Når ordene krymper
Åpenhet, mangfold, toleranse, humanitet, fellesskap, omsorg. Det er blitt vår 22. juli-retorikk. Det var viktig for ett år siden. Ordene ble gjentatt i år. Men da stemte det liksom ikke helt. Det ligger et år i mellom. Og ordene har fått prøvet sin kraft. I fjor bar de med seg visjonen om et varmere og mer medmenneskelig samfunn, for de var noe mer enn en viktig følelsesladet protest mot ugjerningsmannens handlinger og verdensbilde. Ordet håp tilhørte den retoriske buketten fra 22. juli. Jeg bar på et konkret håp for noen enkeltmennesker. Blant annet for Leah, Behrooz og Roberto. De to første bodde begge i Norge 22. juli fjor. De kjente varmen fra den massive mobiliseringen for det medmenneskelige samfunnet i dagene som fulgte. I dag befinner de seg i Italia og Tyrkia. Leah ble sendt ut i påskeuka. Behrooz allerede i januar.
Leah er trafficking-offer fra Nigeria. Hun ble lurt til Europa som ung jente for å bli frisør og få seg utdanning. Hun ble umiddelbart sendt på gata i en italiensk by. For et par år siden måtte hennes «mama» rømme Italia og dro til Norge. Leah ble tvunget med. I Oslo hoppet hun til slutt av og fikk tilhold på krisesenteret i Bodø. Trafficking-industrien er noe av den styggeste og mest nedverdigende virksomhet som finnes. Det er laget store programmer for å stanse den i Europa. Norge har en handlingsplan. Etter 22. juli bar jeg på et enkelt håp om at de store ordene om humanitet og omsorg skulle bety noe også for Leah. Men hun ble, etter regelverket, sendt tilbake til Italia, landet hun først kom til i Europa. Nå kan det gjøres unntak fra Dublin-prinsippene, men Norge ønsket ikke det. I Italia har det skjedd lite med og for Leah. Italia har langt større problemer med innvandring enn Norge – og de har mye mindre ressurser. Hvorfor kan ikke Norge åpne for å gi slike ofre en «systemmessig» oppreisning ved å gi dem opphold, i tråd med ord om medmenneskelighet og respekt.
Behrooz ble kristen i Skandinavia. Jeg ble kjent med han mens han bodde i Mossjøen og drømte om et nytt og fritt liv i Norge. Norske utlendingsmyndigheter tok ikke overbevisningen hans på alvor. Konvertitter kan leve i fred i Iran om de ikke blir utagerende ledere. Behrooz er kanskje ingen ledertype, men han er reflekterende og utadvendt samtalepartner. Han har skrevet en del på internett om sin tro og sine idealer. Han ble møtt av iranske myndigheter på flyplassen og fikk en røff behandling noen dager før han ble satt fri med trusler om videre oppfølging. Han flyktet til Tyrkia og søker om flyktningstatus i FN-systemet. Det tar tid. Han er helt overlatt til seg selv. Uten jobb. I en usikker og nedbrytende venteprosess. Norge tok feil. Det viste seg å være farlig for han å returnere til Iran. Men Norge tar ikke feil. I alle fall er det ingen myndighet som vil se på saken. Om Behrooz forgår, spiller tilsynelatende ingen rolle. Men hvor ble det av medmenneskeligheten og respekten?
Ordene 22. juli ble formulert av politikere som har hatt mulighet til å fylle dem med innhold. I innvandringsspørsmål har vi sett liten vilje til nytenkning i medmenneskelighetens og åpenhetens navn. Den varmende retorikken har blitt borte i et kaldt gufs fra ord som likebehandling, regelverk og konsekvenser. Men vi vet at det dreier seg om politisk vilje. For det dreier seg om skjønn. De store ordene om humanitet og medmenneskelighet blir overkjørt av innvandringspolitiske hensyn. De som tenker valgtaktisk har sannsynligvis rett. En mer menneskevennlig innvandringspolitikk, er ingen vinnersak. Ordene som fikk så stor, folkelig oppslutning i dagene etter den 2. juli i fjor, har ikke ført til avgjørende endringer i folks forhold til asylsøkere og andre fremmede.
Og det er her Roberto kommer inn. Han er ikke asylsøker. Han er arbeider. Hardt arbeidende. Han begynte å bruke navnet Roberto da han var sesongarbeider i Italia. Egentlig heter han noe annet. Han dro til Italia etter at storplantasjene tid var forbi i hans eget hjemland Romania. En sommer som drueplukker i Italia gav sårt tiltrengte inntekter. Så lenge det varte. Nå er alle arbeidsmuligheter forbi og tigging er blitt hovedernæring. Stadig lenger nord i Europa. Han kom med sitt følge, sju i alt, til Bodø. Deres måte å finne nattely på er ikke etter våre regler, og forholdene skal ikke legges til rette for det heller. For vi ønsker ikke å ha tiggere i vår nærhet. Folkerøstens hets mot romfolk har vært hjerteskjærende. Politikeres avvisning tankevekkende. Det var rart å høre repetisjonen av de store og gode ordene under konserten på Rådhusplassen i Oslo den 22. juli i år, mens kommentarfeltene i vår lokale avis renner over med onde ord.
Det er tankevekkende at ugjerningsmannen den 22. juli i fjor nettopp så innvandring og multikulturalitet som den store faren for Norge og Europa. Han var ikke en blind terrorist som på impuls gikk amok i et teater og skjøt vilt rundt seg. Han planla en krig han mente var nødvendig: mot islamisering og mot politikere som legger landet vårt åpent for muslimer og andre fremmede. Dette verdensbildet ble avvist gjennom de gode ordene fra dagene etter 22. juli i fjor. Ett år etter er det som ordene har mistet sin kraft. De omfatter i alle fall ikke asylsøkere og underprivilegerte. Og da er vi ikke kommet så mye lenger?
Tor B Jørgensen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar