TALE – SAMEFOLKETS DAG – ARRAN OG KJØPSVIK 6 FEBRUAR 2013

Vuorbbe biejvijn!

– Gratulerer med dagen!

– Det er en stor ære å få tale her i dag i Divtasvuona suohkan, midt det lulesamiske kjerneområde i vårt bispedømme.

Dette er en viktig dag for hele det samiske folket. Det er det for Sapmi.

Det er også en viktig dag for alle nordmenn – og for Norge.

Det er en moderne nasjonaldag for et gammelt folk.
 

 

 

 

Dagen er ikke gammel. Den ble feiret for første gang for 20 år siden. Og den viser tilbake til en hendelse som enda ikke er passert 100 år: Det første samiske landsmøtet i 1917.

Dagen er offisiell flaggdag for hele Norge. Det ble den for ti år siden. Og mange steder vaier det vakre samiske nasjonalflagget.

Selv om nasjonaldagens historie er kort, er samefolkets historie lang. Og stolt.

Men det er også en historie fylt av smerte. To folk på samme territorium er aldri lett. Å være minoritet er alltid vanskelig. – Det har samefolket fått erfare.

Majoritetskulturen viser nesten bestandig mangel på respekt. Den oppfatter seg som «normal» og «riktig» - og minoritetskulturen som «spesiell» og «annerledes». Minoritetskulturen må tilpasse seg. Den må tåle nedverdigelse og undertrykkelse. Latterliggjøring og neglisjering.

Majoritetskulturen kan i sin uforstand, med de beste intensjoner, tvinge minoritetskulturen til assimilering. Til å gå opp i majoritetskulturen. – Her er ofte språket en avgjørende faktor. Fornorskningspolitikken står som et grelt eksempel på slik uforstand. Og det er ikke lenge siden! Språket/språkene var på vei ut – og med kom selve kulturgrunnlaget under press.

For språket er identitetsbærende. Derfor kampen om språket så viktig.

Noen av oss lengter etter en ny pinsedag. Jeg nevnte det da jeg ble vigslet til biskop – også for den samiske befolkningen i Sør-Hålogaland: at språket bare kom dettende som en åndens gave. Det har dessverre ikke skjedd. Å lære et nytt språk er en møysommelig oppgave, slik jeg selv har erfart som «fremmedarbeider» i en japansk kirke i 12 år. Det var ingen snarvei. Det var hardt arbeid.

Apropos pinsedag, så er faktisk en av tekstene for denne dagen, nettopp hentet fra Apostlenes gjerninger hvor det fortelles om det store pinseunderet. Der hvor apostlene talte i Jerusalem og folk forsto hva de sa! Men det var ikke fordi alle plutselig forsto apostlenes språk, men fordi apostlenes tale kom til dem på deres eget språk. Det var Åndens simultanoversettelse til alle de språkene som var samlet på tempelplassen – og det var ikke få.

Dette er en guddommelig bekreftelse på at alle språk er likeverdig. Alle språk er like viktige. Alle språk har sin guddommelige anerkjennelse. –

Og det betyr at alle kulturer er likeverdige. Alle kulturer har sin verdi. Sitt særpreg. Sin skjønnhet.

En nasjonaldag gir oss anledning til å ta fram de store ordene om identitet og verdier.

En nasjonaldag er viktig for et folks identitet. For selvfølelsen. For historiefortellingen. For tradisjonsbevaringen. For tradisjonsutviklingen. Derfor er 6. februar viktig.

6. februar burde bli vår nye helligdag i HELE NORGE. En nasjonaldag hvor hele den norske befolkningen kunne ta del i denne markeringen. Slik at vi som ikke er samer, kan dele gleden sammen med dere. Og utfordres til å tenke over vår feiles historie. Hva det har vært av overgrep og likegyldighet. Og hvordan vi nå med respekt og likeverd, kunnskap og vilje, i fellesskap kan utvikle vårt «samliv».

Her spiller symbolene en viktig rolle. Vi har nevnt språket og flagget og nasjonaldagen. Og vi ser nye symboler. Navneskiltene for eksempel. Jeg kommer fra Boddodjå og er stolt hver gang jeg kommer inn til byen og ser de to navnene side om side. Slik er det her i Divtasvuon og nå skal det også bli i Habmer.

En nasjonaldag vender seg også framover. Med historien med oss i bagasjen, reiser vi inn i et nytt område – med to folk som skal fortsette å utvikle seg på det samme territoriet.

Gratulerer med dagen

Gud velsigne dere.

Gud velsigne oss alle.

Appell 12. januar

Svolvær, 12. januar 2013:

Det skjer ting i landet vårt vi ikke forstår. Det skjer ting vi ikke liker. Det skjer ting som strider mot våre moralske instinkter. Det skjer ting som strider mot våre moralske idealer.

Barn som har vært lenge i landet, ja, ikke har noe annet hjemland, trues med å bli kastet ut – fordi foreldrene ikke oppfyller de krav vi har satt for å få opphold i norge.

Noen av historiene er blitt kjent i media: Yalda i Tromsø, Nathan i Bergen. Til sammen skal det dreie seg om 544 barn.

21. Desember i fjor noen dager før den store «barnehøytiden» i året, vedtok høyesterett at de som behandler søknader om opphold, Utlendingsdirektoratet (UDI) og appellinstansen Utlendingsnemnda (UNE) tolker norsk regelverk rett i behandlingen av slike saker. Det betyr at hensynet til barna ikke tillegges en overordnet betydning.

Et flertall i høyesterett sto bak dette vedtaket. Heldigvis var det et mindretall som viste til at internasjonsal rett sier at hensynet til barna må telle avgjørende med i slike saker.

Å få gjort om en høyesterettsdom er umulig. Den eneste veien nå er at politikerne våre endrer lover og regler slik at ny praksis kan etableres. Det er det vi nå må kreve.

De fleste biskopene har underskrevet på et enkelt, men sterkt opprop formulert av «Foreningen av 12 januar», dagen da Maria Amelie for to år siden ble arrestert og deportert ut av landet.

Oppropet krever ny forskrift hvor det slås fast at barns beste skal gå foran innvandringspolitiske hensyn, at FNs barnekonvensjon skal ha forrang, at de lengeværende barna får nye behandling av sine saker etter ny forskrift med vekt på deres tilknytning til Norge.

Dette oppropet må få mange underskrifter. Gå hjem og gjør det – på organisasjonens hjemmeside!

Dette engasjementet dreier seg i utgangspunktet ikke om innvandringspolitikk. Det dreier seg om menneskesyn, om medmenneksleighet. Her stiller barn i en helt egen kategori. Det er endelig anerkjent av det internasjonale regeleverket slik dette kommer til uttrykk i FNs barnekonvensjon.

Nå må norge følge opp disse forpliktelsene.

21. mai 2012 skapte stortinget en ny grunnlovsformulering i § 2 hvor det nå heter at verdigrunnlaget «forbliver vår kristne og humanistiske arv» og at grunnloven skal sikre demokratiet, rettssikkerheten og menneskerettighetene.

Disse asylbarnsakene handler akkurat om dette. Om vårt verdigrunnlag, og om vår kultur! Det må vi fortelle våre politikere som bestemmer lover og regelverk i landet vårt. Nå må de skape forskrifter som svarer til vårt verdigrunnlag.

Godt nyttår!

2012 blir stående som et viktig i år i norsk kirkehistorie – og i det norske folks historie. 21. mai 2012 ble Grunnloven endret. Den norske kirke er nå Norges folkekirke. Det står i Grunnloven! Og det har ikke stått der før (§16 der det før sto om kongens kirkestyre).

 

Og §2 er gått over fra å være en kirke- og oppdragelsesparagraf til en verdiparagraf. Før sto det: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», hvor medlemmene i denne «religionen» er forpliktet til «at opdrage deres børn i samme». Nå står det: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.» (Og det føyes til: «Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne»).

 

I tillegg skulle vi ha fått utredningen fra Stålsettutvalget (Sturla S). Et regjeringsutvalg for «tros- og livsynspolitiskk». Utvalget ble litt forsinket. Vi får deres innstilling i morgen (mandag 7.). Det blir spennende. For i tillegg til å vurdere lov- og regelverk for å sikre størst mulig grad av likebehandling av tros- og livssynssamfunn, skal utvalget også si noe om «hvilken plass religion og livssyn bør ha i ulike offentlige institusjoner, blant annet med hensyn til religiøs og livssynsmessig betjening, tilgang til bønne- /seremonirom, særlige krav til mat, klesdrakt osv.» og den skal si noe om integrering og deltakelse av livsynsmangfoldet på samfunnet fellesarenaer. – Denne utredningen kommer til å legge viktige premisser for den «religionspolitiske» diskusjon i lang tid framover også når det gjelder spørsmål som: skal vi fortsette med kirkevigsler og skal kirken drifte gravferdsvirksomheten? Jeg er for begge deler og er spent på utvalgets konklusjoner og hvordan dette vil bli tatt tak i det offentlige ordskiftet.

En ny tid – en truet kultur?

Smak på uttrykket «aktivt støttende religionspolitikk»! Det er nå et akseptert politisk grep. Det er ganske utrolig. Det er nesten utenkelig sett i et 60-års perspektiv. Og 60 år er det ikke urimelig å ha som et perspektiv. For i 1952 ble Sør-Hålogaland bispedømme ble opprettet. Da kom den første biskopen (en hadde så vidt vært innom på 1830-tallet, Kjerschow) til byen (Wollert Krohn Hansen). – Dette jubileet ble markert med det nye klokkespillet som ble innviet 1. søndag i advent. - Det har ikke manglet på kirkelige bekymringer for den kulturelle utviklingen. Noen fryktet, mens andre gledes seg på veg mot det mange mente ville bli et religionsløst samfunnet. Religionen så ut til å ha utspilt sin rolle. Det virket som sekularistene satt i førersetet.

 

Fortsatt er det en kjent posisjon.

 

Vi ble minnet om det i en debatt i Klassekampen i romjula hvor forfatteren som vi kjenner godt fra våre trakter, Dag Skogheim, (Klassekampen 27.12), jeg nevner han fordi jeg liker hans Sulis-fortellinger, var tydelig på sitt ideal med et samfunn med færrest mulig religiøse referanser i det offentlige rom. Religion er en privatsak. Og bør raskest mulig plasseres der – «i den private sfære». – Vi kjenner det igjen i diskusjonene om skolegudstjenester hvert år nå oppunder jul. Vi har utviklet en toleransekultur, som tar hindrer viktig verdiformidling. Det er interessant å registrere at det er mindre vanskelig de fleste stedene enn det var for noen år siden. Det skyldes både utviklingen av alternative tilbud, og en ny forståelse av betydningen av denne type verdiforankring. Mange har tenkt seg at muslimer ville være de skarpeste til å kritisere våre offentlige religiøse referanser. I VG skrev Assad Nasir, skribent og lærer, en uke før jul (15.12) at han ikke så noen vanskelighet med å være med ved skolegudstjenester. Og kulturminister Hadia Tajik har i alle medier fortalt om sin barndom og ungdom med viktige impulser fra det kristne ungdomsmiljø på hennes hjemplass utenfor Stavanger.

 

Religionen hører med i det offentlige landskapet

 

Og vi har fått en annen type kulturdebatt. Her har nettopp nevnte kulturminister kommet i fokus. Hva er egentlig norsk kultur? Hva betyr vår kristne kulturarv? Slik ble det spurt i Stortinget og det har avstedkommet en ganske omfattende debatt. Slik stortingsrepresentant Tybring-Gjedde selv har formulert det i en kronikk (Dagbladet 20.12) dreier dette seg om «den norske folkesjela», «nordmenns væremåte», vårt «tillitssamfunn basert på ordholdenhet, ærlighet og pliktoppfyllende overfor fellesskapet». «Vår felles historie, tradisjoner, språk, høytider, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, bosettingsmønster, naturen, matretter, verneplikt, nasjonalsangen og kongehuset».

 

Ja, dette er en stor debatt.

 

Den er ikke lett. Som samefolkets biskop får jeg visse vanskeligheter. Hvor hører denne minoriteten hjemme i dette landskapet? Som fremmedarbeidende misjonær i en annen kultur, Japan, over en 15 års periode, har jeg kjent noe av minoritetens problem på kroppen. Som «misjonsgeneral» (generalsekretær i NMS , 1991-1999) har jeg opplevd på nært hold «kulturkamper» i mange land. Som omreisende biskop har jeg sett hva «innvandrere» betyr i lokalsamfunnene våre.

 

Vi skal komme tilbake til dette, men foreløpig vil jeg si: At kultur alltid er i bevegelse. Den er alltid i forandring. Det er både indre og ytre påvirkningsforhold. Den viktigste kulturendringsfaktoren er kanskje mer enn noe annet vår materielle velstand, vår overflod og den nye medievirkeligheten med alle valgene og påvirkningsagentene. - I denne omgang kan vi begrense oss til å holde fast på vår nye grunnlovsparagraf: «verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv.» med tilføyelsene: Demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Den nye folkekirkens rolle og plass

 

Hva er kirkens rolle – og da ikke den «gamle statskirken», men «den nye folkekirkens» rolle inn i dette?

 

Den norske kirke kritiseres fra mange hold. Til nå har fokus vært på statskirken. Nå er det folkekirken. Dagbladet skrev om det på selveste julaften. Med utgangspunkt i den nye bispeutnevnelsen i Agder og Telemark bispedømme, mener de kreftene som vil stramme til i kirken, vil vinne fram, og dermed isolere kirken enda mer – og dermed «blir begrepet folkekirke ganske meningsløst». Redaktør Åmås i Aftenposten etterlyser kirkelige meningsbærere i debatten. Og vi har «gode venner» som stadig mener kirka er for grå og kjedelig, eller for utydelig og uprofilert. (Gelius og Eidsvåg)

 

Nå er ikke bildet helt entydig. Den samme kirka blir anklaget for å blande seg inn i politikken, og politikere har forskjellige partier har truet med og noen har også gjort det, melde seg ut av Den norske kirke. Det har vært klimaspørsmål, innvandringspolitikk, jfr reaksjonene på den siste høyesterettsavgjørelsen, palestinasak – og den nevnte utnevnelsen av ny biskop. En kan mene mye om kirkens rolle i disse spørsmålene, men når olje- og energiministeren, Ola Borten Moe, «belærer» kirka om at den ikke må blande seg inn i politikk i forbindelse med en bred kirkelig aksjon for å påpeke Statoils tvilsomme deltakelse i oljeutvinning av tjæresand i sårbare naturområder og i kjerneområdene for urbefolkningskulturer, da avdekkes en forståelse av kirkas rolle i samfunnet som i et historisk perspektiv er svært interessant, for å si det sånn. En skal selvsagt ikke forvente at den historiske kunnskap om «kirkens rolle», men kirken kjenner den historien og det ringer mange bjeller når politikere ber kirka begrense seg til åndelige spørsmål.

Kirka på «vårres sted»

 

Statistikken viser også en nedadgående profil når det gjelder oppslutning selv om Sør-Hålogaland scorer høyest med nesten 90% medlemmer. Det er nok ikke først og fremst spontanutmeldelsene, men viktige demografiske endringer – og dyptgående kulturelle endringer knyttet opp mot en ny overflods- og forbrukerkultur. Kirkene har ord på seg for å være tomme. Lederne som sagt, grå, pregløse og kjedelig. Og at budskapet framføres på en måte som ikke vekker interesse og ikke styrker tilhørigheten.

 

La meg først si: Vi har mye å arbeide med! Det er svært mange ting vi kan og bør bli flinkere med, kanskje ikke minst inn mot media. Men vi må ikke la oss blende av at virkeligheten er identisk med mediabildet.

 

Det skjer utrolig mye viktig og flott i menighetene våre.

 

Noe kan vi se i statistikkene, som vi må komme nærmere tilbake til når vi får dem for 2012. La meg bare understreke at antallet personer som nå er tilstede i kirken, antakeligvis er betydelig er langt større en tidligere. Deltakelsen ved nattverden langt bredere. Flere barn- og unge er berørt av kirkens tilbud.

 

Vi har greid to store omstillinger bra vil jeg si:

 

Det ene er tilpasningen til en ansvarliggjort lokal kirkelig administrasjon. Det fungerer med litt varierende karakter, og vi har store oppgaver med å forbedre strukturen, selv om kirken fortsatt vil være knyttet til kommunene.

 

Og vi har greid omstilling av presterollen fra å være altoppslukende til å bli nærmere tilpasset dagens livsformat. Jeg er stolt av det flotte presteskapet vi har – og av det gode fellesskapet som er i de lokale stabene med en etterhvert ganske sammensatt stillingsstruktur.

Vi har utfordringer.

 

Bevares. Både strukturelt og tjenestemessig. Og vi trenger stadig nye prester. Her er landskapet annerledes enn både i Danmark, Tyskland og for den sakens skyld, Sverige. Det er tankevekkende.

 

Som biskop kommer jeg mye rundt, og det blir selvsagt mye fest – eller spesielt tilrettelagt anledninger som jubileer og visitaser. Men jeg hører og ser mye. Og jeg er imponert og takknemlig. Den norske kirke, her i «vårres verden» står sterkt. Folk bryr seg om kirka. Kirka er en viktig institusjon og presten en viktig aktør. Jeg hører mye om prestene. Og det aller meste er faktisk positivt – det er ikke så lite overraskende, for en leder blir ofte gjenstand for klager.

La meg i tillegg peke på to forhold:

 

Betydningen av det nye trosopplæringsprogrammet, som har gitt oss et nytt løft når det gjelder opplæring gjennom tilknytning.

 

Og kirkens kulturarbeid - som ikke minst kantorene/kirkemusikerne er bærere av. Det har tidligere vært sett på som noe i tillegg og litt på siden av kirkens «egentlige virksomhet». Nå ser vi at det er en viktig og integrert del av kirkens væremåte. Musikken, estetikken, livsuttrykkene – og kirkehusene også som arena og ramme for kulturliv. På dette feltet har det skjedd en revolusjon gjennom en generasjon – og det er nå først vi begynner å ta det inn.

 

Min konklusjon er at Den norske kirke er i bedre forfatning enn det en kan få inntrykk av gjennom media. «Den nye folkekirka» har et sikkert ståsted.

Den store utfordringen er om vi makter i et nytt landskap når det gjelder bruk av fritid og engasjement – å utvikle en ny frivillighet. I Avisa Nordland gjorde Alfred Nilsen-Nygaard seg en del refleksjoner om dette. Først og fremst når det gjelder økonomi, men jeg utvider det til å gjelde frivillig innsats mer generelt. Hvordan involvere fler til deltakelse? Finner vi noen gode nøkler her, har vi kommet langt.

Er folkekirken en kirke?

Det er ikke et enkelt spørsmål. Vi har ikke så mye folkekirketeologi å hente fram fra Det nye testamentet. Der var kirken en minoritetsbevegelse under sterkt press. De måtte definere seg og ble definert som «de som var annerledes». Derfor er også de de teologiske metaforene knyttet til tette, mellommenneskelige bånd. Og avgrensningene er mange.

 

Dette passet godt i Kobe i Japan, men det passer dårligere på Vega. I Japan telte vi aktive medlemmer og hadde lister som kontrollerte deltakelsen! Det er ikke så lett i folkekirke-Norge.

 

I vår norske kontekst har en «strammere» teologisk forståelse av ordet «menighet» ført til at mange oppfatter det som at det er a- og et b-lag i kirken. Skal vi bruke skikkelig intern terminologi på det er noen «frelst» eller «personlige kristne». De utgjør liksom menigheten. Og så er det alle de andre. De døpte som kan kalle navnekristne, som nærmest er å oppfatte som «misjonsmark». Ordene kan variere. Sporene ser vi. Og mye skremmer. Kanskje det vanskeligste er: Noen er utenfor og noen er innenfor – og ikke minst hvem avgjør det og hvem har rett til å sette på merkelappene.

 

Kan vi snakke annerledes om kirken?

 

Det har opptatt meg mye – ikke minst med bakgrunnen fra Japan og misjonsbevegelsen.

Jeg har kommet til en slags klarhet. Jeg har hatt et «syn» - og det er knyttet til Jesu egen måte å snakke om Guds rike på. Han bruker noen spennende bilder om ugress i hveteåkeren, det lille sennepsfrøet, og surdeigen eller gjæret. (Mt 13). Poenget med alle fortellingene er at det er vanskelig å skille ut og trekke opp klare grenser. Vi kan ta det som en anvisning på vi ikke skal være opptatt av utenfor/innenfor, av grensene og merkelappene. De kvalitetene som Jesus stadig fokuserer på dreier seg livet her og nå. Hvordan vi lever og møter hverandre, møter mennesker.

Folkekirken og kulturarven

 

Skal vi si litt om dommedag?

 

Det var jo noen som mente den skulle komme 21.12.12. I Matteusevangeliet beskriver Jesus en «domsscene» (25) og det det da blir snakk om: Hva gjorde vi med de menneskene vi møtte: de sultne, de tørstende, de fremmede, de nakne, de syke, de som var kastet i fengsel. Det dramatiske høydepunktet i historien er at Jesus sier at han var der i det møtet som den sultne, tørste… - For den kristne kirke er dette en fundamental utfordring.

Jesus er der utenfor. Kan vi da la være å være opptatt av innvandrere og flyktninger? Av romfolk? Av minoriteter og urfolk? Av moderne slavehandel som «Leah» som traffickingoffer, av Behrooz som iransk konvertitt, av amerikaneren Michael som Norge ikke ville anerkjenne, men heldigvis fikk bli værende. Av internasjonal rettferdighet, fred, forsoning.

 

Her tenker jeg vår virkelig «kulturarv» er å finne.

 

Den er i utgangspunktet ikke norsk, men universell. I den grad vi finner spor av denne type verdier i våre norske tradisjoner, er den norske kulturen en «god» kultur. Det er i dette landskapet kirken, som folkekirke, har sin rolle. Som brobyggende, nettverksbyggende, inkluderende, grenseoverskridende. Banalt og enkelt sagt: Jeg tror ikke det er noen sterkere kulturell kraft enn godhet og medmenneskelighet. Når kirken er på sitt sanneste, så representerer den disse verdiene.

 

Men hva med miljøengasjementet?

 

Hører det med i denne lista knyttet til medmenneskelighet? Ja! I all enkelhet på tre måter: Vårt misbruk av jordas ressurser truer framtidig liv. Vår grådighet hindrer oss i å finne måter å fordele godene på en bedre måte. Vår respektløshet overfor skaperverket viser at vi har mistet ydmykheten overfor tilværelsen/Gud. Tenk på de vakre bildene fra bergprekenen: Om liljene på marken og fuglene under himmelen som ikke er opptatt av seg selv, men lever og fungerer i all sin skjønnhet innenfor de rammene som er gitt dem.

Kirkas enestående hemmelighet

 

Men trenger vi en kirke for å si oss noe om alt dette?

 

Ja! Og det er den store hemmeligheten.

 

Jesus har vist oss dette livet. Han har gitt oss det. Han er nær oss fortsatt. Derfor er gudstjenesten viktig! Derfor skaper vi kirkehus. Derfor skaper vi kunst og kultur. For å peke, for å skape bevissthet, for å finne møteplasser – med andre mennesker på samme vei og i møte med han. Derfor er liturgien vår så viktig. Sangen. Bønnene. Måltidet.

Fokus er ikke på oss, men på han som vi har møtt i dagens tekster: Jes 51, Mt 2, 2 Kor 4. Lyset som stråler fram fra hans ansikt, for å bli terminologien fra 2 Kor 4. I dette lyset fra hans ansikt – ligger folkekirkas framtid som en raus og inkluderende folkekirke. Den er i ektheten og varmen i dette nærværet, gjerne sårbart og misforstått – at Guds rike lever. Her er kirken i bevegelse – den er i misjon. For dette må deles.

Folkekirke inn i en ny tid

La meg avslutningsvis si at jeg ikke er bekymret for Den norske kirkes framtid. Vi har et godt strukturelt utgangspunkt. Vi vil være sikret en basisøkonomi som gjør mange ting lettere for oss. Det vil slik sett ikke bli radikale endringer som kommer fra Sturla Stålsett i morgen. Jeg tror ikke vi skal være redde for å engasjere oss og si fra i «kontroversielle» saker.

Det spennende og utfordrende er om vi vil reflektere noe av lyset som skinner i Jesu ansikt på en slik måte at det fører nye mennesker inn i aktiv deltakelse med det de har, der de befinner seg.

 

Og greier vi å framstå som et åpent og grenseløst fellesskap som henter sin inspirasjon fra det ansiktet som hadde gjort så sterkt inntrykk på Paulus (dagens tekst/2 Kor 4). Det er mange utfordringer, men det tydeligste signalet vi kan gi er hvordan vi forholder oss til hverandre innenfor dette fellesskapet.

 

Jeg blir oppriktig lei meg når den nye biskopen får «pes» fordi han har varsomhet overfor å forestå gjengifte. Jeg er helt uenig med han både teologisk og pastoralt, men vi må tåle mangfold. Det blir spennende når det samlivsetiske utvalget kommer med sin innstilling om kort tid.. Makter Den norske kirke å leve med to syn og to praksiser når det gjelder homofilt samliv? De greide å holde kirken sammen over den skarpe grensen mellom jødisk renhetsteologi og frie «nykristne». (Apgj 15). Det gikk på dypt vann for dem. Men de fant en vei. Da må vi greie det. Og jeg tror det vil være et viktigere signal enn vi forstår for å vise hva folkekirken egentlig dreier seg om. Kirken hvor det rom for alle, fordi vi alle er totalt avhengig av Guds nåde.

ORD VED AVDUKING AV 22.JULI MINNESTEIN

HOGGET I STEIN

22. juli er hogget inn i den norske historien for all framtid.

Det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet, vil ikke bli glemt. En slik udåd har Norge ikke opplevd i fredstid.

77 mennesker mistet livet i de brutale angrep mot uskyldige mennesker. Mange er blitt merket for livet. Mange vil bære med seg fortvilelsens minner.

2 av de 69 ungdommene som døde på Utøya kom fra vår by. Henrik Andre Pedersen (27) og Espen Jørgensen (17). Det har satt sitt spesielle merke på minnet om 22. juli her i vår by.

For oss alle, men i særlig grad for dere pårørende og direkte involverte i Utøya massakrene har dette vært et smertens år. Også gjennom den sterke fokuseringen i media med blant annet rettsak og kommisjonsrapport. Det har vært opprivende og opprørende.

Det skal ikke være mulig at så destruktive tanker som enkelte måtte ha i hodet sitt og gi uttrykk for i det offentlige rom, skal kunne omsettes i praktisk handling. Det er u-menneskelig!

Men vi vet det dessverre – at det blinde hatet og den ufølsomme logikken som religiøs og politisk fanatisme kan skape, ikke kjenner grenser for hva den kan tillate seg av voldsutøvelse mot uskyldige. Vi blir stadig minnet om det.

Svaret som ønskes i dette terrorens mørke rom, er mer vold. Eskalering av hat og utdyping av konflikt. Ugjerningsmannen på Utøya nådde ikke fram. Svaret ble ikke mer hat, men mer samhold. Ikke uforsonlig krav på hevn, men heller ønske om at retten skal seire. Og mange av oss vil mene at nettopp dette skjedde gjennom rettergangen og domsavsigelsen.

Det tar ikke tatt bort smerten. Den må dere og vi alle leve med.

Men det forteller oss noe om større ansvar og en høyere forpliktelse. På et samfunn som ikke lar seg fange i terrorens fryktregime eller i dens destruktive gjengjeldelseslogikk.

Vi ønsker et åpent og demokratisk samfunn med det kulturelle og religiøse mangfold som befolkningen i Norge i dag utgjør. Det er ingen vei tilbake. Vi ønsker et samfunn der vi kan leve med hverandre i respekt og anstendighet, i toleranse og medmenneskelighet. Nå og etter en generasjon. Og forbi 2083 og inn i en ukjent framtid.

22. juli er hugget inn i vår historie – og vi skal nå avduke en hugget stein som skal være en permanent påminnelse gjennom tidene - også her midt i byen vår om tragedien og om forpliktelsen.

Jeg vil nå be representanter for de etterlatte komme fram og foreta avdukingen – før ordfører Ole H Hjartøy og statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen legger ned kranser på våre vegne.

Solparken, Bodø, 18.9.2012

PREKEN TIL DEN 6 AUGUST: Aldri mer Hiroshima

I fjor var jeg invitert til å holde en preken på en fredsgudstjeneste i Lillestrøm kirke den 7. august. Budskapet er ikke mindre aktuelt ett år etter. Den er litt oppgradert, men hører ellers hjemme på den 6. august, som jo er dagen da den første atombomben ble sprengt over HIROSHIMA, en by jeg har besøkt mange ganger. Møtet med Hiroshima og Nagasaki har ikke bare skapt et "Nei-til atomvåpen"-engasjement. Det har gjort meg til en kritisk nesten-passifist.

Her er prekenen:

ALDRI MER HIROSHIMA!

6. august kl 08.15 japansk tid ble atomalderen innledet. Tre dager senere kl 11.02 ble Nagasaki rammet. To byer ble utsatt for ukjente og voldsomme kreftene. Hiroshima som lå på en åpen slette, ble fullstendig ødelagt.

I Nagasaki, som egentlig ikke var et bombemål, men på grunn av værforholdene likevel ble det, var ødeleggelsene ikke så omfattende fordi byen er gjennomskåret av neon høydedrag.

Hiroshima er blitt et ikon legemliggjort i den utbrente ”domen” – restene etter handelssenterets kuppel på en av de få murbygningene i sentrum.  

I Nagasaki står et bilde av en sammenfalt katolsk katedral som et tilsvarende ikon. Bombene rammet alt og alle.

Opp mot 200.0000 døde. Tallet får vi aldri vite eksakt. - Og mange, mange flere ble merket for livet. Menneskene hadde brukt sin kunnskap og sin kapasitet til å skape et monstervåpen!

Ikonene er bilder på menneskets enorme destruksjonspotensiale og samtidig bilder på menneskets vilje til liv: Aldri mer Hiroshima! Aldri mer Nagasaki.

[Jeg har vært og sett det selv. Jeg har besøkt byene flere ganger mens jeg bodde i Japan på 70- og 80-tallet. I 2008 var jeg der for første gang på selve dagen! - Og inntrykk ble forsterket!]

Finnes det noen begrunnelse for å slippe bombene?

Det går an å føre en akademisk debatt om hvorfor atombombene ble sluppet. Var det for å få prøvet det nye våpenets virkekraft i praksis? Var det nødvendig for å få japanerne til å kapitulere og dermed spare mange allierte liv? Var det for å komme Sovjetunionen i forkjøpet både med okkupasjonen av Japan og i posisjoneringen før oppgjøret etter krigen?

Kanskje var alle motivene medvirkende. Det er på mange måter uinteressant. Bombene viste oss krigens sanne ansikt.  De viste oss at krigens ytterste konsekvens er total ødeleggelse. Av livet. Av våre verdier. Av vår humanitet.   

Og all logikk tilsa i 1945 at nå er det slutt! Vi har lært: Aldri mer Hiroshima – Aldri mer Nagasaki! - Men sånn ble det ikke. Den ”kalde krigens” dynamikk bygde på en logikk om fryktens ”balanse”. Våpenarsenalene ble så store at vi kunne ødelegge alt liv på kloden mange ganger! Det var en fryktens tid for oss som vokste opp i de dager.

Vi er et annet sted i dag, men vi har enda ikke nådd målet. Det er fortsatt atfor store lagre av atomvåpen – og vi har ikke maktet å stanse spredningsfaren.

Det forutsetter en ny politisk vilje i verdenssamfunnet til å ta det siste steget for å bringe atomvåpen ut av verdenshistorien.

Kirken har vært en viktig røst mot atomvåpen. Og det er flere tydelige uttalelser på 50- og 60-tallet. Inspirasjonen var ofte Kirkenes Verdensråd. Uttalelsen fra 1960 avsluttes med et videre perspektiv:

”Kirken vil fortsatt la sin røst lyde mot krigen som en uverdig form for å avgjøre tvistemål mellom nasjonene!”

Atomvåpen er bare en tydeliggjøring av moderne krigførings uhyrligheter. Moralsk sett er det ikke langt mellom ”teppebombing” av tyske byer våren 1945 og katastrofen i Hiroshima og Nagasaki noen måneder senere. Og vi utfordres i dag. Norge er nå en krigførende makt. Vi ble ikke med i Irak, men vi er i Afghanistan. Kirken var sterkt engasjert mot norsk deltakelse i Irak, men vi har sagt lite om Afghanistan.

Men fortsatt gjelder det: ”Krig er en uverdig form for å avgjøre tvistemål i verden!” - Også dagens kriger. Vil vi se hva som faktisk skjer der bombene faller og der krig er blitt løsningen, da påføres uskyldige lidelser og krigføring skaper så sjelden fred!

Krig løser ikke problemer. De skaper bare nye. Hvorfor lærer vi ikke det?  - Også en såkalt krig mot terror vinnes vanskelig med militær makt. Det er vanskelig å bombe istykker menneskelige miljøer som ønsker å skape frykt og bruker vold og terror som sine uttrykksformer.

Kirkens fredsengasjement er i utgangspunktet allmennmenneskelig. ”Alle” ønsker å leve i fred, i trygghet og i frihet. Men kirken har tillegg sterke tekster og bilder fra sin kilde til kunnskap om livet, fra Bibelen. Vi har hørt sterke ord om fred fra Det nye testamentet (Joh 14,27 og 1 Joh 1,5-7) – og vi har sterke og vakre ord fra Det gamle. I Jesajaboka kapitel to står det:

”I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå grunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene.
Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk drar av sted og sier: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!»

For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk.De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver.

Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig. Kom, Jakobs ætt, la oss vandre i Herrens lys.”

Det er en vakker tekst! Det er vakre bilder. Sånn ønsker vi det skal være mellom oss.

Det er en tekst som er mer enn en eskatologisk endetids drøm, den er samtidig et program! Den viser til en by. Fredens borg, Jerusalem, framstår i dag som et ufredens arnested der tre religioner møtes. Fred på dette stedet vil gi store ringvirkninger. Derfor må det fortsatt være fokus på å skape fred mellom palestiner og israelere, mellom jøder, kristne og muslimer.

Vi merker forgreninger av denne konflikten også hos oss i disse dager. Det er noen som vil ha oss til å tro at vi står overfor en avgjørende kamp mellom islam og kristendom i verden i dag. Vi ble minnet om det 11. september for ti år siden. Og det kom plutselig nær oss i Oslo og på Utøya en fredag for litt over et år siden, 22. juli 2011. Ugjerningsmannens motiv var å vekke oss til kamp islam.

11. september innevarslet USAs krig mot terror. Retorikken var en hatets og gjengjeldelsens retorikk. Heldigvis svarte ikke våre ledere og vårt folk med en hats- og gjengjeldelsesretorikk. 22. juli-ugjeringene ble møtt med en livets retorikk. Nå er det ikke uten videre lett å sammenholde 11. september og 22. juli. Forskjellene er mange, og vi kan bare spekulere over hva som ville ha skjedd om det hadde vært muslimske grupper som sto bak og gjennomførte terrorhandlingene her hos oss.

Men vi kan øve oss i å tenke tanken at det kunne ha vært andre som gjorde det – for spenningene vi i dag opplever i en verden som sliter med mange og store utfordringer, vil kreve mye av oss framover. Fredens og fellesskapets vei, er en vanskelig vei.

Nå har vi kanskje større muligheter enn noen gang til å legge grunnlaget for fred fordi vi lever i en multikulturell verden. Vi møter muslimer både i Lillestrøm og Bodø. En av mine sterkeste opplevelser etter 22.7-krisen, var møtet med den lokale muslimske forsamlingen i Bodø en uke senere. De var usikre og utrygge. Mer enn vanlig. Og derfor ble møtet så sterkt. Vi ønsker alle det samme og vi står sammen som medmennesker om de samme mål: fred, trygghet og frihet.

Veien fram er vanskelig. Men vi må ikke miste fredsvisjonen fra Jesajaboka av syne. Vi må bruke våre ressurser og vårt engasjement til å skape fred og liv – ikke krig og død.

Det er langt fra Jerusalem til Oslo. Det er enda lenger fra Hiroshima til Utøya – selv begge stedene har øy i navnet sitt. Men alle stedsnavnene bærer med seg den samme fredsvisjonen: Freden må vinne rom. Freden må bli virkelighet. Alt dette klinger med når vi på denne dagen gjentar: Aldri mer Hiroshima!  

Salige er de fattige - preken 22.juli 2012 - kronikk Avisa Nordland

«Salige er de fattige» – fra en preke på 22. juli

Ordene er hentet Bergprekenen. Det var tekst i mange kirker 22. juli i år – på ettårsdagen etter svarte fredagen i fjor da 77 mennesker mistet livet. To av dem fra Bodø.   

Det skremmende for kirken er at gjerningsmannen så sine handlinger som et forsvar for kristendommen. Han hentet sine forbilder fra korstogene og kalte seg selv «Tempelridder».

Denne søndagen gir oss anledning til å si noe om kristendommens sanne vesen. Bergprekenen er et kristendommens verdidokument.

 «Salige er....»  sa Jesus ved begynnelsen av hver av de ni setningene som utgjør den første delen av bergprekenen. «Salig» er litt fremmed for oss. Vi ville vel si: «Heldig» eller «lykkelig». Assosiasjonene går lett til Lottotrekningen på TV. «Den heldige vinneren er…». Så drysser millionene. I vårt samfunn hylles de som har flaks. De som lykkes.  De rike. De friske. De vakre.   

«Salige er …» sier Jesus og kommer med en helt annerledes liste: De fattige, de sørgende, de ydmyke, de barmhjertige….. Hvordan kan Jesus kalle dem salige, heldige, lykkelige? – Nå har ordet salig egentlig mindre med hell å gjøre og mer med det å være hel og ekte. Og vi vet veldig mye om at det ikke kommer an på rikdom, velstand og vellykkethet.

Idealiserer Jesus fattigdommen? Neppe. Men ett av hans gjennomgangstemaer, er at grådighet ødelegger oss som mennesker. Vårt forhold til hverandre og vårt forhold til Gud. Det er tankevekkende og utfordrende. Men Jesus snakker egentlig om de «fattige i ånden».  Det gir andre assosiasjoner. Noe I retning av det å være enkel. Det er også en påminnelse. Å være et helt menneske, et sant menneske er ikke avhengig av intellektuell kapasitet og funksjonsevne. Selv «de enkleste» er ekte mennesker. Hvilke signaler gir ikke det om menneskeverdet! I lovprisningen av de fattige i ånden ligger kimen til vår tids erklæring om menneskerettighetene som nettopp bygger på alle menneskers likeverd!

Vi er de siste dagene blitt minnet romfolkets vanskelig situasjon. Mange betrakter dem som mindreverdig – og mange av dem er svært fattige. Historien forteller om hvordan de er blitt fordrevet og forfulgt, ja, forsøkt utryddet. – I dag er vi et annet sted, men vi ønsker dem ikke i vår nærhet. Vi liker ikke tigging og vårt samfunn kan ikke være Europas sosialkontor, sier noen. Mange er redde for konsekvensene, og dyrker fordommene.  Løsningen er for mange bortvisning. –

Men er vi da innenfor den verdihorisont Jesus angir? For han framstiller de fattige som viktige og verdifulle. De er mennesker som Gud setter høyt – og som vi skal forholde oss til som sådan!

Jesus snur vår innebygde verdiskala på hode – med de største konsekvensene for vår måte å møte mennesker på. Alle mennesker! Også tiggere som provoserer oss.

En saligprisning til: «Salige er de barmhjertige». - Barmhjertig!  – Smak på ordet. Det betyr egentlig «hjerte for de arme/fattige». Barmhjertighet er et stort ord i Bibelen. «Den barmhjertige samaritan» er en hovedfortelling. Samaritanene hørte ikke hjem i det samfunnet Jesus var en del av. De var annerledes og motbydelige. Likevel gjør Jesus en av dem til ideal. Å ha hjerte for de svake er et grunnprinsipp i alle bibelsk etikk. I all kristen moral.

Og Bibelens store budskap er at Gud er barmhjertig. Mot oss. Vi er alle, når alt kommer til alt, egentlig fattige i forhold til de store spørsmålene i tilværelsen.  Jesus var Guds nærvær. Han ble et ikon, et bilde, på Gud selv. Og det er han fortsatt. Den svarteste fredagen i menneskene historie var langfredag. Jesu død viser oss en kjærlighet som er sterkere enn dødens mørke, og en barmhjertighet som er varmere enn fryktens kulde.

«Salige er de som sørger» sier Jesus. Det er ingen idyllisering av sorgen. Det er ingen bagatellisering av smerten. Det er tvert i mot et ord om å ta sorgen på alvor med en visjon om at en dag skal håpet om lykke og salighet bli virkelighet. Et slikt håp er kirkens grunnvoll.

Biskop Tor B Jørgensen

Når ordene krymper - Kronikk i klassekampen 1 aug

Når ordene krymper

Åpenhet, mangfold, toleranse, humanitet, fellesskap, omsorg. Det er blitt vår 22. juli-retorikk.  Det var viktig for ett år siden. Ordene ble gjentatt i år. Men da stemte det liksom ikke helt. Det ligger et år i mellom.  Og ordene har fått prøvet sin kraft. I fjor bar de med seg visjonen om et varmere og mer medmenneskelig samfunn, for de var noe mer enn en viktig følelsesladet protest mot ugjerningsmannens handlinger og verdensbilde. Ordet håp tilhørte den retoriske buketten fra 22. juli.  Jeg bar på et konkret håp for noen enkeltmennesker. Blant annet for Leah, Behrooz og Roberto. De to første bodde begge i Norge 22. juli fjor. De kjente varmen fra den massive mobiliseringen for det medmenneskelige samfunnet i dagene som fulgte. I dag befinner de seg i Italia og Tyrkia. Leah ble sendt ut i påskeuka. Behrooz allerede i januar.

Leah er trafficking-offer fra Nigeria. Hun ble lurt til Europa som ung jente for å bli frisør og få seg utdanning. Hun ble umiddelbart sendt på gata i en italiensk by. For et par år siden måtte hennes «mama» rømme Italia og dro til Norge. Leah ble tvunget med. I Oslo hoppet hun til slutt av og fikk tilhold på krisesenteret i Bodø. Trafficking-industrien er noe av den styggeste og mest nedverdigende virksomhet som finnes. Det er laget store programmer for å stanse den i Europa. Norge har en handlingsplan. Etter 22. juli bar jeg på et enkelt håp om at de store ordene om humanitet og omsorg skulle bety noe også for Leah. Men hun ble, etter regelverket, sendt tilbake til Italia, landet hun først kom til i Europa. Nå kan det gjøres unntak fra Dublin-prinsippene, men Norge ønsket ikke det. I Italia har det skjedd lite med og for Leah. Italia har langt større problemer med innvandring enn Norge – og de har mye mindre ressurser. Hvorfor kan ikke Norge åpne for å gi slike ofre en «systemmessig» oppreisning ved å gi dem opphold, i tråd med ord om medmenneskelighet og respekt.

Behrooz ble kristen i Skandinavia. Jeg ble kjent med han mens han bodde i Mossjøen og drømte om et nytt og fritt liv i Norge.  Norske utlendingsmyndigheter tok ikke overbevisningen hans på alvor. Konvertitter kan leve i fred i Iran om de ikke blir utagerende ledere. Behrooz er kanskje ingen ledertype, men han er reflekterende og utadvendt samtalepartner. Han har skrevet en del på internett om sin tro og sine idealer. Han ble møtt av iranske myndigheter på flyplassen og fikk en røff behandling noen dager før han ble satt fri med trusler om videre oppfølging. Han flyktet til Tyrkia og søker om flyktningstatus i FN-systemet. Det tar tid. Han er helt overlatt til seg selv. Uten jobb. I en usikker og nedbrytende venteprosess. Norge tok feil. Det viste seg å være farlig for han å returnere til Iran. Men Norge tar ikke feil. I alle fall er det ingen myndighet som vil se på saken. Om Behrooz forgår, spiller tilsynelatende ingen rolle. Men hvor ble det av medmenneskeligheten og respekten?

Ordene 22. juli ble formulert av politikere som har hatt mulighet til å fylle dem med innhold. I innvandringsspørsmål har vi sett liten vilje til nytenkning i medmenneskelighetens og åpenhetens navn.  Den varmende retorikken har blitt borte i et kaldt gufs fra ord som likebehandling, regelverk og konsekvenser. Men vi vet at det dreier seg om politisk vilje. For det dreier seg om skjønn. De store ordene om humanitet og medmenneskelighet blir overkjørt av innvandringspolitiske hensyn. De som tenker valgtaktisk har sannsynligvis rett. En mer menneskevennlig innvandringspolitikk, er ingen vinnersak. Ordene som fikk så stor, folkelig oppslutning i dagene etter den 2. juli i fjor, har ikke ført til avgjørende endringer i folks forhold til asylsøkere og andre fremmede.

Og det er her Roberto kommer inn. Han er ikke asylsøker. Han er arbeider. Hardt arbeidende. Han begynte å bruke navnet Roberto da han var sesongarbeider i Italia. Egentlig heter han noe annet. Han dro til Italia etter at storplantasjene tid var forbi i hans eget hjemland Romania. En sommer som drueplukker i Italia gav sårt tiltrengte inntekter. Så lenge det varte. Nå er alle arbeidsmuligheter forbi og tigging er blitt hovedernæring. Stadig lenger nord i Europa. Han kom med sitt følge, sju i alt, til Bodø.  Deres måte å finne nattely på er ikke etter våre regler, og forholdene skal ikke legges til rette for det heller. For vi ønsker ikke å ha tiggere i vår nærhet. Folkerøstens hets mot romfolk har vært hjerteskjærende. Politikeres avvisning tankevekkende. Det var rart å høre repetisjonen av de store og gode ordene under konserten på Rådhusplassen i Oslo den 22. juli i år, mens kommentarfeltene i vår lokale avis renner over med onde ord.

Det er tankevekkende at ugjerningsmannen den 22. juli i fjor nettopp så innvandring og multikulturalitet som den store faren for Norge og Europa. Han var ikke en blind terrorist som på impuls gikk amok i et teater og skjøt vilt rundt seg. Han planla en krig han mente var nødvendig: mot islamisering og mot politikere som legger landet vårt åpent for muslimer og andre fremmede. Dette verdensbildet ble avvist gjennom de gode ordene fra dagene etter 22. juli i fjor. Ett år etter er det som ordene har mistet sin kraft.  De omfatter i alle fall ikke asylsøkere og underprivilegerte. Og da er vi ikke kommet så mye lenger?

Tor B Jørgensen