50 år med kvinnelige prester

 Denne artikkelen sto i Avisa Nordland lørdag 19. mars:

19. mars 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert i Vang kirke av biskop Kristian Schjeldrup i Hamar. Det var en historisk begivenhet. Hun var den første kvinne som ble vigslet til prestetjeneste i Den norske kirke. Motstanden var stor. Seks av ni biskoper kom med en skarp uttalelse mot slik ordinasjon. Det er sterkt å lese i dag. Og det er ubehagelig å bli minnet om at jeg selv en gang var kvinneprestmotstander. Biskopen i Nord-Hålogaland, Alf Wiig, var den andre av biskopene som var villig til å bruke kvinnelige prester. Prestemangelen var stor her i nord. Og det førte Ingrid Bjerkås til Berg og Torsken på Senja.

Ingrid Bjerkås forteller en fornøyelig historie i sin bok ”Mitt kall”, nettopp om biskop Wiig. Han var positiv til kvinnelige prester, ja vel, men da en gamlehjemsbestyrerinne ”profeterte” at om 100 år ville halvparten av biskopene være kvinner, da grøsset Wiig. Det ville være for mye av det gode! I dag er fire av 11 biskoper kvinner – og det har bare gått femti år. Om kort tid vil Den norske kirke få sin første bispeleder, en preses, på full tid. Det vil etter all sannsynlighet bli en kvinne. Tenk om Ingrid Bjerkås, Kristian Schjeldrup og Alf Wiig hadde kunnet oppleve det!

I Sør-Hålogaland er tre av åtte proster kvinner, og andelen kvinnelige prester er mellom 25 og 30%. Det må gjerne bli flere. For den trange fødselen i 1961 har ført til stor velsignelse. For vårt bispedømme og for kirken som helhet. Kvinnenes nærvær har forandret bildet av kirken. Den er blitt mer naturlig, mer universell, mer katolsk - i betydningen for alle! Kvinners nærvær gjør kirkens uttrykk rikere og mer ekte. Kvinners erfaringer reflekteres på en ny måte i kirkens forkynnelse og tjeneste. For mange av oss er det i dag umulig å tenke kirke uten å tenke kvinner i ledende stillinger. Det er interessant å prøve å forestille seg hvordan kirkehistorien hadde sett ut om kvinner hadde vært prester og biskoper opp igjennom historien. En del stridigheter hadde nok fått et annet forløp, og hardhendte misjonsmetoder forblitt uprøvd. Tanken er stimulerende, men svaret kjenner vi ikke. Nå kan vi imidlertid glede oss over at kvinner har funnet sin naturlige plass i roller som tidligere var forbeholdt menn.

En slik endring på 50 år – etter nesten 2000 år med mannsdominert historie, hvorfor tok det så lang tid? Spørsmålet gir grunn til ettertanke på flere plan. Det sier for det første noe om en komplisert sammenheng mellom kirken og tiden. Og det sier noe om det kristne budskapets potensielle mangfold. Vi leser Bibelen med forskjellige briller avhengig av de ytre forholdene vi lever under. Plutselig kan etablerte tolkninger og tankemønstre falle til fordel for nytt blikk på tekster og på liv. Dette er både fascinerende og utfordrende. Kirken står ikke stille, rett og slett fordi livet forandrer seg.  Og ofte skjer det som en frukt av kirkens eget budskap over tid. Men det er ikke alltid lett å se.

Tenk på slavene. Slavehold blir anerkjent som en sosial ordning i Bibelen. Det gav engelske farmere i Amerika ”rett” til å importere slaver fra Afrika. Det tok lang tid før kristne forsto at dette egentlig strider mot Bibelens syn på menneske. Og kirkens biskoper skjønte det ikke. De støttet ikke det nye lovforslaget! Vi er på begynnelsen av 1800-tallet. Mot slutten av århundret ville kvinner begynne å studere. Det var stor motstand, også fra kirkelig hold. ”Kvinneempansipasjonen” var intet biskoppelig prosjekt. Kvinnen hadde sin tildelte plass i samfunnsliv og kirke i følge naturen, tradisjonen og Bibelen. I dag leser vi deres kjernetekster annerledes. Og vi ser tekster som ble oversett. Jesus forholdt seg faktisk overraskende åpent, anerkjennende og frigjørende til kvinner. Det er blitt fortrengt og bortforklart. Menn har hatt tolkningsmakten og kirkemakten. Men bildene og ordene fra Jesus har stadig vist seg å ha fornyende og omskapende kraft. Ja, påvirkningskraft langt ut over kirkens rom. Er det mulig å tenke seg at våre dagers menneskerettigheter og humanisme hadde vært mulig uten Bibel og uten Jesusord? Jeg tviler på det. Det gjør det spennende å leve i kirken og i tiden. Det viser kvinnepresthistorien.