NÅR BLIX FYLLER 175

24. februar var det 175 år siden Elias Blix ble født. I kirkebøkene står det Elias Blix Pedersen. Blix er faktisk brukt som fornavn, oppkalt etter en slektning. Pedersen ble etter hvert borte og Elias ble bare Blix. Da han ble døpt i Gildeskål kirke den 17. april samme året, 1836, var det knapt noen som tenkte at hans løpebane skulle bli en annen enn alle andres, knyttet til stedet, til havet og til jorda. Da han ble konfirmert, sommeren 1851, var det kanskje noen som ante at hans livsvei ville gå i litt andre retninger. Elias sto først på kirkegulvet og hadde ”udmærket gode kunnskaber”! Og slikt ble det muligheter til studier av, i første omgang ved det nye lærerseminaret i Tromsø.

Noen år senere finner vi Elias Blix som student i hovedstaden. Han avslutter sin teologiske embetseksamen 30 år gammel. Denne sommeren, 1866, besøker han Nord-Norge og Gildeskål for siste gang. Han deltar aktivt i konfirmantskolen gjennom sommeren, men får ikke preke ved avslutningsgudstjenesten. Sokneprest Daae ønsket selv å tale. Tildragelsen har naturlig nok gitt grunnlag for mange spekulasjoner og fortolkninger. Det var nok ikke godt for hjemstedets egen candidat å måtte reise tilbake til hovedstaden uten å ha fått prøvd seg ”på stolen”. Men Elias Blix gikk videre med den praktisk-teologiske delen av utdannelsen til prestetjeneste, så det er lite som taler for at opplevelsen sommeren 1866 var avgjørende når han ikke gikk presteveien. I stedet åpnet det seg muligheter til videre akademiske studier og det var veien Elias Blix slo inn på med fokus på semittiske språk. Det endte til slutt med doktorgrad og undervisning på Universitet.

Elias Blix ble nærmest et ikon, skriver Anders Aschim i sin store og leseverdige Blix-biografi ”Ein betre vår ein gong” (Samlaget, 2008). Aschim har gitt Elias Blix nytt liv og skapt ny interesse rundt hans tid og hans gjerning. Året før han døde i januar 1902, 66 år gammel, ble Elias Blix hyllet av ”alle” som en av sin samtids store personligheter. Kanskje kan det virke litt underlig, for det var lite bjørnsonsk kraft over han. Han var ingen stormende profetskikkelse, som navnet Elias skulle tilsi. Han gikk for å være fredsæl, nærmest litt forsiktig og kjedelig. Likevel viste han stort mot. Ikke bare gjennom veien han hadde gått fra ”utkant-Norge i nord” til topps i den akademiske og kirkelige hovedstadsverden, men også gjennom sitt tydelige engasjement for demokrati og radikalsime på Venstres side, hvor han ble den første kirkeminister i den historiske Sverdrup-regjeringen i 1884. Han var i tillegg ihuga språkradikaler, og drømte om et folk og en kirke som brukte det nye landsspråket som ikke minst Ivar Aasen hadde utviklet.

I kirken var verken Venstre eller nynorsk spesielt populær. Så vel kirkens embetsmenn, som kirkefolk i sin alminnelighet, mente at Guds ord skulle leses  og synges på det språk de var opplært i! Og ”målfolket” ble av mange sett på som samfunnsnedbrytende og kirkesplittende. Språkstriden både i og utenfor kirken, er det vanskelig for oss i dag å forstå intensiteten i. Hadde det ikke vært for Elias Blix, hadde det antakeligvis blitt mye vanskeligere å komme inn i et roligere, kirkelig farvann. For salmene hans, på ”landsmål”, først utgitt anonymt, ble brua for så mange. Versene med de malende naturbildene med fokus på livet og lyset, på naturen og kreftene, på Jesus og troen, gav gjenklang i manges hjerte, uavhengig av målføre. Ikke rart at han ble et ikon.

Blix-arven må føres videre. I skjæringspunktet mellom vilje til oppbrudd og nytenkning på den ene siden og fokus på verdier og forankring på den andre. Alt med bakgrunn i en nordnorsk – og samtidig universell horisont. Hvordan dette skal gjøres vet vi vel ikke helt, men i Gildeskål arbeides det med tanker om et Elias Blix-senter. Og fra kirkens side ønsker vi han hjertelig velkommen tilbake, han som ble døpt og konfirmert i den vakre, gamle kirken, men avvist ved sitt siste besøk der i 1866. Kan vi få ferdig et slikt senter til 150-årsmarkeringen av denne tildragelsen i 2016?