PREKEN 1.MAI – BEKKELAGET KIRKE 2017 – Luk 6,31-36; Jes 58,6-10 (1Joh 4,16-21)
2017 er et
jubileumsår! I vår kirke er vi opptatt av Luther. Det er 500 år siden reformasjonsprosessen
startet med tesene mot avlat i 1517.
Og siden vi
feirer 1. mai la oss bare minne at 1917 var det store revolusjonsåret. Tsarens
Russland ble til Lenins og Stalins Sovjetunionen. Det feires vel av forståelige
grunner ikke av så mange i dag
Men fordi vi fortsatt feirer 1. mai i Norge, så la oss minne om at det i år er 70 år siden denne dagen
første gang ble feiret som en offentlig høytidsdag i vårt land. 1. mai hadde vært
den internasjonale sosialistbevegelsens markeringsdag fra slutten av 1880-åra. Allerede
1890 gikk det første 1.maitoget ut fra Youngstorget her. Med det radikale
kravet om 8-timersdag: 8 timers arbeid, 8 timers hvile og 8 timers frihet.
Arbeidernes kamp dreide seg om mer enn arbeidstid. Den dreide seg om
livskvalitet og det vi i dag kaller menneskeverd.
Begeistringen
for den nye høytidsdagen, som Arbeiderpartiet innførte i 1947, var nok ikke like stor i alle deler av samfunnet – og
den har hatt vanskelig for å etablere seg som kirkelig høytidsdag.
Kirken og
arbeiderbevegelsen har hatt et anstrengt forhold opp igjennom tiden, selv om det
er viktig å ha et nyansert syn på denne spenningen. Dagens prekentekst bringer
oss rett inn i sentrum av dette spenningsforholdet. Den er hentet fra sletteprekenen
til Lukas. Hans utgave av bergprekenen.
Det er en
radikal tale. Og hos Lukas tydeligere fokusert mot sosiale forhold.
For det første: Jesus sier radikale ting om
forholdet mellom mennesker. Du skal elske dine fiender!
Der en stor utfordring
i et reformasjonsjubileum: Luther hatet kanskje ikke pave Leo X personlig, men
du verden så mye hatspråk og liderlige karikaturtegninger det ble av hans
identifikasjon av paven som selveste Anti-Krist! Tenk om Luther hadde skapt et
kjærlighetens språk i forhold til sine meningsmotstandere og kirkepolitiske
fiender! Da hadde verden sett annerledes ut! Ikke bare i kirkenes verden, men
også i samfunnet vårt.
For det andre: Jesus sier radikale ting om rikdom,
penger og renter: «lån bort uten å vente noe igjen!» sier han her - og tenk om
kristenheten hadde fulgt Jesus! – Her
var Luther faktisk delvis på linje med Jesus: Han var motstander av
åger-renter, det vil si at du skulle kunne tjene på utlån! Og da den moderne industrialismen og kapitalisme
for alvor slo inn i vårt land var faktisk mange prester kritiske, og forsvarte
arbeidernes rettigheter mot de pengegriske kapitalistene. - Det ble betydelig
vanskeligere etter revolusjonen i Russland i 1917.
Et tredje tema som har hatt stor symbolverdi som
splittelsestegn hele vegen, er kirkas snakk om barmhjertighet. Jesus stiller det opp som en hovedsetning i teksten
vår. Som et ideal: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig». Arbeiderbevegelsen
har aldr likt begrepet barmhjertighet for det har bekreftet maktforholdet
mellom de som har og de som ikke har. Slik ordet er blitt forstått også i
kirka. Som en kjent Oslo-prest sa før forrige århundreskifte: «Er det velgjørende for mottakeren av en
gave å beveges til takknemlighet, så er det ikke mindre velgjørende for giveren
å øve barmhjertighet» (Korgh-Tonning).
Å være
gjenstand for andres barmhjertighet skaper gjeld: takknemlighetsgjeld. Også
takknemlighetsgjeld skaper avhengighet. Den sementerer makt- og
avmaktsrelasjoner. Arbeiderbevegelsen har villet vekk fra barmhjertighetens
onde sirkel og klamme hånd – og har krevd rettferdighet:
Som anstendig lønn for sin del av produksjonutbyttet. Som sikring av sine livsbetingelser
i form av fritid og hvile.
I første
omgang sto det om offentlig fattighjelp.
Kirkens kritikk var ganske massiv: Å bryte det naturlige båndet mellom rike og
fattige, svekker de fattige fordi det utdyper de sosiale forskjellene, og skaper
sosial uro og splittelse i folket.
Fra kirkens side var konklusjonen klar: Nettopp det
personlige forholdet mellom den trengende og den givende er en avgjørende
forutsetning for det gode samfunnet. Sett
fra arbeiderbevegelsens side var det derimot slik at barmhjertigheten ble
stående i vegen for rettferdigheten nettopp ved et slikt personlig forhold.
Dette var
ikke bare en førkrigsdebatt. Bare så det er sagt. Vi finner det faktisk igjen
for eksempel hos den kjente biskopen fra krigens dager, Eivind Berggrav. Han var svært skeptisk til den modernisert utgave
av offentlig fattighjelp, nemlig ambisjonen om en statlig drevet velferdsstat. Den manglet nettopp
barmhjertighetens indre varme. Berggrav ønsket å bygge ut det private og
frivillige omsorgsarbeidet, med den kirkelige diakonien som en avgjørende
drivkraft – for hele samfunnsveven.
Og vi kan konkludere: Så er de da
fiender disse to: barmhjertigheten og rettferdigheten? Og med det undergraves også vår tro på Guds
barmhjertighet? For Jesus sa jo: «Vær barmhjertige, slik deres Far er
barmhjertig»? – Men sånn kan det jo ikke være. Er det da ikke heller
stikk motsatt? Kirkas problem er ikke at den fokuserer på barmhjertighet.
Problemet er at den ikke har tatt Guds barmhjertighet på alvor – og henfalt til
et samfunnssyn som har bekreftet maktforhold og skapt avhengighet og
urettferdighet.
For Gud vil
rettferdighet. Hans barmhjertighet kan ikke løsrives fra rettferdighet mellom
mennesker. «Som dere vil andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem».
Ordene om fiendekjærlighet er det mest radikale uttrykk for dette. Ordene om
ikke å be om å få igjen penger du låner ut er en praktisk og dramatisk
konsekvens.
Og hørte
dere ikke det vi leste fra Jesajaboka –
om fasten – det alvorligste, menneskelige forsøket på å stille seg inn under
Guds vilje. Men det dreier seg ikke om kortvarige fromhetsøvelser hvor jeg og
mine ting og mine følelser står i sentrum:
Det dreier
seg om å: Løse urettferdige lenker. Sprenge båndene i åket. Sette undertrykte
fri. Dele brød med sultne. La hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Se til den
nakne og kle han.
Det er som å
høre Jesu egen programtale da han stiller opp i synagogen i Nasaret (kap 4) og
leser fra den samme Jesajaboka: «Herrens
ånd er over meg og jeg skal forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt
meg til å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å
sette undertrykte fri – og rope ut et nådens år fra Herren»
Har dere
tenkt på hva det norske begrepet barmhjertighet egentlig betyr? Jeg har alltid
tenkt: Barm og hjerte: Skikkelig heftige følelser altså inne i meg. Barmhjertighet
har en litt mer komplisert etymologi:
be..,
er en forstavelse som betyr for/til, ..arm
betyr fattig, og hjertet er mer enn
følelser, det er hele registeret: følelser, kunnskap, innsikt, holdninger,
vilje, handlinger
Fra gresken
som Lukas skriver, betyr det mer å lide
med – klage med – rope og handle for å forandre. Barmhjertighet har noe med
identifikasjon å gjøre. Den sier noe om ståsted. Ikke ovenfra og utenfra. Men
nedenfra og innenfra.
Det dreier
seg om å ha hjerte for eller med den fattige som da bare ikke er den som
har dårlig råd, men som er utafor, den undertrykte, den blinde, den nakne, den
sultne, den hjemløse, den fremmede. Så vidt er ordet.
Det er et
sånt hjerte den barmhjertige Gud har! Og det er sånt hjerte Gud vil vi skal ha.
Og her kommer et paradoks inn: For Gud spør faktisk ikke etter følelsene til
den barmhjertige! Heller ikke hvilken tro han eller hun har. Heller ikke hvilke
motiver hun har.
Det er jo
hele poenget med fortellingen om den barmhjertige samaritan (kap 10). Jesus
gjør en uren, uglesett og fremmed outsider til helten i fortellingen om hva det
vil si å være den gode naboen – den gode nesten. – I dag ville det ha vært en muslim…? For
hundre år siden en «ussel» arbeider.
Kanskje
ville forholdet til arbeiderbevegelsen vært en annen i vår historie om kirka
hadde representert en slik type barmhjertighet…. En kirke som ville ha sett
virkeligheten nedenfra. En kirke som ikke bekreftet makt og avmakt, men som
hadde gitt de maktesløs oppreisning, likeverd, frihet. Rettferdighet. For barmhjertigheten
er ikke rettferdighetens fiende. Barmhjertigheten er rettferdighetenes innerste
og dypeste kilde – for den ser og forstår «de fattiges» virkelighet og trår inn
i den! Den solidariserer seg med den.
Som Gud har
vist sin barmhjertighet ved å trå inn i vår verden gjennom Jesus Kristus. Påskens
dramatiske mysterium, som vi fortsatt lever i, er nettopp den guddommelige barmhjertighetens
og rettferdighetens dypeste mysterium.
Vi kan ønske
historien annerledes. Luthers historiske fremferd hefter det mye ubehag ved. Den
sosialistiske revolusjonen ble et kaldt, autoritært undertrykkelsesregime. Kirka
skulle møtt arbeiderbevegelsen på en annen måte. Kirka skulle ha sett
tydeligere det rettmessige i et krav om en velferdsstat som omfattet alle -
uten å skape den personlige takknemlighetsgjelda.
Og i dag? Vi
er kommet langt – med rettferdig ordninger for det meste og for de fleste i
landet vårt. Norge er kåret som verdens lykkeligste land. Og mange føler vi
ikke trenger 1. mai lenger. Men vi trenger 1. mai for å reise radikale
spørsmål: Har grådighet tatt overhånd? Er utbytte og profitt er blitt viktigere
enn medmenneskelighet og vilje til å dele, ja fordele våre goder? Er vi blitt selvopptatte livsnytere som lukker
«hjertene» og ikke lenger ser uretten som store deler av menneskeheten rammens
av og ikke hører ropet fra et skaperverk med pustebesvær. Er vi blitt redde og
proteksjonistiske? For framtida? For flyktninger og innvandrere? Det siste er tankevekkende
nok en tapersak i dagens politiske klima.
Her kunne
jeg tale meg varm: Om mennesker i blant oss som norske myndigheter nekter
eksisterer. Mennesker i Limbo, ureturnerbare og papirløse. For sånn tolkes
lovene våre når rettferdigheten mister sin forankring i barmhjertigheten.
Derfor er
1.mai viktig. Også for kirka. 1.mai er en påminning om at vi skal høre de rop
og se den nød som Gud ser og være medmennesker i solidaritet og
nestekjærlighet. Utvikle og styrke rettferdigheten. Det utfordrer Jesus oss til
med de sterke ordene om barmhjertighet: «Vær barmhjertige, slik deres Far er
barmhjertig».
God 1. mai!
Evangelieteksten for 1.mai: "Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei, elsk dere fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertig, slik deres Far er barmhjertig."
Ellers viser jeg til to viktige bøker:
Nils Ivar Agøy: Kirken og arbeiderbevgelsen - Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940
Aud V. Tønnessen: "..et trygt og godt hjem for alle"? Kirkelederes kritikk av velferdsstaten etter 1945.