OM IKONET ELIAS BLIX

 – en tale på hans fødselsdag, holdt i Det norske teatret 24. februar 2011

Vi må begynne med slutten. Det er det som har brakt oss til Oslo på fødselsdagen til Elias Blix Pedersen, den 24. februar.

For det er graven hans som har ført oss til hovedstaden. -  Det var en av de store gravferdene i Trefoldighetskirkens historie. Lørdag 25. januar 1902. Ganske nøyaktig en måned før hans 66. fødselsdag – og åtte dager etter dødsdagen.

Elias Blix var en avholdt mann. På Universitetet, i kirken, i samfunnet, i målrørsla. -  Han er blitt et ikon, skriver hans biograf framfor noen, Anders Aschim i sin Blix-bok ”Ei betre vår ein gong”. Aschim har gitt oss et sjeldent innsiktsfullt og spennende nærbilde av livet til Blix og tida han levde i. 

Et ikon!? - 

Et bilde. Det er det ikon betyr.

Et avbilde. Et symbol. Et merke/en merkevare.

Et bilde som skaper noe, som forteller noe, som gir assosiasjoner og mening. Som gir identitet og lys over livet.

Elias Blix som ikon?

La meg ta med en liten parentes – jeg møtte Elias Blix for første gang en gang på begynnelsen av 50-tallet. Det var to små gatestumper/bakker på kortsidene av Ila-skole, rett oppe i bakken her. De var navnløse i min tidligste barndom. Men en vakker dag kom noen å slo opp gateskilt: Fredrik Petersen stavet vi oss fram til – og E-L-I-A-S  B-L-I-X. Første gang jeg så en X på trykk! – Og noen år senere dukker Blix opp igjen. I fjerde klasse, hvor vi hadde vår første ”gudelige” lærer fra Rogaland, som ville lære oss salmer – ikke minst ”Med Jesus vil eg fara”. Han prøvde å motivere oss med en liten huskeregel i slutten av første vers: ”.. å vandra i ansjos” (”i hans ljos!”). Det ble nesten krise for min far, den eneste kirkelige faren jeg blant alle barna på mitt nivå i skolen/i gata holdt på å gå til overlærer Borg å klage på slik raljering over salmer.

Hva er han en merkevare for?

Min første assosiasjon etter tildragelsene på Ila skole, er Nord-Norge! Det må jo skyldes ”Å eg veit meg eit land!” –

Aa eg veit meg eit land
langt der uppe mot nord,
med ei lysande strand
millom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest,
der mitt hjarta er fest
med dei finaste band.
Aa eg minnest, eg minnest
so vel dette land!

Der eit fjell stig mot sky
med si kruna av snø,
og i lauvklædnad ny
det seg speglar i sjø,
og det smiler mot strand
med si bringa i brand
i den sol-klaare kveld:
Aa eg minnest, eg minnest
so vel dette fjell!

Og sånn fortsetter det, vers etter vers.

Jeg vet ikke om Blix var rørt da han skrev det, grepet av sine egne ord, men jeg kjenner det gjør noe med meg. Igjen og igjen! … En som skriver slik har gjort seg udødelig – og ikke minst når Adolf Thomsens melodi gjør det vakkert å lytte til, å synge ut.

Men hva er det som gjør sånt inntrykk?

Ordene. Naturen. Lyset. Ja, ikke minst lyset.

Elias Blix står for meg som et lyrisk forfatterikon!

En lyskilde. Et kraftsenter.

Gjennom ordene og bildene han bruker.

Egentlig er ikke Elias Blix en i øyenfallende ikonskikkelse – eller profetskikkelse som navnet, Elias, skulle tilsi - som en Bjørnson, eller en Ibsen.

Vår Elias skal ha vært litt forsiktig av natur. Litt kjedelig som foredragsholder. Litt omstendelig som akademiker. Fredsæl og vennlig. - Han levde ikke et stormfullt liv i oppbruddet fra gammel tro og etablert skikk.

Det var riktignok to store unntak.

Det ene var en hjertesak og en livsvisjon.

Det andre unntaket var nærmest en historisk tilfeldighet som sier mer om hans ansvarsbevissthet enn om hans ambisjoner.

Begge deler forteller dog noe om personlig integritet og om mot – når det gjaldt.

Den historiske ”tilfeldigheten” var den spennende og utfordrende posisjonen som kirkeminister i Johan Sverdrups historiske Venstre-regjering i 1884 – etter riksrettsak – og etter et kirkelig opprop Til kristendommens venner  i vårt land fra 1883, underskrevet av teologiprofessorer og prester fra det ganske land. Det var en sterk formaning om å avvise tidens radikale strømninger og slutte opp om de etablerte verdiene i samfunnet preget av kristen tro og landets grunnlov.

Den nevnte biografien til Aschim gir for øvrig nytt og spennende liv til statsråd Blix sitt politiske virke.

Den andre store saken var ”maalsaken”.

Her var Blix en av profeten. Han var ubøyelig. Etter ”kallet” fra møtet med Ivar Aasens grammatikk ved Tromsøseminaret i 1850-åra. Det forløst hans Salten-mål og hans poetiske gaver!

Språkkampen ble en kamp om folkelig, nasjonal identitetsskaping.

I dette perspektivet hører nasjonale sanger som ikke minst vår ”nasjonalsalme”: ”Gud signe vårt dyre fedreland  … og lat det som hagen bløma … Lat lysa din fred frå fjell til strand – Og vetter for vårsol røma!” Jeg kjenner at jeg blir rørt – igjen!

Og kanskje litt melankolsk:

Hvor lenge vil denne salmen bli kalt vår nasjonalsalme – sånn i det alminnelige, offentlige rom?

Kanskje en god stund enda – for nå får vi snart en ny grunnlovs-§ (§2) som ikke lenger angir den evangelisk-lutherske religion for statens religion, men som sier at  ”Verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv”.  … 

”Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!” … kan fortsatt synges i NRK.

Det er ellers mye lys og varme i denne salmen – i kontrast til mørke og kulde. Det er fortettet og utfordrende historieskrivning som både om mørke og om lys.

Det fascinerende i denne historien er jo at Blix ikke var redd for radikalismen. Han var ikke bare Venstre-sympatisør. Han var Venstre-mann, åpent og bramfritt!

Han var framtidsorientert og uredd!

Og han fikk kjeft!

Ikke minst fra kirkelig hold, for det nye språket var ikke Guds språk. Gud talte dansk i våre norske kirker. 

Det var embetsmennenes språk fra gamle tider.

Men Blix ville folkeliggjøre Gud, levendegjøre troen, gjenerobre lyset og kraften – og til det måtte et folkenært språk skapes med en stilstyrke som kunne reflektere det grensesprengende guddommelige nærværet i hverdagsmenneskets virkelighet.

Og det var Elias Blix sin gave til sin samtid, til vår nåtid – for vår framtid!

I dette ligger hans ikoniske kraft. 

I dette ser vi grunnen til takken og hyllesten av ikonet, som det store gravfølget representerte – den kalde og ufyselige januardagen for 109 år siden.

Jeg er ikke bekymret for ikonets framtid.

For salmene – og sangene – vil leve videre, selv om nok den nye salmeboka vil bli fattigere fordi mange viktige Blix-salmer, ser ut til å bli borte.   

Uansett:

Blix utfordrer oss fortsatt til åpenhet

mot livet, mot naturen, mot framtida, mot forandringene –

med en dyp forankring i et levende bilde av Gud og hans skapende nærvær i Ordet – i en enkel og trygg Kristus-tro som bar – og bærer – gjennom brim og båra.

Og er det ikke slik at et egentlig ikon skal speile lyset,

det guddommelige lyset?

Kan det gjøres bedre enn i et Blix-vers – på en dag vi har stått ved hans grav – og hvor vi feirer hans fødselsdag:

            ”Lys du yver meg din fred,

            Jesus, ver mi sol og stjerna!

            Livssol, som gjeng aldri ned,

            meg mot myrkers hugskot verna!

             Stjerna, yver huset statt,

            Jesus, ver mitt ljos i natt!”

[Fra salmens ”Dagsens auga sloknar ut!]