OM IKONET ELIAS BLIX

 – en tale på hans fødselsdag, holdt i Det norske teatret 24. februar 2011

Vi må begynne med slutten. Det er det som har brakt oss til Oslo på fødselsdagen til Elias Blix Pedersen, den 24. februar.

For det er graven hans som har ført oss til hovedstaden. -  Det var en av de store gravferdene i Trefoldighetskirkens historie. Lørdag 25. januar 1902. Ganske nøyaktig en måned før hans 66. fødselsdag – og åtte dager etter dødsdagen.

Elias Blix var en avholdt mann. På Universitetet, i kirken, i samfunnet, i målrørsla. -  Han er blitt et ikon, skriver hans biograf framfor noen, Anders Aschim i sin Blix-bok ”Ei betre vår ein gong”. Aschim har gitt oss et sjeldent innsiktsfullt og spennende nærbilde av livet til Blix og tida han levde i. 

Et ikon!? - 

Et bilde. Det er det ikon betyr.

Et avbilde. Et symbol. Et merke/en merkevare.

Et bilde som skaper noe, som forteller noe, som gir assosiasjoner og mening. Som gir identitet og lys over livet.

Elias Blix som ikon?

La meg ta med en liten parentes – jeg møtte Elias Blix for første gang en gang på begynnelsen av 50-tallet. Det var to små gatestumper/bakker på kortsidene av Ila-skole, rett oppe i bakken her. De var navnløse i min tidligste barndom. Men en vakker dag kom noen å slo opp gateskilt: Fredrik Petersen stavet vi oss fram til – og E-L-I-A-S  B-L-I-X. Første gang jeg så en X på trykk! – Og noen år senere dukker Blix opp igjen. I fjerde klasse, hvor vi hadde vår første ”gudelige” lærer fra Rogaland, som ville lære oss salmer – ikke minst ”Med Jesus vil eg fara”. Han prøvde å motivere oss med en liten huskeregel i slutten av første vers: ”.. å vandra i ansjos” (”i hans ljos!”). Det ble nesten krise for min far, den eneste kirkelige faren jeg blant alle barna på mitt nivå i skolen/i gata holdt på å gå til overlærer Borg å klage på slik raljering over salmer.

Hva er han en merkevare for?

Min første assosiasjon etter tildragelsene på Ila skole, er Nord-Norge! Det må jo skyldes ”Å eg veit meg eit land!” –

Aa eg veit meg eit land
langt der uppe mot nord,
med ei lysande strand
millom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest,
der mitt hjarta er fest
med dei finaste band.
Aa eg minnest, eg minnest
so vel dette land!

Der eit fjell stig mot sky
med si kruna av snø,
og i lauvklædnad ny
det seg speglar i sjø,
og det smiler mot strand
med si bringa i brand
i den sol-klaare kveld:
Aa eg minnest, eg minnest
so vel dette fjell!

Og sånn fortsetter det, vers etter vers.

Jeg vet ikke om Blix var rørt da han skrev det, grepet av sine egne ord, men jeg kjenner det gjør noe med meg. Igjen og igjen! … En som skriver slik har gjort seg udødelig – og ikke minst når Adolf Thomsens melodi gjør det vakkert å lytte til, å synge ut.

Men hva er det som gjør sånt inntrykk?

Ordene. Naturen. Lyset. Ja, ikke minst lyset.

Elias Blix står for meg som et lyrisk forfatterikon!

En lyskilde. Et kraftsenter.

Gjennom ordene og bildene han bruker.

Egentlig er ikke Elias Blix en i øyenfallende ikonskikkelse – eller profetskikkelse som navnet, Elias, skulle tilsi - som en Bjørnson, eller en Ibsen.

Vår Elias skal ha vært litt forsiktig av natur. Litt kjedelig som foredragsholder. Litt omstendelig som akademiker. Fredsæl og vennlig. - Han levde ikke et stormfullt liv i oppbruddet fra gammel tro og etablert skikk.

Det var riktignok to store unntak.

Det ene var en hjertesak og en livsvisjon.

Det andre unntaket var nærmest en historisk tilfeldighet som sier mer om hans ansvarsbevissthet enn om hans ambisjoner.

Begge deler forteller dog noe om personlig integritet og om mot – når det gjaldt.

Den historiske ”tilfeldigheten” var den spennende og utfordrende posisjonen som kirkeminister i Johan Sverdrups historiske Venstre-regjering i 1884 – etter riksrettsak – og etter et kirkelig opprop Til kristendommens venner  i vårt land fra 1883, underskrevet av teologiprofessorer og prester fra det ganske land. Det var en sterk formaning om å avvise tidens radikale strømninger og slutte opp om de etablerte verdiene i samfunnet preget av kristen tro og landets grunnlov.

Den nevnte biografien til Aschim gir for øvrig nytt og spennende liv til statsråd Blix sitt politiske virke.

Den andre store saken var ”maalsaken”.

Her var Blix en av profeten. Han var ubøyelig. Etter ”kallet” fra møtet med Ivar Aasens grammatikk ved Tromsøseminaret i 1850-åra. Det forløst hans Salten-mål og hans poetiske gaver!

Språkkampen ble en kamp om folkelig, nasjonal identitetsskaping.

I dette perspektivet hører nasjonale sanger som ikke minst vår ”nasjonalsalme”: ”Gud signe vårt dyre fedreland  … og lat det som hagen bløma … Lat lysa din fred frå fjell til strand – Og vetter for vårsol røma!” Jeg kjenner at jeg blir rørt – igjen!

Og kanskje litt melankolsk:

Hvor lenge vil denne salmen bli kalt vår nasjonalsalme – sånn i det alminnelige, offentlige rom?

Kanskje en god stund enda – for nå får vi snart en ny grunnlovs-§ (§2) som ikke lenger angir den evangelisk-lutherske religion for statens religion, men som sier at  ”Verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv”.  … 

”Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!” … kan fortsatt synges i NRK.

Det er ellers mye lys og varme i denne salmen – i kontrast til mørke og kulde. Det er fortettet og utfordrende historieskrivning som både om mørke og om lys.

Det fascinerende i denne historien er jo at Blix ikke var redd for radikalismen. Han var ikke bare Venstre-sympatisør. Han var Venstre-mann, åpent og bramfritt!

Han var framtidsorientert og uredd!

Og han fikk kjeft!

Ikke minst fra kirkelig hold, for det nye språket var ikke Guds språk. Gud talte dansk i våre norske kirker. 

Det var embetsmennenes språk fra gamle tider.

Men Blix ville folkeliggjøre Gud, levendegjøre troen, gjenerobre lyset og kraften – og til det måtte et folkenært språk skapes med en stilstyrke som kunne reflektere det grensesprengende guddommelige nærværet i hverdagsmenneskets virkelighet.

Og det var Elias Blix sin gave til sin samtid, til vår nåtid – for vår framtid!

I dette ligger hans ikoniske kraft. 

I dette ser vi grunnen til takken og hyllesten av ikonet, som det store gravfølget representerte – den kalde og ufyselige januardagen for 109 år siden.

Jeg er ikke bekymret for ikonets framtid.

For salmene – og sangene – vil leve videre, selv om nok den nye salmeboka vil bli fattigere fordi mange viktige Blix-salmer, ser ut til å bli borte.   

Uansett:

Blix utfordrer oss fortsatt til åpenhet

mot livet, mot naturen, mot framtida, mot forandringene –

med en dyp forankring i et levende bilde av Gud og hans skapende nærvær i Ordet – i en enkel og trygg Kristus-tro som bar – og bærer – gjennom brim og båra.

Og er det ikke slik at et egentlig ikon skal speile lyset,

det guddommelige lyset?

Kan det gjøres bedre enn i et Blix-vers – på en dag vi har stått ved hans grav – og hvor vi feirer hans fødselsdag:

            ”Lys du yver meg din fred,

            Jesus, ver mi sol og stjerna!

            Livssol, som gjeng aldri ned,

            meg mot myrkers hugskot verna!

             Stjerna, yver huset statt,

            Jesus, ver mitt ljos i natt!”

[Fra salmens ”Dagsens auga sloknar ut!]

NÅR BLIX FYLLER 175

24. februar var det 175 år siden Elias Blix ble født. I kirkebøkene står det Elias Blix Pedersen. Blix er faktisk brukt som fornavn, oppkalt etter en slektning. Pedersen ble etter hvert borte og Elias ble bare Blix. Da han ble døpt i Gildeskål kirke den 17. april samme året, 1836, var det knapt noen som tenkte at hans løpebane skulle bli en annen enn alle andres, knyttet til stedet, til havet og til jorda. Da han ble konfirmert, sommeren 1851, var det kanskje noen som ante at hans livsvei ville gå i litt andre retninger. Elias sto først på kirkegulvet og hadde ”udmærket gode kunnskaber”! Og slikt ble det muligheter til studier av, i første omgang ved det nye lærerseminaret i Tromsø.

Noen år senere finner vi Elias Blix som student i hovedstaden. Han avslutter sin teologiske embetseksamen 30 år gammel. Denne sommeren, 1866, besøker han Nord-Norge og Gildeskål for siste gang. Han deltar aktivt i konfirmantskolen gjennom sommeren, men får ikke preke ved avslutningsgudstjenesten. Sokneprest Daae ønsket selv å tale. Tildragelsen har naturlig nok gitt grunnlag for mange spekulasjoner og fortolkninger. Det var nok ikke godt for hjemstedets egen candidat å måtte reise tilbake til hovedstaden uten å ha fått prøvd seg ”på stolen”. Men Elias Blix gikk videre med den praktisk-teologiske delen av utdannelsen til prestetjeneste, så det er lite som taler for at opplevelsen sommeren 1866 var avgjørende når han ikke gikk presteveien. I stedet åpnet det seg muligheter til videre akademiske studier og det var veien Elias Blix slo inn på med fokus på semittiske språk. Det endte til slutt med doktorgrad og undervisning på Universitet.

Elias Blix ble nærmest et ikon, skriver Anders Aschim i sin store og leseverdige Blix-biografi ”Ein betre vår ein gong” (Samlaget, 2008). Aschim har gitt Elias Blix nytt liv og skapt ny interesse rundt hans tid og hans gjerning. Året før han døde i januar 1902, 66 år gammel, ble Elias Blix hyllet av ”alle” som en av sin samtids store personligheter. Kanskje kan det virke litt underlig, for det var lite bjørnsonsk kraft over han. Han var ingen stormende profetskikkelse, som navnet Elias skulle tilsi. Han gikk for å være fredsæl, nærmest litt forsiktig og kjedelig. Likevel viste han stort mot. Ikke bare gjennom veien han hadde gått fra ”utkant-Norge i nord” til topps i den akademiske og kirkelige hovedstadsverden, men også gjennom sitt tydelige engasjement for demokrati og radikalsime på Venstres side, hvor han ble den første kirkeminister i den historiske Sverdrup-regjeringen i 1884. Han var i tillegg ihuga språkradikaler, og drømte om et folk og en kirke som brukte det nye landsspråket som ikke minst Ivar Aasen hadde utviklet.

I kirken var verken Venstre eller nynorsk spesielt populær. Så vel kirkens embetsmenn, som kirkefolk i sin alminnelighet, mente at Guds ord skulle leses  og synges på det språk de var opplært i! Og ”målfolket” ble av mange sett på som samfunnsnedbrytende og kirkesplittende. Språkstriden både i og utenfor kirken, er det vanskelig for oss i dag å forstå intensiteten i. Hadde det ikke vært for Elias Blix, hadde det antakeligvis blitt mye vanskeligere å komme inn i et roligere, kirkelig farvann. For salmene hans, på ”landsmål”, først utgitt anonymt, ble brua for så mange. Versene med de malende naturbildene med fokus på livet og lyset, på naturen og kreftene, på Jesus og troen, gav gjenklang i manges hjerte, uavhengig av målføre. Ikke rart at han ble et ikon.

Blix-arven må føres videre. I skjæringspunktet mellom vilje til oppbrudd og nytenkning på den ene siden og fokus på verdier og forankring på den andre. Alt med bakgrunn i en nordnorsk – og samtidig universell horisont. Hvordan dette skal gjøres vet vi vel ikke helt, men i Gildeskål arbeides det med tanker om et Elias Blix-senter. Og fra kirkens side ønsker vi han hjertelig velkommen tilbake, han som ble døpt og konfirmert i den vakre, gamle kirken, men avvist ved sitt siste besøk der i 1866. Kan vi få ferdig et slikt senter til 150-årsmarkeringen av denne tildragelsen i 2016?

Moské i Bodø?

En sak vekker voldsom nettdebatt. Biskopen blir utsatt for sterk kritikk da han gir uttrykk for at en moske må ønskes velkommen. Lørdag 5. februar sto følgende på kronikkplass i Avisa Nordland.

MOSKÉ I BODØ?

Spørsmålet om en eventuell moské i Bodø har vakt debatt. Undertegnede gav uttrykk for støtte til en slik tanke i et dialogmøte arrangert av Arena Bodø for en tid siden. Jeg vil nå gi en litt mer utførlig kommentar til saken.

Moské i Bodø dreier seg om en naturlig og nødvendig konsekvens av religionsfriheten. Vi stiller ikke spørsmål om tro når folk søker opphold og får dette innvilget i landet vårt. Muslimers ønske om og rett til å samles og utøve sin gudsdyrkelse, er en konsekvens av forsamlingsfriheten. Å bygge egne forsamlingshus i den stil og tradisjon som tilkjennegir husets hensikt og karakter, er en like naturlig rett så lenge det skjer etter nødvendig godkjenningsprosedyre.  

Som misjonsprest i Japan gjennom mange år vet jeg mye om hvor viktig en slik frihet er. Kirkebyggene er signalbygg til støtte og oppmuntring for de som tilhører den kristne minoriteten i landet. Jeg vet også en del om at det i visse japanske miljøer kunne være sterk motstand mot slike byggeprosjekter fordi kirken oppfattes som fremmed i landet. I nyere tid var kirken forbudt og de kristne forfulgt helt fram til slutten av 1800-tallet. Desto hyggeligere var det å møte både buddhistprester og shintoledere som gav uttrykk for at kirken var velkommen. Slike erfaringer har satt dype spor.

Men hva da med tilsvarende rettigheter i muslimske land? Som tidligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap med virksomhet og kontaktnett i mange muslimske land, vet jeg mye om de utfordringene dette representerer. Som kirkeleder møter jeg stadig kristne som blir forfulgt for sin tros skyld. Mange av dem lever i muslimske land. Dette er dypt å beklage og representerer alvorlige brudd på religionsfriheten. Her står ikke bare kirken overfor store utfordringer. Dette er en utfordring for det globale fellesskapet i verden.

Men svaret på dette kan ikke være å ta igjen med samme mynt. Da kommer vi ikke videre. Vi bør huske at Norge for ikke så altfor lenge siden var et lukket land hvor det ble satt strenge krav til religiøs tilhørighet. Den liberale grunnloven av 1814 hadde noen klare begrensninger og det var nettopp på religionsfrihetens område. Landets borgere var forpliktet på ”den evangelisk-lutherske religion”. Forsamlingsfriheten var begrenset. Jøder og katolske munkeordener forbudt.  ”Statskirken” har gjennomgående vært en bremsekloss i disse prosessene av frykt for samfunnets oppløsning og for sin egen maktposisjon. En Henrik Wergeland, ble med sine ideer om religionsfrihet, av mange sett på som en farlig rabulist.

Men er ikke det nettopp poenget at Islam har en religiøs grunnforståelse som blander religion og politikk slik vi gjorde for 150 år siden? I dette spørsmålet ligger også svaret. Jo. Islam har en teologi og en historie som knytter politisk og religiøs virkelighet tett sammen. Slik kirken hadde en tilsvarende teologi om at kristendommen var avgjørende for det gode samfunnet. Tanker som brøt med dette verdigrunnlaget måtte begrenses. Derfor tålte vi ikke ”dissentere” og katolikker. I dag ser dette landskapet helt annerledes ut. Wergeland hadde rett. Hans ideer hadde en livskraft som til slutt vant. I dag ser vi på religionsfriheten som en umistelig verdi, sammen med de andre rettighetene vi hyller som menneskerettigheter. Det må skje mye før vi gir slipp på disse verdiene..

Jeg har den tro at disse verdiene allerede har fått og vil fortsette å få gjennomslag i muslimske miljøer her i vårt land. Mange muslimer jeg kjenner forstår våre verdier også som i dyp samklang med deres egen religion. Vi ønsker fred, frihet, respekt for hverandres tro – og for menneskers rett til selv å velge tro og livssyn. Det er dem vi må lytte til og samarbeide med.

Så har jeg har også tro på kirken vil overleve med sitt budskap om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Kirken frykter ikke religiøst og livssynsmessig mangfold. Den er nærmest sitt eget utgangspunkt når budskapet trer fram i en sammensatt menneskelig virkelighet uten ytre makt og privilegier.

Tor B Jørgensen

Biskop i Sør-Hålogaland

Mangfoldets berikelse

6. februar er samenes nasjonaldag. I år falt dagen på en søndag. Søndagens tekst forteller om ugress i en hveteåker. Jesus ber oss ikke luke ut det vi oppfatter som ugress. Det er hans oppgave ved tidens ende. Dermed åpner det muligheten for å se at det som i en gitt tid kan bedømmes som ugress faktisk er viktige og vakre planter. Et viktig dimensjon også i kulturperspektiv.

PREKEN – SAMENES NASONALDAG 2010 - BODØ DOMKIRKE –  

Prekentekst for 5 søndag etter Kristi åpenbaringsdag: Mt 13, 24-30 (og ikke den spesiell teksten for samedagen).

Dette er en viktig dag. En historisk dag. Det er samefolkets spesielle dag. I år faller denne dagen på søndag. En håpets og frihetens dag. Dagen kirken feirer Jesu oppstandelse.

På denne dagen møtes vi av en utfordrende tekst. Det kan se ut som den har liten betydning for å tolke og forstå samefolkets kamp. - For veien har vært lang til den anerkjennelse og respekt som dagens lovverk og dagens holdninger representerer.

Samefolket har møtt arrogant nedlatenhet, nedverdigende kunnskapsløshet og velment overkjøring.

I dag ser vi det. Samer har sett det hele tiden. De har kjent det hele tiden. De har gjort en minoritets smertefulle erfaringer. De har opplevd et urfolks ublide behandling. -

Vi er heldigvis et annet sted i dag. Samefolket kan se med stolthet på sine tradisjoner og sine verdier. På sin historie og sin kamp for å overleve.

Men vi er ikke ferdige. Historien står ikke stille, selv ikke der hvor en har nådd mange av sine mål. Historien må stadig nyskapes. Verdiene utvikles. Striden rundt det nye skiltet som angir Bodø som en samisk by med det lulesamiske navn, Bådåddjo, viser det.

Men hva har alt dette med dagens tekst å gjøre? Forteller den teksten om hvete og ugress, noe om historien vi har bak oss og framtiden vi har foran oss? På en merkelig måte er den veldig aktuell. For Jesus sier noe spennende om en åker hvor alle planter kan få vokse fritt. Både det egentlige kornet og det som oppfattes som ugress.

Det er ikke et klokt råd til bønder, vil jeg tro. Men det er et interessant bilde på livet. For vet vi egentlig hva som er ugress? I kirken, som Jesus taler om? I verden blant folkene som vi fokuserer på akkurat i dag?

Har det ikke kirkens historie så altfor klart vist oss at det vi på et gitt tidspunkt har ansett for ugress har vist seg å være en vakker plante? En nyttevekst? Tenk på kirkens kamp mot vitenskapen. Tenk på kirkens støtte til religionskriger. Tenk på inkvisisjon og forfølgelser i Guds navn. - Forsøkene på å kvele ugresset har ofte vist seg å være ødeleggende for kirken og for dens troverdighet.

Slik har det vært med kirkens ønske om å ”fornorske” samefolket. Ta fram dem språket. Deres identitet. Deres kultur. Deres framtid. Det har vært en ubehagelig ”ugresslukingsmentalitet” i det norske storsamfunnet og i Den norske kirke. Derfor er det egentlig fantastisk at Jesus sier at vi ikke skal drive med slik luking, Det gir også det som vi oppfatter som ”ugress” en mulighet til å kunne få vise sine kvaliteter.

Uttrykker ikke Paulus det Jesus sier i dette perspektivet, med et helt revolusjonerende språk:

”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne.”  (Gal 3, 28) 

Her er likeverd. De gamle grensene er bort. De religiøse og etniske forskjellene er opphevet. De sosiale spenningene borte. Det er helt fantastisk. Vi er ikke blitt like enda. Men vi er likeverdige.

Og denne visjonen kan Paulus tegne av en eneste årsak – og her kommer søndagen inn: Han har møtt han vi feirer denne søndagen som alle andre søndager: den oppstandne Jesus Kristus. Dette møtet snudde opp ned på livet hans. Han forlot sin jødiske religiøsitetens blindvei. Den som skapte en ekskluderende selvbevissthet. Den som avlet hat mot de som var annerledes og ble oppfatet som mindreverdige.

I stedet ble Paulus en kjærlighetens og inkluderingens visjonære misjonær. For han så at Kristi død og oppstandelse bekreftet en ny ”lov”, en forsoningens og kjærlighetens lov. - Derfor bærer kirken på en visjon om den dagen da han skal bli alt i alle. Og de forskjellene som fortsatt preger oss skal gå opp i en større og ufattelig enhet.

Når kirken er nærmest sin herre og mester, makter den å formidle noe av dette i sin praksis, i sin hverdag. Der mennesker blir møtt med åpenhet og respekt. Der integritet og frihet bevares og utvikles. Der mangfold og ulikhet ikke oppfattes som en trussel, men som en berikelse.

Samenes historie gir denne søndagen en egen dimensjon. Samenes dag lærer oss noe om betydningen av mangfold, og farene ved å luke ut det vi mener ikke passer inn.  Det gjelder samfunnet vårt og det gjelder i kirken som nettopp skal være et bilde på at Kristi kjærlighet binder alle folkeslag med deres språk og deres kulturer og deres verdier sammen.  

Gratulerer med dagen!