enklere form for nattverdfeiring hvor en tar i mot stående i kordøra eller andre steder i kirkerommet. Innføringen av barnenattverd hører også med i dette bildet. Sakramentet har ikke mistet sin betydning. Det er uansett lang avstand fra et bordmåltid på Jesus tid og våre alterringer. Det er ikke det ytre som teller, men det guddommelige nærværet i brødet og vinen.

Løfterik trosopplæring

Noe av det mest spennende som har skjedd i Den norske kirke de senere årene er den såkalte trosopplæringsreformen. Etter vedtak i Stortinget begynte ordningen som et generasjonsforsinket svar på at kirken ”mistet” skolen som arena for kristendomsundervisningen allerede i 1967. Nå får en midler til å drive kirkelig opplæring, eller til å koble døpte barn og unge på kirken, for å si det sånn.

Det er angitt en sum på 320 kroner pr barn og unge pr år. Og det er utarbeidet en egen trosopplæringsplan som både sier noe om innhold og tilrettelegging.  På grunnlag av disse planene, vedtatt av kirkemøtet, skal det utvikles lokale planer for hver menighet. Dette er gledelig i et bispedømme hvor fortsatt prosenten av barnedåp og konfirmanter er høy. Det gir oss mulighet til å bygge ut kontaktmønsteret mellom disse to høydepunktene og ikke minst etter konfirmasjonstida.

2012 - Et frustrerende hvileår for trosopplæringen

Stortinget har fra år til år økt bevilgning i tråd med avtalen som ble inngått i 2003. Etter en prosjektperiode er fordelingsmønsteret nå basert på bispedømmene og prostiene. Hos oss gjenstår tre prostier (Indre Helgeland, Ofoten og Vesterålen). Statsbudsjettet for 2012 skuffet stort i forhold til forventningene om å få flere prostier inn i ordningen. Reaksjonene har vært sterke i de tre ventende prostiene. Og jeg skjønner den godt. Det er skapt unødvendig usikkerhet om prosjektets framdrift. De mulighetene trosopplæringsreformen har gitt, vil være en viktig forutsetning for videreutviklingen av den norske folkekirken!

Kirkens administrative basis

«I gode gamledager», og det er ikke så forferdelig lenge siden, var kirkens lokale ledelse og administrasjon presten, en deltids sekretær, en klokker og en kirketjener. I tillegg var det organist og kanskje en menighetssøster. Presten var nærmest kirken in persona, sammen med sin kone, prestefruen. Kontoret var i prestegården og kontortida var ofte tilfeldig. I dag er dette helt annerledes. Kirken er blitt en ansvarlig organisasjon som det stadig stilles nye offentlige forvaltningskrav til. Vi har fått styrket den sida betydelig siden forrige store kirkelige 1997 da fellesrådene ble etablert. Og vi har fått en helt annen regularitet på medarbeidersiden både når det gjelder kirkemusikk og diakoni, selv om det ikke minst på diakonsiden burde ha vært langt flere stillinger. Trosopplæringen har dessuten ført til ytterligere, faglig og personalmessig utvidelse. Dette er store og viktige endringer som er helt avgjørende for folkekirkas framtid. 

Prestetjenesten

På en spesiell måte har biskopen ansvar for prestene. Biskopen leder prestetjenesten som det står i hans tjenesteordning. Presteyrket står overfor stadig nye utfordringer. Det har kanskje ikke alltid vært like lett å se ”se hvor rik den[ne tjenesten] er på herlig” som det heter i ordinasjonsritualet. Heldigvis er vi kommet langt i å legge til rette for ordnet arbeidstid, og dermed for fritid og familieliv. Det representerer store utfordringer for rekrutteringen ikke minst i et bispedømme som vårt, hvordan vi kan legge til rette tjenesten og hvordan prestene blir fulgt opp. Her er ikke minst prostenes ny rolle som aktive ledere av prestetjenesten i prostiet, viktig. Vi utfordres også av arbeidsmarked for ektefelle og skole- og utdanningstilbud for barna. Rekruttering til prestetjeneste vil være helt avgjørende for folkekirkas framtid i vårt bispedømme og om Den norske kirke skal fortsette å være en landsdekkende kirke med basis i geografisk bestemt soknestruktur.

Men ved inngangen til dette året kan vi melde om så godt som full bemanning! Det er svært hyggelig, selv om det stresser bispedømmets økonomi ikke så aldeles lite!

Noen observasjoner om presteskapet:

Alderssammensetningen: Av en prestegruppe på 95 fyller 17 av oss 60 eller mer i år. Det er en helt ny situasjon og forteller blant noe om stabilitet hvilket jeg tar som et uttrykk for trivsel.

Kjønnsmessig fordeling: Foreløpig er ”bare” 1/3 kvinner, men hvem hadde trodd det for 50 år siden – og la oss minne hverandre om at i fjor feiret vi jubileet for den første kvinnelige prest i Den norske folkekirken!

Også interessant er det at vi faktisk har 13 utenlandske fortrinnsvis danske og tyske prester i vårt bispedømme. Jeg vil anta at det prosentvis er høyt i landsmålestokk.

Og vi har vært et foregangsbispedømme for å legge til rette for at folk med lokal tilknytning og med prestekall som har slått ut i moden alder, er blitt hjulpet dels gjennom relevant utdanning og dels har nådd fram gjennom en fri vurdering ut fra biskopens anbefaling, slikregelverket muliggjør. Vi har rundt ti prester i denne kategorien og et par tre som vi håper å få videre. Denne biskopen mener at slike muligheter burde utnyttes i enda større grad i vår kirke.

Oppsummering om den oppegående kirke

Folkekirken er høyst oppegående, på vei inn i en spennende endringsperiode i Den norske kirkes historie!  Det er verdt å merke seg at kirkens omdømme ble vurdert meget positivt i en undersøkelse gjort i 2010 så lenge en holder seg til den lokale kirke i alle fall. Og det er nettopp der kirken virkelig eksisterer: Blant folk, i menighetene. Og kanskje ikke minst slik dette oppleves i vår kirkelige tradisjon i Sør-Hålogaland der mange kan tale om «Vårherre i vårres verden».

Folkekirke som sann kirke

Men kan en folkekirke forbli en sann kirke i bibelsk forstand og innenfor vår lutherske tradisjon? Og kan den være en misjonal kirke både i et lokal, nasjonalt og globalt perspektiv? Dette er viktige spørsmål ikke minst på en dag hvor misjon står i fokus. – I dag vil det føre for langt å komme nærmere inn på disse problemstillingene, men jeg kan bare vise til en artikkel jeg har skrevet om temaet i festskriftet til Paul Leer-Salvesen. Svaret mitt på begge disse spørsmålene er et utvetydig ja! Vår norske folkekirke er både en kirke i strengere teologisk forstand og den må som sådan etter sitt vesen være misjonal. Dette er problemstillinger som biskopen vil komme tilbake til på forskjellig vis gjennom året som ligger foran oss – og som det vil være naturlig å komme nærmere tilbake til både i SMM-sammenheng og for eksempel ved neste års mottakelse som blir 6. januar!

Kirkevalget*

Den norske kirke har også fått midler til å gjennomføre et utvidet kirkevalg, både til menighetsråd og til bispedømmerådene og dermed også kirkemøtet. Den såkalte demokratireformen har vært en del av det større kirkeforliket med tanke på å skape ordninger som sikrer bredere deltakelse i valget av de organene som nå får en enda mer avgjørende innflytelse på profileringen av Den norske kirke. Vi må vel kunne si at valgene ikke har vært en umiddelbar suksess. Til menighetsrådene har valgdeltakelsen gjennom de nye grepene økt betydelig, selv om det fortsatt er lavt. Den største usikkerheten har vært rundt bispedømmerådsvalgene. Der har valgordningen med såkalt preferansevalg vist seg å være komplisert og svært mang stemmer måtte makuleres. I tillegg var kandidatene gjennomgående lite kjent hvilket gjorde valget lite engasjerende. Her er det et stort forbedringspotensiale både når det gjelder nominasjon og valgordning.

Den mest spennende utfordringen tenker jeg, er i og for seg ikke prosentandelen av stemmer (selv om det er en viktig utfordring), men om Den norske kirke makter å utvikle et folkekirkelig-demokratisk etos hvor en sikrer mangfoldet, bredden og romsligheten. Her framstår homofilispørsmålet som et testspørsmål. Det haster med å få en kirkelig ordning som garanterer at samkjønnede par kan få en formell kirkelig bekreftelse på sitt samliv i henhold til det lovverket som i dag gjelder. I min visjon for en åpen folkekirke, vil et eventuelt flertall som ikke kan akseptere homofilt samliv, gi mindretallet det rom at det skapes ordninger for dem. Jeg kommer stadig tilbake til den dramatiske rausheten og romsligheten som «apostelmøtet i Jerusalem» maktet å finne fram. Der ble man enige om å anerkjenne svært forskjellige «teologier» om renhet og tilsvarende forskjellig praksis. (Apgj 15). Argumentet for en slik forsonende toleranse, var henvisningen til alles avhengighet av Guds mangfoldige nåde. Folkekirkens framtid vil være avhengig av at det utvikles et slikt etos i vår norske kirke.

2012 – Det siste året?

Er det biskopen som varsler sin avskjed for han blir 67 i desember 2012. Nei, det er det ikke. Rammen er i utgangspunktet fire år til – så lenge humør og helse holder. Men er 2012 det siste året i menneskehetens historie? Er vi verdens ende i tidsmessig forstand? Det har vært atskillig oppmerksomhet om dette nå ved overgangen til 2012. For en gammel inkaidiansk kalender for verden, skal visst nok gå fram til desember i år. .

Det er vel liten grunn til å legge vekt på slike spekulasjoner. Mange har varslet dommedag. Men de har til nå tatt feil. En dag vet vi at livet på jorda vil ta slutt. Det sier også vitenskapen – for en gang vil solas livgivende energi være oppbrukt – og da skal det først bli veldig varmt før alt til slutt blir svart og kaldt. Da er jordas tid ute. Men menneskenes historie som artshistorie kan ta slutt før det.

Og Kirken har som en del av sin trosbekjennelse og sin identitet at han som en gang ble født i en stall i Betlehem, tilbedt av fremmede vismenn, tatt av dage på et kors også sto fra graven og til slutt ble tatt opp i himmelen som han en gang skal komme tilbake fra og gjøre alle ting nye. Da skal vi endelig få se han som han er. Da vi skal få møte han ansikt til ansikt. Da vi skal forstå alt. Da han er blitt alt i alle, og da «hvert kne [skal] bøye seg i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2,   )  

        

Kirken, også den norske folkekirken, fortsetter sin pilegrimsreise og krysser stadig nye årslinjer. På vei inn i det Herrens år 2012,, gjør vi det i igjen et perspektiv som Elias Blix har satt så vakkert ord på i den vakre nyttårsalmen: Gamleåret seig i hav:

”Gamleåret seig i hav,

siste dag i dauden bleikna;

men i aust det atter kveikna,

nyfødd sol stod opp or grav.

Ljoset fram or mørkret stiger

som på fyrste skapningsdag.

Sol og dag er fødd til siger,

mørkret dømt til nederlag.”

GODT NYTT ÅR – DET HERRENS ÅR 2012

Sør-Hålogaland biskop 8. januar 2012

(Avsnitt som er merket * ble ikke nevnt/bare sporadisk omtalt i den avholdte nyttårstalen og disse er delvis omarbeidet i forhold til tidligere tekster som også hadde med andre momenter – 15. jan.)