onsdag 2. mai 2012

Anders Behring Breiviks religiøse univers

Den store rettssaken er i gang. Den beveger seg på mange plan. Et «nærvær» i rettsalen via tingrettslokalet i Bodø den første fredagen da Behring Breivik gjennomgikk sine grusomme handlinger på Utøya, ble en skremmende opplevelse av hva et menneske kan foreta seg av vold inne i et fantasiens «rom» fylt av religiøs krigslogikk. Gjennom de dramatiske erfaringene også kirken på mitt sted (Bodø) ble delaktig i etter de voldelige terrorhandlingene den 22. juli, våknet interessen for hvor hvilken tankeverden som er med på å motivere til og rettferdiggjøre bombeattentatet i Oslo sentrum og massakren på Utøya. Det bisarre dokumentet «2083 – En europeisk frihetserklæring» ble lastet ned og gjennomsett. «Kompendiet» som Behring Breivik selv kaller det, er hans store bidrag til å endre historiens gang, slik den ble endret i 1683 da muslimene ble stanset ved Wiens porter. Spredningen av manifestet angir han selv som en av de viktigste årsakene til voldshandlingene. I retten kalte han seg en selger. Da han ikke nådd fram i media, måtte han ty til mer dramatiske virkemidler.

«2083» er et religiøst dokument. Fra ridderkorset på forsida, til den avsluttende dagboka hvor bønn inngår som en del av forberedelsene. Handlingene hans får sin rasjonalitet gjennom et religiøst, nærmest apokalyptisk konfliktbilde. I retten sa han at religiøs tro var en viktig forutsetning for å kunne foreta seg slike terrorhandlinger. I «kompendiet» gjennomgår han revolusjonære bevegelsers historie og konkluderer med at ateister og sekularister ofte feiler fordi de ikke har visjonen om et liv etter døden. Her har Islam sin styrke. al-Qaida, som fikk sitt store gjennombrudd med terrorhandlingene 11. september 2001, er det store eksempelet og samtidig Behring Breiviks «forbilde». For Islam er den store fienden, som i 1683. Det som det ottomanske rike ikke maktet å gjennomføre den gang, vil nå kunne skje hvis Europa ikke våkner og frigjør seg fra «kulturmarxistenes» forblindende villfarelse.

Da FrP ikke nådde fram i valget i 2005 på grunn av et «multikulturelt» styrt media, mistet Behring Breivik den endelige troen på demokratiet og gikk året etter i gang med sitt store frigjøringsprosjekt med seg selv som den enslige martyren som nå skulle vekke Europa i ridderheltens og martyrens skikkelse. 22. juli var i utgangspunktet et selvmordsprosjekt. Han trodde selv at han skulle dø av eksplosjonen i Grubbegata. Når han valgte å overgi seg på Utøya, var det fordi han gjennom en rettssak skulle få bragt budskapet sitt ut.

Bakteppet for aksjonen er altså den pågående islamiseringen av Europa. «Kompendiet» består av en lang historisk gjennomgang av Islams råe maktstyre, som Behring Breivik mener ikke kommer fram i lærebøker og media. Han følger trådene helt inn i dagsaktuelle oversikter over kristendomsforfølgelse i muslimske land. I utgangspunktet burde kirken være hans viktigst medspiller. Men kirken har sviktet, ikke minst de tradisjonelle, protestantiske kirkene i Europa. «Kompendiet» levner ikke biskoper og kirkeledere mye ære. Da er det bedre med den katolske kirke for der har en bevart tradisjonen, estetikken og ikke latt seg blende av «kulturmarxistenes» agenda med likestilling, anerkjennelse av homofilt samliv og ideen om det egalitære samfunnet. Kirken i Norge beskrives som «Arbeiderpartikirken». Den har mistet enhver troverdighet og framstår uten noen appell for folk flest. Denne multikulturelle utgaven av kirken, er en «selvmordskirke». Den vil dø ut. Behring Breivik ønsker en ny reformasjon hvor kirken finner tilbake til sine røtter og kan bli en åndelig kraft i samfunnet, enhetlig, sterk og tiltrekkende. Og han lanserer tanken om et stort europeisk kirkemøte som en del av denne kirkelige gjenreisningen.

Behring Breivik er ikke alene om en slik beskrivelse av konflikten i verden og kirkens svik. Vi finner liknende kritikk i mange kirkelige miljøer. Bøker som «Selvmordparadigmet» (Ole Jørgen Andfinsen) og «Alarm» (Hanne Nabintu Herland) henter tanker fra de samme kilder. Blogg-verdenen er fullt av tilsvarende retorikk. Men denne elendighetsbeskrivelsen både når det gjelder samfunnets manglende etiske kraft og kirkens åndelige fattigdom, ble på sett og vis motbevist gjennom reaksjonene etter Behring Breiviks «oppvekkeraksjon» den 22. juli. Det norske multikulturelle samfunnet viste en enhet og en verdiforankring som det ikke er så lett å se i den politiske og sosiale hverdagen. Det samme gjaldt kirkens nærvær i krisen.

I et kirkelig perspektiv var ubehagelig å lytte til Behring Breiviks henvisning til sin meditasjonsteknikk for å kunne «dehumanisere» seg selv til å tåle belastningen ved sin voldelige aksjon. Han hadde begynt med kristen bønn. Men det fungerte ikke optimalt. Det ble bedre da han supplerte dette med japansk bushido-teknikk og musikk. I «kompendiet» er det mer upresist tale om meditasjon. At både japansk ridder-etos og kristne martyrbønner, blir brukt som teknikker for mentalt å kunne gjennomføre terror, bærer i seg sin egen selvmotsigelse. For en japansk samurai var ridderlighet en viktig del av etoset, og kristen martyrhistorie dreier seg om å tåle lidelse som blir påført en, ikke om myrderier av forsvarsløse barn og unge. Da Behring Breivik selv valgte å beskrive «bønneverdenen» sin, håpet jeg at noen av de med utspørringsrett i salen, kunne ha utfordret han nettopp på dette punktet. Hvordan er det mulig å hente inspirasjon til grotesk nedskyting av uskyldig ungdom fra en religion som taler om nestekjærlighet, ja fiendekjærlighet og om å beskytte forsvarsløse? Behring Breivik er dessverre ikke alene i historien når det gjelder maktmisbruk i Guds navn. Men det er forferdelig å høre det beskrevet, veloverveid og planlagt. Kanskje ligger nøkkelen til å fjerne hans mentale skjold nettopp her, ved å framholde den himmelropende avstanden mellom den tro han mener seg å forsvare og de handlinger han har utført. Men det er kanskje ikke hensikten med en rettssak?

2 kommentarer:

Jon sa...

Veldig bra, biskop Tor!
En kommentar: For å unngå å gli inn i ABBs univers og implisitt akseptere den virkelighetsbeskriveslen han og hans likesinnede gir, ikke minst av historien, er det viktig å være tydelig på hva som skjedde, f.eks. i 1683. Det var ikke "muslimer mot kristne", men "ottomanere mot habsburgere". Slaget markerte begynnelsen til nedgangen for ottomanerne, en nedgang som først ble fullendt i kollapsen etter 1. Verdenskrig i 1918. Samtidig markerte den starten på habsburgernes dominans i sørøst-europa, en dominans som også tok slutt etter 1. Verdenskrig. (Det er verdt å merke seg at det var katolske polakker som utgjorde tungen på vektskålen.) I begge rikene fantes både kristne og muslimer. Ottomanerne hadde f.eks. på sin side (i alle fall innenfor sine områder) mange av de orientalske kirkene og mesteparten av den gresk-ortodokse verden.

Derfor bør vi snakke om at slaget ved Wien i 1683 var et slag mellom to stormakter i sørøst-europa. Ett av dem hadde muslimske herskere, og ett av dem kristne, men dette var storpolitikk og interessekamp, ikke religionskamp. Sier vi at det var "muslimene" som ble stoppet, er vi etter mitt syn terminologisk sett på ABBs banehalvdel. Jeg mener at det ikke er der spillet skal føres.

Som sagt, det er veldig bra at noen tar tak i den religiøse dimensjonen ved dette. Men det kan hende at et viktig bidrag i så måte er å si tydelig fra om at vi rett og slett ikke aksepterer den virkelighetsbeskrivelsen som ligger under den religiøse terminologien.

Jon sa...

Under 1. Verdenskrig var jo forresten ottomanerne ("muslimene") og habsburgerne ("kristne") på samme side. Og begge tapte.

Legg inn en kommentar