KRYSTALLNATTA

KRYSTALLNATTA 1938 -  NATTA MELLOM 9-10 NOVEMBER 
EN STERK PÅMINNER OM ANTISEMITTISME OG FREMMEDFRYKT.
DENNE ARTIKKELEN STO, LØRDAG 8.11. PÅ TRYKK I AVISA NORDLAND

Natta mellom 9. og 10. november kalles «Krystallnatta», eller kanskje bedre «glassbitnatta». Det var natta jødene fikk kjenne nazistenes vrede i 1938. Glassrutene i synagogene og i jødiske forretninger ble knust. Det var «krystall» eller glassbiter overalt. Det var store branner og jøder fikk gjennomgå, også fysisk. Flere ble drept i tumultene. Politiet holdt seg i bakgrunnen. Nazi-kledde ungdommer og alminnelig pøbel dominerte. Det var en grusom natt. Og verre skulle det bli. Jødene var pekt ut som folkefienden. De skulle til å begynne med presses ut av Tyskland. Etter hvert skulle de utryddes. Gjerne etter å ha blitt gjenstand for diverse «medisinske forsøk». Også sigøynere, tatere, homofile og andre «livsuverdige» liv ble gjenstand for tilsvarende behandling.  Antisemittismens og «rasehygiens» grusomste potensiale ble virkelighet i konsentrasjonsleirene og gasskamrene. 

Opptakten til «krystallnatta» var et skudd i den tyske ambassaden i Paris den 7. november. Den 17 år gamle polske jøden Herschel Grynszpan skjøt og såret legasjonssekretær Ernst vom Rath som døde kort tid etter. Handlingen ble tolket som et uttrykk for hvor farlig den store jødiske sammensvergelsen var. Ettertida har vist at Grynszpan ikke var del av en konspirasjon og at hans motiver kan ha vært svært private. En personlig tragedie ble gnisten som fikk natten til å lyse i flammer – og glass til å knuse. Innstramming overfor jødene skjøt tvert imot fart. Jødene var den store faren. De ble koblet sammen med så vel kommunismen, som kynisk kapitalisme. De ble mistenkt for å utgjøre et nettverk som søkte verdensherredømme. De ble beskrevet som «umennesker». Det fantes i prinsippet ingen gode, ærlige og velmenende jøder, selv om mange individuelt kunne framstå slik. Når alt kom til alt var deres lojalitet til det jødiske det avgjørende.

Konspirasjonsteoriene har selvsagt vist seg ikke å ha grunnlag i virkeligheten. Men antisemittismen har lange røtter og er vanskelig å rydde ut. Dessverre ble Martin Luther sterkt anti-judaistisk på sine eldre dager. Han er så skuffet over at de ikke tar imot evangeliet at han ønsker at synagoger skal brennes og deres hellige skrifter (Talmud) skal tas fra dem. Nazistene kunne hente fram mange ubehagelig sitater. Vår egen grunnlov fra 1814 hadde som kjent et eget jødeforbud. Det ble opphevet 1851, men skepsisen overfor jødedommen levde videre. Under krigen var jødene utsatt i Norge. Først høsten 1942 tok kirken tydelig avstand fra myndighetenes jødepolitikk i det såkalte «Hebreerbrevet» høsten.

Det er skremmende å registrere at antisemittismen ser ut til å blomstre opp igjen. «Jøde» er i enkelte miljøer et mobbeord, på linje med «homo». Det er et svært dårlig tegn og må sees i sammenheng med bevisst hatske handlinger som for eksempel angrepet mot synagogen i Bergstien i Oslo i 2006. Vi står i tillegg overfor en vanskelig situasjon der kritikk av staten Israels håndtering av den palestinske befolkningen fra flere hold tolkes inn i en antisemittisk kontekst. For egen del er jeg sterkt kritisk til den aktuelle israelske politikken, men tilsvarende motstander av enhver form for antisemittiske holdninger. Alle som tilhører det mosaiske trossamfunn og alle med jødisk etnisk bakgrunn skal føle seg trygge i Norge. Det er et spørsmål om vårt samfunns humanistiske troverdighet.

Og når det er sagt, må det også gjelde andre grupper som i dag er en del av den norske befolkning. Jeg tenker ikke minst på den etter hvert betydelige, men svært sammensatte gruppa av muslimer. Vi ser etter mitt skjønn spor av den samme type retorikk og tankestruktur som jøder har vært gjenstand for. Individet opphører å eksistere. Muslimene blir et kollektiv. Er de hemmelig styrt av de mest ytterliggående islamister som vil erobre Vesten? Deres tro kan ikke tilpasses våre verdier og vår kultur. Det skal lite til, er jeg redd, før en gnist kan flamme opp en tydeligere anti-muslimsk retorikk her hos oss. Jeg, og sikkert mange med meg, har med gru tenkt på hva som ville ha skjedd om 22. juli terroren mot det norske samfunn var utført av en enkeltmuslim med forvridde tanker om virkeligheten. Vil vi ha greid å beholde en inkluderende humanistisk grunntone som ikke ga rom for en grupperetorikk fylt av frykt og hat?

Biskop Tor B Jørgensen

Viktig kilde til mer kunnskap: Øyvind Foss: Krystallnatten; Spartacus 2009
Om utviklingen blant tyske intellektuelle, samme forfatter: Forskning og folkemord, Spartacus 2013
Om Den norske kirkes forhold til jødene: Torleiv Austad: Sviktet kirken Jødene under okkupasjonen? artikkel i Dømmekraft i krise?i

OM SKOLEGUDSTJENESTER

Barneombudets høringssvar til Stålsettutvalgets utredning "Det livssynsåpne samfunn", har skapt en del debatt. Ombudet ønsker å avvikle den praksis som fortsatt finnes mange steder i landet med egne skolegudstjenester i forbindelse med de kristne høytidene jul og påske. 

Debatten er vanskelig fordi den er knyttet til viktige og følelsesladede deler av vår livstolkning som angår tro og livssyn, kultur og verdier. Og samtidig angår den de regler og ordninger som gjelder for det offentlige skoleverket i Norge. Forholdet til Den norske kirke er en del av denne debatten fordi denne kirken på en spesiell måte er tradisjonsbærer og majoritetskirke. 

Den nye paragraf 16 i grunnloven bekrefter Den norske kirkes spesielle stilling når den kalles "Norges folkekirke". Og i paragraf to understrekes de kristne og humanistiske verdier som verdigrunnlaget for samfunnet vårt. Mange oss av mener disse formuleringene er gode og viktige signalgivere om vår historiske tilknytning til den kristne tradisjon og til den plass som kirken har i det norske samfunn.

Men jeg oppfatter det ikke slik at barneombudet ønsker å problematisere disse forhold når hun vil avvikle skolegudstjenestene. Begrunnelsen hennes er derimot knyttet til skolens eget regelverk. Her er den grunnleggende forutsetning at religionsfaget, RLE (Religion, livssyn og etikk), ikke skal være forkynnelse eller religiøs utøvelse. "Derfor må undervisningen begrense seg til å lære om gudstjenester" slik Kunnskapsdepartementet skrev i et rundskriv av 16. august i 2007. Med dette kan det se ut som saken allerede er avgjort og barneombudets ønske om å avvikle skolegudstjenester er oppfylt. 

Men rundskrivet slutter ikke med det. Skolegudstjenesten gis en annen forankring. "Både jul og påske er høytider som har nær sammenheng med norsk kultur og årstidenes gang i Norge. Gudstjenester ved disse høytidene kan dermed forstås som en mer allmenn markering av skolens plass i det norske samfunn. Skolen får dermed frem at høytidene også har en religiøs side. Det vil derfor ikke være urimelig at skolen ser på skolegudstjenestene som en del av det generelle kulturelle arbeidet ved skolen begrunnet i lærerplanen, men ikke knyttet til kompetansemålene i noe spesielt fag".

Forutsetning er at det skjer i samarbeid og forståelse med hjemmene. Det betyr at hjemmene gis god tid til å melde fritak på de premisser som angis i lovverket, og at det for øvrig legges til rette for at fritak har ikke-diskriminerende karakter og at det gis likeverdig alternativ opplæring.

Jeg synes rundskrivet av 2007 er klargjørende og tydelig. Det gjør skolegudstjenester ved høytidene til en mulighet der det er ønskelig.  Jeg kan kanskje forstå at Human-Etisk Forbund ikke er fornøyd med denne løsningen, men jeg synes nok barneombudet burde se betydningen av den åpning dette gir for lokale løsninger for å markere "skolens plass i det norske samfunn". La det også være sagt at ekskursjoner til kirkene utenom gudstjenester, ikke er en del av denne debatten. Det dreier seg om kunnskapsformidling innenfor de angitte kompetansemål.

Biskop Tor B Jørgensen

KLIMAVALG 2013

Menneskene truer balansen i naturen og klimaet endres. De fattige rammes hardets, men framtida er usikker for alle. Nå er det mange som ser behovet for endring. Klimavalg 2013 ber hver enkelt velger prioritere klimaperspektivet ved årets valg. 

Naturen er gavemild. Mennesket er avhengig av naturen. Mennesket er en del av naturen. Naturen er sårbar. Ressursene er begrenset. Og menneskene truer balansen i naturen. Forskernes konklusjoner er rimelig entydige. Klimaet endres fordi vi brenner av for mye fossil energi, olje, gass, kull. Klimaet er i ulage. Ekstremvær både som tørke og tyfon rammer med ny styrke. De fattigste i verden rammes hardest. Men framtida er usikker for alle.

Klimautfordringen er i dag en totalutfordring for det menneskelige fellesskap. Klimaet utfordrer til nytenkning. Vi må finne nye energiløsninger. Vi må skape et forbruksmønster som er bærekraftig og fordelingsmekanismer som tar fattigdommen i verden på alvor. 

Det norske perspektivet blendes av vår avhengighet av petroøkonomien. Norge kan vise til et sterkt internasjonalt klimaengasjement. Vi er rike nok til det. Norge anerkjennes som en klimamakt. Men viljen til omstilling i egen energipolitikk og eget forbruksmønster, er langt mindre tydelig. Mange ser dette. Også politikere. Men valgets logikk er velstandsvekst og økt forbruk. Alternativene framstår ikke som tydelige og nødvendige. I alle fall ikke nå!  

I et historisk perspektiv er det mange viktige endringer som i sin tid ble oppfattet som umulige. Ofte i et komplisert samspill mellom kulturelle  konvensjoner, sosiale privilegier og økonomiske interesser. I år feirer 100-års jubileet for kvinnelig stemmerett. Det var lenge et kontroversielt spørsmål. Det ble ansett som unaturlig og unødvendig av den politiske og sosiale maktelite. Til slutt ble  undertrykkelse og tilsidesettelse av kvinner et viktig moralsk og politisk problem. Et annet eksempel er røykeloven. Tunge næringsinteresser og lange, kulturelle mønstre hadde gjort røyking til en akseptert og nødvendig del av det offentlige sosiale liv. På tross av dokumenterbar helsefare. Til slutt ble kunnskapen for overveldende og endringer lovfestet. Og ingen angrer på det.

Vi mangler noe av denne typen moralsk og etisk trykk i dagens politiske klimadebatt. Trykket som kan danne grunnlag for handling. Klimaspørsmålene blir lett til et spørsmål om teknikk og beregningsmodeller. Det er håndterbart men samtidig tåkeleggende. Det tar bort fokus fra de nødvendige grepene i vår egen, nære klimapolitikk, i våre egne økonomiske modeller og i vårt eget forbruksmønster.

Nå er det mange som ser behovet for endring. Klimavalg 2013 er en bred allianse som har arbeidet for å få et klimafokus i årets valgkamp. Når vi nå nærmer oss valget, ber den hver enkelt velger ta med klimaperspektivet inn i sitt politiske regnskap. Lørdag 24. august markeres Klimavalg 2013 mange steder i landet.

Kirken en aktiv klimaaktør. Mange har kritisert kirken for å blande seg inn i politikk. Klimavalg er en sak for miljøorganisasjonene, hevdes det. Kirken er en annen type organisasjon. Kirkens klimaengasjement, blir opplevd som en moralsk dom over samfunnsnyttig virksomhet. Dette er viktige og vanskelige spørsmål. Det er riktig at kirken er noe mer og noe annen enn en miljøorganisasjon. Kirken feller ikke dom over ærlig og ansvarlig virksomhet. Kirken er der for alle mennesker. Den kan ikke identifiseres med et politisk parti, eller en politisk retning. 

Samtidig har kirken et eget trosgrunnlag som medfører et kritisk blikk på et hvert samfunn. I dette inngår grådighet og makt og egen kulturs blindhet som ofte overser urett og legitimerer urettferdighet. Som lett preges av kortsiktige interesser uten å se langsiktige konsekvenser. I dette regnskapet hører hensynet til naturen med. Naturen er i et kirkelig perspektiv en guddommelige gave. Det skal forvaltes til beste for det globale menneskelige fellesskap også i et framtidsperspektiv. Engasjementet for mennesket, livet og skaperverket, deler kirken med mange som ikke deler kirkens tro. Derfor er kirken med i Klimavalg 2013. Og derfor vil kirken fortsette å arbeide for holdningsendringer som skape grunnlag for en bærekraftig og fremtidsrettet klimapolitikk også etter valget. Klimaspørsmålet er et dypt moralsk spørsmål. Det haster med å finne de politiske løsningene.

KIRKEN OG STEMMERETTSJUBILEET

Kirken deltar med stor entusiasme i hyllesten av kvinners stemmerett vedtatt i Stortinget 11. juni 1913. Jeg deler gleden, men bærer på et betydelig ubehag. Hvordan var det mulig for det ledende sjiktet i det vi nå kaller Den norske kirke å ta så fullstendig feil. Det vi i dag hyller som teologisk ukontroversielt og som en universell og selvsagt rettighet, ble i sin tid motarbeidet med sterke teologiske argumenter fra biskoper og kirkelige professorer. Oppropet mot radikalismen, det vil blant annet si parlamentarismen (!), «Til Christendommens Venner» i 1883, var underskrevet av samtlige biskoper for eksempel. Biskop Heuch i Kristiansand benyttet sin mulighet til å tale til rette dem som støttet «kvinneemansipasjonen» da han sommeren 1890 var inne som varamann på Stortinget.

Innlegget til biskop Heuch er blitt stående som det klassiske uttrykket for kirkelig kjønnstenkning i siste halvdel av 1800-tallet, på veg inn i det 20. århundre. Det er et retoriske velformet og slagkraftig innlegg, men tilsvarende demagogisk og arrogant. Basert på natur og teologi i en uskjønn forening. Vi er i alle fall et helt annet sted i dag når det gjelder måten vi snakker om kjønnenes særpreg, kjønnspolariteten og familieliv uansett teologisk posisjon for øvrig. Kvinnens deltakelse i det politiske liv er for Heuch ikke et signal på kvinnens frigjøring, men signalet ‘til hennes fornedrelse, til hjemmets forstyrrelse, familielivets suksessive oppløsning og «sædernes» forfall’. Her angis hovedtemaet som utvikles med stor bravur på mange plan. Tenk for eksempel om ens mor skulle ha opptrådd på Stortingets talerstol! Tenk om hun med ‘sin «stakkels» fistelstemme skulle utbre seg med all den iver og fanatisme, som lett griper kvinnen, hvorvidt det var rimelig å beholde konsulatene i Wien og Rom!’, sa Heuch og viste til den foregående dags debatt om konsulater. 

Det er kanskje underholdende å lese slikt, på grensen til det komiske. For meg er det skremmende og ubehagelig. Ikke først og fremst som en tale av en enkeltstående biskop, men som et tidsbilde på hvordan det har vært mulig å bruke Bibelen og for den sakens skyld naturen, til å holde kvinnen utenfor. Til å holde noen nede. Til å undertrykke. Til å bevare egen posisjon og egne privilegier.  Heuch gjør seg til talsmann for kvinnene! Han benytter seg av det Bente Nilssen Lein har kalt «repressiv ros og ridderlighet». Hennes beskrivelse og analyse av den teologiske og samfunnsmessige debatten på 1880-tallet i boka «Kirken i felttog mot kvinnefrigjøring» (Universitetsforlaget 1981) kan gjerne tas fram igjen i forbindelse med stemmerettsjubileet også i kirkelig sammenheng. Det skaper ettertanke og ydmykhet. Det som i dag er selvsagt – slik vi i dag leser Bibelen, var det ikke for 100 og noen år siden. Det samme kan sies om kvinnelige prester for 50 og noen år siden. 

Den svenske teologen Jesper Svartvik skrev for noen år siden en grundig gjennomgang av det han kalte «Bibeltolkningens bakgator» (Verbum 2006). Han gir tre eksempler: Synet på jødene, slavene og de homoseksuelle. Det er skremmende å lese hvordan jødene har blitt ‘behandlet’ i teologihistorien, helt inn i nazismen. Her er Svartviks beskrivelse avslørende lesning også om en anerkjent svensk teolog som Hugo Odeberg! -  Og slavene. Kampen for å oppheve slavehandel og slaveri, var en intens og uforsonlig kirkelig og teologisk debatt, både i England og USA. Det har altså vært teologisk legitimt å forsvare et rasebasert slaveri! I dag ville vi kalt det vranglære. Svartvik kunne ha brukt kvinnespørsmålet også. Heuchs posisjon var i 1890 en etablert kirkelig hovedstrøm, men den viste seg å være en historisk bakevje. 

Hva gikk feil? Nettopp det utfordrer kvinnerettsjubileet oss til å reflektere over. For meg ligger en nøkkel til et svar i utgangspunktet for vår lesning av både Bibelen, livet og samfunnet. En lesning bestemt av Jesu sterke og radikale tale om nestekjærlighet. Det dreier seg om konsekvent om viljen til å se virkeligheten fra den andres side. Fra deres side som er offer for tilsidesettelse, usynliggjøring og undertrykkelse.  Være en stemme for de stemmeløse, som en tittel fra kirkens kamp mot apartheid uttrykte det.  Teologiske modeller og standpunkt kan på et gitt tidspunkt oppleves som ufravikelige og uomgjengelige. Historien ber oss være kritiske mot egen blindhet og orientere oss ut fra deres virkelighet som rammes av ordningene i vårt samfunn og av vår teologi. Å lese historien slik er alltid vanskelig. Det gjør en ydmyk også overfor egne standpunkt. Men går det ikke en vei fra slik lesning til kirkelig og teologisk motivert støtte til asylsøkere og romfolk. Til engasjement i klimasak og kritikk av vår grådighetsøkonomi – og for å holde oss til kjønn: om en ny holdning til homofilt samliv? Stemmerettsjubileet er slik sett en gylden anledning til kirkelig og teologisk refleksjon om kirkens og teologiens rolle også i dagens samfunn - mens vi gleder oss over den viktige avgjørelsen Stortinget tok 11. juni 1913. 

Tor B Jørgensen

Biskop i Den norske kirke

BOKBAD I BODØ 5. JUNI: SAMTALE MED FORFATTER JAN JAKOB TØNSETH OG JOURNALIST ALF SKJESETH OM ROMANEN "PROSTEN" OG LOFOTPROST KRISTEN SKJESETH

En orientering og en invitasjon

EN LITTERÆR OG POLITISK SAMTALE OM PROST SKJESETHS LIV OG VIRKE

I Sør-Hålogaland bispedømme er vi stolt av Petter Dass og Elias Blix. Vi tar gjerne med Grønlands apostel Hans Egede, som var prest i Vågan på 1700-tallet. Og vi kunne nevne teologen og «Nordlandsbanens far» Ole Tobias Olsen fra Helgeland.

Navnet KRISTEN SKJESETH er kanskje mindre kjent i dag, men prost Skjeseth er en av de mest fremtredende kirkeprofiler vi har i vårt bispedømme. Han var prest og prost i Lofoten fra 1921 til 1951. Før det hadde han vært prest i Narvik fra 1906.

Nå er livet hans beskrevet i romanform, av forfatteren – og slektningen - Jan Jakob Tønseth. Vi får gjennom denne romanen, Prosten, som bygger på den faktiske historien, men er utviklet i et personbilde som bare romanformatet åpner for, et nærbilde av tiden, troen og livet som en samfunnsbevisst teolog og prest kjempet med. Vi følger SKJESETH gjennom den store brytningstiden i vårt samfunn rundt forrige århundreskiftet da kristendoms- og kirkekritikk møtte en kirke i kamp mellom streng vekkelseskristendom og åpen kulturkirkelighet. Gjennom de sosiale spenningene i en framvoksende arbeiderbevegelse preget av klassekamp og kirkekonservatisme, og inn i krigen, slik den utfordret verdier og livet med kirken i Lofoten som kontekst.

Det er blitt en spennende og tankestimulerende historie om en sjelden kirkelig personlighet som utvist stor integritet og stort mot i møte med et samfunn i store endringer. Han framstår nærmest som en modellrepresentant en folkekirkelighet som har bred tilslutning i vår del av landet.

Jeg oppdaget Skjeseth i et antikvariat. Et utvalg av hans «Skrifter og taler» ble utgitt i 1970, nitti år etter hans fødsel, og enda mens minnet om han var sterkt nærværende i Lofoten. Nå blåser Tønseth nytt liv i Vågan-prosten og hans samtid. Og «prostens» engasjement og refleksjoner er fortsatt brennende aktuelle. Hvilke impulser kommer fra kirkens tro inn i dagens samfunnsdebatt? Hvordan skal kirken agere i de verdispørsmål som preger dagens politiske diskurs? Som biskop kjenner jeg slektskap med prost Skjeseths virkelighetsforståelse og hans tydelig engasjement. Men hva mener forfatter Tønseth om dette? Og hva mener en annen etterkommer av prosten, Klassekampjournalist Alf Skjeseth? Dette får vi mulighet til å samtale om i Bodø 5. juni da litteraturfestivalen «Det vilde ord» har invitert meg til å lede en samtale nettopp med forfatteren og journalisten. Jeg tror det kan bli en stimulerende samtale om livet og verdiene, samfunnet og politikken vinklet inn mot tro og kirke. At dette er aktuelle problemstillinger vitner de mange diskusjonene om kirkas politiske rolle i dagens samfunn oss om.  

+Tor B Jørgensen

Biskop i Sør-Hålogaland

Arrangement: Litteraturfestivalen Det Vilde Ord, Bokbad, onsdag 5. juni 2013, kl 17.30. Sted: «Sydøst», Nedre Torg, Bodø. Se ellers: detvildeord.no.

PÅSKE 2013

I AVISA NORDLAND, som i dag - påskeaften - ikke bringes rundt, men bare selges som løssalgsavis, hadde redaksjonen gitt plass til noen påskerefleksjoner i kronikks form. Et viktig poeng for meg er å vise at kirken i dag er et globalt fenomen og at feiringen i våre kirker, er en del av et stort universelt fellesskap. Pavevalget og innsettelsen av ny erkebiskop i Canterbury, hvor jeg selv fikk være tilstede, minnet oss om dette ved inngangen til årets påskeuke. Her følger kronikken:

En fredag i jødenes påskeuke for snart 2000 år siden sto noe fortvilte mennesker ved et kors. Romerne hadde dømt deres venn og lærer til døden etter en summarisk rettergang. Korset var det brutale straffemiddelet. Tre dager senere gikk noen kvinner til en grav for å stelle liket. De rapporterte om en tom grav. Det er grunnfortellingen i det som skapte den kristne kirke. Derfor er påsken kirkens viktigste fest. Påskeuka som forandret alt. Som forandret historien. I dag feires det påske i hele verden.

Rett før påske 2013 fikk vi klart inntrykk av at kirken i dag utgjør et levende, omfattende og mangfoldig internasjonalt fellesskap. Vi så det da det kom hvit røyk ut av Vatikanets «valgpipe» og den første paven fra Latin-Amerika uventet og overraskende kom ut på balkongen og ble annonsert som pave Frans. Den første. Selv er pave Frans jesuitt, det kjente og en gang så beryktede jesusselskapet skapt av Ignatius Loyala for å bekjempe reformasjon og vantro. I dag er de en organisasjon med stor troverdighet og anerkjennelse. Frans er den første jesuitt på pavestolen. Han valgte pavenavnet fra en annen orden, fransiskanerne, grunnlagt av «gråbrødrenes» far Frans av Assisi. En idealskikkelse i kirkens historie med vekt på tjeneste for medmennesker og et liv i enkelhet. Noen av prestene fra vårt bispedømme var på Petersplassen og hyllet Frans. De forteller om en elektrisk stemning. Pavevalget har skapt nytt håp. Inn i påskefeiringen 2013.

Selv var jeg med på en annen stor kirkelige begivenhet nå rett før påske. Innsettelsen av ny leder i det anglikanske kirkefellesskapet med 77 millioner medlemmer verden over. Den hadde ikke samme mediale dimensjoner som pavevalget, men erkebiskopen av Canterbury, den samlende lederfiguren i den anglikanske kirke, er en av de viktigste kirkelederne i den protestantiske verden. Det var også en stor opplevelse. En fullsatt katedral. En storslått seremoni. Også valget av Justin Welby var overraskende og uventet. Han er ingen akademisk teolog som sin forgjenger. Han har en annen yrkeskarriere bak seg. Som finansleder i den engelske oljeindustrien! Da han ble prest i 1989 sank han som en stein på lønnsskalaen. I Den engelske kirken har han jobbet som internasjonal fredsforhandler og som lokal menighetsprest. Før han ble domprost i Liverpool og biskop i Durham. Også Welby talte om fattigdom og rettferdighet som de store utfordringene for kirken. Det handler om kirkens troverdighet. Også han talte med frimodighet om en kirke som lever og vibrerer, i Afrika og Latin-Amerika, men også i Europa. Kirkens tid er ikke forbi.

Påsken 2013. For meg vil bildene fra Vatikanet og fra Canterbury prege påsken 2013. Håpet. Fokuset. En kirke for medmenneskelighet og tjeneste. Nå har ingen av de to store, internasjonale kirkefellesskapene en enkel framtid. De står overfor betydelige utfordringer. Fellesskapet er truet. Spørsmålet om kvinners plass i kirken er ett slikt øm tålelig spørsmål. Anglikanerne har vanskeligheter med kvinnelige biskoper. Katolikkene med kvinnelige prester. Og spørsmål knyttet til seksualitet og samliv skaper sterke spenninger. Mest åpent og direkte blant anglikanerne. Men midt i disse utfordringene, viser valgene av nye ledere kirkens store format anno 2013.

Den norske kirke er i sin grunnstruktur nasjonal. Men vi er også knyttet opp mot det store, globale kirkefellesskapet. Snart 200 års misjonsvirksomhet har skapt bånd til vibrerende og livskraftige kirker i Sør-Afrika og Etiopia. På Madagaskar og i Brasil. Jeg har selv vært med å feire tolv påsker i Japan hvor kirken er en beskjeden minoritet tallmessig. Vårt bispedømme har i dag nære kontakter med den ortodokse kirkefamilie. En påskenatt i Arkhangelsk for et par år siden hører med i min påskehistorie. Mysteriet ble levendegjort i en fantastisk kirkelig liturgi. I Egypt feirer den koptiske biskopen og Nordlands-vennen Tomas og hans menighet også eldgammel påske. Under sterkt press. Hva vil framtida by den kristne minoriteten i landet? Det så løfterikt ut med rop om demokrati, toleranse og ny åpenhet. I dag er situasjonen en annen. Og påskefeiringen i Beit Sahour, rett utenfor Betlehem i Palestina, en menighet som Skjerstad har fellesskap med, er i en vanskelig situasjon, preget av både fysiske og mentale murer som sperrer dem ute fra et liv i frihet og trygghet.  

Påske 2013. Det er stor avstand mellom den første kristne påske med korset og den tomme grav og den påsken vi feirer i dag. Men budskapet angår en hel verden. Det er kanskje ikke alltid så lett å se, men en ny pave og en ny erkebiskop peker på den store sammenhengen i historien knyttet til fortellingen om Jesus Kristus, hans død og hans oppstandelse.

OM TRO OG VITEN - Litt mer til Arnfinn Wiksaas i Avisa Nordland

Dette begynner kanskje å bli litt vanskelig siden jeg ikke greier å legge inn Arnfinn Wiksaas sine innlegg. Men jeg håper min tekst likevel gir mening - i en samtale som er viktig, men hvor det er vanskelig å skape dialog.

Slik skrev jeg (AN 190312):

Om tro og viten

Arnfinn Wiksaas har et livssyn som er basert på overbevisningen om at det ikke finnes noen Gud. Mange deler et slikt verdensbilde. Det finnes mange gode argumenter for det. Det innrømmer jeg gjerne. Men et moderne, vitenskapelig verdensbilde er ikke et lukket system som utelukker religiøs tro. Det finnes det mange eksempler på. Min tro på Gud forholder seg til moderne naturvitenskap og beskriver skapelse og liv på en annen måte enn tro definert med et annet vitenskapsbilde. Det er forskjell på middelalder og nytid også i teologiens verden.

Wiksaas viser til Zapffe, Edwien og Dawkins som den litteratur som svarer til hans verdensbilde. Edwien leste jeg med stor interesse i studietida. Debatten med og rundt Dawkins har jeg fulgt rimelig godt med på. Deres bidrag er interessante og gjerne provoserende. Men deres tolkning av virkeligheten oppfatter jeg som ensidig og unyansert. Når det gjelder den nyere diskusjonen med Dawkins kan jeg gjerne gi Wiksaas en utvalgt litteraturliste.

Så vil jeg prøve igjen: Den teologiske fagvitenskapen er i stadig utvikling. Tilnærming til de historiske kildene i de bibelske skriftene med sine litterære, religionshistoriske og fortolkningsmessige (hermenevtiske) utfordringer, er sammensatt og mangfoldig. Det lanseres stadig nye teorier både om hvem Jesus var, hva han gjorde og sa, hvordan han ble forstått og hva som skjedd etter hans død og med hans etterfølgere. I denne forskningshistorien har både Schweitzer og Deschner gitt viktige forskningsbidrag. Albert Schweitzers verk brukte jeg selv mye tid på i min egen studietid. Men forskningen er et annet sted i dag. Schweitzer hadde noen viktige poenger, men ikke hele forklaringen. Hvis Wiksaas virkelig ønsker å sette seg inn i dagens teologiske forskningsverden, kan jeg gjerne gi henvisninger til aktuell oversiktslitteratur.

At min tro og mitt kirkelige engasjement skulle være avhengig av mitt «statsbetalte» embete, vil jeg gjøre Wiksaas oppmerksom på at jeg har brukt største delen av mine 40 år etter ordinasjonen i 1973 som misjonær og generalsekretær i en frivillig organisasjon. Det er nå en gang slik at troen på Jesus Kristus har gitt meg så mye i livet mitt at jeg gjerne vil dele dette med mennesker rundt meg, enten det er i en japansk eller norsk kontekst. Bildet av Jesus slik jeg møter det i skriften, i den store historien og i mitt personlige liv, lever i et åpent og dialogisk forhold til vitenskap og virkelighet, og til mennesker som ikke deler min tro.  

Dette er ment som en invitasjon til videre dialog, men jeg er spent på om vi kommer noe videre når Wiksaas mener jeg henger fast i middelalderen!