lørdag 21. november 2020

Men hva med misjonen, biskop Halvor?

 

LUTHERSK KIRKETIDENDE nr 15 - 20.11.2020

«Men hva med misjonen, Nordhaug?»

«Men hva med de andre?» spør Halvor Nordhaug i tittelen på sin siste bok. Den handler om kristendommen og religionene. Etter å ha leste boka sitter jeg igjen med spørsmålet: «Hva med misjon, Nordhaug?» For Nordhaug begynner med misjon. «Er alle religioner like sanne?»[1] Farfaren, Knut, reiste til Kina i 1915. Motivert av et kall via et ‘mannakorn’ om å «dra ut til hedningefolk langt borte». For han dreide seg om alle de millioner av kinesere «som gikk mot evigheten uten livets håp i Jesus Kristus».[2]

Nordhaug konstaterer at misjonsgløden nå er bort. Stadig færre mener det er nødvendig og meningsfullt å støtte misjonsarbeidet i fremmede land. Hva kommer det av, spør Nordhaug. «Må det bare være én vei, nemlig Jesus fra Nasaret og kristendommen, som fører oss til Gud, Sannheten, Den store meningen og frelsen?» Eller for å gjøre det mer personlig: «Ønsker jeg at de som har en annen tro skal omvende seg og bli kristne? I så fall hvorfor? Og hva med frelsen og det evige livet hos Gud, gjelder det bare oss som kristne?» Dette er teologiske fundamentalspørsmål som angår forståelsen av kirkens oppgave og oppdrag i verden. Nordhaugs forsøk på svar er overraskende uforløst.

Misjon som personlig erfaring

Spørsmål om misjon er også personlige for meg. Jeg fikk «kall til å reise ut» 50 år etter Nordhaugs farfar. Mitt reisemål var også Øst-Asia. Ikke Midtens Rike, Kina, hvor det kommunistiske bambusteppet hadde senket seg i 1949, men Soloppgangens Land, Japan. Jeg ble sendt ut som misjonsprest av Det Norske Misjonsselskap (NMS). Formål for NMS er «Guds rikes utbredelse blant alle folkeslag».[3] Min tjeneste var knyttet til Kinki Evangelisk-Lutherske Kirke[4] med rundt regnet 2500 medlemmer i et folkehav på 125 millioner mennesker. Kristne i alle avskygninger utgjør til sammen en liten minoritet i Japan på rundt 1%.

«Men hvorfor misjon i Japan?» Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet. Svaret har for så vidt vært enkelt. Jesus ga disiplene et misjonsoppdrag: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler»[5]. Her hører også dåpen, opplæringen og dermed fellesskapet med. Mitt bidrag har i denne sammenheng vært svært beskjedent. Jeg fikk være med å føre rundt 25 enkeltpersoner til dåp «til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn». Nå er statistikk i Guds rike egentlig uvesentlig. Jesus lærte oss at det «blir større glede i himmelen over en synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse» (Luk 15,4-7).

Elefanten i rommet

Men underteksten under hele misjonsprosjektet er knyttet til Nordhaugs spørsmål: Hva da med de andre? De som ikke kommer til tro på den treenige Gud og blir døpt? Går de fortapt? Og hva betyr det?

Det var sjelden gjenstand for drøfting blant oss misjonærer i Japan. Uroen for de uomvendtes skjebne kom som regel til uttrykk på bønnemøter. Bønnens format og språk muliggjør formidling av forestillinger som ellers sjelden omtales. Det kunne være sterkt følelsesladet. Og tidvis vanskelig å forholde seg til. Flere ganger har jeg vært på nippet til å forlate et bønne- og vitnemøte. Frykten for fortapelsen utfordret mitt Gudsbilde. Også for japanske kristne var skjebnen til ikke-kristne familiemedlemmer et vanskelig tema både i et evighetsperspektiv og i det praktiske familielivet hvor de avdøde æres med et eget alter i huset.[6]

Det er verdt å minne om at norsk misjonsbevegelse i all hovedsak har vært preget av en sterk vekkelsestradisjon som stiller folk på valg. Dersom en ikke omvender seg og kommer til tro vil en kanskje ikke få en ny mulighet og dermed forbli ufrelst og fortapt. «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.» Ordene er hentet fra Ole Hallesbys kjente radiotale fra Indremisjonens kveldsmøte i Storsalen i Staffeldtsgate i Oslo den 25. januar 1953. For bedehusfolk var det kjente talemåter. Problemet var bare at talen ble overført gjennom landets eneste radiokanal NRK. I beste sendetid. «Alle» hørte Hallesby.

Talen skapte sjokkbølger i den norske offentligheten. Den påfølgende helvedesdebatten ble et «kultur- og teologihistorisk traume»[7].  En av mine forgjengere som generalsekretær i NMS, Einar Amdahl[8], forsvarte Hallesby, «men ville rydde opp i de folkelige vrangforestillinger om at Gud er en forstørret Hitler som kommer til å plage de fortapte med fysiske pinsler i all evighet. Det alvorligste ved fortapelsen er ikke fysiske lidelser i og for seg. Det alvorligste er Guds vredes nærvær».[9]

Jeg tror Amdahls prinsipielle forsvar for fortapelsen fortsatt har mange følgere. Hva ville ha skjedd med Amdahl og NMS om han hadde fulgt biskop Schjeldrup i hans kritikk av Hallesby? Jeg er ikke i tvil. Det ville ha blitt krise i NMS. Amdahl kunne ikke ha fortsatt som generalsekretær. På et plan ville han da ha plassert seg blant «de liberal». Samtidig tok han bort det avgjørende motiv for misjon: muligheten for evig fortapelse.

Nordhaugs eksistensielle håp

Men hva da med Nordhaug? Han presenterer fire kjente religionsteologiske modeller: eksklusivismen, inklusivismen, pluralismen og partikularismen. Han har viktige spørsmål til alle modellene uten at vi går nærmere inn på det her. Da han startet sitt skriveprosjekt anså han seg selv som «et sted mellom den myke eksklusivismen og inklusivismen», nå vedstår han seg at «inklusivismen står meg nærmest»[10]. Han «åpner for at Guds virke utenfor den kristne kirke også kan ha frelsende betydning».[11] Og ser to løsninger: Enten forkynnelse i «dødsriket» for dem som er døde uten å kjenne Kristus[12] – eller frelse for alle, altså det som gjerne kalles apokatastasis-læren eller lære om alle tings gjenopprettelse, apokatastasis panton[13] blant annet framholdt av den berømte teologen Origines på begynnelsen av 300-tallet.[14]

Nordhaug er «med hjerte overbevist om at apokatastasis må være det vi alle håper og ber om. Det kan ikke bli kirkelære, men må være nettopp et håp, et kirkehåp»! Eller som han sier i den siste setningen i dette viktige kapittelet som har gitt boka dens tittel[15]: «Håpet om apokatastasis må være eksistensielt for alle som har hjertet på rett sted»! [16]

Dette eksistensielle kirkehåpet er fjernt fra den tradisjonelle vekkelses- og misjonsforkynnelsen. Men Nordhaug kan ikke oppgi tanken om fortapelsen fordi den har så tydelig plass både i Jesu forkynnelse og i Det nye testamentet. I tillegg også i bekjennelsen. Derfor kan ikke fortapelsen heller være fraværende i forkynnelsen. Men nå må vi bruke «innestemme». Spørsmålet er om Nordhaug kunne ha formulert seg som generalsekretær Amdahl om fortapelsen som «Guds vredes nærvær». Jeg er ikke sikker, for Nordhaug tar ikke opp tråden om Guds vrede og fortapelsen som straff. Hans problem er at han verken kan forkynne fortapelsens mulighet som «en glatt selvfølge» eller proklamere en «bekymringsløs tro på apokatastasis»?[17] Jeg vil komme tilbake til begrepet «bekymringsløs» apokatastasistro. Men først si noe om min egen veg.

I møte med døden

Livets store spørsmål brytes mot erfaringen med døden. Tanker om død lever i en dialektisk spenning med erfaringer vi gjør som mennesker. I kirken lever vi nær døden. I Japan var forholdet til de døde enda tettere på enn vi er vant til i vår kulturkrets. Familiens buddhistiske fedrealter skaper nærmest et fysisk nærvær av de som er gått bort. Det utfordrer det kristne trosuniverset. I min tid som misjonsprest i Japan opplevde jeg disse spenningene på nært hold både i gjennomføringen av begravelsesseremoniene og i den pastorale rådgivningen. Begravelsene ble egentlig bekjennelsessituasjoner framfor noen.  

For 20 år siden ble jeg folkekirkeprest i Norge. Da kom døden tettere på. Nå kunne det dreie seg om tre begravelser i uka, ikke tre gjennom 12 år som i Japan. Men også her er gravkanten kirkens mest fundamentale bekjennelsessted[18]. Når handlingen avsluttes med jordpåkastelse og velsignelse, overgir presten/kirken den døde i Herrens gode hender – uten nødvendigvis å vite noe om den avdødes trosforhold. Ritualet bærer med seg få umiddelbare referanser til fortapelsens mulighet. I alle fall som en evig opplevelse av «Guds vredes nærvær». Som prest ble det tydeligere og tydeligere at min teologi om Guds nåde og kjærlighet omslutter alle mennesker. Men dreier dette seg om en bekymringsløs apokatastasispraksis? Betyr det en spiker i misjonens kiste? Vi vil komme tilbake til disse spørsmålene.

Reise i et vanskelig farvann

I praksis fulgte jeg altså, både som misjonær og folkekirkeprest, Nordhaugs råd om å tale med innestemme om fortapelsens mulighet. Ja, så forsiktig har omtalen av dette lærepunkt vært i min forkynnelse at en knapt har kunnet høre det. Kjetil Grandals avhandling «En kjærlighet med rom for alle?»[19] ga nye impulser. Jeg skrev en omtale til Kirke og Kultur: «Er det grenser for Guds grenseløse kjærlighet?».[20] Turte jeg å følge Grandal helt ut når hans konklusjon inneholdt følgende formulering: «Fortapelsens mulighet har ingen rettmessig plass ved siden av håpet om apokatastasis i det kristne utblikk mot fremtiden»[21]?

Når jeg leser mine tjue år gamle overlegninger, gjenopplever jeg den ubehagelige frykten for å bli vranglærer. Det visste jeg en del om. Både som politisk radikal misjonsstudent på 60-tallet og som fersk generalsekretær i begynnelsen av 90-tallet. Da dreide det seg om «homofilisaken». [22] Jeg hadde inntatt en tydelig konservativ profil, og advart NMS mot å bruke biskoper som forfektet den nye læren, som talere ved NMS arrangementer, mens jeg samtidig forsøkte å bevare en kirkelig ansvarlig profil ved å godta biskoper i Samarbeidsrådet for menighet og misjon som var under utvikling. Dette ble veldig vanskelig da NMS skulle arrangere generalforsamling på Hamar i 1996. Skulle biskop Køhn inviteres til åpningsmøtet? Sterke krefter var imot en slik invitasjon. Vi fant et slags kompromiss.[23]  Men jeg opplevde situasjonen som ubehagelig. Den strenge utgaven av «Calmeyergatelinjen»[24] har jeg aldri likt. Nå, fire år senere, var jeg selv i ferd med å bli en liberal eks-general. Ikke bare i homofilispørsmålet, men også i det enda større spørsmålet om å fornekte fortapelsen. Det ble my bråk da min endring i homofilispørsmålet ble kjent mot slutten av det første året som domprost i Bodø. Jeg ble i praksis svartelistet i min gamle organisasjon både lokalt og sentralt. Fortapelsen gikk derimot under radaren for denne gang.

Men temaet dukket opp igjen med full kraft etter et innlegg jeg hadde i Vårt Land høsten 2016, nå som biskop emeritus: «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt»[25]. Det ble mange spaltemillimeter av det! Overraskende ble jeg året etter invitert til å ha et innlegg på NMS sin generalforsamling i Stavanger. For første gang siden 1999! Temaet denne gang var misjon og folkekirke. Her ble også mine tanker om «de siste ting» berørt.[26] Samtalene etterpå avdekket både sympati, men definitivt mest sorg over at jeg kunne være med på å undergrave selve grunnlaget for misjon.

Nordhaugs lavmælte kirkehåp rammes ikke av slik sorg, selv om han i praksis har forlatt fortapelsen som tydelig misjonsmotiv. Han avslutter boka med en bekjennelse: han vil fortsatt bruke livet sitt «til å gi troen på Jesus videre. Det oppdraget engasjerer meg fortsatt, slik det har engasjert kristne i snart 2000 år. En kirke som ikke vil drive misjon, er utenkelig.»[27] Men hvorfor, egentlig? Er det fordi han ikke vet helt hvordan det går «med de andre»? Han medgir riktignok at han «gjerne vil møte dem» igjen på den store dagen.

Men for å unngå en bekymringsløs proklamasjon av troen på apokatastasis, velger Nordhaug å tale lavmælt om fortapelsen. Noe som i praksis betyr ikke-tale. For hva er fortapelsen hvis den ikke inneholder en eller annen form for «Guds vredes nærvær»? Nordhaug har egentlig trukket ut proppen av enhver tanke om en skremmende fortapelsesvirkelighet. På meg virker dette uforløst. Etter mitt skjønn kan tanken om apokatastasis tvert om fornye misjonsoppdraget.

Dommen, frelsen og livet

Dette dreier seg om to forhold. Nordhaug er påfallende lite opptatt av definisjonen av frelse. Frelsen blir gjennomgående knyttet til det evige liv.[28] Og dernest: manglende refleksjon rundt de sterke og forløsende bibelske tekstene om dommen.

Først noen ord om dommen: I VL-debatten høsten 2016 hadde Harald Hegstad og Jan-Olav Henriksen en artikkel[29] som nettopp peker på dette: «For en kristen gudstro står tanken om dommen helt sentralt». De synes å forutsette at en apokatastasistro ikke tar dommen på alvor. I så fall er vi nær den «bekymringsløs» apokatastasisforståelse til Nordhaug. Men dommen er også for meg et helt sentralt nytestamentlig tema: En dag skal vi alle gjøre regnskap for våre liv. Synden og ondskapen skal avsløres, blottstilles og gjøres til intet i et siste dramatisk oppgjør med ondskapen i tilværelsen. I tidens fylde vil Gud fullføre sin frelsesplan, skriver Paulus i Efeserbrevet. Det betyr «å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham». (Ef 1,10) I Filipperbrevet heter det: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2,10-11). Og i Kristushymnen i Kolosserbrevet: «For i ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset». (Kol 1,19-20). Hvem kan oppleve dette store sannhetens øyeblikk uten å komme til tro på Jesus? Og hvem skulle bli satt utenfor når Gud til slutt blir alt i alle?[30]

Dette er ikke et «bekymringsløst» apokatastasisbudskap. Det er forkynnelsen av et «levende håp» (1 Pet 1,3), som framstår som svaret på den dypeste lengsel etter sannhet, helhet, ekthet, frihet, forløsning som gjennomsyrer hele tilværelsen og gjenkjennes i de fleste religioner. Er det ikke dette Paulus har erkjent da han skrev til menigheten i Roma: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier». (Rom 8,22).

At de bibelske tekster inneholder tydelige bilder av fortapelsens gru, er uomtvistelig. Domsbildene er dramatiske, for eksempel i Mt 25 der sauene skilles fra geitene og de siste skal «gå bort til evig straff».[31] Måtte det ikke bli slik ut fra det verdensbildet som det bibelske materialet er en del av? For det dreier seg om livets alvor og frelsens radikalitet i en verden fylt av ondskap og nød der den inkarnerte Guds kjærlighet ble dømt til døden og hengt på et kors og hans etterfølgere ble forfulgt på det grusomste?  Det alvorlige bibelske budskapet om dommen, også forstått som «alle tings gjenopprettelse», vender blikket mot livet her og nå. Frelsen er til stede der mennesker lar godhet, rettferdighet og frihet ‘blomstre’ («flourish»). Det nye testamentet flyter over av fortellinger og tanker om slik ‘blomstring’. Og om vårt ansvar for å stå på det godes side mens vi lever sammen med alle av god vilje.[32]

Hvor mange og hvem som tydelig og direkte tar imot det levende håpet og blir knyttet til Guds nærvær gjennom det kristne budskapet og det kristne fellesskapet her i historien, forblir et mysterium. Det står ikke i motsetning til at alle en gang se alt slik det egentlig er. Foreløpig forstår vi alle bare stykkevis. (1 Kor 13,9) Tanken om at alle en gang skal se han ansikt til ansikt og bli inkludert i den frigjorte virkeligheten, står for meg som et fornyende kirke- og misjonsprogram. Spørsmålet om «hva da med de andre?» blir på en måte uinteressant. Vi kan gå inn i en åpen og kreativ håpsdialog med virkeligheten rundt oss. Inkludert medvandrere som tilhører andre religioner. Vi kan gjenkjenne, anerkjenne og få ny innsikt om Guds nærvær og menneskelig ‘blomstring’ i dialog, refleksjon og fellesskap med alle som ønsker det. Vi kan til og med be for hverandre og sammen med hverandre i respekt for hverandres overbevisning selv om dette kan være ømtålig og utfordrende og krever tydelige rammer som anerkjenner hverandres integritet.

For vi tror at ingen ting «skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,39). En slik tro gjør prestetjeneste på gravkanten fortsatt meningsfull, og hadde omstendighetene gjort det mulig, ville jeg med glede ha reist ut til Japan igjen som misjonær, som «forvalter av Guds mangfoldige nåde» (1 Pet 4,10) som det heter i en av bønnene i ordinasjonsliturgien. Denne gang friere, tror jeg – og like fylt av glede over hver den som kommer til tro på Jesus og blir døpt.



[1] Halvor Nordhaug, «Men hva med de andre?», side 5. Utgangspunktet er lektor Stokkes spørsmål i en time på Frydenberg gymnas.

[2] Motivering gjengitt etter en generell formulering i Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år, Oslo 1941, side 12.

[3] § 2 i grunnreglene lyder i dag: Det Norske Misjonsselskaps formål er i ord og handling å vitne om Guds nåde i Jesus Kristus, og å bidra til den verdensvide kirkes vekst og Guds rikes utbredelse blant alle folkeslag. – I 1842: «Selskabets formaal er at virke til Guds riges udbredelse, fornemmelig blant hedningerne, ved dannelse, udsendelse og underholdning ad missionærer og disses medhjælpere.»

[4] De første misjonærene kom til Japan etter vedtak på generalforsamlingen 29.6.1951. Se historiebeskrivelse: I tro og tjeneste – Det Norske Misjonsselskap 1842-1992. Japan, B II, side 229-293. Tor B Jørgensen. -  Menigheter fra Frikirkens ytremisjon og NMS gikk sammen i Kinki-kirken i 1961. Kinki angir et geografisk område i det vestlige Japan.

[5] Mt 28,18-19. Jeg har bevart «ut» som er sløyfet i den siste bibeloversettelsen. Πορευομαι har absolutt et islett av å dra av sted, foreta en reise. Det engelsk «go» fanger dette bedre opp enn det norske «gå».

[6] Jan-Martin Berentsen oppsummerer en alminnelig oppfatning i formuleringen: «As for the pre-Christian departed, the living may faithfully commit them into God’s righteousness and mercy”. J-M B: “Grave and Gospel”, Brill 1985, side 244.

[7] Ragnar Skottene: Gudsbilde og fortapelsessyn  En teologihistorisk analyse av norsk helvetesdebatt 1953-1957. Solum forlag, 2003. Side 61.

[8] Einar Amdahl (1888-1974), generalsekretær fra 1923-1957

[9] Sitert etter RSkottene, side 56.

[10] Nordhaug, side 65.

[11] Nordhaug, side 18.

[12] Den klassiske, bibelske referansen her er 1 Pet 3,18-20. Nordhaug, side 51.

[13] Nordhaug, om Origines og alle tings gjenopprettelse, s 56-59.

[14] Opprinnelig fra Alexandria. Levde fra 185-254 (det er noe usikkerhet om eksaktheten av disse årsangivelsene).

[15] Kapittel 2 Men hva da med de andre?, side 35-66.

[16] Nordhaug, side 66.

[17] Nordhaug, side 65.

[18] Som nyinnsatt biskop hold jeg et foredrag for prestene i Sør-Hålogaland med dette som tema.

[19] Kjetil Grandal, «En kjærlighet for alle?», Unipub forlag, 2000.

[20] Kirke og Kultur, 5/6-2000, side 563

[21] Grandal, side 26.

[22] Konferansen ble arrangert 31.oktober/1.nov 1993.

[23] Vi brøt tradisjonen ved at biskopen ikke ble invitert til å hilse på det store åpningsmøtet, men i en mindre sammenkomst med Misjonsselskapets ledelse i forkant. Hun ble heller ikke invitert til å lede avslutningsgudstjenesten.

[24] Her var også Hallesby en av strategene og hovedtalerne: «Farerne ved den liberale teologi». Landsmøtet 15.-18- februar 1920 I Anledning av KIRKESTRIDEN, Lutherstiftelsens Boghandel, 1920, side 37-52.

[26] Utgangspunktet var en artikkel jeg var invitert til å skrive til NMS sitt jubileumsskrift 2017: «Sendt sammen - NMS i 175 år», red Kjetil Aano. Min artikkel: «Misjon og folkekirke, motsetninger – eller kan perspektivene forenes?», side 73-81.

[27] Nordhaug, side 150.

[28] I innledningen til kapittelet om «Å leve i dialog» skriver han: Men kristendommens forhold til religionene handler om mye mer enn frelsen og det evige livet», side 67.

[29] VL 25.10: Blir alle frelst til slutt?» - http://www.verdidebatt.no/innlegg/11665530

[30] 1 Kor 15,20-28, som Nordhaug siterer, side 57/58 hvor han drøfter Origenes bibelfortolkning på dette stedet. Nordhaug omtaler også Ef 1,10 og minner om det følgende verset hvor de Kristustroende beskrives som arvinger, forutbestemt til det etter Guds forsett. Diskusjonen om forståelseshorisonten for dette verset, er omfattende.

[31] Mt 25,46.

[32] Fil 4,8: «Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»

mandag 19. juni 2017

TALE VED VIELSE AV HEDDA ULVIN STRØM OG IDA ENGH I VANG KIRKE 29 APRIL 2017

VIELSE – VANG KIRKE, 29.4.2017: Hedda Ulvin Strøm og Ida Engh
2017 kommer til å gå inn i historien som et stort år.
Året er viktig.
For oss som er her: Det var året da Hedda og Ida giftet seg!
I kirka feires 2017 fordi det er 500 år siden Luther slo opp 95 teser om avlat på kirkedøra i Wittenberg og med det startet en reformasjonsbevegelse som endret mye i historien.
Men i Den norske kirke vil 2017 være året at det endelig ble mulig for par av samme kjønn å gifte seg i kirka vår.
Luther var modig. Han sto opp for det han mente var rett. Og det ble strid av det.
Dere er «modige» som står opp for en kjærlighet som for ikke mange år siden ble karakterisert av legestanden som en sykdom, som var forbudt etter norsk lov og som kirka fordømte på det sterkeste.
På en gledens dag som dette, må vi tenke på og takke for alle som har stått opp for den «forbudte kjærligheten».
Denne kirka vi er i nå, er en kirke for modige handlinger. Her ble Ingrid Bjerkås ordinert til prest 19. mars 1961 (56 år siden) – og nå om ikke det første så blant de første – og for de aller fleste av oss – første gang vi er med på det: ekteskapsinngåelse av et «likekjønnet par» som det heter litt teknisk.
Dette er rett og slett en stor dag.
Vi har hørt tekster fra Bibelen – og ikke minst fra den vakre «kjærlighetens lovsang» som Paulus sendte til sine venner i byen Korint. Som avsluttes med de vakre ordene:
«Så blir de da stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten!»
Det er litt rart. Paulus skjønte vel ikke helt hva han skrev. For han fulgte sin jødiske tradisjons måte å tenke om samliv på.
Men så innrømmer han jo her i kjærlighetssangen sin egen begrensning: For her sier, slik vi leste, at han bare forstår stykkevis!
I det ligger det en viktig åpning som angår alt fellesskap mellom mennesker også i ekteskapet: Ydmykhet og respekt både overfor egen begrensning og overfor begrensningene hos den som jeg lever sammen med.
Paulus bruker mange flotte og viktige ord om kjærligheten som utdyper denne respekten og ydmykheten.
Kjærligheten «har sin glede i sannheten», skriver Paulus! –
Mangel på sannhet skaper usikkerhet og utrygghet.
Løgn og fortielse, skaper fornedrelse og krenkelse.
Få deler av historien avdekker dette tydeligere enn nettopp de homofiles historie.
Men nå skal vi ikke gjemme på den onde sannheten og la oss styre av den, men glede oss over den gode sannheten.
Den som frigjør. Den som ikke gleder seg over urett. –
Det gjelder oss i forholdet mellom to som velger å leve sammen – i gode og vanskelige dager….
Ikke gjemme på det onde, men glede seg over det gode. Sammen.

For kjærligheten er velvillig. Det høres kanskje litt «småborgerlig» ut. Men du verden hvor stor forskjell det gjør når vi blir møtt med velvilje!
Smak på ordet VELVILJE: vel/god og /vilje/ville/velge –
Kjærlighet har noe med vilje å gjøre. Noe med å velge.
Dere har valgt noe godt! Dere har lyttet til de gode vibrasjonene og valgt hverandre – til et felles liv – til samliv.
Men ordet velvilje har en dypere dimensjon som ikke uten videre kommer fram på norsk: Paulus skrev på gresk – og der ser vi at ordet velvilje henger sammen med ordet NÅDE.
Og da er vi på en måte tilbake til Luther for var det ett ord som var viktig for han var det ordet nåde!
Ordet som forteller at vi blir tatt imot av Gud med livene våre – i all sin sammensatthet og tilkortkommenhet. Mens vi kjemper mellom sannheten som både kan være vond og god – hvor vi strever med å vise velvilje og ta imot velvilje – så møter han oss med NÅDE. Hele historien om Jesus, slik vi nettopp har feiret det i påsken, dreier seg om denne nådens og dermed den guddommelige kjærlighetens mysterium.
Vi har fått en kjærlighetens dypeste kraft inn i vår tilværelse gjennom Jesus Kristus.
Dette er rammen for Paulus sine vakre ord om troen, håpet og kjærligheten.
Som deres kjærlighet og deres liv er en del av.
Og som dere skal fylle med nåde og sannhet – og velvilje overfor hverandre – barna, hunden – og menneskene dere møter…

Jeg ønsker dere alt godt!

onsdag 3. mai 2017

1.MAIPREKEN I BEKKELAGET KIRKE 2017: BARMHJERTIGHET OG RETTFERDIGHET


PREKEN 1.MAI – BEKKELAGET KIRKE 2017 – Luk 6,31-36; Jes 58,6-10 (1Joh 4,16-21)

2017 er et jubileumsår! I vår kirke er vi opptatt av Luther. Det er 500 år siden reformasjonsprosessen startet med tesene mot avlat i 1517.

Og siden vi feirer 1. mai la oss bare minne at 1917 var det store revolusjonsåret. Tsarens Russland ble til Lenins og Stalins Sovjetunionen. Det feires vel av forståelige grunner ikke av så mange i dag

Men fordi vi fortsatt feirer 1. mai i Norge, så la oss minne om at det i år er 70 år siden denne dagen første gang ble feiret som en offentlig høytidsdag i vårt land. 1. mai hadde vært den internasjonale sosialistbevegelsens markeringsdag fra slutten av 1880-åra. Allerede 1890 gikk det første 1.maitoget ut fra Youngstorget her. Med det radikale kravet om 8-timersdag: 8 timers arbeid, 8 timers hvile og 8 timers frihet. Arbeidernes kamp dreide seg om mer enn arbeidstid. Den dreide seg om livskvalitet og det vi i dag kaller menneskeverd.   

Begeistringen for den nye høytidsdagen, som Arbeiderpartiet innførte i 1947, var nok ikke like stor i alle deler av samfunnet – og den har hatt vanskelig for å etablere seg som kirkelig høytidsdag.

Kirken og arbeiderbevegelsen har hatt et anstrengt forhold opp igjennom tiden, selv om det er viktig å ha et nyansert syn på denne spenningen. Dagens prekentekst bringer oss rett inn i sentrum av dette spenningsforholdet. Den er hentet fra sletteprekenen til Lukas. Hans utgave av bergprekenen.

Det er en radikal tale. Og hos Lukas tydeligere fokusert mot sosiale forhold.

For det første: Jesus sier radikale ting om forholdet mellom mennesker. Du skal elske dine fiender! 

Der en stor utfordring i et reformasjonsjubileum: Luther hatet kanskje ikke pave Leo X personlig, men du verden så mye hatspråk og liderlige karikaturtegninger det ble av hans identifikasjon av paven som selveste Anti-Krist! Tenk om Luther hadde skapt et kjærlighetens språk i forhold til sine meningsmotstandere og kirkepolitiske fiender! Da hadde verden sett annerledes ut! Ikke bare i kirkenes verden, men også i samfunnet vårt.

For det andre: Jesus sier radikale ting om rikdom, penger og renter: «lån bort uten å vente noe igjen!» sier han her - og tenk om kristenheten hadde fulgt Jesus! –  Her var Luther faktisk delvis på linje med Jesus: Han var motstander av åger-renter, det vil si at du skulle kunne tjene på utlån!  Og da den moderne industrialismen og kapitalisme for alvor slo inn i vårt land var faktisk mange prester kritiske, og forsvarte arbeidernes rettigheter mot de pengegriske kapitalistene. - Det ble betydelig vanskeligere etter revolusjonen i Russland i 1917.

Et tredje tema som har hatt stor symbolverdi som splittelsestegn hele vegen, er kirkas snakk om barmhjertighet. Jesus stiller det opp som en hovedsetning i teksten vår. Som et ideal: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig». Arbeiderbevegelsen har aldr likt begrepet barmhjertighet for det har bekreftet maktforholdet mellom de som har og de som ikke har. Slik ordet er blitt forstått også i kirka. Som en kjent Oslo-prest sa før forrige århundreskifte: «Er det velgjørende for mottakeren av en gave å beveges til takknemlighet, så er det ikke mindre velgjørende for giveren å øve barmhjertighet» (Korgh-Tonning).

Å være gjenstand for andres barmhjertighet skaper gjeld: takknemlighetsgjeld. Også takknemlighetsgjeld skaper avhengighet. Den sementerer makt- og avmaktsrelasjoner. Arbeiderbevegelsen har villet vekk fra barmhjertighetens onde sirkel og klamme hånd – og har krevd rettferdighet: Som anstendig lønn for sin del av produksjonutbyttet. Som sikring av sine livsbetingelser i form av fritid og hvile.

I første omgang sto det om offentlig fattighjelp. Kirkens kritikk var ganske massiv: Å bryte det naturlige båndet mellom rike og fattige, svekker de fattige fordi det utdyper de sosiale forskjellene, og skaper sosial uro og splittelse i folket.

Fra kirkens side var konklusjonen klar: Nettopp det personlige forholdet mellom den trengende og den givende er en avgjørende forutsetning for det gode samfunnet. Sett fra arbeiderbevegelsens side var det derimot slik at barmhjertigheten ble stående i vegen for rettferdigheten nettopp ved et slikt personlig forhold.

Dette var ikke bare en førkrigsdebatt. Bare så det er sagt. Vi finner det faktisk igjen for eksempel hos den kjente biskopen fra krigens dager, Eivind Berggrav. Han var svært skeptisk til den modernisert utgave av offentlig fattighjelp, nemlig ambisjonen om en statlig drevet velferdsstat. Den manglet nettopp barmhjertighetens indre varme. Berggrav ønsket å bygge ut det private og frivillige omsorgsarbeidet, med den kirkelige diakonien som en avgjørende drivkraft – for hele samfunnsveven.

Og vi kan konkludere: Så er de da fiender disse to: barmhjertigheten og rettferdigheten?  Og med det undergraves også vår tro på Guds barmhjertighet? For Jesus sa jo: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig»? – Men sånn kan det jo ikke være. Er det da ikke heller stikk motsatt? Kirkas problem er ikke at den fokuserer på barmhjertighet. Problemet er at den ikke har tatt Guds barmhjertighet på alvor – og henfalt til et samfunnssyn som har bekreftet maktforhold og skapt avhengighet og urettferdighet.

For Gud vil rettferdighet. Hans barmhjertighet kan ikke løsrives fra rettferdighet mellom mennesker. «Som dere vil andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem». Ordene om fiendekjærlighet er det mest radikale uttrykk for dette. Ordene om ikke å be om å få igjen penger du låner ut er en praktisk og dramatisk konsekvens.

Og hørte dere ikke det vi leste fra Jesajaboka – om fasten – det alvorligste, menneskelige forsøket på å stille seg inn under Guds vilje. Men det dreier seg ikke om kortvarige fromhetsøvelser hvor jeg og mine ting og mine følelser står i sentrum:

Det dreier seg om å: Løse urettferdige lenker. Sprenge båndene i åket. Sette undertrykte fri. Dele brød med sultne. La hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Se til den nakne og kle han.    

Det er som å høre Jesu egen programtale da han stiller opp i synagogen i Nasaret (kap 4) og leser fra den samme Jesajaboka: «Herrens ånd er over meg og jeg skal forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg til å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri – og rope ut et nådens år fra Herren»

Har dere tenkt på hva det norske begrepet barmhjertighet egentlig betyr? Jeg har alltid tenkt: Barm og hjerte: Skikkelig heftige følelser altså inne i meg. Barmhjertighet har en litt mer komplisert etymologi:  be.., er en forstavelse som betyr for/til, ..arm betyr fattig, og hjertet er mer enn følelser, det er hele registeret: følelser, kunnskap, innsikt, holdninger, vilje, handlinger

Fra gresken som Lukas skriver, betyr det mer å lide med – klage med – rope og handle for å forandre. Barmhjertighet har noe med identifikasjon å gjøre. Den sier noe om ståsted. Ikke ovenfra og utenfra. Men nedenfra og innenfra.

Det dreier seg om å ha hjerte for eller med den fattige som da bare ikke er den som har dårlig råd, men som er utafor, den undertrykte, den blinde, den nakne, den sultne, den hjemløse, den fremmede. Så vidt er ordet.

Det er et sånt hjerte den barmhjertige Gud har! Og det er sånt hjerte Gud vil vi skal ha. Og her kommer et paradoks inn: For Gud spør faktisk ikke etter følelsene til den barmhjertige! Heller ikke hvilken tro han eller hun har. Heller ikke hvilke motiver hun har.

Det er jo hele poenget med fortellingen om den barmhjertige samaritan (kap 10). Jesus gjør en uren, uglesett og fremmed outsider til helten i fortellingen om hva det vil si å være den gode naboen – den gode nesten.  – I dag ville det ha vært en muslim…? For hundre år siden en «ussel» arbeider.

Kanskje ville forholdet til arbeiderbevegelsen vært en annen i vår historie om kirka hadde representert en slik type barmhjertighet…. En kirke som ville ha sett virkeligheten nedenfra. En kirke som ikke bekreftet makt og avmakt, men som hadde gitt de maktesløs oppreisning, likeverd, frihet. Rettferdighet. For barmhjertigheten er ikke rettferdighetens fiende. Barmhjertigheten er rettferdighetenes innerste og dypeste kilde – for den ser og forstår «de fattiges» virkelighet og trår inn i den! Den solidariserer seg med den.

Som Gud har vist sin barmhjertighet ved å trå inn i vår verden gjennom Jesus Kristus. Påskens dramatiske mysterium, som vi fortsatt lever i, er nettopp den guddommelige barmhjertighetens og rettferdighetens dypeste mysterium.

Vi kan ønske historien annerledes. Luthers historiske fremferd hefter det mye ubehag ved. Den sosialistiske revolusjonen ble et kaldt, autoritært undertrykkelsesregime. Kirka skulle møtt arbeiderbevegelsen på en annen måte. Kirka skulle ha sett tydeligere det rettmessige i et krav om en velferdsstat som omfattet alle - uten å skape den personlige takknemlighetsgjelda.

Og i dag? Vi er kommet langt – med rettferdig ordninger for det meste og for de fleste i landet vårt. Norge er kåret som verdens lykkeligste land. Og mange føler vi ikke trenger 1. mai lenger. Men vi trenger 1. mai for å reise radikale spørsmål: Har grådighet tatt overhånd? Er utbytte og profitt er blitt viktigere enn medmenneskelighet og vilje til å dele, ja fordele våre goder?  Er vi blitt selvopptatte livsnytere som lukker «hjertene» og ikke lenger ser uretten som store deler av menneskeheten rammens av og ikke hører ropet fra et skaperverk med pustebesvær. Er vi blitt redde og proteksjonistiske? For framtida? For flyktninger og innvandrere? Det siste er tankevekkende nok en tapersak i dagens politiske klima.

Her kunne jeg tale meg varm: Om mennesker i blant oss som norske myndigheter nekter eksisterer. Mennesker i Limbo, ureturnerbare og papirløse. For sånn tolkes lovene våre når rettferdigheten mister sin forankring i barmhjertigheten.

Derfor er 1.mai viktig. Også for kirka. 1.mai er en påminning om at vi skal høre de rop og se den nød som Gud ser og være medmennesker i solidaritet og nestekjærlighet. Utvikle og styrke rettferdigheten. Det utfordrer Jesus oss til med de sterke ordene om barmhjertighet: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig».

God 1. mai!

Evangelieteksten for 1.mai: "Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei, elsk dere fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertig, slik deres Far er barmhjertig."
Ellers viser jeg til to viktige bøker:
Nils Ivar Agøy: Kirken og arbeiderbevgelsen - Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940
Aud V. Tønnessen: "..et trygt og godt hjem for alle"? Kirkelederes kritikk av velferdsstaten etter 1945.