Vi skriver Kristi Himmelfartsdag i dag. 

Inspirert av en sak i vl.no:  (https://www.vl.no/religion/2021/05/13/hva-er-egentlig-greia-med-kristi-himmelfartsdag-les-om-den-gatefulle-hoytidsdagen-her/)- laget jeg en henvisning på FaceBook (https://www.facebook.com/biskoptorb/) til en tekstgjennomgåelse jeg skrev til Nytt norsk kirkeblad - og som står på trykk i Utgave 2 / 2022. For meg var det par poeng til dagens tekst hentet fra Joh 17:1-5, som ble viktige i dette arbeidet - og derfor deler jeg det altså med andre mens det enda er Himmelfartsdag! - også i håp om at den kan leses senere. 

Siden det ikke var mulig for meg å finne  en e-utgave til dette siste nummeret av NNK, er jeg tilbake på min relativ nedstøvede Blogg-side.

NNK – tekstgjennomgåelse Kristi himmelfartsdag – 2022

1 Sam 2,1-9 el Apgj 1,1-11; Ef 1,17-23; Joh 17,1-5

Litt om himmelfartsfortellingen

Kristi himmelfartsdag er en av de mest spennende og utfordrende dagene i kirkeåret. Både som faktisk historie: Hva hendte egentlig? Og som teologisk tema: Hva betyr denne hendelsen? Den er så viktig at den er blitt til et ledd i den bekjennelsen vi bekrefter hver søndag: «… fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Fader høyre hånd…»

Vi har egentlig bare én kilde til denne hendelsen i de eldste NT-tekstene: I historieverket til Lukas. Den finnes også i Mk-evangeliet, men her er den et senere tillegg, (Mk 16,19-20). Hos Lukas er den fortalt to ganger. Første gang i en kortversjon, som avslutning på hans første bok som skildrer Jesu liv fram til himmelfarten, (Luk 24,50-53). Og så i den lengre versjonen som åpner den andre boka om hva som skjedde etter at Jesus hadde «forlatt» dem etter de merkelige 40 dagene etter oppstandelsen, (Apgj 1,1-11).

Apostelgjerningene som lesetekst i år

I 3. tekstrekke leses verken Lukasevangeliets versjon (2. rekke) eller Mk-teksten (1.rekke). Men det forutsettes at grunnfortellingen i Apgj 1, kan leses i stedet for GT-tekstene hvert år.

I år anbefaler jeg at det gjøres, selv om vi da mister den vakre Hannas sang, (1 Sam 2,1-9). For himmelfartsfortellingen må lyde på denne høytidsdagen.

Så må denne fortellingen spilles ut mot prekenteksten som i år er innledningen til Jesu øversteprestelige bønn i Joh 17. «Øversteprestelig» fordi den kan oppfattes som en parallell til øversteprestens bønn på den store soningsdagen da han trådte inn i «aller helligste», (Yom Kippur/3 Mos 16).

Hva skjedde egentlig ved Jesu himmelfart?

For en moderne tilhører gir formuleringen «Å bli tatt opp til himmelen» (Luk 24,51) klare assosiasjoner til romfart! Hvor langt ut i universets uendelighet dro Jesus? I min barndommelige søndagsskolefantasi, influert av frøken Nielsen flanellografversjon, var det alltid høyt skydekke den dagen. Det er riktig at Jesus løftes opp, men «farer» han egentlig så langt? Det kom en sky og skjulte han «foran øynene deres».   

«I skyen»

I Bibelen kan en sky være mer enn en sky! Noen av disiplene hadde opplevd da de var på fjellet og Jesus ble forvandlet foran øynene deres mens han ba, (Luk 9,28-36). I skyen hørte de Guds røst: «Dette er min sønn, den utvalgte. Hør ham!» I GT viste Gud seg i en sky, både da han ledet folket ut av Egypt (2 Mos 13,21) og da han viste sin herlighet i helligdommen (2 Krøn 5,13-14).

Poenget i himmelfartsberetningen er at Jesus tas inn i Guds nærhet. Inn i en herlighetens virkelighet som sprenger alle rammer for våre tid- og rombegrensninger. I skyen blir fysikken til metafysikk. Slik metafysikk kan kanskje oppfattes som «tåketale» (sic), men den sparer oss for det romferdsfaglige sidesporet og åpner for andre perspektiver

Bildene «himmelfarten» skapte i tidlige teologiske meditasjoner og diskusjoner, er uttrykt i forestillingen om at Jesus «satte seg ved Guds høyre hånd», (Mk 16,19). Et bilde som vi også møter igjen i dagens tekst fra Efeserbrevet (Ef 1,20), og som nevnt, i Apostolicum.

Johannesevangeliets univers

Og dermed er vi over i Johannesevangeliets særegne trosunivers. Det begynner med den store skapelsesvisjonen: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud», (Joh 1,1) og ender i en ekstatisk konklusjon om at det ikke vil være mulig å skrive ned alt det Jesus har gjort «for hele verden vil ikke kunne romme alle de bøker som da måtte skrives»! (Joh 21,25).

Dagens prekentekst er hentet fra innledningen til det teologiske klimakset i dette evangeliet: Kapitel 17. «Finnes det noe kapitel i Bibelen som er rikere enn dette?» spør David F. Ford retorisk i hans nye og lesverdige: «The Gospel of John, A Theological Commentary», (Baker Academic, 2021). – Og la det være sagt: Det går ikke an å preke på denne søndagen uten å ha lest hele den øversteprestelige bønnen. Gjerne flere ganger.

Den særegne bønnen

Joh 17 gir oss et spesielt møte med innsiden av Jesu eget åndelige univers. Det er en merkelig bønn. Jeg liker Fords påminnelse: «Denne bønnen er ikke en fri oppfinnelse av evangelisten; den er heller ikke et lydbåndopptak av Jesu ord», men den er et uttrykk for hvordan den disippelen Jesus elsket (Johannes) ved «Åndens hjelp og denne disippelens autoritet», har levd videre og blitt oppdatert i det nattverdfeirende fellesskapet, Johannes, har tilhørt. Ved et slikt innsteg løftes også bønnen inn i vårt rom.

Far og Fadervår

Fra bønnens innledning avdekkes den «ultimate intimacy» som hersker mellom Jesus og hans Far. Kan Joh 17 være en slags dyptpløyende kommentar til Fadervår? Ford reiser spørsmålet. I vår sammenheng er det i alle fall en spennende sammenheng mellom Fadervårs første bønn: «Far! La navnet ditt helliges», (Luk 11,2), og åpningen av bønnen i Joh 17: «Far, herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg». Helliggjøre og herliggjøre tilhører er forestillingsnaboer.

Herlighetens time

Og nå er herlighetens time kommet. Bønnen ved avskjedsmåltidet, setter herligheten inn i det totale, universelle tidsløpet fra den «herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til» (17,5), til den herligheten Jesus Kristus har fullført på jorden før han nå, som tidligere varlet, blir «løftet opp», (Joh 3 og 12).

Herligheten inkluderer hans lidelse og død. Henvisningen til korset er helt eksplisitt allerede i samtalen med Nikodemus (Joh 3,14-15). Døden og korset er en integrert del av herligheten! I Joh er dette en hovedtanke.

Kjærlighetens «summit»

Det har sammenheng med at herlighetens indre kraft er kjærligheten. Kjærligheten er selve høydepunktet i alt som har med Jesus å gjøre. Den som utfolder seg i forholdet mellom Jesus og hans Far. Og mellom Jesus og de som kommer til tro på han. Ford kaller Joh 17 «The summit of Love» som både uttrykker et høydepunktpunkt, toppen og et «topp.møte».

Alle spekulasjoner om forholdet mellom Jesus og hans Far må ha kjærligheten som utgangspunkt. Det gjelder også våre tanker om treenigheten. For Ånden settes snart i spill, etter at Jesus var blitt «tatt opp» i skyen.

Også Alle tanker om Guds forhold til verden og Jesu virke, må ha denne kjærligheten som utgangspunkt. «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne…» sa Jesus til Nikodemus, (Joh 3,16).

Det evige liv

Kjærligheten er også nøkkelen til å forstå hvordan Joh bruker begrepet: «det evige liv». (17,2). Det evige liv er «å kjenne deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus». «Å kjenne» angir en indre, emosjonell side. Det evige liv dreier seg i utgangspunktet ikke noe etter døden. Det er noe her og nå. I tiden og i verden. I vår tid og i vår verden. Det dreier seg om å ha et levende forhold til den eneste sanne Gud og hans sønn.

Et lite ord om Joh 3,16

Når vi hører Joh 3,16 lest, for eksempel i en dåpshandling, forstås dette lett som et utsagn om den siste dom. Men Jesus taler om kjærligheten her og nå. Kontrasten til å ta imot Jesus Kristus og det evige liv, er et liv uten å være nær denne kjærlighetens kilde. Utenfor denne herligheten.

«Den lille Bibel» er ikke et skjult trusselsbudskap, men et varmt kjærlighetsbudskap. Dessverre blir dette overdøvet av vår «ubibelske» (i alle fall u-johanneiske) forståelse av «evig liv». Kombinert med den uheldige oversettelsen av αποληται, (apoleetai): «gå fortapt». Det er i dag det samme som å bli dømt til «evig fortapelse». Men det dreier seg om å bli ødelagt, gå seg vill, miste livets dypeste «herlighet».

Alt i alle

Et avgjørende og utfordrende trekk ved denne bønnen, er at den overfører den indre kjærlighetens enhet mellom Sønnen og Faderen til alle dem som er kommet til tro på Jesus Kristus. Deres enhet skal vise «verden» at Gud elsker verden. For kirken er «Kristi kropp», for å henvise til dagens vakre, «johanneiske» tankeverden i Efeserbrevet. I denne visjonen hører jeg at kjærligheten til slutt vil seire ved Jesu gjenkomst. Da han blir «alt i alle».

Og kirken er den praktiske formidleren av dette kjærlighetsfellesskapet, når den viser kjærlighetens enhet i Jesus Kristus. Derfor lengter kirken etter at Jesus skal komme igjen i herlighet.

«Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.» (Ef 1,23).

Momenter til en preken:

-       Kristi himmelfartsdag er ikke en dag som handler om romferd, men om Jesu fortsatte nærvær i historien.

-       Vi kan få del «herligheten», i det evige liv – her og nå. Det evig liv er å «kjenne» Gud og hans utsendte, Jesus Kristus.

-       Mysteriet i denne herligheten er å se at den kjærligheten Gud har til verden spilles ut i en kjærlighetens enhet mellom Gud og Jesus Kristus.

-       Kristi himmelfartsdag gir oss et gløtt inn i dette kjærlighetens mysterium, ikke minst beskrivet i Joh 17 som vår prekentekst er en del av.

-       Den gudommelige kjærligheten er grunnlaget for misjon: Å spre kunnskapen om Guds kjærlighet til verden. Derfor er Kristi himmelfartsdag gjerne også en misjonsdag.

-       Denne guddommelig kjærlighetens enhet kommer til uttrykk i de troendes enhet. Her er det både et stor-økumenisk og et lokal-økumenisk perspektiv med mange viktige ting som kan sies i tilknytning til den aktuelle situasjon i menigheten.

-       Mens vi venter på at Jesus skal komme igjen i herlighet.

 

I dagens nattverdfeiring kan en passe på å få med formuleringen:

«Stort er troens mysterium» der alle deltar i svaret:

«Kristus døde. Kristus sto opp. Kristus skal komme igjen».

 

«Dagens bønn» fanger inn mange av dagens temaer:

«Allmektige Gud, du har opphøyet din Sønn Jesus Kristus og satt ham ved din høyre hånd. Vi ber deg: Gi oss din Ånd, så vi kan forkynne evangeliet for alle folkeslag, inntil Kristus kommer igjen og gjør alle ting nye, han som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.»

Til salmevalget – noen forslag

Til innledning. En lovsang: 220: Lov Jesu namn og herredom

I forbindelse med tekstlesningene: 482: Deg å få skode

Etter prekenen. 889: Jeg tror på jordens forvandling

Til nattverden. 615: Vi bærer mange med oss i dag

Til avslutning. 682: Jesus skal rå