Vuorbbe biejvijn!
– Gratulerer med dagen!
– Det er en stor ære å få tale her i dag i Divtasvuona suohkan, midt det lulesamiske kjerneområde i vårt bispedømme.
Dette er en viktig dag for hele det samiske folket. Det er det for Sapmi.
Det er også en viktig dag for alle nordmenn – og for Norge.
Det er en moderne nasjonaldag for et gammelt folk.
Dagen er ikke gammel. Den ble feiret for første gang for 20 år siden. Og den viser tilbake til en hendelse som enda ikke er passert 100 år: Det første samiske landsmøtet i 1917.
Dagen er offisiell flaggdag for hele Norge. Det ble den for ti år siden. Og mange steder vaier det vakre samiske nasjonalflagget.
Selv om nasjonaldagens historie er kort, er samefolkets historie lang. Og stolt.
Men det er også en historie fylt av smerte. To folk på samme territorium er aldri lett. Å være minoritet er alltid vanskelig. – Det har samefolket fått erfare.
Majoritetskulturen viser nesten bestandig mangel på respekt. Den oppfatter seg som «normal» og «riktig» - og minoritetskulturen som «spesiell» og «annerledes». Minoritetskulturen må tilpasse seg. Den må tåle nedverdigelse og undertrykkelse. Latterliggjøring og neglisjering.
Majoritetskulturen kan i sin uforstand, med de beste intensjoner, tvinge minoritetskulturen til assimilering. Til å gå opp i majoritetskulturen. – Her er ofte språket en avgjørende faktor. Fornorskningspolitikken står som et grelt eksempel på slik uforstand. Og det er ikke lenge siden! Språket/språkene var på vei ut – og med kom selve kulturgrunnlaget under press.
For språket er identitetsbærende. Derfor kampen om språket så viktig.
Noen av oss lengter etter en ny pinsedag. Jeg nevnte det da jeg ble vigslet til biskop – også for den samiske befolkningen i Sør-Hålogaland: at språket bare kom dettende som en åndens gave. Det har dessverre ikke skjedd. Å lære et nytt språk er en møysommelig oppgave, slik jeg selv har erfart som «fremmedarbeider» i en japansk kirke i 12 år. Det var ingen snarvei. Det var hardt arbeid.
Apropos pinsedag, så er faktisk en av tekstene for denne dagen, nettopp hentet fra Apostlenes gjerninger hvor det fortelles om det store pinseunderet. Der hvor apostlene talte i Jerusalem og folk forsto hva de sa! Men det var ikke fordi alle plutselig forsto apostlenes språk, men fordi apostlenes tale kom til dem på deres eget språk. Det var Åndens simultanoversettelse til alle de språkene som var samlet på tempelplassen – og det var ikke få.
Dette er en guddommelig bekreftelse på at alle språk er likeverdig. Alle språk er like viktige. Alle språk har sin guddommelige anerkjennelse. –
Og det betyr at alle kulturer er likeverdige. Alle kulturer har sin verdi. Sitt særpreg. Sin skjønnhet.
En nasjonaldag gir oss anledning til å ta fram de store ordene om identitet og verdier.
En nasjonaldag er viktig for et folks identitet. For selvfølelsen. For historiefortellingen. For tradisjonsbevaringen. For tradisjonsutviklingen. Derfor er 6. februar viktig.
6. februar burde bli vår nye helligdag i HELE NORGE. En nasjonaldag hvor hele den norske befolkningen kunne ta del i denne markeringen. Slik at vi som ikke er samer, kan dele gleden sammen med dere. Og utfordres til å tenke over vår feiles historie. Hva det har vært av overgrep og likegyldighet. Og hvordan vi nå med respekt og likeverd, kunnskap og vilje, i fellesskap kan utvikle vårt «samliv».
Her spiller symbolene en viktig rolle. Vi har nevnt språket og flagget og nasjonaldagen. Og vi ser nye symboler. Navneskiltene for eksempel. Jeg kommer fra Boddodjå og er stolt hver gang jeg kommer inn til byen og ser de to navnene side om side. Slik er det her i Divtasvuon og nå skal det også bli i Habmer.
En nasjonaldag vender seg også framover. Med historien med oss i bagasjen, reiser vi inn i et nytt område – med to folk som skal fortsette å utvikle seg på det samme territoriet.
Gratulerer med dagen
Gud velsigne dere.
Gud velsigne oss alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar