Mangfoldets berikelse

6. februar er samenes nasjonaldag. I år falt dagen på en søndag. Søndagens tekst forteller om ugress i en hveteåker. Jesus ber oss ikke luke ut det vi oppfatter som ugress. Det er hans oppgave ved tidens ende. Dermed åpner det muligheten for å se at det som i en gitt tid kan bedømmes som ugress faktisk er viktige og vakre planter. Et viktig dimensjon også i kulturperspektiv.

PREKEN – SAMENES NASONALDAG 2010 - BODØ DOMKIRKE –  

Prekentekst for 5 søndag etter Kristi åpenbaringsdag: Mt 13, 24-30 (og ikke den spesiell teksten for samedagen).

Dette er en viktig dag. En historisk dag. Det er samefolkets spesielle dag. I år faller denne dagen på søndag. En håpets og frihetens dag. Dagen kirken feirer Jesu oppstandelse.

På denne dagen møtes vi av en utfordrende tekst. Det kan se ut som den har liten betydning for å tolke og forstå samefolkets kamp. - For veien har vært lang til den anerkjennelse og respekt som dagens lovverk og dagens holdninger representerer.

Samefolket har møtt arrogant nedlatenhet, nedverdigende kunnskapsløshet og velment overkjøring.

I dag ser vi det. Samer har sett det hele tiden. De har kjent det hele tiden. De har gjort en minoritets smertefulle erfaringer. De har opplevd et urfolks ublide behandling. -

Vi er heldigvis et annet sted i dag. Samefolket kan se med stolthet på sine tradisjoner og sine verdier. På sin historie og sin kamp for å overleve.

Men vi er ikke ferdige. Historien står ikke stille, selv ikke der hvor en har nådd mange av sine mål. Historien må stadig nyskapes. Verdiene utvikles. Striden rundt det nye skiltet som angir Bodø som en samisk by med det lulesamiske navn, Bådåddjo, viser det.

Men hva har alt dette med dagens tekst å gjøre? Forteller den teksten om hvete og ugress, noe om historien vi har bak oss og framtiden vi har foran oss? På en merkelig måte er den veldig aktuell. For Jesus sier noe spennende om en åker hvor alle planter kan få vokse fritt. Både det egentlige kornet og det som oppfattes som ugress.

Det er ikke et klokt råd til bønder, vil jeg tro. Men det er et interessant bilde på livet. For vet vi egentlig hva som er ugress? I kirken, som Jesus taler om? I verden blant folkene som vi fokuserer på akkurat i dag?

Har det ikke kirkens historie så altfor klart vist oss at det vi på et gitt tidspunkt har ansett for ugress har vist seg å være en vakker plante? En nyttevekst? Tenk på kirkens kamp mot vitenskapen. Tenk på kirkens støtte til religionskriger. Tenk på inkvisisjon og forfølgelser i Guds navn. - Forsøkene på å kvele ugresset har ofte vist seg å være ødeleggende for kirken og for dens troverdighet.

Slik har det vært med kirkens ønske om å ”fornorske” samefolket. Ta fram dem språket. Deres identitet. Deres kultur. Deres framtid. Det har vært en ubehagelig ”ugresslukingsmentalitet” i det norske storsamfunnet og i Den norske kirke. Derfor er det egentlig fantastisk at Jesus sier at vi ikke skal drive med slik luking, Det gir også det som vi oppfatter som ”ugress” en mulighet til å kunne få vise sine kvaliteter.

Uttrykker ikke Paulus det Jesus sier i dette perspektivet, med et helt revolusjonerende språk:

”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne.”  (Gal 3, 28) 

Her er likeverd. De gamle grensene er bort. De religiøse og etniske forskjellene er opphevet. De sosiale spenningene borte. Det er helt fantastisk. Vi er ikke blitt like enda. Men vi er likeverdige.

Og denne visjonen kan Paulus tegne av en eneste årsak – og her kommer søndagen inn: Han har møtt han vi feirer denne søndagen som alle andre søndager: den oppstandne Jesus Kristus. Dette møtet snudde opp ned på livet hans. Han forlot sin jødiske religiøsitetens blindvei. Den som skapte en ekskluderende selvbevissthet. Den som avlet hat mot de som var annerledes og ble oppfatet som mindreverdige.

I stedet ble Paulus en kjærlighetens og inkluderingens visjonære misjonær. For han så at Kristi død og oppstandelse bekreftet en ny ”lov”, en forsoningens og kjærlighetens lov. - Derfor bærer kirken på en visjon om den dagen da han skal bli alt i alle. Og de forskjellene som fortsatt preger oss skal gå opp i en større og ufattelig enhet.

Når kirken er nærmest sin herre og mester, makter den å formidle noe av dette i sin praksis, i sin hverdag. Der mennesker blir møtt med åpenhet og respekt. Der integritet og frihet bevares og utvikles. Der mangfold og ulikhet ikke oppfattes som en trussel, men som en berikelse.

Samenes historie gir denne søndagen en egen dimensjon. Samenes dag lærer oss noe om betydningen av mangfold, og farene ved å luke ut det vi mener ikke passer inn.  Det gjelder samfunnet vårt og det gjelder i kirken som nettopp skal være et bilde på at Kristi kjærlighet binder alle folkeslag med deres språk og deres kulturer og deres verdier sammen.  

Gratulerer med dagen!