Preken i anledning Blix’ 175års jubileum, 26. februar 2011 i Gildeskål kirke

[Ex 34,27-35; Openb 1,9-18; MT 17,1-9]

Det henger et ikonbilde litt utenom det vanlig her i Gildeskål. Det er i svart-hvitt. Det henger på veggen her ved siden av prekestolen. Det er forsøkt tatt ned. Men det er kommet opp igjen, og dett fortjener å henge på veggen, for ELIAS BLIX er blitt et ikon som stråler mot oss i kraft av hans spesielle gave til å formulere troens, livets og naturens mysterier i enkle og begripelige vendinger.

Hva ville gutten Elias Blix Pedersen ha tenkt om noen hadde fortalt han at noen skulle feire hans 175 årsdag, i Gildeskål – i en mye større kirke enn han var vant til. Med tre biskoper til stede sammen med mye annet kirkefolk. 

Hva ville kandidat Blix ha sagt om noen hadde fortalt noe tilsvarende i 1866, da han, 30 år gammel forlot Gildeskål for siste gang i livet sitt. Han gjorde det med en litt ubehagelig følelse, tror jeg, av ikke å bli anerkjent av stedets prest.

Tanken om at noen en gang skulle hylle han, Gildeskåls Elias Blix, fortonet seg nok som helt umulig! Ingen ting pekte i en slik retning. 

Men sånn er det blitt. Vi er her for å hylle nettopp Elias Blix. Historien hans er spennende. Det er fortellingen om den store klassereise fra de enkle kårene i det som ble opplevd som en fjern utkant, langt fra kulturens, politikkens og kirkens sentrum. Med et språk som måtte fortrenges og en erfaring som ble forkastet. Men Blix ble både teolog og professor, politiker og statsråd. Han er blitt et ikon. Godt gjenfortalt i Anders Aschims glitrende biograf, ”Ein betre vår eingong”

Vi hadde nok ikke feiret Blix om han ikke hadde begynt å skrive vers, som en ny Petter Dass – med tema hentet fra bibelen og troens univers, fargelagt i landsdelens natur og lys, på det nye, levende, folkespråket.

Tilbake til gutten Elias. Jeg tror han likte bibeltekstene og av og til kom de veldig nær, som når det var snakk om fjell – og ikke minst når navnet hans av og til dukket opp i tekstene. Da tror jeg han skvatt til og liksom vokste i benken. I dag har vi en slik Elias Blix tekst med både fjell og profetnavnet. La oss reise oss og høyre evangeliet på forklaringsdagen:

17Seks dagar etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes, bror hans, og førte dei opp på eit høgt fjell; der var dei åleine.  2 Då vart han forvandla for auga deira: Andletet hans skein som sola, og kleda vart kvite som lyset.  3 Og sjå, Moses og Elia synte seg for dei og samtala med han.  4 Då tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, så skal eg byggja tre hytter, ei til deg, ei til Moses og ei til Elia.»  5 Men før han hadde tala ut, kom det ei lysande sky og la skugge over dei, og frå skya kom det ei røyst: «Dette er Son min, han som eg elskar, i han har eg mi glede. Høyr han!»  6 Då disiplane høyrde det, kasta dei seg ned med andletet mot jorda, gripne av redsle.  7 Men Jesus gjekk bort og rørte ved dei og sa: «Reis dykk opp, og ver ikkje redde!»  8 Og då dei såg opp, såg dei ingen utan Jesus åleine.
     9 På vegen ned frå fjellet baud Jesus dei: «Fortel ikkje nokon om dette synet før Menneskesonen har stått opp frå dei døde.»

Fjellet og Elias. - Det er et slags mitt tema for denne prekenen.

Elias skrev mye om fjell. Og det er ikke rart, så mye fjell det var rundt han i barndommen. ”Der eit fjell stig mot sky med si krone av snø/og i lauvklednad ny det seg speglar i sjø. Og det smiler mot strand med si bringe i brann, i den solklåre, solklåre kveld: Å eg minnest så vel dette fjell!” – Skrevet i 1896, da Blix var 60 år – og hadde vært her for siste gangen tredve år tidligere, den spesielle sommeren i 1866. Han må ha tenkt på Sandhornet.

Og han kjente til fjellets dramatikk. For her hadde han mistet sin far, mens han enda var et lite barn. -  Fjellet: vakkert – og skremmende. Fjellet som skaper utsyn og lengt. Fjellet som bærer på tidene. Som skjuler historiens hemmeligheter. Nesten sånn skrev Blix selv i diktet Fjellet mitt, mot slutten av livet sitt.

Jeg har en teori om at Elias egen opplevelse av fjellet kan ha vært en inngang i bibelens verden for Elias Blix. For i Bibelen, som i mange religioner, spiller fjellet en viktig rolle. – Tenk på Sinai-fjellet, åpenbaringsfjellet til Moses. Skyer og bulder. Lyd og stemmer. Og åpenbaringsord. Guds lov. – Nå har vi lest om et annet fjell som vi ikke er helt sikre på hvor er i det galileiske landskapet. Men her skjedde det også store ting. Tre av disiplene fikk den oppsiktsvekkende opplevelse å se Jesu bli forvandlet.

De var ikke på Sandhornet, men jeg innbiller meg at Elias Blix så for seg fjellet sitt, med skyer og bulder som stemmer. Og han Moses der, naturlig nok! – Og i tillegg Elias. 

Jeg bærer på et lite romanprosjekt (det blir nok aldri noe av!) men jeg ser for meg en forklarelsesdag borte i gamlekirka med barnet Elias i benken med sin mor og familie. De hører den fortellingen vi nettopp har hørt. Der og da våkner det noe i lille Elias – for han har hørt om fjellet og om – ooppss!:  Elias. Der og da blir interessen for Det gamle testamentet skapt. Han fikk drømmen sin oppfylt – ikke bare å lese fortellingene om igjen og om igjen, men på originalspråket, bedre enn de fleste. Han ble bibelkjenner og forsker! 

Vi har nettopp sunget Elias Blix sin gjenfortelling av den fjellteksten vi har lest. ”Jesus i ljosbragd på berget”  kalte han den. Den fokuserer overraskende lite på fjellet. Men desto mer på Jesus. De tre disiplene så Jesus bli forvandlet til et guddommelig ”lys”. Og de hørte en røst. Med to klare meldinger: Jesus er Guds egen sønn. - Og: han er verd å  lytte til. Det er som et nytt Sinai. Som Gudsfolket skulle lytte til Moses og hans ti bud, skal de nå lytte til Jesus – og hans nye ”lov”.

Men hvorfor er Elia der? Den store gudsmannen, som hadde vist et så stort mot i sin bekjennelse til Gud, slik navnet hans tilsier, og som fikk gjøre de største tegn. Tenk på Sareptas krukke. Og på offerkjøttet som ble tent med ild fra himmelen. Elias ble selv til slutt tatt opp til himmelen i en ildvogn. – Og nå var det mange som ventet at han skulle komme igjen og varsle den store Messiastiden. Jesus bekrefter faktisk dette og peker til og med på døperen Johannes som denne Elias-skikkelsen!

Jeg forestiller meg – og her er vi tilbake til romanprosjektet – at vår Elias har latt seg forme av profetskikkelsen. Han har ønsket være herold og formidler av budskapet om Jesus, ja, som fortolker og forkynner av dette budskapet. –

Jeg har en teori om at møtet med Ivar Aasens knusktørre ”Det Norske Folkesprogs Gramatik”  ved seminaret i Tromsø, ble en kallsopplevelse. Grammatikken åpnet en ny veg inn mot språket han bar på inne i seg. Grammatikken skapte mening og sammenheng. Den gav faglig understøttelse og vitenskaplig trygghet. Språket hans kunne brukes. Det kunne fortelle om livet. Det som kunne gjenfortelle og sette inn i hans egen virkelighet, kontekstualisere som vi sier i dag, troen, og budskapet fra Messias.

Om Elias ikke var en buldrende profetpersonlighet som kunne rope ned Guds ild fra himmelen, så kunne han kanskje skrive om Gud på en måte som folk forsto. Som en ny Sareptas krukke. Som aldri ble tom. Som aldri blir tom. Elias, forkynneren. Elias veiviseren. Elias herolden. For Bibelens Kristus, verdens lys. ”So fekk dei sjå Guds klåre glans i Jesu åsyn skina”.  - Så var egentlig hele livet til Blix viet til lyset – det som møter oss i Ordet og formidles i ordene.

Ord ble viktige for Blix. Han ville forstå deres struktur og deres opprinnelse. Derfor gravde han seg med stor iver ned i de urgamle språkene i Midt-Østen. - Og derfor ville han nydanne hele det norske språket, vårt egentlige språk. Skape poesi av det. Uttrykke guddommelige sannheter med det. Det er rart for oss i dag, men det var i ordets egentlig mening uhørt den gangen. Gud snakket dansk – også her på våre breddegrader. Sånn var det bare. Det tarvelige hverdagsspråket kunne ikke brukes i kirken, verken som bibelspråk, salmespråk eller talespråk.

Men Elias hadde sett lyset. Aasens grammatiske lys og lyset fra Ordet. Han ville gi ordet kraft og liv. Blix var ikke så opptatt av ”sitt lys”, men av Kristus. Hørte dere hvordan han formulerte det i sangen vi nettopp sang. Hvor elegant det kan gjøres: Han skrev ikke ”Å Jesus, lat meg det ljos få sjå”, men ”Å Jesus, lat det ljos meg sjå”. Er det ikke lyset som ser oss? Som kommer til oss. Lyset som bare er der, utenfor oss? Det skal ikke bygges buer på fjellet for dette lyset. Hjertet er bua. Der skal lyset få skape liv. 

Det er dette lyset som Blix ser stråle ”yver jord høgt i Guds himmel-være”. Det er som sola. Over fjellet. Det er hans ansikt vi ser – også i himmellyset. Hjertebua og fjelltoppen fanges dypest sett inn av det samme lyset. Det er det samme lyset. Guds lys.

Elias Blix er en stor inspirasjonskilde for oss – fortsatt. Det er flott at Gildeskål kommune har tatt initiativ til en omfattende markering av hans liv og gjerning. Jeg håper vi kan føre dette videre til et åndelig og kulturelt fellesprosjekt for både dette historiske kirkestedet, denne vakre kommunen med en gammel nattverdkalk som kommunesymbol og en middelalderkirke som skal være viet til Thomas av Becket, - til et senter for vår nordnorske kulturarv og for vårt bispedømme – og dermed hele vår kirke. Det må skje i det lysets ånd som Elias Blix har gitt oss

Elias og fjellet. Det var temaet.

Vi feirer Elias i dag. Han kom høyt opp på fjellet – og fikk se mye lys. Det skapte mange vakre ord og bilder som vi stadig kan høre, smake på. Synge ut – og lytte til slik vi nå skal gjøre når VocalArt skal synge for oss i et helt nytt tonespråk:

”Still no dine strengjer, Ande, lyft no vengjer, stig med song mot sky! – Alle som kann mæla, syng i dag med sæla rundt i bygd og by! – Mann og møy om land og øy, kristenfolk frå alle leider, syng til Jesu heider!”

Og her er tekstene til diktet: FJELLET MITT
Mitt Fjell, du stend like høgt og fritt
I Dag som i gamle Tider.
Her ser eg ut yver Landet vidt
Med Gardar og grøne Lider,
Til glitrande Fjord,
Der Gluntar umbord
Paa Fiskarbaatarne strider.

Her uppe sat eg so tidt og saag
Ut yver dei kjende Grender,
Fraa fagre Lid, som i Solskin laag,
Og ut til dei ljose Strender.
Eg kjende kvar Baat,
Som der lagde aat,
Paa Segli med Rær og Render.

Men saag um Vaaren eg Lofotbaat,
Som heim ifraa Langferd vende,
Eg stundad saart millom Laatt og Graat,
Til Storbaaten vaar eg kjende:
Daa fegen eg flaug
Paa Heid, yver Haug
Og Fader i Fanget rende.

Eg ser deg enno, du kjære Fjell
Med alle dei vide Syner,
So strengt, naar Skuggarne lange fell,
So fagert, naar Soli bryner!
Eg ser deg um Kveld
I logande Eld,
Naar Solgull ditt Hovud kryner.

Du var meg alltid so kjær og dyr,
Og Hjartat deg aldri gløymer.
Du fager er som eit Æventyr,
Der enno som Barn eg drøymer.
Du kjæraste Fjell
Ei Soga fortel,
Som heilage Minne gjøymer.

Og til salmen Jesus i Ljosbragd paa Berget.

fra Salmar og Songar  (Oslo: Olaf Huseby, 1900)

Opprinnelig sunget på tonen: Op al den Ting, som Gud har gjort.

Vaar Frelsar høgt paa Berget stend,

I Guddoms-Glans han straalar.

Slik Syn paa Jord var aldri kjend,

Slikt ingen Meister maalar.

Hans Aasyn med ein Klaare skein

Som Sol i Middags Timar.

Hans Klædnad var som Ljoset rein,

Naar det paa Nysnjo glimar.

Og Moses og Elias kom:

Høyr, dei med honom talar

Um Krossens Veg til Herlegdom,

Um Heim i Himmelsalar.

Daa sagde Petrus: Herre Gud,

Aa, her er godt aa vera!

Her vil me byggja deg ei Bud

Og oss ein Bustad gjera.

Men ned ei Røyst or Skyi slær,

Det kling so klaart i Øyra:

Det er min Son, som eg hev kjær,

Og honom skal de høyra!

So fekk dei sjaa Guds klaare Glans

I Jesu Aasyn skina,

Fyrr Myrkret kom med Tornekrans

Og Kross og Verk og Pina.

Og saag dei enn so kort ein Glimt,

Fyrr Daudens Sky deim myrkte

Og Augat vart av Taaror dimt:

Den Syn daa fælt deim styrkte.

Og Røysti, som fraa Gud deim baud

Hans Son med Tru aa høyra,

Ho gjenom Myrker, Natt og Naud

Klang søtt i deira Øyra.

Aa Jesus, lat det Ljos meg sjaa,

Som fraa di Aasyn lyser,

So det mitt Myrker klaara maa,

Naar Hjartat Sorger hyser!

I Trui paa det høge Ord:

Du er Guds Son, den kjære,

Eg ser deg straala yver Jord

Høgt i ditt Himmel-Være.

So lat meg her i Hjartans Tru

Aat deg ein Bustad gjera,

Og sidan i din Ljosheim bu,

Der det er godt aa vera!

De tre siste versene finner vi igjen i Norsk Salmebok, nr 101.