NÅR BLIX FYLLER 175

24. februar var det 175 år siden Elias Blix ble født. I kirkebøkene står det Elias Blix Pedersen. Blix er faktisk brukt som fornavn, oppkalt etter en slektning. Pedersen ble etter hvert borte og Elias ble bare Blix. Da han ble døpt i Gildeskål kirke den 17. april samme året, 1836, var det knapt noen som tenkte at hans løpebane skulle bli en annen enn alle andres, knyttet til stedet, til havet og til jorda. Da han ble konfirmert, sommeren 1851, var det kanskje noen som ante at hans livsvei ville gå i litt andre retninger. Elias sto først på kirkegulvet og hadde ”udmærket gode kunnskaber”! Og slikt ble det muligheter til studier av, i første omgang ved det nye lærerseminaret i Tromsø.

Noen år senere finner vi Elias Blix som student i hovedstaden. Han avslutter sin teologiske embetseksamen 30 år gammel. Denne sommeren, 1866, besøker han Nord-Norge og Gildeskål for siste gang. Han deltar aktivt i konfirmantskolen gjennom sommeren, men får ikke preke ved avslutningsgudstjenesten. Sokneprest Daae ønsket selv å tale. Tildragelsen har naturlig nok gitt grunnlag for mange spekulasjoner og fortolkninger. Det var nok ikke godt for hjemstedets egen candidat å måtte reise tilbake til hovedstaden uten å ha fått prøvd seg ”på stolen”. Men Elias Blix gikk videre med den praktisk-teologiske delen av utdannelsen til prestetjeneste, så det er lite som taler for at opplevelsen sommeren 1866 var avgjørende når han ikke gikk presteveien. I stedet åpnet det seg muligheter til videre akademiske studier og det var veien Elias Blix slo inn på med fokus på semittiske språk. Det endte til slutt med doktorgrad og undervisning på Universitet.

Elias Blix ble nærmest et ikon, skriver Anders Aschim i sin store og leseverdige Blix-biografi ”Ein betre vår ein gong” (Samlaget, 2008). Aschim har gitt Elias Blix nytt liv og skapt ny interesse rundt hans tid og hans gjerning. Året før han døde i januar 1902, 66 år gammel, ble Elias Blix hyllet av ”alle” som en av sin samtids store personligheter. Kanskje kan det virke litt underlig, for det var lite bjørnsonsk kraft over han. Han var ingen stormende profetskikkelse, som navnet Elias skulle tilsi. Han gikk for å være fredsæl, nærmest litt forsiktig og kjedelig. Likevel viste han stort mot. Ikke bare gjennom veien han hadde gått fra ”utkant-Norge i nord” til topps i den akademiske og kirkelige hovedstadsverden, men også gjennom sitt tydelige engasjement for demokrati og radikalsime på Venstres side, hvor han ble den første kirkeminister i den historiske Sverdrup-regjeringen i 1884. Han var i tillegg ihuga språkradikaler, og drømte om et folk og en kirke som brukte det nye landsspråket som ikke minst Ivar Aasen hadde utviklet.

I kirken var verken Venstre eller nynorsk spesielt populær. Så vel kirkens embetsmenn, som kirkefolk i sin alminnelighet, mente at Guds ord skulle leses  og synges på det språk de var opplært i! Og ”målfolket” ble av mange sett på som samfunnsnedbrytende og kirkesplittende. Språkstriden både i og utenfor kirken, er det vanskelig for oss i dag å forstå intensiteten i. Hadde det ikke vært for Elias Blix, hadde det antakeligvis blitt mye vanskeligere å komme inn i et roligere, kirkelig farvann. For salmene hans, på ”landsmål”, først utgitt anonymt, ble brua for så mange. Versene med de malende naturbildene med fokus på livet og lyset, på naturen og kreftene, på Jesus og troen, gav gjenklang i manges hjerte, uavhengig av målføre. Ikke rart at han ble et ikon.

Blix-arven må føres videre. I skjæringspunktet mellom vilje til oppbrudd og nytenkning på den ene siden og fokus på verdier og forankring på den andre. Alt med bakgrunn i en nordnorsk – og samtidig universell horisont. Hvordan dette skal gjøres vet vi vel ikke helt, men i Gildeskål arbeides det med tanker om et Elias Blix-senter. Og fra kirkens side ønsker vi han hjertelig velkommen tilbake, han som ble døpt og konfirmert i den vakre, gamle kirken, men avvist ved sitt siste besøk der i 1866. Kan vi få ferdig et slikt senter til 150-årsmarkeringen av denne tildragelsen i 2016?

Moské i Bodø?

En sak vekker voldsom nettdebatt. Biskopen blir utsatt for sterk kritikk da han gir uttrykk for at en moske må ønskes velkommen. Lørdag 5. februar sto følgende på kronikkplass i Avisa Nordland.

MOSKÉ I BODØ?

Spørsmålet om en eventuell moské i Bodø har vakt debatt. Undertegnede gav uttrykk for støtte til en slik tanke i et dialogmøte arrangert av Arena Bodø for en tid siden. Jeg vil nå gi en litt mer utførlig kommentar til saken.

Moské i Bodø dreier seg om en naturlig og nødvendig konsekvens av religionsfriheten. Vi stiller ikke spørsmål om tro når folk søker opphold og får dette innvilget i landet vårt. Muslimers ønske om og rett til å samles og utøve sin gudsdyrkelse, er en konsekvens av forsamlingsfriheten. Å bygge egne forsamlingshus i den stil og tradisjon som tilkjennegir husets hensikt og karakter, er en like naturlig rett så lenge det skjer etter nødvendig godkjenningsprosedyre.  

Som misjonsprest i Japan gjennom mange år vet jeg mye om hvor viktig en slik frihet er. Kirkebyggene er signalbygg til støtte og oppmuntring for de som tilhører den kristne minoriteten i landet. Jeg vet også en del om at det i visse japanske miljøer kunne være sterk motstand mot slike byggeprosjekter fordi kirken oppfattes som fremmed i landet. I nyere tid var kirken forbudt og de kristne forfulgt helt fram til slutten av 1800-tallet. Desto hyggeligere var det å møte både buddhistprester og shintoledere som gav uttrykk for at kirken var velkommen. Slike erfaringer har satt dype spor.

Men hva da med tilsvarende rettigheter i muslimske land? Som tidligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap med virksomhet og kontaktnett i mange muslimske land, vet jeg mye om de utfordringene dette representerer. Som kirkeleder møter jeg stadig kristne som blir forfulgt for sin tros skyld. Mange av dem lever i muslimske land. Dette er dypt å beklage og representerer alvorlige brudd på religionsfriheten. Her står ikke bare kirken overfor store utfordringer. Dette er en utfordring for det globale fellesskapet i verden.

Men svaret på dette kan ikke være å ta igjen med samme mynt. Da kommer vi ikke videre. Vi bør huske at Norge for ikke så altfor lenge siden var et lukket land hvor det ble satt strenge krav til religiøs tilhørighet. Den liberale grunnloven av 1814 hadde noen klare begrensninger og det var nettopp på religionsfrihetens område. Landets borgere var forpliktet på ”den evangelisk-lutherske religion”. Forsamlingsfriheten var begrenset. Jøder og katolske munkeordener forbudt.  ”Statskirken” har gjennomgående vært en bremsekloss i disse prosessene av frykt for samfunnets oppløsning og for sin egen maktposisjon. En Henrik Wergeland, ble med sine ideer om religionsfrihet, av mange sett på som en farlig rabulist.

Men er ikke det nettopp poenget at Islam har en religiøs grunnforståelse som blander religion og politikk slik vi gjorde for 150 år siden? I dette spørsmålet ligger også svaret. Jo. Islam har en teologi og en historie som knytter politisk og religiøs virkelighet tett sammen. Slik kirken hadde en tilsvarende teologi om at kristendommen var avgjørende for det gode samfunnet. Tanker som brøt med dette verdigrunnlaget måtte begrenses. Derfor tålte vi ikke ”dissentere” og katolikker. I dag ser dette landskapet helt annerledes ut. Wergeland hadde rett. Hans ideer hadde en livskraft som til slutt vant. I dag ser vi på religionsfriheten som en umistelig verdi, sammen med de andre rettighetene vi hyller som menneskerettigheter. Det må skje mye før vi gir slipp på disse verdiene..

Jeg har den tro at disse verdiene allerede har fått og vil fortsette å få gjennomslag i muslimske miljøer her i vårt land. Mange muslimer jeg kjenner forstår våre verdier også som i dyp samklang med deres egen religion. Vi ønsker fred, frihet, respekt for hverandres tro – og for menneskers rett til selv å velge tro og livssyn. Det er dem vi må lytte til og samarbeide med.

Så har jeg har også tro på kirken vil overleve med sitt budskap om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Kirken frykter ikke religiøst og livssynsmessig mangfold. Den er nærmest sitt eget utgangspunkt når budskapet trer fram i en sammensatt menneskelig virkelighet uten ytre makt og privilegier.

Tor B Jørgensen

Biskop i Sør-Hålogaland

Mangfoldets berikelse

6. februar er samenes nasjonaldag. I år falt dagen på en søndag. Søndagens tekst forteller om ugress i en hveteåker. Jesus ber oss ikke luke ut det vi oppfatter som ugress. Det er hans oppgave ved tidens ende. Dermed åpner det muligheten for å se at det som i en gitt tid kan bedømmes som ugress faktisk er viktige og vakre planter. Et viktig dimensjon også i kulturperspektiv.

PREKEN – SAMENES NASONALDAG 2010 - BODØ DOMKIRKE –  

Prekentekst for 5 søndag etter Kristi åpenbaringsdag: Mt 13, 24-30 (og ikke den spesiell teksten for samedagen).

Dette er en viktig dag. En historisk dag. Det er samefolkets spesielle dag. I år faller denne dagen på søndag. En håpets og frihetens dag. Dagen kirken feirer Jesu oppstandelse.

På denne dagen møtes vi av en utfordrende tekst. Det kan se ut som den har liten betydning for å tolke og forstå samefolkets kamp. - For veien har vært lang til den anerkjennelse og respekt som dagens lovverk og dagens holdninger representerer.

Samefolket har møtt arrogant nedlatenhet, nedverdigende kunnskapsløshet og velment overkjøring.

I dag ser vi det. Samer har sett det hele tiden. De har kjent det hele tiden. De har gjort en minoritets smertefulle erfaringer. De har opplevd et urfolks ublide behandling. -

Vi er heldigvis et annet sted i dag. Samefolket kan se med stolthet på sine tradisjoner og sine verdier. På sin historie og sin kamp for å overleve.

Men vi er ikke ferdige. Historien står ikke stille, selv ikke der hvor en har nådd mange av sine mål. Historien må stadig nyskapes. Verdiene utvikles. Striden rundt det nye skiltet som angir Bodø som en samisk by med det lulesamiske navn, Bådåddjo, viser det.

Men hva har alt dette med dagens tekst å gjøre? Forteller den teksten om hvete og ugress, noe om historien vi har bak oss og framtiden vi har foran oss? På en merkelig måte er den veldig aktuell. For Jesus sier noe spennende om en åker hvor alle planter kan få vokse fritt. Både det egentlige kornet og det som oppfattes som ugress.

Det er ikke et klokt råd til bønder, vil jeg tro. Men det er et interessant bilde på livet. For vet vi egentlig hva som er ugress? I kirken, som Jesus taler om? I verden blant folkene som vi fokuserer på akkurat i dag?

Har det ikke kirkens historie så altfor klart vist oss at det vi på et gitt tidspunkt har ansett for ugress har vist seg å være en vakker plante? En nyttevekst? Tenk på kirkens kamp mot vitenskapen. Tenk på kirkens støtte til religionskriger. Tenk på inkvisisjon og forfølgelser i Guds navn. - Forsøkene på å kvele ugresset har ofte vist seg å være ødeleggende for kirken og for dens troverdighet.

Slik har det vært med kirkens ønske om å ”fornorske” samefolket. Ta fram dem språket. Deres identitet. Deres kultur. Deres framtid. Det har vært en ubehagelig ”ugresslukingsmentalitet” i det norske storsamfunnet og i Den norske kirke. Derfor er det egentlig fantastisk at Jesus sier at vi ikke skal drive med slik luking, Det gir også det som vi oppfatter som ”ugress” en mulighet til å kunne få vise sine kvaliteter.

Uttrykker ikke Paulus det Jesus sier i dette perspektivet, med et helt revolusjonerende språk:

”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne.”  (Gal 3, 28) 

Her er likeverd. De gamle grensene er bort. De religiøse og etniske forskjellene er opphevet. De sosiale spenningene borte. Det er helt fantastisk. Vi er ikke blitt like enda. Men vi er likeverdige.

Og denne visjonen kan Paulus tegne av en eneste årsak – og her kommer søndagen inn: Han har møtt han vi feirer denne søndagen som alle andre søndager: den oppstandne Jesus Kristus. Dette møtet snudde opp ned på livet hans. Han forlot sin jødiske religiøsitetens blindvei. Den som skapte en ekskluderende selvbevissthet. Den som avlet hat mot de som var annerledes og ble oppfatet som mindreverdige.

I stedet ble Paulus en kjærlighetens og inkluderingens visjonære misjonær. For han så at Kristi død og oppstandelse bekreftet en ny ”lov”, en forsoningens og kjærlighetens lov. - Derfor bærer kirken på en visjon om den dagen da han skal bli alt i alle. Og de forskjellene som fortsatt preger oss skal gå opp i en større og ufattelig enhet.

Når kirken er nærmest sin herre og mester, makter den å formidle noe av dette i sin praksis, i sin hverdag. Der mennesker blir møtt med åpenhet og respekt. Der integritet og frihet bevares og utvikles. Der mangfold og ulikhet ikke oppfattes som en trussel, men som en berikelse.

Samenes historie gir denne søndagen en egen dimensjon. Samenes dag lærer oss noe om betydningen av mangfold, og farene ved å luke ut det vi mener ikke passer inn.  Det gjelder samfunnet vårt og det gjelder i kirken som nettopp skal være et bilde på at Kristi kjærlighet binder alle folkeslag med deres språk og deres kulturer og deres verdier sammen.  

Gratulerer med dagen!

FRYKT IKKE!

Les hele biskopens nyttårstale her
Se bilder fra biskopens nyttårsmottakelse

Ett julebrev skilte seg ut i årets julepost. Det kom fra Jerusalem. Fra den lutherske biskopen i Det hellige land og Jordan, Munib Younan. Brevet hadde overskriften: ”Frykt ikke”. Gode ord ved overgangen til et nytt år, hentet fra en fortelling som har sitt opphav fra betlehemsmarkene i Munibs bispedømme. Der rår nå frykten. Mangelen på fred og rettferdighet skaper frykt. Frykt for ”de andre”. Frykt for framtida. For det voksende hatet, skriver Munib.

Det gjør inntrykk å lese et slikt brev. Det viser hvor forskjellige forhold vi lever under i verden, og hvor forskjellige forholdene for kirken er. Avstanden er stor mellom murene som bygges i biskop Munibs bispedømme og den trygghet vi lever under her i Sør-Hålogaland. Det er fortsatt ”langt sør tel Betlehem”, som Trygve Hoff sier i sin nordnorske julesalme.

Men på tross av avstand og forskjellighet angår situasjonen i Midt-Østen oss. Jeg bærer på en drøm for 2011: At det kunne bli det store fredsåret! Tenk om de politiske lederne kunne våge seg inn på fredens vei, og valgt dialog og forhandlinger framfor provokasjoner og ørkesløst maktspill. Med fokus på verdier som alle lengter etter: Fred og rettferdighet. Ringvirkningene ville ha vært enorme.  

Det er en side ved dette fryktbildet som er spesielt utfordrende og komplisert. Det er religionenes betydning og rolle. Ikke minst gjelder det islam og kristendom. Deres historie kan fortelles på mange måter. En slik fortelling er at religionene har vært brukt i fryktens og hatets ærend. I vår norske kontekst har det sjelden vært snakk om fysisk vold. Men spør den samiske minoriteten i vår landsdel hvordan den har opplevd norsk øvrighet opp igjennom historien med kirke og prest i førersetet. Og den velmente fornorskningspolitikken som skulle ”befri” samene fra deres ”mindreverd”. Det har vært et arrogansens fryktregime.

Og hva skjer når verden nå blir mer og mer multikulturell? Det er et muslimsk kultursenter i Bodø. Når får byen sin første moske? Det bor muslimer i svært mange av våre menigheter. Hvem hadde trodd det for en generasjon siden? Hvordan takler vi det? Møter vi denne utfordringen med frykt? Frykt som bygger murer? Det er ting som tyder på at den usynlige murbyggingen er godt i gang. Og det er ikke vanskelig å finne grunner til en voksende angst. Sett i et norsk kultur- og verdiperspektiv, utfordrer islam på mange plan. Islamistisk inspirert terror er en årsak. Uttalelser om muslimske misjonsambisjoner, en annen. Manglende respekt for tros- og ytringsfrihet, for likeverd og likebehandling i tradisjonelt muslimske land, en tredje – og for meg kanskje det vanskeligste og mest utfordrende.

I året som ligger bak har jeg møtt flere som lider under manglende trosfrihet. Religionsskifte er i utgangspunktet umulig og under alle omstendigheter farlig i mange land. Det er opprørende. Det er deprimerende. Men da kommer bispebrevet fra Jerusalem med sin viktige påminning: Frykten må ikke få overtaket. - Og alt i alt er jeg optimist. Det er mange positive tegn i vår norske kontekst. Islam har som kirken, mange ansikter og mange røster. Det er åpenbart endringsprosesser på gang i mange muslimske miljøer. De felles menneskeverdiene har en egen iboende dynamikk og de har også dyp klangbunn i islamsk religiøsitet.

Vi skal ikke gå så langt tilbake for å møte en patriarkalsk og autoritær kirke som styrte samfunnets verdihierarki. Dødsstraff, demokrati og religionsfrihet er noen stikkord. Kvinnesyn og samlivsetikk er andre. I kirken har vi lært oss å lese mange av våre religiøse tekster på en ny måte. Utviklingen i norsk islam vil sikkert følge andre mønstre, men mange muslimer ser i dag en rekke av våre ”liberale” verdier som en del av sitt eget verdiunivers. En slik utvikling fremmes derimot ikke der fryktmurer bygges eller der religionen nektes plass i det offentlige rom. Den fremmes der tanker og ideer kan brytes i åpent lende, og vi møter hverandre som medmennesker - uten frykt.

Tor B Jørgensen

Biskop i Sør-Hålogaland

Les hele biskopens nyttårstale her

Himmelsk malapropos

Journalist Anne Grenersen har et apropos i Avisa Nordland 16. september med tittelen ”Himmelsk faneflukt” og følgende kraftsats som oppslag: ”Et liv etter døden vil Kirken helst ikke høre snakk om”. Her tror jeg Grenersen må være ualminnelig slett informert. I en hver gudstjeneste er det et grunnleggende fokus at Jesus Kristus er stått opp fra de døde og at det har skapt en horisont av håp i våre liv med det Paulus et sted uttrykker i poetisk form: at vi en gang skal få ”se han ansikt til ansikt”. Kirken er slik sett vendt mot det nye livet i oppstandelsens evighet. Kirken hviler på en tro om et liv etter døden. Det snakkes det mye om i kirken. Her er det ikke snakk om noen faneflukt.

Hvordan dette oppstandelsens liv arter seg fra det øyeblikk vi trer over dødens grense, vet vi lite om. Bibelen er svært tilbakeholdende med konkrete beskrivelser og den taler i billedspråk som er preget av sin samtids forestillinger om himler og avgrunner. At det i dette rommet av refleksjoner og erfaringer om den skjulte verden, er tydelige spor av en tale om engler og visjoner, drømmer og varsler, er kjent for enhver som leser Bibelen. Kirken har forholdt seg på forskjellig vis til slike erfaringer. Gjennom de siste tiår har det foregått en ”oppjustering” av Den norske kirkes engasjement på dette feltet. Det er skrevet mange artikler og bøker om engler for eksempel. Pilegrimstradisjoner som åpner for en annen type spiritualitet, har trengt langt inn i kirken. Meditasjon og åndelig veiledning har fått en ny plattform. Derfor blir det helt galt når Grenersen påstår at kirken skulle mene at ”engler ikke har noe med religion å gjøre”. Innenfor rammen av Den norske kirke hører englene hjemme. For noen konkret og erfaringsbasert, for andre i alle fall som et debattema. Slik også mange kan fortelle om guddommelig nærvær ved ”påminnelser”. I dag taler en for eksempel i vide kirkelig kretser inkluderende om ”Snåsamannen”, og en viser respekt for sjamanistisk tradisjon i en samisk kontekst. Vi erkjenner at mye er uforklarlig. Vi forstår bare stykkevis og delt som kjarismatikeren Paulus et sted vedgår. I dette innsideperspektivet, er det underlig å lese Grenersens apropos. For meg fortoner det seg mer som et malapropos.

Når det gjelder de døde, er Bibelen tydelig på at vi ikke skal oppsøke kontakt med dem. Døden setter en absolutt grense. Det betyr ikke at ikke mange ”føler” nærværet av en som nettopp er gått bort, kan ”snakke med” vedkommende og oppleve kommunikasjon. Slike fortellinger har mange prester hørt – og møtt med respekt. De døde lever slik sett med oss i kortere eller lengre tid etter atskillelsen. Og kanskje er det dette prinsessen har forsøkt å si noe om.  Men det er noe ganske annet enn aktivt å oppsøke de døde til en ”faktisk samtale”. Slike ”samtaler” stiller jeg meg svært tvilende til, og jeg vil på det tydeligste fraråde det. Her er mulighetene for manipulasjon og misbruk overhengende.

Det er en vakker og viktig tradisjon vi har i vår kirke at vi lyser fred over de avdødes minne. Det betyr at vi skal la de få hvile i fred – til oppstandelsens morgen når og hvordan den måtte skje utenfor vår begrensede kunnskap. Bundet som den er av forestillinger om tid og rom. Kirken er ikke redd for å snakke om livet etter døden. Men vi ønsker å la de døde få være i fred.

Tor B Jørgensen

Biskop i Sør-Hålogaland

Denne teksten sto på trykk i Avisa Nordland 21. september 2010 og var et svar på et innlegg i spalten "Apropos" av  journalist Anne Gregersen titulert "Himmelsk faneflukt", som sto på trykk i samme avis 16. september 2010. Gregersens innlegg er, med hennes tillatelse, publisert nedenfor.

Himmelsk faneflukt

Det har vært et himla liv etter at prinsesse Märtha Louise sto fram og fortalte at hun har evnen til å kommunisere med døde personer.
Utspillet har fått både biskoper, psykologer – og selveste Snåsamannen – til advare mot prinsessens budskap.

Nå har riktig nok de to bak «Engleskolen» Astarte Education i en pressemelding sagt at kurset «Møt din skytsengel» ikke handler om kontakt med døde mennesker:   «Våre kurs har ingenting med religion å gjøre. Tema for kurset på Sola skal ikke være og har aldri vært tenkt å ha fokus på kontakt med de døde, men tvert imot om livets mange muligheter og møtet med skytsengelen».

Vel nok kan vi måpe av forbauselse over at den norske kongehuset faktisk har en selvutnevnt yppersteprestinne som nummer fire i arverekken til tronen.
For oss vanlige dødelige – som verken snakker med engler eller bestemor – er det enda vanskeligere å forstå at engler ikke har noe med religion å gjøre.

Det er også et stort tankekors at Den norske kirkes kvinner og menn distanserer seg så veldig fra engler og ånder. Misjonsselskapet vil heller ikke ha noe av kontakt med døde i sine lokaler. Biskopen i Nord-Hålogaland mener at det slett ikke bare er å løfte av røret og får kontakt med sin skytsengel. Preses for Bispemøtet i Den norske kirke, synes det å ha kontakt med de døde er et fremmedelement i den kristne tro.

Men er det ikke nettopp det kirkens kvinner og menn prediker; at det finnes engler (opptil flere stykker med ulike funksjoner), og at det er et liv etter døden?

Og hvis det virkelig er et liv etter døden; hadde det ikke vært ok om noen kunne bekrefte det?
Som en oppmuntring til troende kristne som fortsatt vandrer i denne verdens jammerdal; og som en slags hilsen fra oven?
Eller hvor det nå er?

Det er helt greit å mene at Märtha Louise er en sjarlatan på linje med andre som beriker seg på menneskenes håp om kontakt med det hinsidige. Det kan selvfølgelig også Den norske kirke mene.
Men er det ikke rart at både misjonsselskap og kirkeledere avskriver konsekvensene av selve essensen i deres egen lære?

Knapt en sjel tror lenger på Hallesbyes helvete, som for øvrig ble offisielt avskaffet også av paven i 2002.
Engler er det offisielle Kristen-Norge svært så forsiktig med å gå god for, selv om de uttrykkelig er nevnt i testamentet. Og et liv etter døden vil Kirken helst ikke høre snakk om når noen faktisk tar den over 2000 år gamle påstanden på alvor.

Bannlyst blir den som våger å argumenter for at jomfrufødselen kan ha funnet sted...

Anne Grenrsen,

Journalist

Avisa Nordland