fredag 1. mars 2013

HOEMS STORVERK OM GIGANTEN BJØRNSON

Jeg har kost meg noen uker med PDF-utgaven av "Det evige forår", det fjerde og siste bindet av biografi serien i fire bind, og det ble til følgende anmeldelse i avisa Vårt Land i i dag (1.mars).
DET EVIGE FORÅR (ble til VL-tittel: "Ned fra statuen" - hvilket ikke var noen dårlig endring)
Imponerende storverk om Bjørnstjerne Bjørnsons liv og tanker
Edvard Hoem har fullført et biografisk mesterverk. Det begynte med «Villskapens år» (1832-1875) som kom i 2009, fortsatte med «Vennskap i storm» (1875-1889) og «Syng meg hjæm» (1890-1899). Siste bind kommer i disse dager. Det dekker perioden fra 1899 fram til Bjørnsons død i 1910 og har fått den innholdsmettede Bjørnson-strofen «Det evige forår» som tittel. 
Jeg er imponert og betatt av både Hoem og Bjørnson. Det materiale Hoem har samlet og tilegnet seg er en bragd i seg selv. Korrespondansen, avisutklippene, alt tilstøtende materiale, fordøyet og tilrettelagt i en framstillingsform som både følger den ytre utvikling, så vel som det sårbare og engasjerte indre landskapet! I samfunnsliv og familieliv. Ja, kanskje ikke minst det siste. Hoem har tidligere dokumentert teft for de intrikate og sårbare familiebåndene. Det slår ut i full blomst i skildringen av Bjørnson og hans nære relasjoner. Til kone og barn og deres familier. Til venner og kvinner. Framstillingen er lettlest og dynamisk. Grundig og innsiktsfull.
Et dristig prosjekt
Å ta for seg Bjørnstjerne Bjørnson er et dristig prosjekt. Bjørnson har vært ferdigbeskrevet. Hans tid er forbi. Han var selv en datidens mann. Nasjonalromantikk og nasjonsbygging, og ferdig med det. Vi har tenkt på bondefortellingene og «Ja, vi elsker».  Men det er en feilbedømning både av tida og av mannen. For det finnes vel knapt noen mer spennende periode i nyere norsk politisk, kulturell og religiøs historie enn perioden fra 1850 til 1910. Bjørnsons tid. Og innsteget i denne historien kan knapt gjøres mer intenst enn gjennom en av hovedaktørene. Hoems intensjon er å skrive Bjørnson ned fra statuen og inn i livet. La ikon bli menneske igjen. Og det har han maktet.

De store sakene
I fjerde bind, gir Hoem oss et levende bilde av Bjørnsons spenningsfylte deltakelse i prosessen mot 7. juni vedtaket i Stortinget i 1905. Vi møter kvinnesaksmannen, som ikke fikk oppleve 1913 og alminnelig stemmerett for kvinner. Bjørnson var fredsaktivist. Visjonene hans gikk fra en skandinavisk union til et nytt «pangermansk» fellesskap i Europa. «Pangermanismen» kan høres ut som et forvarsel om den nazistiske drømmen, men ligner vel mer på dagens EU. Bjørnson kjempet mot undertrykkelse og urett. Det gjaldt for eksempel i Dreyfus-saken. Bjørnson fulgte saken aktivt fram til den jødiske offiseren ble frikjent og fikk sin oppreisning til slutt, i 1906 tolv år etter den første dommen. Et ironisk perspektiv i Hoems biografi er det faktum at han skriver Bjørnson inn i historien igjen på nynorsk. Det ville Bjørnson ha mislikt. Til de grader. Hoem vier språkkampen stor plass og gir Bjørnson mer og mindre skylda for at målsaka ikke fikk det gjennomslag som Venstre-venner som for eksempel salmedikter og kirkeminister Elias Blix hadde håpet på.
Bjørnson og kristendommen
En av biograf Hoems store fortjenester er at han også har et våkent og kvalifisert blikk for de religiøse og teologiske spenningene i Bjørnsons samtid og i Bjørnsons eget liv. Bjørnson ble etter sin religiøse krise, en sterk kirkekritiker (Bind 2). Han gjorde opprør mot hykleriet han fant i kirken. Prestenes dogmatiske tro tok ikke hensyn til moderne vitenskapelig kritikk av Bibelen. De holdt folk fanget i en «fryktens religion». «De gode gjerninger frelser verden» er hans parole som avdekker et optimistisk menneskesyn og åpner visjonene om en bedre verden, skapt av frie mennesker. Hoem har et interessant synspunkt. Bjørnson «ville ha kjent seg igjen i det han såg» om han kom tilbake å møtte alminnelige folkekirkemedlemmer i Norge. De tror omtrent som Bjørnson! Ble Bjørnson «kristen» på dødsleiet? Hoem presenterer historiene, men er varsom med å bekrefte noen «omvendelseshistorie». Bjørnson meldte seg aldri ut av kirka. Han så viktigheten av kristendommens verdier. Og han kjent livet igjennom en indre tiltrekning til, interessant nok, den katolske kirke. For meg er et annet spørsmål interessant. Hvordan ville Bjørnsons troshistorie ha blitt om han i sin tid hadde møtt en kirke og et presteskap som er der vi er i dag? Tenk om kirken i hans dager hadde sett hans verdier som nå er blitt våre i spørsmål som demokrati, kvinner, kultur, vitenskap, humanisme og et nyansert syn på Bibelen og en historisk, reflektert måte å forstå Bibelen på. Det var noen som så. Sokneprest Herman Lundes gravtale gir fortsatt stoff til ettertanke.
Til Edvard Hoem: Takk for verket og takk for å sette mennesket Bjørnstjerne Bjørnson i hans og i vår tid. Kanskje er «foråret» ikke forbi.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar