Preken 1. mai 2012, Vega

Prekentekst: Lk 14,12-14; Lesetekster: Am 8,4-7;Jak2,1-9

Det er en vakker dag. På et vakkert sted. - Det er en viktig dag. En historisk dag.

1-mai er en viktig dag i prosessen for å skape en mer rettferdig verden. Det er dagen som begynte som en protest mot umenneskelige arbeidsforhold i Chicago i USA, og som ble til arbeiderbevegelsens internasjonale markering av styrke og vilje til endring – til et samfunn der en ikke aksepterte de gamle skillelinjene mellom mennesker.

Det dreide seg sånn sett om et menneskeverdsprosjekt: Vi er alle like! Med den samme rett til et verdig liv.

Og det dreide seg om skarp kritikk av den økonomiske organiseringen. Det er ikke ufravikelige naturlover som styrer samfunnet og økonomien. Det kan endres – og må styres ut fra det som tjener alles beste, ikke bare en etablert liten del av samfunnet.

Vi kan ikke forstå det gode samfunnet vi har i dag uten å ha med oss impulsene fra 1. mai – første gang markert i Norge i 1890.

Kirken har vært lunken overfor denne tradisjonen. Kirken var en del av den etablerte samfunnsorden, og ønsket å bevare sin posisjon og sin innflytelse.

Det er forståelig, men det er samtidig underlig – for hva har vi ikke hørt fra Bibelen, lest her i dag:

Amos med den skarpe kritikken av rikfolk som tråkker fattige ned, som jukser med vekt og mål, så småkårsfolk får det vanskeligere. - Det er urett. Den vil straffe seg – som Nilen når den flommer over. –

Eller Jakobs brev: Gjør dere forskjell på folk, da synder dere!  

Og nå skal vi lese dagens tekst fra Lukas evangeliet (14,12-14):

[Jesus] sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.» - slik lyder Herrens ord.

Jeg må innrømme at det er en litt merkelig tekst. Det høres ut som et påbud om ikke å arrangere hyggelige fester med gode naboer, med slekt og med venner. Og jeg som akkurat  kommer fra et stort gilde med fettere og kusiner denne helgen!

Og det er litt rart – for Jesus var selv en gjest – i et formodentlig stort selskap. Han ble sikkert invitert fordi han var en spesiell mann som mange ønsket å være sammen med.

Jeg tror ikke Jesus talte mot gjestfrihet. Det er en god verdi i Bibelen! – Men poenget er et annet – og det er derfor denne teksten er valgt til 1. mai.

Jesus avslører vår selvopptatthet. Vår egoisme. Vår kynisme – når det gjelder å sikre oss selv, vår egen posisjon, vår egen makt.

Den som gir seg utslag i at vi ikke ser, ikke bryr oss om: «de fattige og de uføre, de lamme og de blinde.» - Jesus beskriver dem som trengte mat og fellesskap. Han taler for dem som var falt utenfor i samfunnet. De som ingen brydde seg om – og som de til og med hadde teologiske grunner til å holde seg unna – for det var urene og syndere. De fikk bare sin straff.

Det Jesus gjør er å snu opp ned på de sosiale verdiene. Det er de som ikke betyr noe, dere skal se og dere skal være sammen med. Det er dem dere skal stelle til fest for. Det er dem dere skal innby til selskap.

Det er et utrolig sosialt trøkk i det Jesus sier.

Tenk om kirken hadde maktet å leve opp til dette! Hvor annerledes hadde ikke historien vært! Nå må det sies at det alltid har vært miljøer og bevegelser i kirken som har skjønt Jesu skarpe tale, men de har sjelden satt dagsorden i kirkens maktelite.

Går vi tilbake til de årene da 1. mai ble en viktig dato på 1880-tallet, gikk hele den kirkelige elite i Norge mot at parlamentarismen skulle styre våre politiske prosesser. Kirken ønsket at kongen skulle bevare sin makt. I et stort opprop (1883) underskrevet av samtlige biskoper og teologiske professorer et alvorlig brev til hele folket om ikke å svikte de guddommelige prinsipper for ledelse av landet. Slik leste de sin Bibel!

Det er tankevekkende og utfordrende! – Hvor er vi i dag? Hvor er de «fattige og uføre, de lamme og blinde»? De vi ikke ser? De vi holder utenfor? –

Det første svaret: Det er de gruppene i vårt eget samfunn som ikke har fått del i velstandsøkningen. Og det er fortsatt mange «hull»! På mine visitaser stusser jeg stadig over hvor galt det er at de som arbeider med mennesker tjener så mye mindre enn andre sektorer. – Og vi kan fortsette: Jeg stusser over bedrifter som legges ned fordi utbytte kan bli større et annet sted i verden! – Jeg reagerer på en veksttenkning som truer balansen i skaperverket og det langsiktige grunnlaget for liv – her langs våre kyster. Jeg drømmer om at vi skal bruke vår menneskelige kapasitet til å sats på fornybar energi som ikke er en trussel mot miljøet i havet og klimaet på jorda.

Og tankene går videre til hvem er det som får styre hva som er viktig og verdifullt? Hvem har skapt finanskrisen som truer hele Europa? Og hvem blir rammet? Er ikke denne krisen skapt av grådighet hvor vi er blitt blinde overfor virkelige verdier? Der en ikke bryr seg om forskjeller mellom mennesker. Der en ikke bryr seg om «de som faller utenfor». Der avstanden mellom rike og fattige bare blir større og større.  Jesus advarer mot «mammon», pengevesenets - tør vi si kapitalens? - iboende destruktive kraft. Bibelen taler i alle fall sterkt mot grådighet.  

Vi merker det her hos oss – og vi ser det enda mer i verdenssamfunnet – og 1. mai er en internasjonalismens dag! Derfor er det et sterkt behov for å gjenvinne de store og viktige ordene: rettferdighet og solidaritet, menneskeverd og fellesskap. De har ikke gått ut på dato. 

Vi er blitt minnet om slike gode ord i uka som ligger bak oss. I en enkel sang om «regnbuen» - om å leve sammen som søster og bror på en frodig jord.  Der vi ikke sendes i krig og der vi ikke stjeler fra framtida, men der vi gleder oss over livet, havet og stjernene – som er vår felles eiendom.

Jeg satt i en rettssal i Bodø og så overføringen fra Oslo Tinghus forrige fredag. Da ugjerningsmannen fra 22. juli skulle gi eksempler på hvordan norske barn indoktrineres i skoleverket i det han ser på som den aller største trusselen, det «multikulturelle» prosjektet der vi lever sammen i fred og fordragelighet uavhengig av tro og livssyn, av hudfarge og kultur. Og eksempelet ble Lillebjørn Nilsen og «Barn av regnbuen». Det var ganske sterkt! For disse enkle strofene bærer med seg en bibelsk visjon om fred og rettferdighet og om fellesskap mellom menneskene på tvers av alle grenser – og de er fanget inn i grunnleggende verdiene vi feirer og fokuserer på, på en dag som dette.

I det grusomme angrepet på nettopp disse ideene ved anslaget mot regjeringskvartalet og mot AUF-ungdommen på Utøya, har kampen for menneskeverd og fred, rettferdighet og mangfold fått et nytt og viktig fokus. Og da er det ikke bare den litt «naive» regnbuesangen til Lillebjørn Nilsen, men også Nordahl Griegs kraftfulle «salme» til ungdommen som gir oss perspektiv og motivasjon til å se «de fattige og uføre, de lamme og de blinde». De som er falt utenfor, men hører med i det medmenneskelighetens fellesskap Jesus utfordrer oss til å skape.

Så la oss synge denne sangen om fred og menneskeverd. Den var nok ikke tiltenkt en gudstjeneste, men den bærer med seg en guddommelig visjon.

Til Ungdommen

 Kringsatt av fiender, gå inn i din tid! Under en blodig storm - vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: Troen på livet vårt, menneskets verd.

For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det, dø om du må - men: Øk det og styrk det!

Stilt går granatenes glidende bånd. Stans deres drift mot død. Stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: Døden skal tape!

Edelt er mennesket jorden er rik! Finnes her nød og sult skyldes det svik.

Knus det! I livets navn skal urett falle. Solskinn av brød og muld eies av alle.

Da synker våpnene maktesløs ned! Skaper vi menneskeverd skaper vi fred.

Den som med høyre arm bærer en byrde, dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt fra bror til bror: vi vil bli gode mot menneskenes jord.

Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen som om vi bar et barn varsomt på armen.