50 år med kvinneprester

Feiring: 50 år med kvinneprester. Vågan kirke 130311 (Første søndag i faste)

Spes txt: Gen 16,9-14; JOH 4,3-26

Det er en stor begivenhet vi feirer i dag-

For 50 år siden ble den første kvinne ordinert til prestetjeneste i Den norske kirke!  -  1961 er ikke så lenge siden. Jeg husker det selv!!...

Jeg var i min tidligste teologiske karriere (skulle begynne på latinlinje!) – og klart motstander av kvinner som prester: ”Det går bare ikke an!” –

Og dessuten er det mot skriften – slik ”alle” må forstå.

Motstanden var nok tyngre og sterkere fra annet hold. 6 av 9 biskoper (den gangen) var avgjorte motstandere. Bare Schjeldrup på Hamar våget å ta det historiske spranget.

Det kirkelige ramaskriket var høyt. Det var en vanskelig fødsel, det som skjedde i Vang kirke 19. mars 1961. Men du verden hvor mye velsignelse det er blitt til. Hva ville Den norske kirke ha vært uten kvinnelige prester?  - Bare lukk øynene å tenk ordet prest – hvor mange kvinneansikter fyller ikke det albumet vi ser for oss. – Og åpne øynene og se på prestene tilstede her i dag!!!

I boka ”Mitt kall” referer Ingrid Bjerkås til en oppmuntring hun fikk (gamlehjemsbestyrerinne i Bærum): ”Vær ved godt mot De, fru Bjerkås, om hunder år er det kanskje flere kvinnelige biskoper enn mannlige!” – Biskop Wiig skal ha grøsset og sagt: ”Glad jeg ikke skal leve da!”.

Nå er det godt femti år og fire av 11 biskoper er kvinner – og det er ingen grunn til å grøsse om det skulle bli fler!

Det er derimot all grunn til å grøsse når vi ser hvor innbitt den mannlige motstanden mot kvinneprester har vært. Det tilhører ikke den skjønneste delen av vår kirkes historie! For meg er det som vi endelig begynner å nærme oss visjonen til Paulus (som han ikke kan ha skjønt helt konsekvensene av selv?): Her det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle en, i Kristus Jesus.” (Gal 3,28)

Og i kirken dreier alt seg nettopp om han - Jesus Kristus –  La oss derfor høre den evangelieteksten som er valgt for denne feiringen Joh 4,3-26 (ikke søndagens tekst: Mt 4,1-11):

Dette er en sterk og provoserende tekst – og jeg tenker det er en kallstekst som bærer i seg et helt nytt syn på kvinner og på deres tjenestepotensiale.

Hørte dere det??  –  Det var minst 3 store ”feil” i denne fortellingen: Finner du dem?

Det begynner med at en fremmed mann snakker med fremmed kvinne!

Det skulle ikke skje. Det var mot alle regler for takt og tone. Det stred mot dype følelser. Det var en krenkelse av et grunnleggende tabu for sosial omgang og det hadde religiøse undertoner. Vi skjønner ikke dette helt, men aner noe av det når vi møter kvinner i ”fremmede” kulturer. Vi skal ikke møte blikk, ikke håndhilse.

Første feil altså: Jesus skulle ikke ha snakket med kvinnen der ved brønnen rett og slett fordi de ikke kjente hverandre og kvinnen var alene.

Så: En jøde snakker ikke med en samaritan: Det dreier seg igjen om renhet/urenhet. Og igjen om dype følelser som det er vanskelig for oss å få tak i kanskje.

Feil to: Jesus skulle ikke snakket med henne fordi hun var samaritan!

Og så er det en tredje litt mer ”skjult” feil. Hvorfor var kvinnen der ute ved brønnen midt på dagen når alle andre var hjemme og stelte mat?

Kanskje var det lite orden i husholdet hennes, kanskje likte hun seg ikke sammen med alle de andre kvinnene. Hun var ”uglesett”. Kunne det være fordi hun ikke hadde noe godt rykte på seg? Kanskje førte hun et usømmelig liv/et utsvevende liv – for eksempel? Kanskje var hun preget av skam? -  Av frykt? - Jesus burde ha skjønt dette -  og vært ekstra forsiktig med å samtale med denne kvinnen som var der for å hente vann på dette besynderlige tidspunktet. Altså feil tre.

Det store – og provoserende – ved teksten er at Jesus kan gjøre sånne ”feil”. Han bryter ”regler”. Overskrider følelsesmessige grenser. Han bryr seg ikke om kotyme og andres reaksjoner- Det er tydelig – for disiplene reagerte når de kom tilbake.

Men hva ventet kvinnen seg?

Kanskje så hun i Jesus en ny mann som ville bruke henne? For det var hun åpenbart vant til! Men Jesus var en helt annerledes mann. Han henvendte seg ikke til kvinnen for å gjøre henne forlegen. For å erobre. For å utnytte.  

Han kommuniserte noe helt annet. Respekt og anerkjennelse.

Han ville befri og gjenskape hennes verdighet og livsmot. Det tok litt før kvinnen skjønte det. Samtalen beveger seg gjennom et vanskelig landskap fylt av dobbeltkommunikasjon. Temaet for samtale var naturligvis vann. Møtet fant sted ved en brønn. Kvinnen kom sikkert for å dra opp det hun trengte til ettermiddagens husstell. Hun forholdt seg til brønnen og vannet. Han snakker om en annen kilde og en annen slags vann.

At han inviterer en fremmed, en kvinne inn i dette teologiske og åndelige rommet er rett og slett fantastisk. I første omgang var det ikke bare vanskelig å forstå, det ble også ubehagelig. For vanntemaet avdekker hennes problemer. Hennes skam – og hennes lengsler. Livet var gått skikkelig på skeis. Hun var satt utenfor. Livet hennes blir avdekket. Og det var ikke hyggelig. Var det ikke fem menn i livet hennes – og han hun levde med nå var ikke hennes mann?

Likevel følte hun seg ikke truet. Hun ble ikke utnyttet. Samtalen, denne fremmede mannen, skapte åpenhet og trygghet. Hun blir tatt på alvor. Hun blir møtt med respekt. Hun møter en mann som vil henne vel. Som befrir. Som reiser henne opp! Det er som å oppleve et forfriskende bad. Det er som å drikke friskt vann når en er tørst. Ordene til Jesus, nærværet hans er som en levende kilde, som livgivende vann.

De religiøse motsetningene blir borte. Det er ikke lenger spørsmål om sted og om form på religionsutøvelsen. Tro og tilbedelse dreier seg om ånd og sannhet.

Kan dere tenke dere en vakrere sammensetning av ord: ÅND OG SANNHET.

Det er som en idealbeskrivelse av det som skulle prege kirken. Og der Ånden er der er frihet! Det at hun er kvinne setter ikke lenger grense. Heller ikke at hun har levd – la oss nå kalle det et utagerende liv eller kanskje bedre – et uryddig liv.       De andres dom betyr ikke noe lenger. Hun har intet å skjule. Intet å skamme seg over. Dette er en fantastisk historie.

Det er en slags kvinnefrigjøringens teologiske grunnfortelling.

Det er rart at kirken ikke har skjønt det tydeligere i sin lange historie. Lytter vi godt til andre tekster, ser vi et tilsvarende bilde. Kvinner fikk en ny status i møte Jesus Kristus. De fikk nye roller. De fikk lederfunksjoner. Det var nok for radikalt – for Jesu egen tid – og for århundrene som skulle komme. Menn gir ikke fra seg makt så lett. Menn finner alltid gode argumenter for å bevare sine posisjoner. Ikke minst har de vært flinke til å finne teologiske argumenter.

Men fortellingen om den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn har vært der hele tiden. Først i vår tid har vi vært i stand til å se de fulle konsekvensene av den. Slik sett lever vi i en nådetid! Som begynte med denne ukjente kvinnen:

Vi hører om det i fortsettelsen. Hun lar krukken stå. Hun løper inn til  landsbyen – og folk skjønner at noe har skjedd. Skammen er borte. Det er også utryggheten. Hun taler om med myndighet og tydelighet – om en som har gitt henne levende vann ute ved brønnen. Så drar hele den samaritanske landsbyen ut for å møte Jesus.

Ser dere ikke bildet?:: Den utstøtte kvinnen går først! Hun er hyrden. Hun er lederen. Jesus ser den første innhøstningen i sitt store frigjøringsprosjekt! Og tar imot dem i glede! Vi gleder oss også i dag! Det som skjedde for 50 år siden har båret rik frukt.

Den norske kirke er blitt rikere. Det åndelige livet mer mangfoldig. Vi er kommet nærmere sannheten om livet – dets mangfold og dets sammensatthet. Vi taler mer ekte. Den norske kirke er mer i samsvar med ånden fra sin Herre og Mester, fra sin Frigjører og Livgiver.

Og det er når kirken fortsetter sitt befriende og livgivende arbeid overfor andre grupper som marginaliseres, som usynliggjøres og undertrykkes at den forstetter å være kirke i ÅND OG SANNHET. Det er en slik kirke denne dagen egentlig dreier seg om!

Eller som Paulus sier: Her det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle en, i Kristus Jesus.” (Gal 3,28)