mandag 30. september 2013

OM SKOLEGUDSTJENESTER


Barneombudets høringssvar til Stålsettutvalgets utredning "Det livssynsåpne samfunn", har skapt en del debatt. Ombudet ønsker å avvikle den praksis som fortsatt finnes mange steder i landet med egne skolegudstjenester i forbindelse med de kristne høytidene jul og påske. 
Debatten er vanskelig fordi den er knyttet til viktige og følelsesladede deler av vår livstolkning som angår tro og livssyn, kultur og verdier. Og samtidig angår den de regler og ordninger som gjelder for det offentlige skoleverket i Norge. Forholdet til Den norske kirke er en del av denne debatten fordi denne kirken på en spesiell måte er tradisjonsbærer og majoritetskirke. 
Den nye paragraf 16 i grunnloven bekrefter Den norske kirkes spesielle stilling når den kalles "Norges folkekirke". Og i paragraf to understrekes de kristne og humanistiske verdier som verdigrunnlaget for samfunnet vårt. Mange oss av mener disse formuleringene er gode og viktige signalgivere om vår historiske tilknytning til den kristne tradisjon og til den plass som kirken har i det norske samfunn.
Men jeg oppfatter det ikke slik at barneombudet ønsker å problematisere disse forhold når hun vil avvikle skolegudstjenestene. Begrunnelsen hennes er derimot knyttet til skolens eget regelverk. Her er den grunnleggende forutsetning at religionsfaget, RLE (Religion, livssyn og etikk), ikke skal være forkynnelse eller religiøs utøvelse. "Derfor må undervisningen begrense seg til å lære om gudstjenester" slik Kunnskapsdepartementet skrev i et rundskriv av 16. august i 2007. Med dette kan det se ut som saken allerede er avgjort og barneombudets ønske om å avvikle skolegudstjenester er oppfylt. 
Men rundskrivet slutter ikke med det. Skolegudstjenesten gis en annen forankring. "Både jul og påske er høytider som har nær sammenheng med norsk kultur og årstidenes gang i Norge. Gudstjenester ved disse høytidene kan dermed forstås som en mer allmenn markering av skolens plass i det norske samfunn. Skolen får dermed frem at høytidene også har en religiøs side. Det vil derfor ikke være urimelig at skolen ser på skolegudstjenestene som en del av det generelle kulturelle arbeidet ved skolen begrunnet i lærerplanen, men ikke knyttet til kompetansemålene i noe spesielt fag".
Forutsetning er at det skjer i samarbeid og forståelse med hjemmene. Det betyr at hjemmene gis god tid til å melde fritak på de premisser som angis i lovverket, og at det for øvrig legges til rette for at fritak har ikke-diskriminerende karakter og at det gis likeverdig alternativ opplæring.
Jeg synes rundskrivet av 2007 er klargjørende og tydelig. Det gjør skolegudstjenester ved høytidene til en mulighet der det er ønskelig.  Jeg kan kanskje forstå at Human-Etisk Forbund ikke er fornøyd med denne løsningen, men jeg synes nok barneombudet burde se betydningen av den åpning dette gir for lokale løsninger for å markere "skolens plass i det norske samfunn". La det også være sagt at ekskursjoner til kirkene utenom gudstjenester, ikke er en del av denne debatten. Det dreier seg om kunnskapsformidling innenfor de angitte kompetansemål.
Biskop Tor B Jørgensen

onsdag 28. august 2013

KLIMAVALG 2013


Menneskene truer balansen i naturen og klimaet endres. De fattige rammes hardets, men framtida er usikker for alle. Nå er det mange som ser behovet for endring. Klimavalg 2013 ber hver enkelt velger prioritere klimaperspektivet ved årets valg. 

Naturen er gavemild. Mennesket er avhengig av naturen. Mennesket er en del av naturen. Naturen er sårbar. Ressursene er begrenset. Og menneskene truer balansen i naturen. Forskernes konklusjoner er rimelig entydige. Klimaet endres fordi vi brenner av for mye fossil energi, olje, gass, kull. Klimaet er i ulage. Ekstremvær både som tørke og tyfon rammer med ny styrke. De fattigste i verden rammes hardest. Men framtida er usikker for alle.

Klimautfordringen er i dag en totalutfordring for det menneskelige fellesskap. Klimaet utfordrer til nytenkning. Vi må finne nye energiløsninger. Vi må skape et forbruksmønster som er bærekraftig og fordelingsmekanismer som tar fattigdommen i verden på alvor. 



Det norske perspektivet blendes av vår avhengighet av petroøkonomien. Norge kan vise til et sterkt internasjonalt klimaengasjement. Vi er rike nok til det. Norge anerkjennes som en klimamakt. Men viljen til omstilling i egen energipolitikk og eget forbruksmønster, er langt mindre tydelig. Mange ser dette. Også politikere. Men valgets logikk er velstandsvekst og økt forbruk. Alternativene framstår ikke som tydelige og nødvendige. I alle fall ikke nå!  

I et historisk perspektiv er det mange viktige endringer som i sin tid ble oppfattet som umulige. Ofte i et komplisert samspill mellom kulturelle  konvensjoner, sosiale privilegier og økonomiske interesser. I år feirer 100-års jubileet for kvinnelig stemmerett. Det var lenge et kontroversielt spørsmål. Det ble ansett som unaturlig og unødvendig av den politiske og sosiale maktelite. Til slutt ble  undertrykkelse og tilsidesettelse av kvinner et viktig moralsk og politisk problem. Et annet eksempel er røykeloven. Tunge næringsinteresser og lange, kulturelle mønstre hadde gjort røyking til en akseptert og nødvendig del av det offentlige sosiale liv. På tross av dokumenterbar helsefare. Til slutt ble kunnskapen for overveldende og endringer lovfestet. Og ingen angrer på det.

Vi mangler noe av denne typen moralsk og etisk trykk i dagens politiske klimadebatt. Trykket som kan danne grunnlag for handling. Klimaspørsmålene blir lett til et spørsmål om teknikk og beregningsmodeller. Det er håndterbart men samtidig tåkeleggende. Det tar bort fokus fra de nødvendige grepene i vår egen, nære klimapolitikk, i våre egne økonomiske modeller og i vårt eget forbruksmønster.

Nå er det mange som ser behovet for endring. Klimavalg 2013 er en bred allianse som har arbeidet for å få et klimafokus i årets valgkamp. Når vi nå nærmer oss valget, ber den hver enkelt velger ta med klimaperspektivet inn i sitt politiske regnskap. Lørdag 24. august markeres Klimavalg 2013 mange steder i landet.

Kirken en aktiv klimaaktør. Mange har kritisert kirken for å blande seg inn i politikk. Klimavalg er en sak for miljøorganisasjonene, hevdes det. Kirken er en annen type organisasjon. Kirkens klimaengasjement, blir opplevd som en moralsk dom over samfunnsnyttig virksomhet. Dette er viktige og vanskelige spørsmål. Det er riktig at kirken er noe mer og noe annen enn en miljøorganisasjon. Kirken feller ikke dom over ærlig og ansvarlig virksomhet. Kirken er der for alle mennesker. Den kan ikke identifiseres med et politisk parti, eller en politisk retning. 

Samtidig har kirken et eget trosgrunnlag som medfører et kritisk blikk på et hvert samfunn. I dette inngår grådighet og makt og egen kulturs blindhet som ofte overser urett og legitimerer urettferdighet. Som lett preges av kortsiktige interesser uten å se langsiktige konsekvenser. I dette regnskapet hører hensynet til naturen med. Naturen er i et kirkelig perspektiv en guddommelige gave. Det skal forvaltes til beste for det globale menneskelige fellesskap også i et framtidsperspektiv. Engasjementet for mennesket, livet og skaperverket, deler kirken med mange som ikke deler kirkens tro. Derfor er kirken med i Klimavalg 2013. Og derfor vil kirken fortsette å arbeide for holdningsendringer som skape grunnlag for en bærekraftig og fremtidsrettet klimapolitikk også etter valget. Klimaspørsmålet er et dypt moralsk spørsmål. Det haster med å finne de politiske løsningene.

fredag 14. juni 2013

KIRKEN OG STEMMERETTSJUBILEET


Kirken deltar med stor entusiasme i hyllesten av kvinners stemmerett vedtatt i Stortinget 11. juni 1913. Jeg deler gleden, men bærer på et betydelig ubehag. Hvordan var det mulig for det ledende sjiktet i det vi nå kaller Den norske kirke å ta så fullstendig feil. Det vi i dag hyller som teologisk ukontroversielt og som en universell og selvsagt rettighet, ble i sin tid motarbeidet med sterke teologiske argumenter fra biskoper og kirkelige professorer. Oppropet mot radikalismen, det vil blant annet si parlamentarismen (!), «Til Christendommens Venner» i 1883, var underskrevet av samtlige biskoper for eksempel. Biskop Heuch i Kristiansand benyttet sin mulighet til å tale til rette dem som støttet «kvinneemansipasjonen» da han sommeren 1890 var inne som varamann på Stortinget.
Innlegget til biskop Heuch er blitt stående som det klassiske uttrykket for kirkelig kjønnstenkning i siste halvdel av 1800-tallet, på veg inn i det 20. århundre. Det er et retoriske velformet og slagkraftig innlegg, men tilsvarende demagogisk og arrogant. Basert på natur og teologi i en uskjønn forening. Vi er i alle fall et helt annet sted i dag når det gjelder måten vi snakker om kjønnenes særpreg, kjønnspolariteten og familieliv uansett teologisk posisjon for øvrig. Kvinnens deltakelse i det politiske liv er for Heuch ikke et signal på kvinnens frigjøring, men signalet ‘til hennes fornedrelse, til hjemmets forstyrrelse, familielivets suksessive oppløsning og «sædernes» forfall’. Her angis hovedtemaet som utvikles med stor bravur på mange plan. Tenk for eksempel om ens mor skulle ha opptrådd på Stortingets talerstol! Tenk om hun med ‘sin «stakkels» fistelstemme skulle utbre seg med all den iver og fanatisme, som lett griper kvinnen, hvorvidt det var rimelig å beholde konsulatene i Wien og Rom!’, sa Heuch og viste til den foregående dags debatt om konsulater. 
Det er kanskje underholdende å lese slikt, på grensen til det komiske. For meg er det skremmende og ubehagelig. Ikke først og fremst som en tale av en enkeltstående biskop, men som et tidsbilde på hvordan det har vært mulig å bruke Bibelen og for den sakens skyld naturen, til å holde kvinnen utenfor. Til å holde noen nede. Til å undertrykke. Til å bevare egen posisjon og egne privilegier.  Heuch gjør seg til talsmann for kvinnene! Han benytter seg av det Bente Nilssen Lein har kalt «repressiv ros og ridderlighet». Hennes beskrivelse og analyse av den teologiske og samfunnsmessige debatten på 1880-tallet i boka «Kirken i felttog mot kvinnefrigjøring» (Universitetsforlaget 1981) kan gjerne tas fram igjen i forbindelse med stemmerettsjubileet også i kirkelig sammenheng. Det skaper ettertanke og ydmykhet. Det som i dag er selvsagt – slik vi i dag leser Bibelen, var det ikke for 100 og noen år siden. Det samme kan sies om kvinnelige prester for 50 og noen år siden. 
Den svenske teologen Jesper Svartvik skrev for noen år siden en grundig gjennomgang av det han kalte «Bibeltolkningens bakgator» (Verbum 2006). Han gir tre eksempler: Synet på jødene, slavene og de homoseksuelle. Det er skremmende å lese hvordan jødene har blitt ‘behandlet’ i teologihistorien, helt inn i nazismen. Her er Svartviks beskrivelse avslørende lesning også om en anerkjent svensk teolog som Hugo Odeberg! -  Og slavene. Kampen for å oppheve slavehandel og slaveri, var en intens og uforsonlig kirkelig og teologisk debatt, både i England og USA. Det har altså vært teologisk legitimt å forsvare et rasebasert slaveri! I dag ville vi kalt det vranglære. Svartvik kunne ha brukt kvinnespørsmålet også. Heuchs posisjon var i 1890 en etablert kirkelig hovedstrøm, men den viste seg å være en historisk bakevje. 
Hva gikk feil? Nettopp det utfordrer kvinnerettsjubileet oss til å reflektere over. For meg ligger en nøkkel til et svar i utgangspunktet for vår lesning av både Bibelen, livet og samfunnet. En lesning bestemt av Jesu sterke og radikale tale om nestekjærlighet. Det dreier seg om konsekvent om viljen til å se virkeligheten fra den andres side. Fra deres side som er offer for tilsidesettelse, usynliggjøring og undertrykkelse.  Være en stemme for de stemmeløse, som en tittel fra kirkens kamp mot apartheid uttrykte det.  Teologiske modeller og standpunkt kan på et gitt tidspunkt oppleves som ufravikelige og uomgjengelige. Historien ber oss være kritiske mot egen blindhet og orientere oss ut fra deres virkelighet som rammes av ordningene i vårt samfunn og av vår teologi. Å lese historien slik er alltid vanskelig. Det gjør en ydmyk også overfor egne standpunkt. Men går det ikke en vei fra slik lesning til kirkelig og teologisk motivert støtte til asylsøkere og romfolk. Til engasjement i klimasak og kritikk av vår grådighetsøkonomi – og for å holde oss til kjønn: om en ny holdning til homofilt samliv? Stemmerettsjubileet er slik sett en gylden anledning til kirkelig og teologisk refleksjon om kirkens og teologiens rolle også i dagens samfunn - mens vi gleder oss over den viktige avgjørelsen Stortinget tok 11. juni 1913. 
Tor B Jørgensen
Biskop i Den norske kirke

fredag 31. mai 2013

BOKBAD I BODØ 5. JUNI: SAMTALE MED FORFATTER JAN JAKOB TØNSETH OG JOURNALIST ALF SKJESETH OM ROMANEN "PROSTEN" OG LOFOTPROST KRISTEN SKJESETH

En orientering og en invitasjon
EN LITTERÆR OG POLITISK SAMTALE OM PROST SKJESETHS LIV OG VIRKE
I Sør-Hålogaland bispedømme er vi stolt av Petter Dass og Elias Blix. Vi tar gjerne med Grønlands apostel Hans Egede, som var prest i Vågan på 1700-tallet. Og vi kunne nevne teologen og «Nordlandsbanens far» Ole Tobias Olsen fra Helgeland.
Navnet KRISTEN SKJESETH er kanskje mindre kjent i dag, men prost Skjeseth er en av de mest fremtredende kirkeprofiler vi har i vårt bispedømme. Han var prest og prost i Lofoten fra 1921 til 1951. Før det hadde han vært prest i Narvik fra 1906.
Nå er livet hans beskrevet i romanform, av forfatteren – og slektningen - Jan Jakob Tønseth. Vi får gjennom denne romanen, Prosten, som bygger på den faktiske historien, men er utviklet i et personbilde som bare romanformatet åpner for, et nærbilde av tiden, troen og livet som en samfunnsbevisst teolog og prest kjempet med. Vi følger SKJESETH gjennom den store brytningstiden i vårt samfunn rundt forrige århundreskiftet da kristendoms- og kirkekritikk møtte en kirke i kamp mellom streng vekkelseskristendom og åpen kulturkirkelighet. Gjennom de sosiale spenningene i en framvoksende arbeiderbevegelse preget av klassekamp og kirkekonservatisme, og inn i krigen, slik den utfordret verdier og livet med kirken i Lofoten som kontekst.
Det er blitt en spennende og tankestimulerende historie om en sjelden kirkelig personlighet som utvist stor integritet og stort mot i møte med et samfunn i store endringer. Han framstår nærmest som en modellrepresentant en folkekirkelighet som har bred tilslutning i vår del av landet.
Jeg oppdaget Skjeseth i et antikvariat. Et utvalg av hans «Skrifter og taler» ble utgitt i 1970, nitti år etter hans fødsel, og enda mens minnet om han var sterkt nærværende i Lofoten. Nå blåser Tønseth nytt liv i Vågan-prosten og hans samtid. Og «prostens» engasjement og refleksjoner er fortsatt brennende aktuelle. Hvilke impulser kommer fra kirkens tro inn i dagens samfunnsdebatt? Hvordan skal kirken agere i de verdispørsmål som preger dagens politiske diskurs? Som biskop kjenner jeg slektskap med prost Skjeseths virkelighetsforståelse og hans tydelig engasjement. Men hva mener forfatter Tønseth om dette? Og hva mener en annen etterkommer av prosten, Klassekampjournalist Alf Skjeseth? Dette får vi mulighet til å samtale om i Bodø 5. juni da litteraturfestivalen «Det vilde ord» har invitert meg til å lede en samtale nettopp med forfatteren og journalisten. Jeg tror det kan bli en stimulerende samtale om livet og verdiene, samfunnet og politikken vinklet inn mot tro og kirke. At dette er aktuelle problemstillinger vitner de mange diskusjonene om kirkas politiske rolle i dagens samfunn oss om.  
+Tor B Jørgensen
Biskop i Sør-Hålogaland

Arrangement: Litteraturfestivalen Det Vilde Ord, Bokbad, onsdag 5. juni 2013, kl 17.30. Sted: «Sydøst», Nedre Torg, Bodø. Se ellers: detvildeord.no.

lørdag 30. mars 2013

PÅSKE 2013

I AVISA NORDLAND, som i dag - påskeaften - ikke bringes rundt, men bare selges som løssalgsavis, hadde redaksjonen gitt plass til noen påskerefleksjoner i kronikks form. Et viktig poeng for meg er å vise at kirken i dag er et globalt fenomen og at feiringen i våre kirker, er en del av et stort universelt fellesskap. Pavevalget og innsettelsen av ny erkebiskop i Canterbury, hvor jeg selv fikk være tilstede, minnet oss om dette ved inngangen til årets påskeuke. Her følger kronikken:
En fredag i jødenes påskeuke for snart 2000 år siden sto noe fortvilte mennesker ved et kors. Romerne hadde dømt deres venn og lærer til døden etter en summarisk rettergang. Korset var det brutale straffemiddelet. Tre dager senere gikk noen kvinner til en grav for å stelle liket. De rapporterte om en tom grav. Det er grunnfortellingen i det som skapte den kristne kirke. Derfor er påsken kirkens viktigste fest. Påskeuka som forandret alt. Som forandret historien. I dag feires det påske i hele verden.
Rett før påske 2013 fikk vi klart inntrykk av at kirken i dag utgjør et levende, omfattende og mangfoldig internasjonalt fellesskap. Vi så det da det kom hvit røyk ut av Vatikanets «valgpipe» og den første paven fra Latin-Amerika uventet og overraskende kom ut på balkongen og ble annonsert som pave Frans. Den første. Selv er pave Frans jesuitt, det kjente og en gang så beryktede jesusselskapet skapt av Ignatius Loyala for å bekjempe reformasjon og vantro. I dag er de en organisasjon med stor troverdighet og anerkjennelse. Frans er den første jesuitt på pavestolen. Han valgte pavenavnet fra en annen orden, fransiskanerne, grunnlagt av «gråbrødrenes» far Frans av Assisi. En idealskikkelse i kirkens historie med vekt på tjeneste for medmennesker og et liv i enkelhet. Noen av prestene fra vårt bispedømme var på Petersplassen og hyllet Frans. De forteller om en elektrisk stemning. Pavevalget har skapt nytt håp. Inn i påskefeiringen 2013.
Selv var jeg med på en annen stor kirkelige begivenhet nå rett før påske. Innsettelsen av ny leder i det anglikanske kirkefellesskapet med 77 millioner medlemmer verden over. Den hadde ikke samme mediale dimensjoner som pavevalget, men erkebiskopen av Canterbury, den samlende lederfiguren i den anglikanske kirke, er en av de viktigste kirkelederne i den protestantiske verden. Det var også en stor opplevelse. En fullsatt katedral. En storslått seremoni. Også valget av Justin Welby var overraskende og uventet. Han er ingen akademisk teolog som sin forgjenger. Han har en annen yrkeskarriere bak seg. Som finansleder i den engelske oljeindustrien! Da han ble prest i 1989 sank han som en stein på lønnsskalaen. I Den engelske kirken har han jobbet som internasjonal fredsforhandler og som lokal menighetsprest. Før han ble domprost i Liverpool og biskop i Durham. Også Welby talte om fattigdom og rettferdighet som de store utfordringene for kirken. Det handler om kirkens troverdighet. Også han talte med frimodighet om en kirke som lever og vibrerer, i Afrika og Latin-Amerika, men også i Europa. Kirkens tid er ikke forbi.
Påsken 2013. For meg vil bildene fra Vatikanet og fra Canterbury prege påsken 2013. Håpet. Fokuset. En kirke for medmenneskelighet og tjeneste. Nå har ingen av de to store, internasjonale kirkefellesskapene en enkel framtid. De står overfor betydelige utfordringer. Fellesskapet er truet. Spørsmålet om kvinners plass i kirken er ett slikt øm tålelig spørsmål. Anglikanerne har vanskeligheter med kvinnelige biskoper. Katolikkene med kvinnelige prester. Og spørsmål knyttet til seksualitet og samliv skaper sterke spenninger. Mest åpent og direkte blant anglikanerne. Men midt i disse utfordringene, viser valgene av nye ledere kirkens store format anno 2013.
Den norske kirke er i sin grunnstruktur nasjonal. Men vi er også knyttet opp mot det store, globale kirkefellesskapet. Snart 200 års misjonsvirksomhet har skapt bånd til vibrerende og livskraftige kirker i Sør-Afrika og Etiopia. På Madagaskar og i Brasil. Jeg har selv vært med å feire tolv påsker i Japan hvor kirken er en beskjeden minoritet tallmessig. Vårt bispedømme har i dag nære kontakter med den ortodokse kirkefamilie. En påskenatt i Arkhangelsk for et par år siden hører med i min påskehistorie. Mysteriet ble levendegjort i en fantastisk kirkelig liturgi. I Egypt feirer den koptiske biskopen og Nordlands-vennen Tomas og hans menighet også eldgammel påske. Under sterkt press. Hva vil framtida by den kristne minoriteten i landet? Det så løfterikt ut med rop om demokrati, toleranse og ny åpenhet. I dag er situasjonen en annen. Og påskefeiringen i Beit Sahour, rett utenfor Betlehem i Palestina, en menighet som Skjerstad har fellesskap med, er i en vanskelig situasjon, preget av både fysiske og mentale murer som sperrer dem ute fra et liv i frihet og trygghet.  
Påske 2013. Det er stor avstand mellom den første kristne påske med korset og den tomme grav og den påsken vi feirer i dag. Men budskapet angår en hel verden. Det er kanskje ikke alltid så lett å se, men en ny pave og en ny erkebiskop peker på den store sammenhengen i historien knyttet til fortellingen om Jesus Kristus, hans død og hans oppstandelse.

tirsdag 19. mars 2013

OM TRO OG VITEN - Litt mer til Arnfinn Wiksaas i Avisa Nordland

Dette begynner kanskje å bli litt vanskelig siden jeg ikke greier å legge inn Arnfinn Wiksaas sine innlegg. Men jeg håper min tekst likevel gir mening - i en samtale som er viktig, men hvor det er vanskelig å skape dialog.
Slik skrev jeg (AN 190312):
Om tro og viten
Arnfinn Wiksaas har et livssyn som er basert på overbevisningen om at det ikke finnes noen Gud. Mange deler et slikt verdensbilde. Det finnes mange gode argumenter for det. Det innrømmer jeg gjerne. Men et moderne, vitenskapelig verdensbilde er ikke et lukket system som utelukker religiøs tro. Det finnes det mange eksempler på. Min tro på Gud forholder seg til moderne naturvitenskap og beskriver skapelse og liv på en annen måte enn tro definert med et annet vitenskapsbilde. Det er forskjell på middelalder og nytid også i teologiens verden.
Wiksaas viser til Zapffe, Edwien og Dawkins som den litteratur som svarer til hans verdensbilde. Edwien leste jeg med stor interesse i studietida. Debatten med og rundt Dawkins har jeg fulgt rimelig godt med på. Deres bidrag er interessante og gjerne provoserende. Men deres tolkning av virkeligheten oppfatter jeg som ensidig og unyansert. Når det gjelder den nyere diskusjonen med Dawkins kan jeg gjerne gi Wiksaas en utvalgt litteraturliste.
Så vil jeg prøve igjen: Den teologiske fagvitenskapen er i stadig utvikling. Tilnærming til de historiske kildene i de bibelske skriftene med sine litterære, religionshistoriske og fortolkningsmessige (hermenevtiske) utfordringer, er sammensatt og mangfoldig. Det lanseres stadig nye teorier både om hvem Jesus var, hva han gjorde og sa, hvordan han ble forstått og hva som skjedd etter hans død og med hans etterfølgere. I denne forskningshistorien har både Schweitzer og Deschner gitt viktige forskningsbidrag. Albert Schweitzers verk brukte jeg selv mye tid på i min egen studietid. Men forskningen er et annet sted i dag. Schweitzer hadde noen viktige poenger, men ikke hele forklaringen. Hvis Wiksaas virkelig ønsker å sette seg inn i dagens teologiske forskningsverden, kan jeg gjerne gi henvisninger til aktuell oversiktslitteratur.
At min tro og mitt kirkelige engasjement skulle være avhengig av mitt «statsbetalte» embete, vil jeg gjøre Wiksaas oppmerksom på at jeg har brukt største delen av mine 40 år etter ordinasjonen i 1973 som misjonær og generalsekretær i en frivillig organisasjon. Det er nå en gang slik at troen på Jesus Kristus har gitt meg så mye i livet mitt at jeg gjerne vil dele dette med mennesker rundt meg, enten det er i en japansk eller norsk kontekst. Bildet av Jesus slik jeg møter det i skriften, i den store historien og i mitt personlige liv, lever i et åpent og dialogisk forhold til vitenskap og virkelighet, og til mennesker som ikke deler min tro.  
Dette er ment som en invitasjon til videre dialog, men jeg er spent på om vi kommer noe videre når Wiksaas mener jeg henger fast i middelalderen!

tirsdag 12. mars 2013

Et ord til Wiksaas

Arnfinn Wiksaas er en ivrig debattant. Mange innlegg når Avisa Nordland. Religion og kristendom er et av flere hovedtemaer. Hans mange kritiske kommentarer har jeg latt stå ukommentert, men i hans siste artikkel om "Hva Jesus verken sa eller så..." kommenterer han noe jeg har skrevet på en slik måte at jeg har valgt å svare. Og her er svaret slik det sto på trykk i Avisa Nordland i dag (12.3.13).

Vet Wiksaas hva han skriver om?
Arnfinn Wiksaas skriver med den største selvfølgelighet om religiøse temaer. Han vet hva som er sant og rett. Han avskriver religion. Han gir karakterer og fester merkelapper. Han mener å ha avslørt den religiøse tro som stupid, hyklersk og historisk uetterrettelig. Arnfinn Wiksaas må selvsagt ha rett til å mene det, og å skrive det. En åpen samtale om religion og tro, etikk og verdier, er viktig. På tross av mange religions-innlegg fra Wiksaas sin hånd har jeg nølt med å skrive fordi hans bastante tro på egen innsikt og kunnskap og andres mangel på samme, ikke innbyr til dialog. Men siden han nå kommenterer (AN 1.3) noe jeg har skrevet (AN 23.2), vil jeg prøve meg.
Wiksaas avskriver Jesus som «vagabonden fra Nazaret». Denne Jesus skal ikke ha sagt noe om at skulle «etableres en kirke, og at paver og prester skulle formidle hans filosofi (i Kirkens favør), og at det skulle bli reist katedraler for fattiges penger». Og Wiksaas fortsetter: «Løftet om å komme snart tilbake for å hente de salige, er til dato ikke overholdt». De spørsmål Wiksaas peker på har vært viet betydelig oppmerksomhet i den faglige diskusjonen om forståelsen av Jesus-skikkelsen gjennom i snart 200 år. Teoriene har vært mange. Metodene og fortolkningsprinsippene i stadig utvikling. Alt i et åpent historisk-kritisk perspektiv. De aller fleste prester i Norge har sin faglige bakgrunn i et slikt miljø. Ingen teorier jeg har sett Wiksaas referere til har vært nye. Wiksaas kan i det hele ikke kjenne mye til den akademiske teologien som undervises i dag.
Det samme gjelder kirkehistorieforskningen. Wiksaas antyder for eksempel at jeg ikke skulle kjenne til dansk-norsk deltakelse i slavehandelen. Akkurat slavehandel har jeg jobbet en del med og kjenner forskningssituasjonen rimelig godt. Det er en fortelling om kirkelig mangel på å aktualisere Jesu budskap om nestekjærlighet og medmenneskelighet, slik vi ser det i dag. Jesus tok ikke noe oppgjør med slavehold, men han snakket med og om mennesker på en slik måte at vi i dag på teologisk grunnlag er motstandere av slaveri. Noen tilsvarende kunne vi si om kirkens kamp mot likestilling. I dag understreker vi på teologiske premisser likeverdet mellom mann og kvinne. Jeg skulle ha ønsket at kirkens ledere, inklusive biskoper, hadde vært pådrivere i disse sakene. Det hadde gitt større troverdighet. Men konteksten var en annen. Fagteologien og kirken er ikke redd for en åpen og kritisk historieforskning.
Men med all kritisk kunnskap som kan stables på beina, er det likevel fortsatt slik at personen Jesus fascinerer og utfordrer. På mange plan og på mange måter. Noen av oss kan ikke tenke oss et liv uten impulser fra daglig omgang med hans ord. Formuleringer og refleksjoner knyttet til Jesus berører de dypeste lagene i oss. Skyld, tilgivelse, forsoning, håp, kjærlighet. Liv. Død. Evighet. Påsken som vi nå nærmer oss er selve høydepunktet i dette dramaet. Korsfestelse og oppstandelse, i noen få fortettede dager i Jerusalem. Disse dagene har forandret vår historie. De betyr fortsatt mye for vår kultur og de betyr fortsatt noe dypt personlig, for mange av oss, noe vi vil kalle tro.
Wiksaas gjør et poeng av at jeg skal være en «liberalist» som er en fare for kirken. Han påstår at jeg ikke tolker «evangeliene etter klassisk fasong». Hvilken fasong? Viser ikke nettopp historien oss at det har vært mange fasonger? De var der allerede fra begynnelsen. Det Jesus sa og gjorde skapte forskjellige bilder av han. Deres situasjon og kontekst avgjorde mye av hvordan de oppfattet han. Sånn er det fortsatt i dag. Og våre kontekster er helt andre enn de var på Jesu tid. Derfor tolker vi forskjellig og legger vekt på forskjellige sider av hans budskap i lys av den kunnskap og de erfaringer vi i dag har om verden og livet. Jesus var i historien – og det er han fortsatt, i troens møte med budskapet.  Jeg må innrømme at det oppleves ganske arrogant å stemple denne troen for «nytteløs innbildning». For meg er det ganske fjernt fra min opplevelse av troen, og derfor spør jeg: Vet Wiksaas egentlig hva han snakker om når han gir sine karakteristikker og setter sine merkelapper?

VAKKERT, MEN FORVIRRENDE

Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land i dag (12.3.13)

BIBELEN PÅ TEATERET
Om Det Norske Teatrets store forestilling: BIBELEN
Opplevelsen var blandet, Fra det vakre til det forvirrende. Alt i alt var det ikke så lite av en skuffelse.
Det er nå noen uker siden jeg så Bibelen på Det Norske Teatret. Jeg så bare del to som dekker Det nye testamentet. Opplevelsen var blandet. Fra det vakre til det forvirrende. Alt i alt var det ikke så lite av en skuffelse. For forventningene hadde vært så store. Jeg bar ubevisst med meg et bilde av kombinasjonen Det Norske Teatret, Bibelen og Svein Tindberg. Og her lyste bare tittelen: «Bibelen». Stein Winge er ikke Tindberg,  og Bibelen kan bli til så mangt på en teaterscene. Forfatterne Winge hadde tatt med inn i prosjektet, ga et varsle om flertydighet. Men likevel var det forventninger om et møte med Bibelen og dens tekster. Og forventningen ble innfridd i noen scener. Sterkest ved saligprisningene der Jesus står alene på scenekanten og taler til skuespillere og tilskuere nede i salen og avslutter med «Fadervår». Det var en helt sjelden teateropplevelse.
Men ellers var det mange sidespor. Gjennom det hele skinte heller lyset fra José Saramagos «Jesusevangeliet», enn fra Bibelen. Winge selv har vist til denne romanen. Det er en fascinerende fortelling hvor historien om Jesus refortelles på en høyst eiendommelig, men samtidig vakker og tankevekkende måte. Rollene og begivenhetene legges annerledes enn i evangeliene. Maria fra Magdala spiller for eksempel en vesentlig rolle, som hos Winge. Hun er Jesu kvinne og nære fortrolige. Hun fraråder, med hell, for eksempel Jesus fra å vekke opp hennes døde bror Lasarus, fordi Lasarus da spares for å dø to ganger. Judas er den som forstår Jesus best og handler på Jesu ord da han overgir han til myndighetene. For Jesus vil død som en politisk aktør og tas av dage av romerne, for å spare Gud fra å ta ansvaret for hans død. Men Gud er «smartere» enn Jesus fra Nasaret og Jesus skjønner det og ber til slutt folket om å tilgi Gud! Tolkningene og assosiasjonene er mange. Varmen og tilforlateligheten stor. Winges velvillige og varsomme Jesus-figuren i Frank Kjosås sin skikkelse angir noe av denne tonen. Men ellers blir det mye fakter og bråk og for mye alternativ og utvendig bibellesning fra kjente og ukjente kilder uten at dobbeltheten mellom distanse og nærhet til bibeltekstene får liv.
Kanskje ville det ha fortonet seg annerledes om jeg også hadde sett del en, om Det gamle testamentet. Jeg vet ikke. Men jeg er imidlertid sikker på at det hadde fortonet seg ganske annerledes om jeg ikke hadde hatt med meg bildet av Det Norske Teatret og Bibelen i de tidligere Svein Tindberg-versjonene. Med forventningene om mer Bibel og mindre Saramago for å si det sånn. Den enkle tittelen: «Bibelen» styrker en slik forventning. -  Men bevares: Det er flott at Det Norske Teatret satser så stort på vår kulturs kjernelitteratur, som Bibelen er. Det er spennende med nytolkninger og nye innfallsvinkler. Det kan skape refleksjon og diskusjon. I så måte ville vi ha vært hjulpet av tilgang til et teksthefte som kunne gi grunnlag for en videre samtale for alle som er interessert i Bibelen. Det er en bok vi ikke blir ferdige med.
+tor b  -  12.03.13

fredag 1. mars 2013

HOEMS STORVERK OM GIGANTEN BJØRNSON

Jeg har kost meg noen uker med PDF-utgaven av "Det evige forår", det fjerde og siste bindet av biografi serien i fire bind, og det ble til følgende anmeldelse i avisa Vårt Land i i dag (1.mars).
DET EVIGE FORÅR (ble til VL-tittel: "Ned fra statuen" - hvilket ikke var noen dårlig endring)
Imponerende storverk om Bjørnstjerne Bjørnsons liv og tanker
Edvard Hoem har fullført et biografisk mesterverk. Det begynte med «Villskapens år» (1832-1875) som kom i 2009, fortsatte med «Vennskap i storm» (1875-1889) og «Syng meg hjæm» (1890-1899). Siste bind kommer i disse dager. Det dekker perioden fra 1899 fram til Bjørnsons død i 1910 og har fått den innholdsmettede Bjørnson-strofen «Det evige forår» som tittel. 
Jeg er imponert og betatt av både Hoem og Bjørnson. Det materiale Hoem har samlet og tilegnet seg er en bragd i seg selv. Korrespondansen, avisutklippene, alt tilstøtende materiale, fordøyet og tilrettelagt i en framstillingsform som både følger den ytre utvikling, så vel som det sårbare og engasjerte indre landskapet! I samfunnsliv og familieliv. Ja, kanskje ikke minst det siste. Hoem har tidligere dokumentert teft for de intrikate og sårbare familiebåndene. Det slår ut i full blomst i skildringen av Bjørnson og hans nære relasjoner. Til kone og barn og deres familier. Til venner og kvinner. Framstillingen er lettlest og dynamisk. Grundig og innsiktsfull.
Et dristig prosjekt
Å ta for seg Bjørnstjerne Bjørnson er et dristig prosjekt. Bjørnson har vært ferdigbeskrevet. Hans tid er forbi. Han var selv en datidens mann. Nasjonalromantikk og nasjonsbygging, og ferdig med det. Vi har tenkt på bondefortellingene og «Ja, vi elsker».  Men det er en feilbedømning både av tida og av mannen. For det finnes vel knapt noen mer spennende periode i nyere norsk politisk, kulturell og religiøs historie enn perioden fra 1850 til 1910. Bjørnsons tid. Og innsteget i denne historien kan knapt gjøres mer intenst enn gjennom en av hovedaktørene. Hoems intensjon er å skrive Bjørnson ned fra statuen og inn i livet. La ikon bli menneske igjen. Og det har han maktet.

De store sakene
I fjerde bind, gir Hoem oss et levende bilde av Bjørnsons spenningsfylte deltakelse i prosessen mot 7. juni vedtaket i Stortinget i 1905. Vi møter kvinnesaksmannen, som ikke fikk oppleve 1913 og alminnelig stemmerett for kvinner. Bjørnson var fredsaktivist. Visjonene hans gikk fra en skandinavisk union til et nytt «pangermansk» fellesskap i Europa. «Pangermanismen» kan høres ut som et forvarsel om den nazistiske drømmen, men ligner vel mer på dagens EU. Bjørnson kjempet mot undertrykkelse og urett. Det gjaldt for eksempel i Dreyfus-saken. Bjørnson fulgte saken aktivt fram til den jødiske offiseren ble frikjent og fikk sin oppreisning til slutt, i 1906 tolv år etter den første dommen. Et ironisk perspektiv i Hoems biografi er det faktum at han skriver Bjørnson inn i historien igjen på nynorsk. Det ville Bjørnson ha mislikt. Til de grader. Hoem vier språkkampen stor plass og gir Bjørnson mer og mindre skylda for at målsaka ikke fikk det gjennomslag som Venstre-venner som for eksempel salmedikter og kirkeminister Elias Blix hadde håpet på.
Bjørnson og kristendommen
En av biograf Hoems store fortjenester er at han også har et våkent og kvalifisert blikk for de religiøse og teologiske spenningene i Bjørnsons samtid og i Bjørnsons eget liv. Bjørnson ble etter sin religiøse krise, en sterk kirkekritiker (Bind 2). Han gjorde opprør mot hykleriet han fant i kirken. Prestenes dogmatiske tro tok ikke hensyn til moderne vitenskapelig kritikk av Bibelen. De holdt folk fanget i en «fryktens religion». «De gode gjerninger frelser verden» er hans parole som avdekker et optimistisk menneskesyn og åpner visjonene om en bedre verden, skapt av frie mennesker. Hoem har et interessant synspunkt. Bjørnson «ville ha kjent seg igjen i det han såg» om han kom tilbake å møtte alminnelige folkekirkemedlemmer i Norge. De tror omtrent som Bjørnson! Ble Bjørnson «kristen» på dødsleiet? Hoem presenterer historiene, men er varsom med å bekrefte noen «omvendelseshistorie». Bjørnson meldte seg aldri ut av kirka. Han så viktigheten av kristendommens verdier. Og han kjent livet igjennom en indre tiltrekning til, interessant nok, den katolske kirke. For meg er et annet spørsmål interessant. Hvordan ville Bjørnsons troshistorie ha blitt om han i sin tid hadde møtt en kirke og et presteskap som er der vi er i dag? Tenk om kirken i hans dager hadde sett hans verdier som nå er blitt våre i spørsmål som demokrati, kvinner, kultur, vitenskap, humanisme og et nyansert syn på Bibelen og en historisk, reflektert måte å forstå Bibelen på. Det var noen som så. Sokneprest Herman Lundes gravtale gir fortsatt stoff til ettertanke.
Til Edvard Hoem: Takk for verket og takk for å sette mennesket Bjørnstjerne Bjørnson i hans og i vår tid. Kanskje er «foråret» ikke forbi.


onsdag 27. februar 2013

OM BISPEROLLEN

Avisa Vårt Land har gitt innlegget overskriften: 'Flygende' biskoper ingen god idé. Bakgrunnen for min artikkel er en kommentar av sjefredaktør Helge Simonnes i lørdagens avis: "Biskop à la Schjøtt-Pedersen". Jeg er glad for Vårt Lands oppmerksomhet om bisperolle, men har noen kommentarer og spørsmål. Og her er artikkelen:

OM BISPEROLLEN
Vårt Land vier biskoper og bispetjenesten stor oppmerksomhet for tiden. Det er bra. Det er viktig akkurat nå når den fremtidige kirkestruktur skal tegnes. Biskopenes rolle og bispemøtets plass er viktige deler i dette landskapet. Nye tanker er i denne sammenheng velkomne. Slik sett er Helge Simonnes sin høytenkning av interesse (23.02). Jeg har følgende refleksjoner og spørsmål:
1.       Utfordringen med biskoper med annen utdanningsbakgrunn, handler egentlig om presteutdanning. Det er bred økumenisk enighet om at en biskop er prest «i bunnen».  Den engelske kirke, som Simonnes viser til, har imidlertid utviklet et mer fleksibelt utdannings mønster og -tilbud for prester enn vi har i Norge. Deres presteskap er langt mer sammensatt når det gjelder fag- og erfaringsbakgrunn og deres teologiske fagkompetanse tilsvarende mangfoldig. Her har vi etter mitt skjønn mye å lære.
2.       Når det gjelder hvem som blir biskop er det store spørsmålet nomineringsprosess og valgordning. Her er også en videre diskusjon av interesse. I Den engelske kirke er systemet «lukket». Det er en liten nominasjonskomite som arbeider i det skjulte med å finne kandidater. Svært få vet hvem som blir forespurt. Dronningen ved statsministeren blir presentert for et par kandidater. Hun kan velge å få fram andre navn dersom hun ikke er fornøyd.  En av fordelene ved dette systemet er at kandidatene ikke blir offentlig eksponert, med alt det medfører av belastning. En kan derfor få fram biskoper som kanskje ville ha svart nei til å gå igjennom en lang valgprosess. – I Sverige og Danmark har en svært åpne nomineringsprosesser hvor det i prinsippet er enkeltpersoner eller støttegrupper som lanserer kandidater. Og så er det et direkte valgsystem med en eller flere omganger inn til en har en «vinner». I Danmark er det noe som nærmer seg en «valgkamp» før avstemningen begynner. Hadde vi hatt en tilsvarende ordning hadde kanskje de navn Simonnes nevner i artikkelen, vært kandidater.   
3.       Forslaget om å ha «frie» eller «flygende» biskoper med spesielle oppgaver ut fra kompetanse tror jeg er lite aktuelt hos oss. At viktige aktører i Den norske kirke bør få bispetittel fordi det vil gi dem en tydeligere posisjon, tror jeg er en gal måte å tenke både om bisperollen og om mangfoldet av tjenester og gaver i kirken som helhet. Historien og erfaringen forteller oss om mange bispevarianter, men det er en krevende øvelse på flere plan å skulle utvide vår tradisjon mer enn at vi har fått en fast preses.
Så en liten observasjon til slutt: Mener virkelig Simonnes at det er relevant å sammenlikne Statoil-Lund med Tunsberg-Dahl når det gjelder varsling om avgang? Det virker underlig. Det er antakeligvis slik at et stort konsern, som er sårbart overfor aksjemarkedets «lover», svekkes av kunnskap om når direktør har tenkt å gå av. Men hva da, Simonnes, med alle lederstillinger som i dag er åremålsbasert? Og hva med 70-årsgrensen som noen av oss nærmer seg? Alle vet når tida er ute. En leder kan likevel få gjort mye. I et bispedømme er mye avhengig av langsiktig planlegging, ikke minst når det gjelder visitaser. Da er forutsigbarhet et gode. Det har kollega Dahl tatt hensyn til. - Kanskje åpner dette spørsmålet for en dypere diskusjon om hva lederskap i kirken egentlig dreier seg om? Og da er jeg ikke sikker på om pavemodellen, som Simonnes tidligere har henvist til, eller Statoil-modellen er så lett å overføre.     Tor B Jørgensen, Bispemøtets eldste biskop (f 27.12.45)

søndag 24. februar 2013

HVA VILLE JESUS HA SAGT - OM OLJEBORING

Jeg ble spurt av avisa Vårt Land for noen dager siden om hva jeg tror Jesus ville ha sagt om oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Kortsvaret finnes på Vårt Lands nettside. I går (23. februar) sto et mer utførlig svar på kronikkplass i Avsia Nordland. Og det så slik ut:

Hva ville Jesus ha sagt?
Avisa Vårt Land stilte for kort tid siden spørsmålet om Jesus ville ha sagt nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Biskopen i Sør-Hålogaland ble også spurt. Spørsmålet kan høres litt naivt og provoserende ut. Men det er det mange spør om når kirka engasjerer seg i konkrete klimasaker. Politikere og næringslivsfolk forteller kirka at dette er et politisk spørsmål som kirka ikke bør trå for tett inn i. Og det er uenighet innad i kirka, slik vi også har sett i debattspaltene i Avisa Nordland.
Da jeg fikk spørsmålet av journalisten i Vårt Land kjente jeg at jeg ble litt forlegen. Svaret mitt ble litt unnvikende. Jeg vet ikke hvordan Jesus ville ha ordlagt seg. Vi har ingen direkte Jesus-sitater å gripe til. Det er heller ikke mange andre ord i Bibelen som gir direkte svar. Journalisten presset meg til å prøve å forestille meg hva Jesus ville kunne ha sagt. En vanskelig øvelse. Det jeg endte opp med var: «Pass dere for grådigheten. Vis aktsomhet for naturen, slik at dere ikke misbruker Guds gave til dere». Det er ikke et bibelvers, og det er ikke veldig konkret. Betyr det en anerkjennelse av en biskop og kirkas ledelse ikke bør være for tydelige i aktuelle politiske spørsmål, som oljeboring i de utsatte kystområdene våre?
Spørsmålet er utfordrende og svaret er viktig. Jeg vil prøve ved å vise til en historisk parallell. For litt over to hundre år siden ble det kjempet en dramatisk kamp i det britiske parlamentet for å få slutt på slavehandelen. Det var en politisk kamp. Det dreide seg om å endre lovverket. Kristne og humanistiske idealister sto i spissen for kampanjen. Biskopene sa ingen ting. De henviste til at dette var et spørsmål om politikk og næringsliv. Engelsk nasjonaløkonomi var sterkt avhengig av slavetransporten fra Afrika. I dag vil vi si: Hvordan var det mulig at «den offisielle kirke» ikke sto sammen med dem som ville forby den umenneskelige handelen?
For stille det provoserende og litt naive spørsmålet igjen: Sa Jesus noe om slavehandel? Nei, han gjorde faktisk ikke det. I andre bibelpassasjer ser det ut som slavehold anerkjennes. Det oppfordres til at så vel slaveeier som slave skal forholdes seg til hverandre på en god og respektfull måte. Men systemet kritiseres ikke. Teologisk går det derfor an å forsvare slavehandel. Det har kirken ment i 1800 år. I dag ser vi at idealistene hadde rett og biskopene var blinde. De var bundet av sakens politiske karakter og de store konsekvensene for britisk økonomi og næringsliv. Det var ikke lett å vite hva som var rett, innelukket som de var i sin samtids «boble». I dag vil en samstemt kirke si at de leste ikke sin Bibel godt nok, for Jesus sier så mange og sterke ord om medmenneskelighet og det vi i dag kaller menneskeverd at også biskopene burde ha skjønt det!
Parallellen kan virke fjern og provoserende. For meg er den tankevekkende og styrende. Er klimaspørsmålene i all sin kompleksitet og med sine store økonomiske ringvirkninger i vårt samfunn, et spørsmål som skal overlates til det politiske lederskap og til et næringsliv som er styrt av sine egne, og med all respekt, snevre interesser? Vil vi en dag våkne opp og spørre hvor var som ikke tidligere satt foten ned og fant helt nødvendige, alternative energikilder? En dag når klimaet kan ha kommet sånn i ubalanse at det har forrykket livsbetingelsene i verdenssamfunnet. Eller lokalsamfunn som blomstret i oljeboomen, ligger brakk fordi en hadde ødelagt livsgrunnlaget og forspilt mulighetene til alternativ og langsiktig utvikling.
Vi vet ikke helt hvordan ting vil se ut utenfor vår «tidsboble». I kirka mangler vi de entydige ordene som gir de enkle svarene. Men det står mye om skaperverk og natur og ydmykhet og måtehold. Hvordan dette skal forstås og overføres til dagens situasjon er vi både usikre på og uenige om. Men for egen del har jeg valgt å støtte dem som er i mot petroleumsaktivitet i våre sårbare områder og de som lengter etter andre økonomiske og politiske løsninger. Derfor bærer jeg gjerne ved til dagens vardebrenning, mens fortsetter den etiske debatten i og utenfor kirka.

tirsdag 19. februar 2013

Samlivsetikk og Kirkens enhet

Jeg har vært med i Bispemøtets samlivsutvalg, som mandag 11. februar la fram sin innstilling.

Innstillingen skal nå behandles i Bispemøtet før saken oversendes til Kirkerådet. I et seminar i forbindelse med offentliggjøringen av rapporten holdt jeg et innlegg med temaet: «Kirkens liturgier. Hvordan kan vi leve med uenighet?».

Det er viktig for meg å understreke at det finnes bibelske modeller for hvordan en kan bevare enheten i kirken på tross av dyp teologisk uenighet og på tross av forskjellig praksis. Den felles avhengighet av Guds nåde i Jesus Kristus er her avgjørende.

Les innlegget her!

fredag 8. februar 2013

TALE – SAMEFOLKETS DAG – ARRAN OG KJØPSVIK 6 FEBRUAR 2013



Vuorbbe biejvijn!
– Gratulerer med dagen!
– Det er en stor ære å få tale her i dag i Divtasvuona suohkan, midt det lulesamiske kjerneområde i vårt bispedømme.

Dette er en viktig dag for hele det samiske folket. Det er det for Sapmi.

Det er også en viktig dag for alle nordmenn – og for Norge.

Det er en moderne nasjonaldag for et gammelt folk.
 
 
 









 

Dagen er ikke gammel. Den ble feiret for første gang for 20 år siden. Og den viser tilbake til en hendelse som enda ikke er passert 100 år: Det første samiske landsmøtet i 1917.


Dagen er offisiell flaggdag for hele Norge. Det ble den for ti år siden. Og mange steder vaier det vakre samiske nasjonalflagget.

Selv om nasjonaldagens historie er kort, er samefolkets historie lang. Og stolt.

Men det er også en historie fylt av smerte. To folk på samme territorium er aldri lett. Å være minoritet er alltid vanskelig. – Det har samefolket fått erfare.

Majoritetskulturen viser nesten bestandig mangel på respekt. Den oppfatter seg som «normal» og «riktig» - og minoritetskulturen som «spesiell» og «annerledes». Minoritetskulturen må tilpasse seg. Den må tåle nedverdigelse og undertrykkelse. Latterliggjøring og neglisjering.

Majoritetskulturen kan i sin uforstand, med de beste intensjoner, tvinge minoritetskulturen til assimilering. Til å gå opp i majoritetskulturen. – Her er ofte språket en avgjørende faktor. Fornorskningspolitikken står som et grelt eksempel på slik uforstand. Og det er ikke lenge siden! Språket/språkene var på vei ut – og med kom selve kulturgrunnlaget under press.

For språket er identitetsbærende. Derfor kampen om språket så viktig.

Noen av oss lengter etter en ny pinsedag. Jeg nevnte det da jeg ble vigslet til biskop – også for den samiske befolkningen i Sør-Hålogaland: at språket bare kom dettende som en åndens gave. Det har dessverre ikke skjedd. Å lære et nytt språk er en møysommelig oppgave, slik jeg selv har erfart som «fremmedarbeider» i en japansk kirke i 12 år. Det var ingen snarvei. Det var hardt arbeid.

Apropos pinsedag, så er faktisk en av tekstene for denne dagen, nettopp hentet fra Apostlenes gjerninger hvor det fortelles om det store pinseunderet. Der hvor apostlene talte i Jerusalem og folk forsto hva de sa! Men det var ikke fordi alle plutselig forsto apostlenes språk, men fordi apostlenes tale kom til dem på deres eget språk. Det var Åndens simultanoversettelse til alle de språkene som var samlet på tempelplassen – og det var ikke få.

Dette er en guddommelig bekreftelse på at alle språk er likeverdig. Alle språk er like viktige. Alle språk har sin guddommelige anerkjennelse. –

Og det betyr at alle kulturer er likeverdige. Alle kulturer har sin verdi. Sitt særpreg. Sin skjønnhet.

En nasjonaldag gir oss anledning til å ta fram de store ordene om identitet og verdier.

En nasjonaldag er viktig for et folks identitet. For selvfølelsen. For historiefortellingen. For tradisjonsbevaringen. For tradisjonsutviklingen. Derfor er 6. februar viktig.


6. februar burde bli vår nye helligdag i HELE NORGE. En nasjonaldag hvor hele den norske befolkningen kunne ta del i denne markeringen. Slik at vi som ikke er samer, kan dele gleden sammen med dere. Og utfordres til å tenke over vår feiles historie. Hva det har vært av overgrep og likegyldighet. Og hvordan vi nå med respekt og likeverd, kunnskap og vilje, i fellesskap kan utvikle vårt «samliv».

Her spiller symbolene en viktig rolle. Vi har nevnt språket og flagget og nasjonaldagen. Og vi ser nye symboler. Navneskiltene for eksempel. Jeg kommer fra Boddodjå og er stolt hver gang jeg kommer inn til byen og ser de to navnene side om side. Slik er det her i Divtasvuon og nå skal det også bli i Habmer.

En nasjonaldag vender seg også framover. Med historien med oss i bagasjen, reiser vi inn i et nytt område – med to folk som skal fortsette å utvikle seg på det samme territoriet.

Gratulerer med dagen

Gud velsigne dere.

Gud velsigne oss alle.

søndag 13. januar 2013

Appell 12. januar

Svolvær, 12. januar 2013:

Det skjer ting i landet vårt vi ikke forstår. Det skjer ting vi ikke liker. Det skjer ting som strider mot våre moralske instinkter. Det skjer ting som strider mot våre moralske idealer.



Barn som har vært lenge i landet, ja, ikke har noe annet hjemland, trues med å bli kastet ut – fordi foreldrene ikke oppfyller de krav vi har satt for å få opphold i norge.

Noen av historiene er blitt kjent i media: Yalda i Tromsø, Nathan i Bergen. Til sammen skal det dreie seg om 544 barn.

21. Desember i fjor noen dager før den store «barnehøytiden» i året, vedtok høyesterett at de som behandler søknader om opphold, Utlendingsdirektoratet (UDI) og appellinstansen Utlendingsnemnda (UNE) tolker norsk regelverk rett i behandlingen av slike saker. Det betyr at hensynet til barna ikke tillegges en overordnet betydning.

Et flertall i høyesterett sto bak dette vedtaket. Heldigvis var det et mindretall som viste til at internasjonsal rett sier at hensynet til barna må telle avgjørende med i slike saker.

Å få gjort om en høyesterettsdom er umulig. Den eneste veien nå er at politikerne våre endrer lover og regler slik at ny praksis kan etableres. Det er det vi nå må kreve.

De fleste biskopene har underskrevet på et enkelt, men sterkt opprop formulert av «Foreningen av 12 januar», dagen da Maria Amelie for to år siden ble arrestert og deportert ut av landet.

Oppropet krever ny forskrift hvor det slås fast at barns beste skal gå foran innvandringspolitiske hensyn, at FNs barnekonvensjon skal ha forrang, at de lengeværende barna får nye behandling av sine saker etter ny forskrift med vekt på deres tilknytning til Norge.

Dette oppropet må få mange underskrifter. Gå hjem og gjør det – på organisasjonens hjemmeside!

Dette engasjementet dreier seg i utgangspunktet ikke om innvandringspolitikk. Det dreier seg om menneskesyn, om medmenneksleighet. Her stiller barn i en helt egen kategori. Det er endelig anerkjent av det internasjonale regeleverket slik dette kommer til uttrykk i FNs barnekonvensjon.

Nå må norge følge opp disse forpliktelsene.

21. mai 2012 skapte stortinget en ny grunnlovsformulering i § 2 hvor det nå heter at verdigrunnlaget «forbliver vår kristne og humanistiske arv» og at grunnloven skal sikre demokratiet, rettssikkerheten og menneskerettighetene.

Disse asylbarnsakene handler akkurat om dette. Om vårt verdigrunnlag, og om vår kultur! Det må vi fortelle våre politikere som bestemmer lover og regelverk i landet vårt. Nå må de skape forskrifter som svarer til vårt verdigrunnlag.

mandag 7. januar 2013

Godt nyttår!

2012 blir stående som et viktig i år i norsk kirkehistorie – og i det norske folks historie. 21. mai 2012 ble Grunnloven endret. Den norske kirke er nå Norges folkekirke. Det står i Grunnloven! Og det har ikke stått der før (§16 der det før sto om kongens kirkestyre).
 
Og §2 er gått over fra å være en kirke- og oppdragelsesparagraf til en verdiparagraf. Før sto det: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», hvor medlemmene i denne «religionen» er forpliktet til «at opdrage deres børn i samme». Nå står det: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.» (Og det føyes til: «Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne»).
 
I tillegg skulle vi ha fått utredningen fra Stålsettutvalget (Sturla S). Et regjeringsutvalg for «tros- og livsynspolitiskk». Utvalget ble litt forsinket. Vi får deres innstilling i morgen (mandag 7.). Det blir spennende. For i tillegg til å vurdere lov- og regelverk for å sikre størst mulig grad av likebehandling av tros- og livssynssamfunn, skal utvalget også si noe om «hvilken plass religion og livssyn bør ha i ulike offentlige institusjoner, blant annet med hensyn til religiøs og livssynsmessig betjening, tilgang til bønne- /seremonirom, særlige krav til mat, klesdrakt osv.» og den skal si noe om integrering og deltakelse av livsynsmangfoldet på samfunnet fellesarenaer. – Denne utredningen kommer til å legge viktige premisser for den «religionspolitiske» diskusjon i lang tid framover også når det gjelder spørsmål som: skal vi fortsette med kirkevigsler og skal kirken drifte gravferdsvirksomheten? Jeg er for begge deler og er spent på utvalgets konklusjoner og hvordan dette vil bli tatt tak i det offentlige ordskiftet.

En ny tid – en truet kultur?
Smak på uttrykket «aktivt støttende religionspolitikk»! Det er nå et akseptert politisk grep. Det er ganske utrolig. Det er nesten utenkelig sett i et 60-års perspektiv. Og 60 år er det ikke urimelig å ha som et perspektiv. For i 1952 ble Sør-Hålogaland bispedømme ble opprettet. Da kom den første biskopen (en hadde så vidt vært innom på 1830-tallet, Kjerschow) til byen (Wollert Krohn Hansen). – Dette jubileet ble markert med det nye klokkespillet som ble innviet 1. søndag i advent. - Det har ikke manglet på kirkelige bekymringer for den kulturelle utviklingen. Noen fryktet, mens andre gledes seg på veg mot det mange mente ville bli et religionsløst samfunnet. Religionen så ut til å ha utspilt sin rolle. Det virket som sekularistene satt i førersetet.
 
Fortsatt er det en kjent posisjon.
 
Vi ble minnet om det i en debatt i Klassekampen i romjula hvor forfatteren som vi kjenner godt fra våre trakter, Dag Skogheim, (Klassekampen 27.12), jeg nevner han fordi jeg liker hans Sulis-fortellinger, var tydelig på sitt ideal med et samfunn med færrest mulig religiøse referanser i det offentlige rom. Religion er en privatsak. Og bør raskest mulig plasseres der – «i den private sfære». – Vi kjenner det igjen i diskusjonene om skolegudstjenester hvert år nå oppunder jul. Vi har utviklet en toleransekultur, som tar hindrer viktig verdiformidling. Det er interessant å registrere at det er mindre vanskelig de fleste stedene enn det var for noen år siden. Det skyldes både utviklingen av alternative tilbud, og en ny forståelse av betydningen av denne type verdiforankring. Mange har tenkt seg at muslimer ville være de skarpeste til å kritisere våre offentlige religiøse referanser. I VG skrev Assad Nasir, skribent og lærer, en uke før jul (15.12) at han ikke så noen vanskelighet med å være med ved skolegudstjenester. Og kulturminister Hadia Tajik har i alle medier fortalt om sin barndom og ungdom med viktige impulser fra det kristne ungdomsmiljø på hennes hjemplass utenfor Stavanger.
 
Religionen hører med i det offentlige landskapet
 
Og vi har fått en annen type kulturdebatt. Her har nettopp nevnte kulturminister kommet i fokus. Hva er egentlig norsk kultur? Hva betyr vår kristne kulturarv? Slik ble det spurt i Stortinget og det har avstedkommet en ganske omfattende debatt. Slik stortingsrepresentant Tybring-Gjedde selv har formulert det i en kronikk (Dagbladet 20.12) dreier dette seg om «den norske folkesjela», «nordmenns væremåte», vårt «tillitssamfunn basert på ordholdenhet, ærlighet og pliktoppfyllende overfor fellesskapet». «Vår felles historie, tradisjoner, språk, høytider, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, bosettingsmønster, naturen, matretter, verneplikt, nasjonalsangen og kongehuset».
 
Ja, dette er en stor debatt.
 
Den er ikke lett. Som samefolkets biskop får jeg visse vanskeligheter. Hvor hører denne minoriteten hjemme i dette landskapet? Som fremmedarbeidende misjonær i en annen kultur, Japan, over en 15 års periode, har jeg kjent noe av minoritetens problem på kroppen. Som «misjonsgeneral» (generalsekretær i NMS , 1991-1999) har jeg opplevd på nært hold «kulturkamper» i mange land. Som omreisende biskop har jeg sett hva «innvandrere» betyr i lokalsamfunnene våre.
 
Vi skal komme tilbake til dette, men foreløpig vil jeg si: At kultur alltid er i bevegelse. Den er alltid i forandring. Det er både indre og ytre påvirkningsforhold. Den viktigste kulturendringsfaktoren er kanskje mer enn noe annet vår materielle velstand, vår overflod og den nye medievirkeligheten med alle valgene og påvirkningsagentene. - I denne omgang kan vi begrense oss til å holde fast på vår nye grunnlovsparagraf: «verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv.» med tilføyelsene: Demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Den nye folkekirkens rolle og plass
 
Hva er kirkens rolle – og da ikke den «gamle statskirken», men «den nye folkekirkens» rolle inn i dette?
 
Den norske kirke kritiseres fra mange hold. Til nå har fokus vært på statskirken. Nå er det folkekirken. Dagbladet skrev om det på selveste julaften. Med utgangspunkt i den nye bispeutnevnelsen i Agder og Telemark bispedømme, mener de kreftene som vil stramme til i kirken, vil vinne fram, og dermed isolere kirken enda mer – og dermed «blir begrepet folkekirke ganske meningsløst». Redaktør Åmås i Aftenposten etterlyser kirkelige meningsbærere i debatten. Og vi har «gode venner» som stadig mener kirka er for grå og kjedelig, eller for utydelig og uprofilert. (Gelius og Eidsvåg)
 
Nå er ikke bildet helt entydig. Den samme kirka blir anklaget for å blande seg inn i politikken, og politikere har forskjellige partier har truet med og noen har også gjort det, melde seg ut av Den norske kirke. Det har vært klimaspørsmål, innvandringspolitikk, jfr reaksjonene på den siste høyesterettsavgjørelsen, palestinasak – og den nevnte utnevnelsen av ny biskop. En kan mene mye om kirkens rolle i disse spørsmålene, men når olje- og energiministeren, Ola Borten Moe, «belærer» kirka om at den ikke må blande seg inn i politikk i forbindelse med en bred kirkelig aksjon for å påpeke Statoils tvilsomme deltakelse i oljeutvinning av tjæresand i sårbare naturområder og i kjerneområdene for urbefolkningskulturer, da avdekkes en forståelse av kirkas rolle i samfunnet som i et historisk perspektiv er svært interessant, for å si det sånn. En skal selvsagt ikke forvente at den historiske kunnskap om «kirkens rolle», men kirken kjenner den historien og det ringer mange bjeller når politikere ber kirka begrense seg til åndelige spørsmål.

Kirka på «vårres sted»
 
Statistikken viser også en nedadgående profil når det gjelder oppslutning selv om Sør-Hålogaland scorer høyest med nesten 90% medlemmer. Det er nok ikke først og fremst spontanutmeldelsene, men viktige demografiske endringer – og dyptgående kulturelle endringer knyttet opp mot en ny overflods- og forbrukerkultur. Kirkene har ord på seg for å være tomme. Lederne som sagt, grå, pregløse og kjedelig. Og at budskapet framføres på en måte som ikke vekker interesse og ikke styrker tilhørigheten.
 
La meg først si: Vi har mye å arbeide med! Det er svært mange ting vi kan og bør bli flinkere med, kanskje ikke minst inn mot media. Men vi må ikke la oss blende av at virkeligheten er identisk med mediabildet.
 
Det skjer utrolig mye viktig og flott i menighetene våre.
 
Noe kan vi se i statistikkene, som vi må komme nærmere tilbake til når vi får dem for 2012. La meg bare understreke at antallet personer som nå er tilstede i kirken, antakeligvis er betydelig er langt større en tidligere. Deltakelsen ved nattverden langt bredere. Flere barn- og unge er berørt av kirkens tilbud.
 
Vi har greid to store omstillinger bra vil jeg si:
 
Det ene er tilpasningen til en ansvarliggjort lokal kirkelig administrasjon. Det fungerer med litt varierende karakter, og vi har store oppgaver med å forbedre strukturen, selv om kirken fortsatt vil være knyttet til kommunene.
 
Og vi har greid omstilling av presterollen fra å være altoppslukende til å bli nærmere tilpasset dagens livsformat. Jeg er stolt av det flotte presteskapet vi har – og av det gode fellesskapet som er i de lokale stabene med en etterhvert ganske sammensatt stillingsstruktur.

Vi har utfordringer.
 
Bevares. Både strukturelt og tjenestemessig. Og vi trenger stadig nye prester. Her er landskapet annerledes enn både i Danmark, Tyskland og for den sakens skyld, Sverige. Det er tankevekkende.
 
Som biskop kommer jeg mye rundt, og det blir selvsagt mye fest – eller spesielt tilrettelagt anledninger som jubileer og visitaser. Men jeg hører og ser mye. Og jeg er imponert og takknemlig. Den norske kirke, her i «vårres verden» står sterkt. Folk bryr seg om kirka. Kirka er en viktig institusjon og presten en viktig aktør. Jeg hører mye om prestene. Og det aller meste er faktisk positivt – det er ikke så lite overraskende, for en leder blir ofte gjenstand for klager.
La meg i tillegg peke på to forhold:
 
Betydningen av det nye trosopplæringsprogrammet, som har gitt oss et nytt løft når det gjelder opplæring gjennom tilknytning.
 
Og kirkens kulturarbeid - som ikke minst kantorene/kirkemusikerne er bærere av. Det har tidligere vært sett på som noe i tillegg og litt på siden av kirkens «egentlige virksomhet». Nå ser vi at det er en viktig og integrert del av kirkens væremåte. Musikken, estetikken, livsuttrykkene – og kirkehusene også som arena og ramme for kulturliv. På dette feltet har det skjedd en revolusjon gjennom en generasjon – og det er nå først vi begynner å ta det inn.
 
Min konklusjon er at Den norske kirke er i bedre forfatning enn det en kan få inntrykk av gjennom media. «Den nye folkekirka» har et sikkert ståsted.
Den store utfordringen er om vi makter i et nytt landskap når det gjelder bruk av fritid og engasjement – å utvikle en ny frivillighet. I Avisa Nordland gjorde Alfred Nilsen-Nygaard seg en del refleksjoner om dette. Først og fremst når det gjelder økonomi, men jeg utvider det til å gjelde frivillig innsats mer generelt. Hvordan involvere fler til deltakelse? Finner vi noen gode nøkler her, har vi kommet langt.

Er folkekirken en kirke?
Det er ikke et enkelt spørsmål. Vi har ikke så mye folkekirketeologi å hente fram fra Det nye testamentet. Der var kirken en minoritetsbevegelse under sterkt press. De måtte definere seg og ble definert som «de som var annerledes». Derfor er også de de teologiske metaforene knyttet til tette, mellommenneskelige bånd. Og avgrensningene er mange.
 
Dette passet godt i Kobe i Japan, men det passer dårligere på Vega. I Japan telte vi aktive medlemmer og hadde lister som kontrollerte deltakelsen! Det er ikke så lett i folkekirke-Norge.
 
I vår norske kontekst har en «strammere» teologisk forståelse av ordet «menighet» ført til at mange oppfatter det som at det er a- og et b-lag i kirken. Skal vi bruke skikkelig intern terminologi på det er noen «frelst» eller «personlige kristne». De utgjør liksom menigheten. Og så er det alle de andre. De døpte som kan kalle navnekristne, som nærmest er å oppfatte som «misjonsmark». Ordene kan variere. Sporene ser vi. Og mye skremmer. Kanskje det vanskeligste er: Noen er utenfor og noen er innenfor – og ikke minst hvem avgjør det og hvem har rett til å sette på merkelappene.
 
Kan vi snakke annerledes om kirken?
 
Det har opptatt meg mye – ikke minst med bakgrunnen fra Japan og misjonsbevegelsen.
Jeg har kommet til en slags klarhet. Jeg har hatt et «syn» - og det er knyttet til Jesu egen måte å snakke om Guds rike på. Han bruker noen spennende bilder om ugress i hveteåkeren, det lille sennepsfrøet, og surdeigen eller gjæret. (Mt 13). Poenget med alle fortellingene er at det er vanskelig å skille ut og trekke opp klare grenser. Vi kan ta det som en anvisning på vi ikke skal være opptatt av utenfor/innenfor, av grensene og merkelappene. De kvalitetene som Jesus stadig fokuserer på dreier seg livet her og nå. Hvordan vi lever og møter hverandre, møter mennesker.

Folkekirken og kulturarven
 
Skal vi si litt om dommedag?
 
Det var jo noen som mente den skulle komme 21.12.12. I Matteusevangeliet beskriver Jesus en «domsscene» (25) og det det da blir snakk om: Hva gjorde vi med de menneskene vi møtte: de sultne, de tørstende, de fremmede, de nakne, de syke, de som var kastet i fengsel. Det dramatiske høydepunktet i historien er at Jesus sier at han var der i det møtet som den sultne, tørste… - For den kristne kirke er dette en fundamental utfordring.
Jesus er der utenfor. Kan vi da la være å være opptatt av innvandrere og flyktninger? Av romfolk? Av minoriteter og urfolk? Av moderne slavehandel som «Leah» som traffickingoffer, av Behrooz som iransk konvertitt, av amerikaneren Michael som Norge ikke ville anerkjenne, men heldigvis fikk bli værende. Av internasjonal rettferdighet, fred, forsoning.
 
Her tenker jeg vår virkelig «kulturarv» er å finne.
 
Den er i utgangspunktet ikke norsk, men universell. I den grad vi finner spor av denne type verdier i våre norske tradisjoner, er den norske kulturen en «god» kultur. Det er i dette landskapet kirken, som folkekirke, har sin rolle. Som brobyggende, nettverksbyggende, inkluderende, grenseoverskridende. Banalt og enkelt sagt: Jeg tror ikke det er noen sterkere kulturell kraft enn godhet og medmenneskelighet. Når kirken er på sitt sanneste, så representerer den disse verdiene.
 
Men hva med miljøengasjementet?
 
Hører det med i denne lista knyttet til medmenneskelighet? Ja! I all enkelhet på tre måter: Vårt misbruk av jordas ressurser truer framtidig liv. Vår grådighet hindrer oss i å finne måter å fordele godene på en bedre måte. Vår respektløshet overfor skaperverket viser at vi har mistet ydmykheten overfor tilværelsen/Gud. Tenk på de vakre bildene fra bergprekenen: Om liljene på marken og fuglene under himmelen som ikke er opptatt av seg selv, men lever og fungerer i all sin skjønnhet innenfor de rammene som er gitt dem.

Kirkas enestående hemmelighet
 
Men trenger vi en kirke for å si oss noe om alt dette?
 
Ja! Og det er den store hemmeligheten.
 
Jesus har vist oss dette livet. Han har gitt oss det. Han er nær oss fortsatt. Derfor er gudstjenesten viktig! Derfor skaper vi kirkehus. Derfor skaper vi kunst og kultur. For å peke, for å skape bevissthet, for å finne møteplasser – med andre mennesker på samme vei og i møte med han. Derfor er liturgien vår så viktig. Sangen. Bønnene. Måltidet.
Fokus er ikke på oss, men på han som vi har møtt i dagens tekster: Jes 51, Mt 2, 2 Kor 4. Lyset som stråler fram fra hans ansikt, for å bli terminologien fra 2 Kor 4. I dette lyset fra hans ansikt – ligger folkekirkas framtid som en raus og inkluderende folkekirke. Den er i ektheten og varmen i dette nærværet, gjerne sårbart og misforstått – at Guds rike lever. Her er kirken i bevegelse – den er i misjon. For dette må deles.

Folkekirke inn i en ny tid
La meg avslutningsvis si at jeg ikke er bekymret for Den norske kirkes framtid. Vi har et godt strukturelt utgangspunkt. Vi vil være sikret en basisøkonomi som gjør mange ting lettere for oss. Det vil slik sett ikke bli radikale endringer som kommer fra Sturla Stålsett i morgen. Jeg tror ikke vi skal være redde for å engasjere oss og si fra i «kontroversielle» saker.
Det spennende og utfordrende er om vi vil reflektere noe av lyset som skinner i Jesu ansikt på en slik måte at det fører nye mennesker inn i aktiv deltakelse med det de har, der de befinner seg.
 
Og greier vi å framstå som et åpent og grenseløst fellesskap som henter sin inspirasjon fra det ansiktet som hadde gjort så sterkt inntrykk på Paulus (dagens tekst/2 Kor 4). Det er mange utfordringer, men det tydeligste signalet vi kan gi er hvordan vi forholder oss til hverandre innenfor dette fellesskapet.
 
Jeg blir oppriktig lei meg når den nye biskopen får «pes» fordi han har varsomhet overfor å forestå gjengifte. Jeg er helt uenig med han både teologisk og pastoralt, men vi må tåle mangfold. Det blir spennende når det samlivsetiske utvalget kommer med sin innstilling om kort tid.. Makter Den norske kirke å leve med to syn og to praksiser når det gjelder homofilt samliv? De greide å holde kirken sammen over den skarpe grensen mellom jødisk renhetsteologi og frie «nykristne». (Apgj 15). Det gikk på dypt vann for dem. Men de fant en vei. Da må vi greie det. Og jeg tror det vil være et viktigere signal enn vi forstår for å vise hva folkekirken egentlig dreier seg om. Kirken hvor det rom for alle, fordi vi alle er totalt avhengig av Guds nåde.