Et ord til Wiksaas

Arnfinn Wiksaas er en ivrig debattant. Mange innlegg når Avisa Nordland. Religion og kristendom er et av flere hovedtemaer. Hans mange kritiske kommentarer har jeg latt stå ukommentert, men i hans siste artikkel om "Hva Jesus verken sa eller så..." kommenterer han noe jeg har skrevet på en slik måte at jeg har valgt å svare. Og her er svaret slik det sto på trykk i Avisa Nordland i dag (12.3.13).

Vet Wiksaas hva han skriver om?

Arnfinn Wiksaas skriver med den største selvfølgelighet om religiøse temaer. Han vet hva som er sant og rett. Han avskriver religion. Han gir karakterer og fester merkelapper. Han mener å ha avslørt den religiøse tro som stupid, hyklersk og historisk uetterrettelig. Arnfinn Wiksaas må selvsagt ha rett til å mene det, og å skrive det. En åpen samtale om religion og tro, etikk og verdier, er viktig. På tross av mange religions-innlegg fra Wiksaas sin hånd har jeg nølt med å skrive fordi hans bastante tro på egen innsikt og kunnskap og andres mangel på samme, ikke innbyr til dialog. Men siden han nå kommenterer (AN 1.3) noe jeg har skrevet (AN 23.2), vil jeg prøve meg.

Wiksaas avskriver Jesus som «vagabonden fra Nazaret». Denne Jesus skal ikke ha sagt noe om at skulle «etableres en kirke, og at paver og prester skulle formidle hans filosofi (i Kirkens favør), og at det skulle bli reist katedraler for fattiges penger». Og Wiksaas fortsetter: «Løftet om å komme snart tilbake for å hente de salige, er til dato ikke overholdt». De spørsmål Wiksaas peker på har vært viet betydelig oppmerksomhet i den faglige diskusjonen om forståelsen av Jesus-skikkelsen gjennom i snart 200 år. Teoriene har vært mange. Metodene og fortolkningsprinsippene i stadig utvikling. Alt i et åpent historisk-kritisk perspektiv. De aller fleste prester i Norge har sin faglige bakgrunn i et slikt miljø. Ingen teorier jeg har sett Wiksaas referere til har vært nye. Wiksaas kan i det hele ikke kjenne mye til den akademiske teologien som undervises i dag.

Det samme gjelder kirkehistorieforskningen. Wiksaas antyder for eksempel at jeg ikke skulle kjenne til dansk-norsk deltakelse i slavehandelen. Akkurat slavehandel har jeg jobbet en del med og kjenner forskningssituasjonen rimelig godt. Det er en fortelling om kirkelig mangel på å aktualisere Jesu budskap om nestekjærlighet og medmenneskelighet, slik vi ser det i dag. Jesus tok ikke noe oppgjør med slavehold, men han snakket med og om mennesker på en slik måte at vi i dag på teologisk grunnlag er motstandere av slaveri. Noen tilsvarende kunne vi si om kirkens kamp mot likestilling. I dag understreker vi på teologiske premisser likeverdet mellom mann og kvinne. Jeg skulle ha ønsket at kirkens ledere, inklusive biskoper, hadde vært pådrivere i disse sakene. Det hadde gitt større troverdighet. Men konteksten var en annen. Fagteologien og kirken er ikke redd for en åpen og kritisk historieforskning.

Men med all kritisk kunnskap som kan stables på beina, er det likevel fortsatt slik at personen Jesus fascinerer og utfordrer. På mange plan og på mange måter. Noen av oss kan ikke tenke oss et liv uten impulser fra daglig omgang med hans ord. Formuleringer og refleksjoner knyttet til Jesus berører de dypeste lagene i oss. Skyld, tilgivelse, forsoning, håp, kjærlighet. Liv. Død. Evighet. Påsken som vi nå nærmer oss er selve høydepunktet i dette dramaet. Korsfestelse og oppstandelse, i noen få fortettede dager i Jerusalem. Disse dagene har forandret vår historie. De betyr fortsatt mye for vår kultur og de betyr fortsatt noe dypt personlig, for mange av oss, noe vi vil kalle tro.

Wiksaas gjør et poeng av at jeg skal være en «liberalist» som er en fare for kirken. Han påstår at jeg ikke tolker «evangeliene etter klassisk fasong». Hvilken fasong? Viser ikke nettopp historien oss at det har vært mange fasonger? De var der allerede fra begynnelsen. Det Jesus sa og gjorde skapte forskjellige bilder av han. Deres situasjon og kontekst avgjorde mye av hvordan de oppfattet han. Sånn er det fortsatt i dag. Og våre kontekster er helt andre enn de var på Jesu tid. Derfor tolker vi forskjellig og legger vekt på forskjellige sider av hans budskap i lys av den kunnskap og de erfaringer vi i dag har om verden og livet. Jesus var i historien – og det er han fortsatt, i troens møte med budskapet.  Jeg må innrømme at det oppleves ganske arrogant å stemple denne troen for «nytteløs innbildning». For meg er det ganske fjernt fra min opplevelse av troen, og derfor spør jeg: Vet Wiksaas egentlig hva han snakker om når han gir sine karakteristikker og setter sine merkelapper?

VAKKERT, MEN FORVIRRENDE

Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land i dag (12.3.13)

BIBELEN PÅ TEATERET

Om Det Norske Teatrets store forestilling: BIBELEN

Opplevelsen var blandet, Fra det vakre til det forvirrende. Alt i alt var det ikke så lite av en skuffelse.

Det er nå noen uker siden jeg så Bibelen på Det Norske Teatret. Jeg så bare del to som dekker Det nye testamentet. Opplevelsen var blandet. Fra det vakre til det forvirrende. Alt i alt var det ikke så lite av en skuffelse. For forventningene hadde vært så store. Jeg bar ubevisst med meg et bilde av kombinasjonen Det Norske Teatret, Bibelen og Svein Tindberg. Og her lyste bare tittelen: «Bibelen». Stein Winge er ikke Tindberg,  og Bibelen kan bli til så mangt på en teaterscene. Forfatterne Winge hadde tatt med inn i prosjektet, ga et varsle om flertydighet. Men likevel var det forventninger om et møte med Bibelen og dens tekster. Og forventningen ble innfridd i noen scener. Sterkest ved saligprisningene der Jesus står alene på scenekanten og taler til skuespillere og tilskuere nede i salen og avslutter med «Fadervår». Det var en helt sjelden teateropplevelse.

Men ellers var det mange sidespor. Gjennom det hele skinte heller lyset fra José Saramagos «Jesusevangeliet», enn fra Bibelen. Winge selv har vist til denne romanen. Det er en fascinerende fortelling hvor historien om Jesus refortelles på en høyst eiendommelig, men samtidig vakker og tankevekkende måte. Rollene og begivenhetene legges annerledes enn i evangeliene. Maria fra Magdala spiller for eksempel en vesentlig rolle, som hos Winge. Hun er Jesu kvinne og nære fortrolige. Hun fraråder, med hell, for eksempel Jesus fra å vekke opp hennes døde bror Lasarus, fordi Lasarus da spares for å dø to ganger. Judas er den som forstår Jesus best og handler på Jesu ord da han overgir han til myndighetene. For Jesus vil død som en politisk aktør og tas av dage av romerne, for å spare Gud fra å ta ansvaret for hans død. Men Gud er «smartere» enn Jesus fra Nasaret og Jesus skjønner det og ber til slutt folket om å tilgi Gud! Tolkningene og assosiasjonene er mange. Varmen og tilforlateligheten stor. Winges velvillige og varsomme Jesus-figuren i Frank Kjosås sin skikkelse angir noe av denne tonen. Men ellers blir det mye fakter og bråk og for mye alternativ og utvendig bibellesning fra kjente og ukjente kilder uten at dobbeltheten mellom distanse og nærhet til bibeltekstene får liv.

Kanskje ville det ha fortonet seg annerledes om jeg også hadde sett del en, om Det gamle testamentet. Jeg vet ikke. Men jeg er imidlertid sikker på at det hadde fortonet seg ganske annerledes om jeg ikke hadde hatt med meg bildet av Det Norske Teatret og Bibelen i de tidligere Svein Tindberg-versjonene. Med forventningene om mer Bibel og mindre Saramago for å si det sånn. Den enkle tittelen: «Bibelen» styrker en slik forventning. -  Men bevares: Det er flott at Det Norske Teatret satser så stort på vår kulturs kjernelitteratur, som Bibelen er. Det er spennende med nytolkninger og nye innfallsvinkler. Det kan skape refleksjon og diskusjon. I så måte ville vi ha vært hjulpet av tilgang til et teksthefte som kunne gi grunnlag for en videre samtale for alle som er interessert i Bibelen. Det er en bok vi ikke blir ferdige med.

+tor b  -  12.03.13

HOEMS STORVERK OM GIGANTEN BJØRNSON

Jeg har kost meg noen uker med PDF-utgaven av "Det evige forår", det fjerde og siste bindet av biografi serien i fire bind, og det ble til følgende anmeldelse i avisa Vårt Land i i dag (1.mars).

DET EVIGE FORÅR (ble til VL-tittel: "Ned fra statuen" - hvilket ikke var noen dårlig endring)

Imponerende storverk om Bjørnstjerne Bjørnsons liv og tanker

Edvard Hoem har fullført et biografisk mesterverk. Det begynte med «Villskapens år» (1832-1875) som kom i 2009, fortsatte med «Vennskap i storm» (1875-1889) og «Syng meg hjæm» (1890-1899). Siste bind kommer i disse dager. Det dekker perioden fra 1899 fram til Bjørnsons død i 1910 og har fått den innholdsmettede Bjørnson-strofen «Det evige forår» som tittel. 

Jeg er imponert og betatt av både Hoem og Bjørnson. Det materiale Hoem har samlet og tilegnet seg er en bragd i seg selv. Korrespondansen, avisutklippene, alt tilstøtende materiale, fordøyet og tilrettelagt i en framstillingsform som både følger den ytre utvikling, så vel som det sårbare og engasjerte indre landskapet! I samfunnsliv og familieliv. Ja, kanskje ikke minst det siste. Hoem har tidligere dokumentert teft for de intrikate og sårbare familiebåndene. Det slår ut i full blomst i skildringen av Bjørnson og hans nære relasjoner. Til kone og barn og deres familier. Til venner og kvinner. Framstillingen er lettlest og dynamisk. Grundig og innsiktsfull.

Et dristig prosjekt

Å ta for seg Bjørnstjerne Bjørnson er et dristig prosjekt. Bjørnson har vært ferdigbeskrevet. Hans tid er forbi. Han var selv en datidens mann. Nasjonalromantikk og nasjonsbygging, og ferdig med det. Vi har tenkt på bondefortellingene og «Ja, vi elsker».  Men det er en feilbedømning både av tida og av mannen. For det finnes vel knapt noen mer spennende periode i nyere norsk politisk, kulturell og religiøs historie enn perioden fra 1850 til 1910. Bjørnsons tid. Og innsteget i denne historien kan knapt gjøres mer intenst enn gjennom en av hovedaktørene. Hoems intensjon er å skrive Bjørnson ned fra statuen og inn i livet. La ikon bli menneske igjen. Og det har han maktet.

De store sakene

I fjerde bind, gir Hoem oss et levende bilde av Bjørnsons spenningsfylte deltakelse i prosessen mot 7. juni vedtaket i Stortinget i 1905. Vi møter kvinnesaksmannen, som ikke fikk oppleve 1913 og alminnelig stemmerett for kvinner. Bjørnson var fredsaktivist. Visjonene hans gikk fra en skandinavisk union til et nytt «pangermansk» fellesskap i Europa. «Pangermanismen» kan høres ut som et forvarsel om den nazistiske drømmen, men ligner vel mer på dagens EU. Bjørnson kjempet mot undertrykkelse og urett. Det gjaldt for eksempel i Dreyfus-saken. Bjørnson fulgte saken aktivt fram til den jødiske offiseren ble frikjent og fikk sin oppreisning til slutt, i 1906 tolv år etter den første dommen. Et ironisk perspektiv i Hoems biografi er det faktum at han skriver Bjørnson inn i historien igjen på nynorsk. Det ville Bjørnson ha mislikt. Til de grader. Hoem vier språkkampen stor plass og gir Bjørnson mer og mindre skylda for at målsaka ikke fikk det gjennomslag som Venstre-venner som for eksempel salmedikter og kirkeminister Elias Blix hadde håpet på.

Bjørnson og kristendommen

En av biograf Hoems store fortjenester er at han også har et våkent og kvalifisert blikk for de religiøse og teologiske spenningene i Bjørnsons samtid og i Bjørnsons eget liv. Bjørnson ble etter sin religiøse krise, en sterk kirkekritiker (Bind 2). Han gjorde opprør mot hykleriet han fant i kirken. Prestenes dogmatiske tro tok ikke hensyn til moderne vitenskapelig kritikk av Bibelen. De holdt folk fanget i en «fryktens religion». «De gode gjerninger frelser verden» er hans parole som avdekker et optimistisk menneskesyn og åpner visjonene om en bedre verden, skapt av frie mennesker. Hoem har et interessant synspunkt. Bjørnson «ville ha kjent seg igjen i det han såg» om han kom tilbake å møtte alminnelige folkekirkemedlemmer i Norge. De tror omtrent som Bjørnson! Ble Bjørnson «kristen» på dødsleiet? Hoem presenterer historiene, men er varsom med å bekrefte noen «omvendelseshistorie». Bjørnson meldte seg aldri ut av kirka. Han så viktigheten av kristendommens verdier. Og han kjent livet igjennom en indre tiltrekning til, interessant nok, den katolske kirke. For meg er et annet spørsmål interessant. Hvordan ville Bjørnsons troshistorie ha blitt om han i sin tid hadde møtt en kirke og et presteskap som er der vi er i dag? Tenk om kirken i hans dager hadde sett hans verdier som nå er blitt våre i spørsmål som demokrati, kvinner, kultur, vitenskap, humanisme og et nyansert syn på Bibelen og en historisk, reflektert måte å forstå Bibelen på. Det var noen som så. Sokneprest Herman Lundes gravtale gir fortsatt stoff til ettertanke.

Til Edvard Hoem: Takk for verket og takk for å sette mennesket Bjørnstjerne Bjørnson i hans og i vår tid. Kanskje er «foråret» ikke forbi.

OM BISPEROLLEN

Avisa Vårt Land har gitt innlegget overskriften: 'Flygende' biskoper ingen god idé. Bakgrunnen for min artikkel er en kommentar av sjefredaktør Helge Simonnes i lørdagens avis: "Biskop à la Schjøtt-Pedersen". Jeg er glad for Vårt Lands oppmerksomhet om bisperolle, men har noen kommentarer og spørsmål. Og her er artikkelen:

OM BISPEROLLEN

Vårt Land vier biskoper og bispetjenesten stor oppmerksomhet for tiden. Det er bra. Det er viktig akkurat nå når den fremtidige kirkestruktur skal tegnes. Biskopenes rolle og bispemøtets plass er viktige deler i dette landskapet. Nye tanker er i denne sammenheng velkomne. Slik sett er Helge Simonnes sin høytenkning av interesse (23.02). Jeg har følgende refleksjoner og spørsmål:

1.       Utfordringen med biskoper med annen utdanningsbakgrunn, handler egentlig om presteutdanning. Det er bred økumenisk enighet om at en biskop er prest «i bunnen».  Den engelske kirke, som Simonnes viser til, har imidlertid utviklet et mer fleksibelt utdannings mønster og -tilbud for prester enn vi har i Norge. Deres presteskap er langt mer sammensatt når det gjelder fag- og erfaringsbakgrunn og deres teologiske fagkompetanse tilsvarende mangfoldig. Her har vi etter mitt skjønn mye å lære.

2.       Når det gjelder hvem som blir biskop er det store spørsmålet nomineringsprosess og valgordning. Her er også en videre diskusjon av interesse. I Den engelske kirke er systemet «lukket». Det er en liten nominasjonskomite som arbeider i det skjulte med å finne kandidater. Svært få vet hvem som blir forespurt. Dronningen ved statsministeren blir presentert for et par kandidater. Hun kan velge å få fram andre navn dersom hun ikke er fornøyd.  En av fordelene ved dette systemet er at kandidatene ikke blir offentlig eksponert, med alt det medfører av belastning. En kan derfor få fram biskoper som kanskje ville ha svart nei til å gå igjennom en lang valgprosess. – I Sverige og Danmark har en svært åpne nomineringsprosesser hvor det i prinsippet er enkeltpersoner eller støttegrupper som lanserer kandidater. Og så er det et direkte valgsystem med en eller flere omganger inn til en har en «vinner». I Danmark er det noe som nærmer seg en «valgkamp» før avstemningen begynner. Hadde vi hatt en tilsvarende ordning hadde kanskje de navn Simonnes nevner i artikkelen, vært kandidater.   

3.       Forslaget om å ha «frie» eller «flygende» biskoper med spesielle oppgaver ut fra kompetanse tror jeg er lite aktuelt hos oss. At viktige aktører i Den norske kirke bør få bispetittel fordi det vil gi dem en tydeligere posisjon, tror jeg er en gal måte å tenke både om bisperollen og om mangfoldet av tjenester og gaver i kirken som helhet. Historien og erfaringen forteller oss om mange bispevarianter, men det er en krevende øvelse på flere plan å skulle utvide vår tradisjon mer enn at vi har fått en fast preses.

Så en liten observasjon til slutt: Mener virkelig Simonnes at det er relevant å sammenlikne Statoil-Lund med Tunsberg-Dahl når det gjelder varsling om avgang? Det virker underlig. Det er antakeligvis slik at et stort konsern, som er sårbart overfor aksjemarkedets «lover», svekkes av kunnskap om når direktør har tenkt å gå av. Men hva da, Simonnes, med alle lederstillinger som i dag er åremålsbasert? Og hva med 70-årsgrensen som noen av oss nærmer seg? Alle vet når tida er ute. En leder kan likevel få gjort mye. I et bispedømme er mye avhengig av langsiktig planlegging, ikke minst når det gjelder visitaser. Da er forutsigbarhet et gode. Det har kollega Dahl tatt hensyn til. - Kanskje åpner dette spørsmålet for en dypere diskusjon om hva lederskap i kirken egentlig dreier seg om? Og da er jeg ikke sikker på om pavemodellen, som Simonnes tidligere har henvist til, eller Statoil-modellen er så lett å overføre.     Tor B Jørgensen, Bispemøtets eldste biskop (f 27.12.45)

HVA VILLE JESUS HA SAGT - OM OLJEBORING

Jeg ble spurt av avisa Vårt Land for noen dager siden om hva jeg tror Jesus ville ha sagt om oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Kortsvaret finnes på Vårt Lands nettside. I går (23. februar) sto et mer utførlig svar på kronikkplass i Avsia Nordland. Og det så slik ut:

Hva ville Jesus ha sagt?

Avisa Vårt Land stilte for kort tid siden spørsmålet om Jesus ville ha sagt nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Biskopen i Sør-Hålogaland ble også spurt. Spørsmålet kan høres litt naivt og provoserende ut. Men det er det mange spør om når kirka engasjerer seg i konkrete klimasaker. Politikere og næringslivsfolk forteller kirka at dette er et politisk spørsmål som kirka ikke bør trå for tett inn i. Og det er uenighet innad i kirka, slik vi også har sett i debattspaltene i Avisa Nordland.

Da jeg fikk spørsmålet av journalisten i Vårt Land kjente jeg at jeg ble litt forlegen. Svaret mitt ble litt unnvikende. Jeg vet ikke hvordan Jesus ville ha ordlagt seg. Vi har ingen direkte Jesus-sitater å gripe til. Det er heller ikke mange andre ord i Bibelen som gir direkte svar. Journalisten presset meg til å prøve å forestille meg hva Jesus ville kunne ha sagt. En vanskelig øvelse. Det jeg endte opp med var: «Pass dere for grådigheten. Vis aktsomhet for naturen, slik at dere ikke misbruker Guds gave til dere». Det er ikke et bibelvers, og det er ikke veldig konkret. Betyr det en anerkjennelse av en biskop og kirkas ledelse ikke bør være for tydelige i aktuelle politiske spørsmål, som oljeboring i de utsatte kystområdene våre?

Spørsmålet er utfordrende og svaret er viktig. Jeg vil prøve ved å vise til en historisk parallell. For litt over to hundre år siden ble det kjempet en dramatisk kamp i det britiske parlamentet for å få slutt på slavehandelen. Det var en politisk kamp. Det dreide seg om å endre lovverket. Kristne og humanistiske idealister sto i spissen for kampanjen. Biskopene sa ingen ting. De henviste til at dette var et spørsmål om politikk og næringsliv. Engelsk nasjonaløkonomi var sterkt avhengig av slavetransporten fra Afrika. I dag vil vi si: Hvordan var det mulig at «den offisielle kirke» ikke sto sammen med dem som ville forby den umenneskelige handelen?

For stille det provoserende og litt naive spørsmålet igjen: Sa Jesus noe om slavehandel? Nei, han gjorde faktisk ikke det. I andre bibelpassasjer ser det ut som slavehold anerkjennes. Det oppfordres til at så vel slaveeier som slave skal forholdes seg til hverandre på en god og respektfull måte. Men systemet kritiseres ikke. Teologisk går det derfor an å forsvare slavehandel. Det har kirken ment i 1800 år. I dag ser vi at idealistene hadde rett og biskopene var blinde. De var bundet av sakens politiske karakter og de store konsekvensene for britisk økonomi og næringsliv. Det var ikke lett å vite hva som var rett, innelukket som de var i sin samtids «boble». I dag vil en samstemt kirke si at de leste ikke sin Bibel godt nok, for Jesus sier så mange og sterke ord om medmenneskelighet og det vi i dag kaller menneskeverd at også biskopene burde ha skjønt det!

Parallellen kan virke fjern og provoserende. For meg er den tankevekkende og styrende. Er klimaspørsmålene i all sin kompleksitet og med sine store økonomiske ringvirkninger i vårt samfunn, et spørsmål som skal overlates til det politiske lederskap og til et næringsliv som er styrt av sine egne, og med all respekt, snevre interesser? Vil vi en dag våkne opp og spørre hvor var som ikke tidligere satt foten ned og fant helt nødvendige, alternative energikilder? En dag når klimaet kan ha kommet sånn i ubalanse at det har forrykket livsbetingelsene i verdenssamfunnet. Eller lokalsamfunn som blomstret i oljeboomen, ligger brakk fordi en hadde ødelagt livsgrunnlaget og forspilt mulighetene til alternativ og langsiktig utvikling.

Vi vet ikke helt hvordan ting vil se ut utenfor vår «tidsboble». I kirka mangler vi de entydige ordene som gir de enkle svarene. Men det står mye om skaperverk og natur og ydmykhet og måtehold. Hvordan dette skal forstås og overføres til dagens situasjon er vi både usikre på og uenige om. Men for egen del har jeg valgt å støtte dem som er i mot petroleumsaktivitet i våre sårbare områder og de som lengter etter andre økonomiske og politiske løsninger. Derfor bærer jeg gjerne ved til dagens vardebrenning, mens fortsetter den etiske debatten i og utenfor kirka.

Samlivsetikk og Kirkens enhet

Jeg har vært med i Bispemøtets samlivsutvalg, som mandag 11. februar la fram sin innstilling.

Innstillingen skal nå behandles i Bispemøtet før saken oversendes til Kirkerådet. I et seminar i forbindelse med offentliggjøringen av rapporten holdt jeg et innlegg med temaet: «Kirkens liturgier. Hvordan kan vi leve med uenighet?».

Det er viktig for meg å understreke at det finnes bibelske modeller for hvordan en kan bevare enheten i kirken på tross av dyp teologisk uenighet og på tross av forskjellig praksis. Den felles avhengighet av Guds nåde i Jesus Kristus er her avgjørende.

Les innlegget her!

TALE – SAMEFOLKETS DAG – ARRAN OG KJØPSVIK 6 FEBRUAR 2013

Vuorbbe biejvijn!

– Gratulerer med dagen!

– Det er en stor ære å få tale her i dag i Divtasvuona suohkan, midt det lulesamiske kjerneområde i vårt bispedømme.

Dette er en viktig dag for hele det samiske folket. Det er det for Sapmi.

Det er også en viktig dag for alle nordmenn – og for Norge.

Det er en moderne nasjonaldag for et gammelt folk.
 

 

 

 

Dagen er ikke gammel. Den ble feiret for første gang for 20 år siden. Og den viser tilbake til en hendelse som enda ikke er passert 100 år: Det første samiske landsmøtet i 1917.

Dagen er offisiell flaggdag for hele Norge. Det ble den for ti år siden. Og mange steder vaier det vakre samiske nasjonalflagget.

Selv om nasjonaldagens historie er kort, er samefolkets historie lang. Og stolt.

Men det er også en historie fylt av smerte. To folk på samme territorium er aldri lett. Å være minoritet er alltid vanskelig. – Det har samefolket fått erfare.

Majoritetskulturen viser nesten bestandig mangel på respekt. Den oppfatter seg som «normal» og «riktig» - og minoritetskulturen som «spesiell» og «annerledes». Minoritetskulturen må tilpasse seg. Den må tåle nedverdigelse og undertrykkelse. Latterliggjøring og neglisjering.

Majoritetskulturen kan i sin uforstand, med de beste intensjoner, tvinge minoritetskulturen til assimilering. Til å gå opp i majoritetskulturen. – Her er ofte språket en avgjørende faktor. Fornorskningspolitikken står som et grelt eksempel på slik uforstand. Og det er ikke lenge siden! Språket/språkene var på vei ut – og med kom selve kulturgrunnlaget under press.

For språket er identitetsbærende. Derfor kampen om språket så viktig.

Noen av oss lengter etter en ny pinsedag. Jeg nevnte det da jeg ble vigslet til biskop – også for den samiske befolkningen i Sør-Hålogaland: at språket bare kom dettende som en åndens gave. Det har dessverre ikke skjedd. Å lære et nytt språk er en møysommelig oppgave, slik jeg selv har erfart som «fremmedarbeider» i en japansk kirke i 12 år. Det var ingen snarvei. Det var hardt arbeid.

Apropos pinsedag, så er faktisk en av tekstene for denne dagen, nettopp hentet fra Apostlenes gjerninger hvor det fortelles om det store pinseunderet. Der hvor apostlene talte i Jerusalem og folk forsto hva de sa! Men det var ikke fordi alle plutselig forsto apostlenes språk, men fordi apostlenes tale kom til dem på deres eget språk. Det var Åndens simultanoversettelse til alle de språkene som var samlet på tempelplassen – og det var ikke få.

Dette er en guddommelig bekreftelse på at alle språk er likeverdig. Alle språk er like viktige. Alle språk har sin guddommelige anerkjennelse. –

Og det betyr at alle kulturer er likeverdige. Alle kulturer har sin verdi. Sitt særpreg. Sin skjønnhet.

En nasjonaldag gir oss anledning til å ta fram de store ordene om identitet og verdier.

En nasjonaldag er viktig for et folks identitet. For selvfølelsen. For historiefortellingen. For tradisjonsbevaringen. For tradisjonsutviklingen. Derfor er 6. februar viktig.

6. februar burde bli vår nye helligdag i HELE NORGE. En nasjonaldag hvor hele den norske befolkningen kunne ta del i denne markeringen. Slik at vi som ikke er samer, kan dele gleden sammen med dere. Og utfordres til å tenke over vår feiles historie. Hva det har vært av overgrep og likegyldighet. Og hvordan vi nå med respekt og likeverd, kunnskap og vilje, i fellesskap kan utvikle vårt «samliv».

Her spiller symbolene en viktig rolle. Vi har nevnt språket og flagget og nasjonaldagen. Og vi ser nye symboler. Navneskiltene for eksempel. Jeg kommer fra Boddodjå og er stolt hver gang jeg kommer inn til byen og ser de to navnene side om side. Slik er det her i Divtasvuon og nå skal det også bli i Habmer.

En nasjonaldag vender seg også framover. Med historien med oss i bagasjen, reiser vi inn i et nytt område – med to folk som skal fortsette å utvikle seg på det samme territoriet.

Gratulerer med dagen

Gud velsigne dere.

Gud velsigne oss alle.