onsdag 27. februar 2013

OM BISPEROLLEN

Avisa Vårt Land har gitt innlegget overskriften: 'Flygende' biskoper ingen god idé. Bakgrunnen for min artikkel er en kommentar av sjefredaktør Helge Simonnes i lørdagens avis: "Biskop à la Schjøtt-Pedersen". Jeg er glad for Vårt Lands oppmerksomhet om bisperolle, men har noen kommentarer og spørsmål. Og her er artikkelen:

OM BISPEROLLEN
Vårt Land vier biskoper og bispetjenesten stor oppmerksomhet for tiden. Det er bra. Det er viktig akkurat nå når den fremtidige kirkestruktur skal tegnes. Biskopenes rolle og bispemøtets plass er viktige deler i dette landskapet. Nye tanker er i denne sammenheng velkomne. Slik sett er Helge Simonnes sin høytenkning av interesse (23.02). Jeg har følgende refleksjoner og spørsmål:
1.       Utfordringen med biskoper med annen utdanningsbakgrunn, handler egentlig om presteutdanning. Det er bred økumenisk enighet om at en biskop er prest «i bunnen».  Den engelske kirke, som Simonnes viser til, har imidlertid utviklet et mer fleksibelt utdannings mønster og -tilbud for prester enn vi har i Norge. Deres presteskap er langt mer sammensatt når det gjelder fag- og erfaringsbakgrunn og deres teologiske fagkompetanse tilsvarende mangfoldig. Her har vi etter mitt skjønn mye å lære.
2.       Når det gjelder hvem som blir biskop er det store spørsmålet nomineringsprosess og valgordning. Her er også en videre diskusjon av interesse. I Den engelske kirke er systemet «lukket». Det er en liten nominasjonskomite som arbeider i det skjulte med å finne kandidater. Svært få vet hvem som blir forespurt. Dronningen ved statsministeren blir presentert for et par kandidater. Hun kan velge å få fram andre navn dersom hun ikke er fornøyd.  En av fordelene ved dette systemet er at kandidatene ikke blir offentlig eksponert, med alt det medfører av belastning. En kan derfor få fram biskoper som kanskje ville ha svart nei til å gå igjennom en lang valgprosess. – I Sverige og Danmark har en svært åpne nomineringsprosesser hvor det i prinsippet er enkeltpersoner eller støttegrupper som lanserer kandidater. Og så er det et direkte valgsystem med en eller flere omganger inn til en har en «vinner». I Danmark er det noe som nærmer seg en «valgkamp» før avstemningen begynner. Hadde vi hatt en tilsvarende ordning hadde kanskje de navn Simonnes nevner i artikkelen, vært kandidater.   
3.       Forslaget om å ha «frie» eller «flygende» biskoper med spesielle oppgaver ut fra kompetanse tror jeg er lite aktuelt hos oss. At viktige aktører i Den norske kirke bør få bispetittel fordi det vil gi dem en tydeligere posisjon, tror jeg er en gal måte å tenke både om bisperollen og om mangfoldet av tjenester og gaver i kirken som helhet. Historien og erfaringen forteller oss om mange bispevarianter, men det er en krevende øvelse på flere plan å skulle utvide vår tradisjon mer enn at vi har fått en fast preses.
Så en liten observasjon til slutt: Mener virkelig Simonnes at det er relevant å sammenlikne Statoil-Lund med Tunsberg-Dahl når det gjelder varsling om avgang? Det virker underlig. Det er antakeligvis slik at et stort konsern, som er sårbart overfor aksjemarkedets «lover», svekkes av kunnskap om når direktør har tenkt å gå av. Men hva da, Simonnes, med alle lederstillinger som i dag er åremålsbasert? Og hva med 70-årsgrensen som noen av oss nærmer seg? Alle vet når tida er ute. En leder kan likevel få gjort mye. I et bispedømme er mye avhengig av langsiktig planlegging, ikke minst når det gjelder visitaser. Da er forutsigbarhet et gode. Det har kollega Dahl tatt hensyn til. - Kanskje åpner dette spørsmålet for en dypere diskusjon om hva lederskap i kirken egentlig dreier seg om? Og da er jeg ikke sikker på om pavemodellen, som Simonnes tidligere har henvist til, eller Statoil-modellen er så lett å overføre.     Tor B Jørgensen, Bispemøtets eldste biskop (f 27.12.45)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar