Kirken deltar med stor entusiasme i hyllesten av kvinners stemmerett vedtatt i Stortinget 11. juni 1913. Jeg deler gleden, men bærer på et betydelig ubehag. Hvordan var det mulig for det ledende sjiktet i det vi nå kaller Den norske kirke å ta så fullstendig feil. Det vi i dag hyller som teologisk ukontroversielt og som en universell og selvsagt rettighet, ble i sin tid motarbeidet med sterke teologiske argumenter fra biskoper og kirkelige professorer. Oppropet mot radikalismen, det vil blant annet si parlamentarismen (!), «Til Christendommens Venner» i 1883, var underskrevet av samtlige biskoper for eksempel. Biskop Heuch i Kristiansand benyttet sin mulighet til å tale til rette dem som støttet «kvinneemansipasjonen» da han sommeren 1890 var inne som varamann på Stortinget.
Innlegget til biskop Heuch er blitt stående som det klassiske uttrykket for kirkelig kjønnstenkning i siste halvdel av 1800-tallet, på veg inn i det 20. århundre. Det er et retoriske velformet og slagkraftig innlegg, men tilsvarende demagogisk og arrogant. Basert på natur og teologi i en uskjønn forening. Vi er i alle fall et helt annet sted i dag når det gjelder måten vi snakker om kjønnenes særpreg, kjønnspolariteten og familieliv uansett teologisk posisjon for øvrig. Kvinnens deltakelse i det politiske liv er for Heuch ikke et signal på kvinnens frigjøring, men signalet ‘til hennes fornedrelse, til hjemmets forstyrrelse, familielivets suksessive oppløsning og «sædernes» forfall’. Her angis hovedtemaet som utvikles med stor bravur på mange plan. Tenk for eksempel om ens mor skulle ha opptrådd på Stortingets talerstol! Tenk om hun med ‘sin «stakkels» fistelstemme skulle utbre seg med all den iver og fanatisme, som lett griper kvinnen, hvorvidt det var rimelig å beholde konsulatene i Wien og Rom!’, sa Heuch og viste til den foregående dags debatt om konsulater.
Det er kanskje underholdende å lese slikt, på grensen til det komiske. For meg er det skremmende og ubehagelig. Ikke først og fremst som en tale av en enkeltstående biskop, men som et tidsbilde på hvordan det har vært mulig å bruke Bibelen og for den sakens skyld naturen, til å holde kvinnen utenfor. Til å holde noen nede. Til å undertrykke. Til å bevare egen posisjon og egne privilegier. Heuch gjør seg til talsmann for kvinnene! Han benytter seg av det Bente Nilssen Lein har kalt «repressiv ros og ridderlighet». Hennes beskrivelse og analyse av den teologiske og samfunnsmessige debatten på 1880-tallet i boka «Kirken i felttog mot kvinnefrigjøring» (Universitetsforlaget 1981) kan gjerne tas fram igjen i forbindelse med stemmerettsjubileet også i kirkelig sammenheng. Det skaper ettertanke og ydmykhet. Det som i dag er selvsagt – slik vi i dag leser Bibelen, var det ikke for 100 og noen år siden. Det samme kan sies om kvinnelige prester for 50 og noen år siden.
Den svenske teologen Jesper Svartvik skrev for noen år siden en grundig gjennomgang av det han kalte «Bibeltolkningens bakgator» (Verbum 2006). Han gir tre eksempler: Synet på jødene, slavene og de homoseksuelle. Det er skremmende å lese hvordan jødene har blitt ‘behandlet’ i teologihistorien, helt inn i nazismen. Her er Svartviks beskrivelse avslørende lesning også om en anerkjent svensk teolog som Hugo Odeberg! - Og slavene. Kampen for å oppheve slavehandel og slaveri, var en intens og uforsonlig kirkelig og teologisk debatt, både i England og USA. Det har altså vært teologisk legitimt å forsvare et rasebasert slaveri! I dag ville vi kalt det vranglære. Svartvik kunne ha brukt kvinnespørsmålet også. Heuchs posisjon var i 1890 en etablert kirkelig hovedstrøm, men den viste seg å være en historisk bakevje.
Hva gikk feil? Nettopp det utfordrer kvinnerettsjubileet oss til å reflektere over. For meg ligger en nøkkel til et svar i utgangspunktet for vår lesning av både Bibelen, livet og samfunnet. En lesning bestemt av Jesu sterke og radikale tale om nestekjærlighet. Det dreier seg om konsekvent om viljen til å se virkeligheten fra den andres side. Fra deres side som er offer for tilsidesettelse, usynliggjøring og undertrykkelse. Være en stemme for de stemmeløse, som en tittel fra kirkens kamp mot apartheid uttrykte det. Teologiske modeller og standpunkt kan på et gitt tidspunkt oppleves som ufravikelige og uomgjengelige. Historien ber oss være kritiske mot egen blindhet og orientere oss ut fra deres virkelighet som rammes av ordningene i vårt samfunn og av vår teologi. Å lese historien slik er alltid vanskelig. Det gjør en ydmyk også overfor egne standpunkt. Men går det ikke en vei fra slik lesning til kirkelig og teologisk motivert støtte til asylsøkere og romfolk. Til engasjement i klimasak og kritikk av vår grådighetsøkonomi – og for å holde oss til kjønn: om en ny holdning til homofilt samliv? Stemmerettsjubileet er slik sett en gylden anledning til kirkelig og teologisk refleksjon om kirkens og teologiens rolle også i dagens samfunn - mens vi gleder oss over den viktige avgjørelsen Stortinget tok 11. juni 1913.
Tor B Jørgensen
Biskop i Den norske kirke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar