Vi skriver Kristi Himmelfartsdag i dag. 

Inspirert av en sak i vl.no:  (https://www.vl.no/religion/2021/05/13/hva-er-egentlig-greia-med-kristi-himmelfartsdag-les-om-den-gatefulle-hoytidsdagen-her/)- laget jeg en henvisning på FaceBook (https://www.facebook.com/biskoptorb/) til en tekstgjennomgåelse jeg skrev til Nytt norsk kirkeblad - og som står på trykk i Utgave 2 / 2022. For meg var det par poeng til dagens tekst hentet fra Joh 17:1-5, som ble viktige i dette arbeidet - og derfor deler jeg det altså med andre mens det enda er Himmelfartsdag! - også i håp om at den kan leses senere. 

Siden det ikke var mulig for meg å finne  en e-utgave til dette siste nummeret av NNK, er jeg tilbake på min relativ nedstøvede Blogg-side.

NNK – tekstgjennomgåelse Kristi himmelfartsdag – 2022

1 Sam 2,1-9 el Apgj 1,1-11; Ef 1,17-23; Joh 17,1-5

Litt om himmelfartsfortellingen

Kristi himmelfartsdag er en av de mest spennende og utfordrende dagene i kirkeåret. Både som faktisk historie: Hva hendte egentlig? Og som teologisk tema: Hva betyr denne hendelsen? Den er så viktig at den er blitt til et ledd i den bekjennelsen vi bekrefter hver søndag: «… fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Fader høyre hånd…»

Vi har egentlig bare én kilde til denne hendelsen i de eldste NT-tekstene: I historieverket til Lukas. Den finnes også i Mk-evangeliet, men her er den et senere tillegg, (Mk 16,19-20). Hos Lukas er den fortalt to ganger. Første gang i en kortversjon, som avslutning på hans første bok som skildrer Jesu liv fram til himmelfarten, (Luk 24,50-53). Og så i den lengre versjonen som åpner den andre boka om hva som skjedde etter at Jesus hadde «forlatt» dem etter de merkelige 40 dagene etter oppstandelsen, (Apgj 1,1-11).

Apostelgjerningene som lesetekst i år

I 3. tekstrekke leses verken Lukasevangeliets versjon (2. rekke) eller Mk-teksten (1.rekke). Men det forutsettes at grunnfortellingen i Apgj 1, kan leses i stedet for GT-tekstene hvert år.

I år anbefaler jeg at det gjøres, selv om vi da mister den vakre Hannas sang, (1 Sam 2,1-9). For himmelfartsfortellingen må lyde på denne høytidsdagen.

Så må denne fortellingen spilles ut mot prekenteksten som i år er innledningen til Jesu øversteprestelige bønn i Joh 17. «Øversteprestelig» fordi den kan oppfattes som en parallell til øversteprestens bønn på den store soningsdagen da han trådte inn i «aller helligste», (Yom Kippur/3 Mos 16).

Hva skjedde egentlig ved Jesu himmelfart?

For en moderne tilhører gir formuleringen «Å bli tatt opp til himmelen» (Luk 24,51) klare assosiasjoner til romfart! Hvor langt ut i universets uendelighet dro Jesus? I min barndommelige søndagsskolefantasi, influert av frøken Nielsen flanellografversjon, var det alltid høyt skydekke den dagen. Det er riktig at Jesus løftes opp, men «farer» han egentlig så langt? Det kom en sky og skjulte han «foran øynene deres».   

«I skyen»

I Bibelen kan en sky være mer enn en sky! Noen av disiplene hadde opplevd da de var på fjellet og Jesus ble forvandlet foran øynene deres mens han ba, (Luk 9,28-36). I skyen hørte de Guds røst: «Dette er min sønn, den utvalgte. Hør ham!» I GT viste Gud seg i en sky, både da han ledet folket ut av Egypt (2 Mos 13,21) og da han viste sin herlighet i helligdommen (2 Krøn 5,13-14).

Poenget i himmelfartsberetningen er at Jesus tas inn i Guds nærhet. Inn i en herlighetens virkelighet som sprenger alle rammer for våre tid- og rombegrensninger. I skyen blir fysikken til metafysikk. Slik metafysikk kan kanskje oppfattes som «tåketale» (sic), men den sparer oss for det romferdsfaglige sidesporet og åpner for andre perspektiver

Bildene «himmelfarten» skapte i tidlige teologiske meditasjoner og diskusjoner, er uttrykt i forestillingen om at Jesus «satte seg ved Guds høyre hånd», (Mk 16,19). Et bilde som vi også møter igjen i dagens tekst fra Efeserbrevet (Ef 1,20), og som nevnt, i Apostolicum.

Johannesevangeliets univers

Og dermed er vi over i Johannesevangeliets særegne trosunivers. Det begynner med den store skapelsesvisjonen: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud», (Joh 1,1) og ender i en ekstatisk konklusjon om at det ikke vil være mulig å skrive ned alt det Jesus har gjort «for hele verden vil ikke kunne romme alle de bøker som da måtte skrives»! (Joh 21,25).

Dagens prekentekst er hentet fra innledningen til det teologiske klimakset i dette evangeliet: Kapitel 17. «Finnes det noe kapitel i Bibelen som er rikere enn dette?» spør David F. Ford retorisk i hans nye og lesverdige: «The Gospel of John, A Theological Commentary», (Baker Academic, 2021). – Og la det være sagt: Det går ikke an å preke på denne søndagen uten å ha lest hele den øversteprestelige bønnen. Gjerne flere ganger.

Den særegne bønnen

Joh 17 gir oss et spesielt møte med innsiden av Jesu eget åndelige univers. Det er en merkelig bønn. Jeg liker Fords påminnelse: «Denne bønnen er ikke en fri oppfinnelse av evangelisten; den er heller ikke et lydbåndopptak av Jesu ord», men den er et uttrykk for hvordan den disippelen Jesus elsket (Johannes) ved «Åndens hjelp og denne disippelens autoritet», har levd videre og blitt oppdatert i det nattverdfeirende fellesskapet, Johannes, har tilhørt. Ved et slikt innsteg løftes også bønnen inn i vårt rom.

Far og Fadervår

Fra bønnens innledning avdekkes den «ultimate intimacy» som hersker mellom Jesus og hans Far. Kan Joh 17 være en slags dyptpløyende kommentar til Fadervår? Ford reiser spørsmålet. I vår sammenheng er det i alle fall en spennende sammenheng mellom Fadervårs første bønn: «Far! La navnet ditt helliges», (Luk 11,2), og åpningen av bønnen i Joh 17: «Far, herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg». Helliggjøre og herliggjøre tilhører er forestillingsnaboer.

Herlighetens time

Og nå er herlighetens time kommet. Bønnen ved avskjedsmåltidet, setter herligheten inn i det totale, universelle tidsløpet fra den «herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til» (17,5), til den herligheten Jesus Kristus har fullført på jorden før han nå, som tidligere varlet, blir «løftet opp», (Joh 3 og 12).

Herligheten inkluderer hans lidelse og død. Henvisningen til korset er helt eksplisitt allerede i samtalen med Nikodemus (Joh 3,14-15). Døden og korset er en integrert del av herligheten! I Joh er dette en hovedtanke.

Kjærlighetens «summit»

Det har sammenheng med at herlighetens indre kraft er kjærligheten. Kjærligheten er selve høydepunktet i alt som har med Jesus å gjøre. Den som utfolder seg i forholdet mellom Jesus og hans Far. Og mellom Jesus og de som kommer til tro på han. Ford kaller Joh 17 «The summit of Love» som både uttrykker et høydepunktpunkt, toppen og et «topp.møte».

Alle spekulasjoner om forholdet mellom Jesus og hans Far må ha kjærligheten som utgangspunkt. Det gjelder også våre tanker om treenigheten. For Ånden settes snart i spill, etter at Jesus var blitt «tatt opp» i skyen.

Også Alle tanker om Guds forhold til verden og Jesu virke, må ha denne kjærligheten som utgangspunkt. «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne…» sa Jesus til Nikodemus, (Joh 3,16).

Det evige liv

Kjærligheten er også nøkkelen til å forstå hvordan Joh bruker begrepet: «det evige liv». (17,2). Det evige liv er «å kjenne deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus». «Å kjenne» angir en indre, emosjonell side. Det evige liv dreier seg i utgangspunktet ikke noe etter døden. Det er noe her og nå. I tiden og i verden. I vår tid og i vår verden. Det dreier seg om å ha et levende forhold til den eneste sanne Gud og hans sønn.

Et lite ord om Joh 3,16

Når vi hører Joh 3,16 lest, for eksempel i en dåpshandling, forstås dette lett som et utsagn om den siste dom. Men Jesus taler om kjærligheten her og nå. Kontrasten til å ta imot Jesus Kristus og det evige liv, er et liv uten å være nær denne kjærlighetens kilde. Utenfor denne herligheten.

«Den lille Bibel» er ikke et skjult trusselsbudskap, men et varmt kjærlighetsbudskap. Dessverre blir dette overdøvet av vår «ubibelske» (i alle fall u-johanneiske) forståelse av «evig liv». Kombinert med den uheldige oversettelsen av αποληται, (apoleetai): «gå fortapt». Det er i dag det samme som å bli dømt til «evig fortapelse». Men det dreier seg om å bli ødelagt, gå seg vill, miste livets dypeste «herlighet».

Alt i alle

Et avgjørende og utfordrende trekk ved denne bønnen, er at den overfører den indre kjærlighetens enhet mellom Sønnen og Faderen til alle dem som er kommet til tro på Jesus Kristus. Deres enhet skal vise «verden» at Gud elsker verden. For kirken er «Kristi kropp», for å henvise til dagens vakre, «johanneiske» tankeverden i Efeserbrevet. I denne visjonen hører jeg at kjærligheten til slutt vil seire ved Jesu gjenkomst. Da han blir «alt i alle».

Og kirken er den praktiske formidleren av dette kjærlighetsfellesskapet, når den viser kjærlighetens enhet i Jesus Kristus. Derfor lengter kirken etter at Jesus skal komme igjen i herlighet.

«Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.» (Ef 1,23).

Momenter til en preken:

-       Kristi himmelfartsdag er ikke en dag som handler om romferd, men om Jesu fortsatte nærvær i historien.

-       Vi kan få del «herligheten», i det evige liv – her og nå. Det evig liv er å «kjenne» Gud og hans utsendte, Jesus Kristus.

-       Mysteriet i denne herligheten er å se at den kjærligheten Gud har til verden spilles ut i en kjærlighetens enhet mellom Gud og Jesus Kristus.

-       Kristi himmelfartsdag gir oss et gløtt inn i dette kjærlighetens mysterium, ikke minst beskrivet i Joh 17 som vår prekentekst er en del av.

-       Den gudommelige kjærligheten er grunnlaget for misjon: Å spre kunnskapen om Guds kjærlighet til verden. Derfor er Kristi himmelfartsdag gjerne også en misjonsdag.

-       Denne guddommelig kjærlighetens enhet kommer til uttrykk i de troendes enhet. Her er det både et stor-økumenisk og et lokal-økumenisk perspektiv med mange viktige ting som kan sies i tilknytning til den aktuelle situasjon i menigheten.

-       Mens vi venter på at Jesus skal komme igjen i herlighet.

 

I dagens nattverdfeiring kan en passe på å få med formuleringen:

«Stort er troens mysterium» der alle deltar i svaret:

«Kristus døde. Kristus sto opp. Kristus skal komme igjen».

 

«Dagens bønn» fanger inn mange av dagens temaer:

«Allmektige Gud, du har opphøyet din Sønn Jesus Kristus og satt ham ved din høyre hånd. Vi ber deg: Gi oss din Ånd, så vi kan forkynne evangeliet for alle folkeslag, inntil Kristus kommer igjen og gjør alle ting nye, han som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.»

Til salmevalget – noen forslag

Til innledning. En lovsang: 220: Lov Jesu namn og herredom

I forbindelse med tekstlesningene: 482: Deg å få skode

Etter prekenen. 889: Jeg tror på jordens forvandling

Til nattverden. 615: Vi bærer mange med oss i dag

Til avslutning. 682: Jesus skal rå

 

Men hva med misjonen, biskop Halvor?

 

LUTHERSK KIRKETIDENDE nr 15 - 20.11.2020

«Men hva med misjonen, Nordhaug?»

«Men hva med de andre?» spør Halvor Nordhaug i tittelen på sin siste bok. Den handler om kristendommen og religionene. Etter å ha leste boka sitter jeg igjen med spørsmålet: «Hva med misjon, Nordhaug?» For Nordhaug begynner med misjon. «Er alle religioner like sanne?»[1] Farfaren, Knut, reiste til Kina i 1915. Motivert av et kall via et ‘mannakorn’ om å «dra ut til hedningefolk langt borte». For han dreide seg om alle de millioner av kinesere «som gikk mot evigheten uten livets håp i Jesus Kristus».[2]

Nordhaug konstaterer at misjonsgløden nå er bort. Stadig færre mener det er nødvendig og meningsfullt å støtte misjonsarbeidet i fremmede land. Hva kommer det av, spør Nordhaug. «Må det bare være én vei, nemlig Jesus fra Nasaret og kristendommen, som fører oss til Gud, Sannheten, Den store meningen og frelsen?» Eller for å gjøre det mer personlig: «Ønsker jeg at de som har en annen tro skal omvende seg og bli kristne? I så fall hvorfor? Og hva med frelsen og det evige livet hos Gud, gjelder det bare oss som kristne?» Dette er teologiske fundamentalspørsmål som angår forståelsen av kirkens oppgave og oppdrag i verden. Nordhaugs forsøk på svar er overraskende uforløst.

Misjon som personlig erfaring

Spørsmål om misjon er også personlige for meg. Jeg fikk «kall til å reise ut» 50 år etter Nordhaugs farfar. Mitt reisemål var også Øst-Asia. Ikke Midtens Rike, Kina, hvor det kommunistiske bambusteppet hadde senket seg i 1949, men Soloppgangens Land, Japan. Jeg ble sendt ut som misjonsprest av Det Norske Misjonsselskap (NMS). Formål for NMS er «Guds rikes utbredelse blant alle folkeslag».[3] Min tjeneste var knyttet til Kinki Evangelisk-Lutherske Kirke[4] med rundt regnet 2500 medlemmer i et folkehav på 125 millioner mennesker. Kristne i alle avskygninger utgjør til sammen en liten minoritet i Japan på rundt 1%.

«Men hvorfor misjon i Japan?» Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet. Svaret har for så vidt vært enkelt. Jesus ga disiplene et misjonsoppdrag: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler»[5]. Her hører også dåpen, opplæringen og dermed fellesskapet med. Mitt bidrag har i denne sammenheng vært svært beskjedent. Jeg fikk være med å føre rundt 25 enkeltpersoner til dåp «til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn». Nå er statistikk i Guds rike egentlig uvesentlig. Jesus lærte oss at det «blir større glede i himmelen over en synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse» (Luk 15,4-7).

Elefanten i rommet

Men underteksten under hele misjonsprosjektet er knyttet til Nordhaugs spørsmål: Hva da med de andre? De som ikke kommer til tro på den treenige Gud og blir døpt? Går de fortapt? Og hva betyr det?

Det var sjelden gjenstand for drøfting blant oss misjonærer i Japan. Uroen for de uomvendtes skjebne kom som regel til uttrykk på bønnemøter. Bønnens format og språk muliggjør formidling av forestillinger som ellers sjelden omtales. Det kunne være sterkt følelsesladet. Og tidvis vanskelig å forholde seg til. Flere ganger har jeg vært på nippet til å forlate et bønne- og vitnemøte. Frykten for fortapelsen utfordret mitt Gudsbilde. Også for japanske kristne var skjebnen til ikke-kristne familiemedlemmer et vanskelig tema både i et evighetsperspektiv og i det praktiske familielivet hvor de avdøde æres med et eget alter i huset.[6]

Det er verdt å minne om at norsk misjonsbevegelse i all hovedsak har vært preget av en sterk vekkelsestradisjon som stiller folk på valg. Dersom en ikke omvender seg og kommer til tro vil en kanskje ikke få en ny mulighet og dermed forbli ufrelst og fortapt. «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.» Ordene er hentet fra Ole Hallesbys kjente radiotale fra Indremisjonens kveldsmøte i Storsalen i Staffeldtsgate i Oslo den 25. januar 1953. For bedehusfolk var det kjente talemåter. Problemet var bare at talen ble overført gjennom landets eneste radiokanal NRK. I beste sendetid. «Alle» hørte Hallesby.

Talen skapte sjokkbølger i den norske offentligheten. Den påfølgende helvedesdebatten ble et «kultur- og teologihistorisk traume»[7].  En av mine forgjengere som generalsekretær i NMS, Einar Amdahl[8], forsvarte Hallesby, «men ville rydde opp i de folkelige vrangforestillinger om at Gud er en forstørret Hitler som kommer til å plage de fortapte med fysiske pinsler i all evighet. Det alvorligste ved fortapelsen er ikke fysiske lidelser i og for seg. Det alvorligste er Guds vredes nærvær».[9]

Jeg tror Amdahls prinsipielle forsvar for fortapelsen fortsatt har mange følgere. Hva ville ha skjedd med Amdahl og NMS om han hadde fulgt biskop Schjeldrup i hans kritikk av Hallesby? Jeg er ikke i tvil. Det ville ha blitt krise i NMS. Amdahl kunne ikke ha fortsatt som generalsekretær. På et plan ville han da ha plassert seg blant «de liberal». Samtidig tok han bort det avgjørende motiv for misjon: muligheten for evig fortapelse.

Nordhaugs eksistensielle håp

Men hva da med Nordhaug? Han presenterer fire kjente religionsteologiske modeller: eksklusivismen, inklusivismen, pluralismen og partikularismen. Han har viktige spørsmål til alle modellene uten at vi går nærmere inn på det her. Da han startet sitt skriveprosjekt anså han seg selv som «et sted mellom den myke eksklusivismen og inklusivismen», nå vedstår han seg at «inklusivismen står meg nærmest»[10]. Han «åpner for at Guds virke utenfor den kristne kirke også kan ha frelsende betydning».[11] Og ser to løsninger: Enten forkynnelse i «dødsriket» for dem som er døde uten å kjenne Kristus[12] – eller frelse for alle, altså det som gjerne kalles apokatastasis-læren eller lære om alle tings gjenopprettelse, apokatastasis panton[13] blant annet framholdt av den berømte teologen Origines på begynnelsen av 300-tallet.[14]

Nordhaug er «med hjerte overbevist om at apokatastasis må være det vi alle håper og ber om. Det kan ikke bli kirkelære, men må være nettopp et håp, et kirkehåp»! Eller som han sier i den siste setningen i dette viktige kapittelet som har gitt boka dens tittel[15]: «Håpet om apokatastasis må være eksistensielt for alle som har hjertet på rett sted»! [16]

Dette eksistensielle kirkehåpet er fjernt fra den tradisjonelle vekkelses- og misjonsforkynnelsen. Men Nordhaug kan ikke oppgi tanken om fortapelsen fordi den har så tydelig plass både i Jesu forkynnelse og i Det nye testamentet. I tillegg også i bekjennelsen. Derfor kan ikke fortapelsen heller være fraværende i forkynnelsen. Men nå må vi bruke «innestemme». Spørsmålet er om Nordhaug kunne ha formulert seg som generalsekretær Amdahl om fortapelsen som «Guds vredes nærvær». Jeg er ikke sikker, for Nordhaug tar ikke opp tråden om Guds vrede og fortapelsen som straff. Hans problem er at han verken kan forkynne fortapelsens mulighet som «en glatt selvfølge» eller proklamere en «bekymringsløs tro på apokatastasis»?[17] Jeg vil komme tilbake til begrepet «bekymringsløs» apokatastasistro. Men først si noe om min egen veg.

I møte med døden

Livets store spørsmål brytes mot erfaringen med døden. Tanker om død lever i en dialektisk spenning med erfaringer vi gjør som mennesker. I kirken lever vi nær døden. I Japan var forholdet til de døde enda tettere på enn vi er vant til i vår kulturkrets. Familiens buddhistiske fedrealter skaper nærmest et fysisk nærvær av de som er gått bort. Det utfordrer det kristne trosuniverset. I min tid som misjonsprest i Japan opplevde jeg disse spenningene på nært hold både i gjennomføringen av begravelsesseremoniene og i den pastorale rådgivningen. Begravelsene ble egentlig bekjennelsessituasjoner framfor noen.  

For 20 år siden ble jeg folkekirkeprest i Norge. Da kom døden tettere på. Nå kunne det dreie seg om tre begravelser i uka, ikke tre gjennom 12 år som i Japan. Men også her er gravkanten kirkens mest fundamentale bekjennelsessted[18]. Når handlingen avsluttes med jordpåkastelse og velsignelse, overgir presten/kirken den døde i Herrens gode hender – uten nødvendigvis å vite noe om den avdødes trosforhold. Ritualet bærer med seg få umiddelbare referanser til fortapelsens mulighet. I alle fall som en evig opplevelse av «Guds vredes nærvær». Som prest ble det tydeligere og tydeligere at min teologi om Guds nåde og kjærlighet omslutter alle mennesker. Men dreier dette seg om en bekymringsløs apokatastasispraksis? Betyr det en spiker i misjonens kiste? Vi vil komme tilbake til disse spørsmålene.

Reise i et vanskelig farvann

I praksis fulgte jeg altså, både som misjonær og folkekirkeprest, Nordhaugs råd om å tale med innestemme om fortapelsens mulighet. Ja, så forsiktig har omtalen av dette lærepunkt vært i min forkynnelse at en knapt har kunnet høre det. Kjetil Grandals avhandling «En kjærlighet med rom for alle?»[19] ga nye impulser. Jeg skrev en omtale til Kirke og Kultur: «Er det grenser for Guds grenseløse kjærlighet?».[20] Turte jeg å følge Grandal helt ut når hans konklusjon inneholdt følgende formulering: «Fortapelsens mulighet har ingen rettmessig plass ved siden av håpet om apokatastasis i det kristne utblikk mot fremtiden»[21]?

Når jeg leser mine tjue år gamle overlegninger, gjenopplever jeg den ubehagelige frykten for å bli vranglærer. Det visste jeg en del om. Både som politisk radikal misjonsstudent på 60-tallet og som fersk generalsekretær i begynnelsen av 90-tallet. Da dreide det seg om «homofilisaken». [22] Jeg hadde inntatt en tydelig konservativ profil, og advart NMS mot å bruke biskoper som forfektet den nye læren, som talere ved NMS arrangementer, mens jeg samtidig forsøkte å bevare en kirkelig ansvarlig profil ved å godta biskoper i Samarbeidsrådet for menighet og misjon som var under utvikling. Dette ble veldig vanskelig da NMS skulle arrangere generalforsamling på Hamar i 1996. Skulle biskop Køhn inviteres til åpningsmøtet? Sterke krefter var imot en slik invitasjon. Vi fant et slags kompromiss.[23]  Men jeg opplevde situasjonen som ubehagelig. Den strenge utgaven av «Calmeyergatelinjen»[24] har jeg aldri likt. Nå, fire år senere, var jeg selv i ferd med å bli en liberal eks-general. Ikke bare i homofilispørsmålet, men også i det enda større spørsmålet om å fornekte fortapelsen. Det ble my bråk da min endring i homofilispørsmålet ble kjent mot slutten av det første året som domprost i Bodø. Jeg ble i praksis svartelistet i min gamle organisasjon både lokalt og sentralt. Fortapelsen gikk derimot under radaren for denne gang.

Men temaet dukket opp igjen med full kraft etter et innlegg jeg hadde i Vårt Land høsten 2016, nå som biskop emeritus: «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt»[25]. Det ble mange spaltemillimeter av det! Overraskende ble jeg året etter invitert til å ha et innlegg på NMS sin generalforsamling i Stavanger. For første gang siden 1999! Temaet denne gang var misjon og folkekirke. Her ble også mine tanker om «de siste ting» berørt.[26] Samtalene etterpå avdekket både sympati, men definitivt mest sorg over at jeg kunne være med på å undergrave selve grunnlaget for misjon.

Nordhaugs lavmælte kirkehåp rammes ikke av slik sorg, selv om han i praksis har forlatt fortapelsen som tydelig misjonsmotiv. Han avslutter boka med en bekjennelse: han vil fortsatt bruke livet sitt «til å gi troen på Jesus videre. Det oppdraget engasjerer meg fortsatt, slik det har engasjert kristne i snart 2000 år. En kirke som ikke vil drive misjon, er utenkelig.»[27] Men hvorfor, egentlig? Er det fordi han ikke vet helt hvordan det går «med de andre»? Han medgir riktignok at han «gjerne vil møte dem» igjen på den store dagen.

Men for å unngå en bekymringsløs proklamasjon av troen på apokatastasis, velger Nordhaug å tale lavmælt om fortapelsen. Noe som i praksis betyr ikke-tale. For hva er fortapelsen hvis den ikke inneholder en eller annen form for «Guds vredes nærvær»? Nordhaug har egentlig trukket ut proppen av enhver tanke om en skremmende fortapelsesvirkelighet. På meg virker dette uforløst. Etter mitt skjønn kan tanken om apokatastasis tvert om fornye misjonsoppdraget.

Dommen, frelsen og livet

Dette dreier seg om to forhold. Nordhaug er påfallende lite opptatt av definisjonen av frelse. Frelsen blir gjennomgående knyttet til det evige liv.[28] Og dernest: manglende refleksjon rundt de sterke og forløsende bibelske tekstene om dommen.

Først noen ord om dommen: I VL-debatten høsten 2016 hadde Harald Hegstad og Jan-Olav Henriksen en artikkel[29] som nettopp peker på dette: «For en kristen gudstro står tanken om dommen helt sentralt». De synes å forutsette at en apokatastasistro ikke tar dommen på alvor. I så fall er vi nær den «bekymringsløs» apokatastasisforståelse til Nordhaug. Men dommen er også for meg et helt sentralt nytestamentlig tema: En dag skal vi alle gjøre regnskap for våre liv. Synden og ondskapen skal avsløres, blottstilles og gjøres til intet i et siste dramatisk oppgjør med ondskapen i tilværelsen. I tidens fylde vil Gud fullføre sin frelsesplan, skriver Paulus i Efeserbrevet. Det betyr «å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham». (Ef 1,10) I Filipperbrevet heter det: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2,10-11). Og i Kristushymnen i Kolosserbrevet: «For i ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset». (Kol 1,19-20). Hvem kan oppleve dette store sannhetens øyeblikk uten å komme til tro på Jesus? Og hvem skulle bli satt utenfor når Gud til slutt blir alt i alle?[30]

Dette er ikke et «bekymringsløst» apokatastasisbudskap. Det er forkynnelsen av et «levende håp» (1 Pet 1,3), som framstår som svaret på den dypeste lengsel etter sannhet, helhet, ekthet, frihet, forløsning som gjennomsyrer hele tilværelsen og gjenkjennes i de fleste religioner. Er det ikke dette Paulus har erkjent da han skrev til menigheten i Roma: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier». (Rom 8,22).

At de bibelske tekster inneholder tydelige bilder av fortapelsens gru, er uomtvistelig. Domsbildene er dramatiske, for eksempel i Mt 25 der sauene skilles fra geitene og de siste skal «gå bort til evig straff».[31] Måtte det ikke bli slik ut fra det verdensbildet som det bibelske materialet er en del av? For det dreier seg om livets alvor og frelsens radikalitet i en verden fylt av ondskap og nød der den inkarnerte Guds kjærlighet ble dømt til døden og hengt på et kors og hans etterfølgere ble forfulgt på det grusomste?  Det alvorlige bibelske budskapet om dommen, også forstått som «alle tings gjenopprettelse», vender blikket mot livet her og nå. Frelsen er til stede der mennesker lar godhet, rettferdighet og frihet ‘blomstre’ («flourish»). Det nye testamentet flyter over av fortellinger og tanker om slik ‘blomstring’. Og om vårt ansvar for å stå på det godes side mens vi lever sammen med alle av god vilje.[32]

Hvor mange og hvem som tydelig og direkte tar imot det levende håpet og blir knyttet til Guds nærvær gjennom det kristne budskapet og det kristne fellesskapet her i historien, forblir et mysterium. Det står ikke i motsetning til at alle en gang se alt slik det egentlig er. Foreløpig forstår vi alle bare stykkevis. (1 Kor 13,9) Tanken om at alle en gang skal se han ansikt til ansikt og bli inkludert i den frigjorte virkeligheten, står for meg som et fornyende kirke- og misjonsprogram. Spørsmålet om «hva da med de andre?» blir på en måte uinteressant. Vi kan gå inn i en åpen og kreativ håpsdialog med virkeligheten rundt oss. Inkludert medvandrere som tilhører andre religioner. Vi kan gjenkjenne, anerkjenne og få ny innsikt om Guds nærvær og menneskelig ‘blomstring’ i dialog, refleksjon og fellesskap med alle som ønsker det. Vi kan til og med be for hverandre og sammen med hverandre i respekt for hverandres overbevisning selv om dette kan være ømtålig og utfordrende og krever tydelige rammer som anerkjenner hverandres integritet.

For vi tror at ingen ting «skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,39). En slik tro gjør prestetjeneste på gravkanten fortsatt meningsfull, og hadde omstendighetene gjort det mulig, ville jeg med glede ha reist ut til Japan igjen som misjonær, som «forvalter av Guds mangfoldige nåde» (1 Pet 4,10) som det heter i en av bønnene i ordinasjonsliturgien. Denne gang friere, tror jeg – og like fylt av glede over hver den som kommer til tro på Jesus og blir døpt.

---

[1] Halvor Nordhaug, «Men hva med de andre?», side 5. Utgangspunktet er lektor Stokkes spørsmål i en time på Frydenberg gymnas.

[2] Motivering gjengitt etter en generell formulering i Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år, Oslo 1941, side 12.

[3] § 2 i grunnreglene lyder i dag: Det Norske Misjonsselskaps formål er i ord og handling å vitne om Guds nåde i Jesus Kristus, og å bidra til den verdensvide kirkes vekst og Guds rikes utbredelse blant alle folkeslag. – I 1842: «Selskabets formaal er at virke til Guds riges udbredelse, fornemmelig blant hedningerne, ved dannelse, udsendelse og underholdning ad missionærer og disses medhjælpere.»

[4] De første misjonærene kom til Japan etter vedtak på generalforsamlingen 29.6.1951. Se historiebeskrivelse: I tro og tjeneste – Det Norske Misjonsselskap 1842-1992. Japan, B II, side 229-293. Tor B Jørgensen. -  Menigheter fra Frikirkens ytremisjon og NMS gikk sammen i Kinki-kirken i 1961. Kinki angir et geografisk område i det vestlige Japan.

[5] Mt 28,18-19. Jeg har bevart «ut» som er sløyfet i den siste bibeloversettelsen. Πορευομαι har absolutt et islett av å dra av sted, foreta en reise. Det engelsk «go» fanger dette bedre opp enn det norske «gå».

[6] Jan-Martin Berentsen oppsummerer en alminnelig oppfatning i formuleringen: «As for the pre-Christian departed, the living may faithfully commit them into God’s righteousness and mercy”. J-M B: “Grave and Gospel”, Brill 1985, side 244.

[7] Ragnar Skottene: Gudsbilde og fortapelsessyn  En teologihistorisk analyse av norsk helvetesdebatt 1953-1957. Solum forlag, 2003. Side 61.

[8] Einar Amdahl (1888-1974), generalsekretær fra 1923-1957

[9] Sitert etter RSkottene, side 56.

[10] Nordhaug, side 65.

[11] Nordhaug, side 18.

[12] Den klassiske, bibelske referansen her er 1 Pet 3,18-20. Nordhaug, side 51.

[13] Nordhaug, om Origines og alle tings gjenopprettelse, s 56-59.

[14] Opprinnelig fra Alexandria. Levde fra 185-254 (det er noe usikkerhet om eksaktheten av disse årsangivelsene).

[15] Kapittel 2 Men hva da med de andre?, side 35-66.

[16] Nordhaug, side 66.

[17] Nordhaug, side 65.

[18] Som nyinnsatt biskop hold jeg et foredrag for prestene i Sør-Hålogaland med dette som tema.

[19] Kjetil Grandal, «En kjærlighet for alle?», Unipub forlag, 2000.

[20] Kirke og Kultur, 5/6-2000, side 563

[21] Grandal, side 26.

[22] Konferansen ble arrangert 31.oktober/1.nov 1993.

[23] Vi brøt tradisjonen ved at biskopen ikke ble invitert til å hilse på det store åpningsmøtet, men i en mindre sammenkomst med Misjonsselskapets ledelse i forkant. Hun ble heller ikke invitert til å lede avslutningsgudstjenesten.

[24] Her var også Hallesby en av strategene og hovedtalerne: «Farerne ved den liberale teologi». Landsmøtet 15.-18- februar 1920 I Anledning av KIRKESTRIDEN, Lutherstiftelsens Boghandel, 1920, side 37-52.

[25] http://www.verdidebatt.no/innlegg/11661465-tid-for-a-si-det-tydelig-ingen-gar-fortapt.

[26] Utgangspunktet var en artikkel jeg var invitert til å skrive til NMS sitt jubileumsskrift 2017: «Sendt sammen - NMS i 175 år», red Kjetil Aano. Min artikkel: «Misjon og folkekirke, motsetninger – eller kan perspektivene forenes?», side 73-81.

[27] Nordhaug, side 150.

[28] I innledningen til kapittelet om «Å leve i dialog» skriver han: Men kristendommens forhold til religionene handler om mye mer enn frelsen og det evige livet», side 67.

[29] VL 25.10: Blir alle frelst til slutt?» - http://www.verdidebatt.no/innlegg/11665530

[30] 1 Kor 15,20-28, som Nordhaug siterer, side 57/58 hvor han drøfter Origenes bibelfortolkning på dette stedet. Nordhaug omtaler også Ef 1,10 og minner om det følgende verset hvor de Kristustroende beskrives som arvinger, forutbestemt til det etter Guds forsett. Diskusjonen om forståelseshorisonten for dette verset, er omfattende.

[31] Mt 25,46.

[32] Fil 4,8: «Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»