Påskedrømmen

Påsken 2011 vil nok bli forbigått i stillhet her nord. Det blir ingen drømmepåske ifølge meteorologene. Påsken er sen i år. Påskedag kan faktisk bare være en dag senere, 25. april, og det vil først skje i 2038. Det er første fullmåne etter vårjevndøgn som avgjør når vi feirer påske. Slik månetidfesting viser at påsken er en gammel høytid. Vi må tilbake til Moses og israelsfolkets befrielse fra Egypt. Det var en dramatisk og spektakulær flukthistorie slik det berettes i 2. Mosebok. Ondskapen gikk israelitten forbi, så å si. ”Påske” betyr å gå forbi. Israelsfolket fikk sin etterlengtede frihet. Påskedrømmen gikk i oppfyllelse. Jødene har aldri glemt denne befrielseshistorien. Påsken er deres store høytid, hvor historien gjenfortelles og gjenoppleves i faste ritualer. Fylt av håp om ny virkeliggjøring av frihet og fred, rettferdighet og helhet. Det er den grunnleggende påskevisjonen, påskedrømmen.

For Kirken er også påsken den store høytiden, men da i en annen historisk dimensjon. Som den nye Moses, førte Jesus på sin måte påskevisjonen videre, i en dramatisk påskeuke i Jerusalem for rundt 2000 år siden. Fra det jødiske minnemåltidet, som han ga ny mening, til den tunge vandringen på Via Dolorosa til retterstedet, Golgata, der han døde som en simpel forbryter. Påskedrømmen så ut til å ta en brå slutt for alle som trodde på han - inntil noen kvinner kom til en tom grav tre dager senere. Da fikk påsken ny mening. Drømmen om frihet og håp, trådte inn i historien på en ny måte. 

Få uker i menneskenes historie har hatt tilsvarende innvirkning på historiens gang. Besøk et kunstgalleri, og det vil være bilder som henter motiver fra denne uken. Besøk et konsertlokale, og det er ikke langt mellom tekster og toner som har påskemotiver. Kirkehusene er ytre tegn på påskebudskapets nærvær verden over. Kirkene er forsamlingssteder hvor påsketekstene leses. Hver søndag når det kalles til gudstjeneste er i prinsippet en påskedag, til minne om det store påskeunderet da drømmen ble virkelighet. Da kjærligheten seiret over ondskapen. Livet over døden. Påskeuken er fortsatt den helligste uken i kirkens årssyklus.

Men i vårt ”kristne” land er det ikke lenger så lett å se sammenhengen mellom folks håp om en drømmepåske og kirkens dramatiske fortelling om den store påskedrømmen. Vi går til kirke på julaften. Det er det ”kultur” for. Men Skjærtorsdag og Langfredag, påskenatt og påskemorgen, tegnes for mange lettere med bilder av snø, sol og ski, enn kirkegang og salmesang. - I fjor feiret jeg påske i Arkhangelsk. Det var fullsatte kirker påskenatten igjennom. Vakker sang. Sterk og dramatisk liturgi.  Folk sto. Tettpakket og nærværende i timevis. Det var en ”himmelsk” opplevelse. Som en drøm i påskeskinn.

For ikke mange tiår siden var det tomt i kirkene i Russland – også på påskenatt. Kirkene virket forlatt av de fleste. Men påskedrømmen var ikke død! Det er tankevekkende. Det forteller om noen undertoner i historien som det ikke er så lett å utrydde. Det hører med til historien fra Arkhangelsk at biskopen sa at han var mer urolig for den tiltakende velstanden enn for kommunismen når det gjelder kirkens framtid!

Er det noe av det vi har sett her til lands gjennom to etterkrigsgenerasjoner? Både ja og nei. Det er klart at påskehøytiden er mindre preget av kirke for mange i dag enn den var for femti år siden. Nye fritidstilbud, lettere atkomst til gamle og nye feriemål,. økt økonomisk kapasitet, ”rammer” kirken generelt og kanskje ikke minst i påskehøytiden. Men bildet er langt fra entydig. Den siste offisielle årsstatistikk for vårt bispedømme viser økt kirkegang. Som det eneste bispedømme i landet! Det er nok færre faste kirkegjengere enn før, men antakeligvis mange flere som er ”innom” kirken. Påskedrømmens tid er ikke forbi. Lengselen etter frihet og fred følger oss som mennesker i forskjellige former til alle tider. Derfor har fortsatt påskedramaet mening. Det gir drømmen dybde og innhold. For fortellingen om lidelse og død, seier og håp, slik vi møter det i en historisk person i en historisk uke, har fortsatt evne til å berøre. I kirkene feires påsken i glede og takk også i 2011 – selv om det ikke skulle bli noen drømmepåske!

Tor B Jørgensen

Biskop i Sør-Hålogaland

50 år med kvinnelige prester

 Denne artikkelen sto i Avisa Nordland lørdag 19. mars:

19. mars 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert i Vang kirke av biskop Kristian Schjeldrup i Hamar. Det var en historisk begivenhet. Hun var den første kvinne som ble vigslet til prestetjeneste i Den norske kirke. Motstanden var stor. Seks av ni biskoper kom med en skarp uttalelse mot slik ordinasjon. Det er sterkt å lese i dag. Og det er ubehagelig å bli minnet om at jeg selv en gang var kvinneprestmotstander. Biskopen i Nord-Hålogaland, Alf Wiig, var den andre av biskopene som var villig til å bruke kvinnelige prester. Prestemangelen var stor her i nord. Og det førte Ingrid Bjerkås til Berg og Torsken på Senja.

Ingrid Bjerkås forteller en fornøyelig historie i sin bok ”Mitt kall”, nettopp om biskop Wiig. Han var positiv til kvinnelige prester, ja vel, men da en gamlehjemsbestyrerinne ”profeterte” at om 100 år ville halvparten av biskopene være kvinner, da grøsset Wiig. Det ville være for mye av det gode! I dag er fire av 11 biskoper kvinner – og det har bare gått femti år. Om kort tid vil Den norske kirke få sin første bispeleder, en preses, på full tid. Det vil etter all sannsynlighet bli en kvinne. Tenk om Ingrid Bjerkås, Kristian Schjeldrup og Alf Wiig hadde kunnet oppleve det!

I Sør-Hålogaland er tre av åtte proster kvinner, og andelen kvinnelige prester er mellom 25 og 30%. Det må gjerne bli flere. For den trange fødselen i 1961 har ført til stor velsignelse. For vårt bispedømme og for kirken som helhet. Kvinnenes nærvær har forandret bildet av kirken. Den er blitt mer naturlig, mer universell, mer katolsk - i betydningen for alle! Kvinners nærvær gjør kirkens uttrykk rikere og mer ekte. Kvinners erfaringer reflekteres på en ny måte i kirkens forkynnelse og tjeneste. For mange av oss er det i dag umulig å tenke kirke uten å tenke kvinner i ledende stillinger. Det er interessant å prøve å forestille seg hvordan kirkehistorien hadde sett ut om kvinner hadde vært prester og biskoper opp igjennom historien. En del stridigheter hadde nok fått et annet forløp, og hardhendte misjonsmetoder forblitt uprøvd. Tanken er stimulerende, men svaret kjenner vi ikke. Nå kan vi imidlertid glede oss over at kvinner har funnet sin naturlige plass i roller som tidligere var forbeholdt menn.

En slik endring på 50 år – etter nesten 2000 år med mannsdominert historie, hvorfor tok det så lang tid? Spørsmålet gir grunn til ettertanke på flere plan. Det sier for det første noe om en komplisert sammenheng mellom kirken og tiden. Og det sier noe om det kristne budskapets potensielle mangfold. Vi leser Bibelen med forskjellige briller avhengig av de ytre forholdene vi lever under. Plutselig kan etablerte tolkninger og tankemønstre falle til fordel for nytt blikk på tekster og på liv. Dette er både fascinerende og utfordrende. Kirken står ikke stille, rett og slett fordi livet forandrer seg.  Og ofte skjer det som en frukt av kirkens eget budskap over tid. Men det er ikke alltid lett å se.

Tenk på slavene. Slavehold blir anerkjent som en sosial ordning i Bibelen. Det gav engelske farmere i Amerika ”rett” til å importere slaver fra Afrika. Det tok lang tid før kristne forsto at dette egentlig strider mot Bibelens syn på menneske. Og kirkens biskoper skjønte det ikke. De støttet ikke det nye lovforslaget! Vi er på begynnelsen av 1800-tallet. Mot slutten av århundret ville kvinner begynne å studere. Det var stor motstand, også fra kirkelig hold. ”Kvinneempansipasjonen” var intet biskoppelig prosjekt. Kvinnen hadde sin tildelte plass i samfunnsliv og kirke i følge naturen, tradisjonen og Bibelen. I dag leser vi deres kjernetekster annerledes. Og vi ser tekster som ble oversett. Jesus forholdt seg faktisk overraskende åpent, anerkjennende og frigjørende til kvinner. Det er blitt fortrengt og bortforklart. Menn har hatt tolkningsmakten og kirkemakten. Men bildene og ordene fra Jesus har stadig vist seg å ha fornyende og omskapende kraft. Ja, påvirkningskraft langt ut over kirkens rom. Er det mulig å tenke seg at våre dagers menneskerettigheter og humanisme hadde vært mulig uten Bibel og uten Jesusord? Jeg tviler på det. Det gjør det spennende å leve i kirken og i tiden. Det viser kvinnepresthistorien.   

50 år med kvinneprester

Feiring: 50 år med kvinneprester. Vågan kirke 130311 (Første søndag i faste)

Spes txt: Gen 16,9-14; JOH 4,3-26

Det er en stor begivenhet vi feirer i dag-

For 50 år siden ble den første kvinne ordinert til prestetjeneste i Den norske kirke!  -  1961 er ikke så lenge siden. Jeg husker det selv!!...

Jeg var i min tidligste teologiske karriere (skulle begynne på latinlinje!) – og klart motstander av kvinner som prester: ”Det går bare ikke an!” –

Og dessuten er det mot skriften – slik ”alle” må forstå.

Motstanden var nok tyngre og sterkere fra annet hold. 6 av 9 biskoper (den gangen) var avgjorte motstandere. Bare Schjeldrup på Hamar våget å ta det historiske spranget.

Det kirkelige ramaskriket var høyt. Det var en vanskelig fødsel, det som skjedde i Vang kirke 19. mars 1961. Men du verden hvor mye velsignelse det er blitt til. Hva ville Den norske kirke ha vært uten kvinnelige prester?  - Bare lukk øynene å tenk ordet prest – hvor mange kvinneansikter fyller ikke det albumet vi ser for oss. – Og åpne øynene og se på prestene tilstede her i dag!!!

I boka ”Mitt kall” referer Ingrid Bjerkås til en oppmuntring hun fikk (gamlehjemsbestyrerinne i Bærum): ”Vær ved godt mot De, fru Bjerkås, om hunder år er det kanskje flere kvinnelige biskoper enn mannlige!” – Biskop Wiig skal ha grøsset og sagt: ”Glad jeg ikke skal leve da!”.

Nå er det godt femti år og fire av 11 biskoper er kvinner – og det er ingen grunn til å grøsse om det skulle bli fler!

Det er derimot all grunn til å grøsse når vi ser hvor innbitt den mannlige motstanden mot kvinneprester har vært. Det tilhører ikke den skjønneste delen av vår kirkes historie! For meg er det som vi endelig begynner å nærme oss visjonen til Paulus (som han ikke kan ha skjønt helt konsekvensene av selv?): Her det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle en, i Kristus Jesus.” (Gal 3,28)

Og i kirken dreier alt seg nettopp om han - Jesus Kristus –  La oss derfor høre den evangelieteksten som er valgt for denne feiringen Joh 4,3-26 (ikke søndagens tekst: Mt 4,1-11):

Dette er en sterk og provoserende tekst – og jeg tenker det er en kallstekst som bærer i seg et helt nytt syn på kvinner og på deres tjenestepotensiale.

Hørte dere det??  –  Det var minst 3 store ”feil” i denne fortellingen: Finner du dem?

Det begynner med at en fremmed mann snakker med fremmed kvinne!

Det skulle ikke skje. Det var mot alle regler for takt og tone. Det stred mot dype følelser. Det var en krenkelse av et grunnleggende tabu for sosial omgang og det hadde religiøse undertoner. Vi skjønner ikke dette helt, men aner noe av det når vi møter kvinner i ”fremmede” kulturer. Vi skal ikke møte blikk, ikke håndhilse.

Første feil altså: Jesus skulle ikke ha snakket med kvinnen der ved brønnen rett og slett fordi de ikke kjente hverandre og kvinnen var alene.

Så: En jøde snakker ikke med en samaritan: Det dreier seg igjen om renhet/urenhet. Og igjen om dype følelser som det er vanskelig for oss å få tak i kanskje.

Feil to: Jesus skulle ikke snakket med henne fordi hun var samaritan!

Og så er det en tredje litt mer ”skjult” feil. Hvorfor var kvinnen der ute ved brønnen midt på dagen når alle andre var hjemme og stelte mat?

Kanskje var det lite orden i husholdet hennes, kanskje likte hun seg ikke sammen med alle de andre kvinnene. Hun var ”uglesett”. Kunne det være fordi hun ikke hadde noe godt rykte på seg? Kanskje førte hun et usømmelig liv/et utsvevende liv – for eksempel? Kanskje var hun preget av skam? -  Av frykt? - Jesus burde ha skjønt dette -  og vært ekstra forsiktig med å samtale med denne kvinnen som var der for å hente vann på dette besynderlige tidspunktet. Altså feil tre.

Det store – og provoserende – ved teksten er at Jesus kan gjøre sånne ”feil”. Han bryter ”regler”. Overskrider følelsesmessige grenser. Han bryr seg ikke om kotyme og andres reaksjoner- Det er tydelig – for disiplene reagerte når de kom tilbake.

Men hva ventet kvinnen seg?

Kanskje så hun i Jesus en ny mann som ville bruke henne? For det var hun åpenbart vant til! Men Jesus var en helt annerledes mann. Han henvendte seg ikke til kvinnen for å gjøre henne forlegen. For å erobre. For å utnytte.  

Han kommuniserte noe helt annet. Respekt og anerkjennelse.

Han ville befri og gjenskape hennes verdighet og livsmot. Det tok litt før kvinnen skjønte det. Samtalen beveger seg gjennom et vanskelig landskap fylt av dobbeltkommunikasjon. Temaet for samtale var naturligvis vann. Møtet fant sted ved en brønn. Kvinnen kom sikkert for å dra opp det hun trengte til ettermiddagens husstell. Hun forholdt seg til brønnen og vannet. Han snakker om en annen kilde og en annen slags vann.

At han inviterer en fremmed, en kvinne inn i dette teologiske og åndelige rommet er rett og slett fantastisk. I første omgang var det ikke bare vanskelig å forstå, det ble også ubehagelig. For vanntemaet avdekker hennes problemer. Hennes skam – og hennes lengsler. Livet var gått skikkelig på skeis. Hun var satt utenfor. Livet hennes blir avdekket. Og det var ikke hyggelig. Var det ikke fem menn i livet hennes – og han hun levde med nå var ikke hennes mann?

Likevel følte hun seg ikke truet. Hun ble ikke utnyttet. Samtalen, denne fremmede mannen, skapte åpenhet og trygghet. Hun blir tatt på alvor. Hun blir møtt med respekt. Hun møter en mann som vil henne vel. Som befrir. Som reiser henne opp! Det er som å oppleve et forfriskende bad. Det er som å drikke friskt vann når en er tørst. Ordene til Jesus, nærværet hans er som en levende kilde, som livgivende vann.

De religiøse motsetningene blir borte. Det er ikke lenger spørsmål om sted og om form på religionsutøvelsen. Tro og tilbedelse dreier seg om ånd og sannhet.

Kan dere tenke dere en vakrere sammensetning av ord: ÅND OG SANNHET.

Det er som en idealbeskrivelse av det som skulle prege kirken. Og der Ånden er der er frihet! Det at hun er kvinne setter ikke lenger grense. Heller ikke at hun har levd – la oss nå kalle det et utagerende liv eller kanskje bedre – et uryddig liv.       De andres dom betyr ikke noe lenger. Hun har intet å skjule. Intet å skamme seg over. Dette er en fantastisk historie.

Det er en slags kvinnefrigjøringens teologiske grunnfortelling.

Det er rart at kirken ikke har skjønt det tydeligere i sin lange historie. Lytter vi godt til andre tekster, ser vi et tilsvarende bilde. Kvinner fikk en ny status i møte Jesus Kristus. De fikk nye roller. De fikk lederfunksjoner. Det var nok for radikalt – for Jesu egen tid – og for århundrene som skulle komme. Menn gir ikke fra seg makt så lett. Menn finner alltid gode argumenter for å bevare sine posisjoner. Ikke minst har de vært flinke til å finne teologiske argumenter.

Men fortellingen om den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn har vært der hele tiden. Først i vår tid har vi vært i stand til å se de fulle konsekvensene av den. Slik sett lever vi i en nådetid! Som begynte med denne ukjente kvinnen:

Vi hører om det i fortsettelsen. Hun lar krukken stå. Hun løper inn til  landsbyen – og folk skjønner at noe har skjedd. Skammen er borte. Det er også utryggheten. Hun taler om med myndighet og tydelighet – om en som har gitt henne levende vann ute ved brønnen. Så drar hele den samaritanske landsbyen ut for å møte Jesus.

Ser dere ikke bildet?:: Den utstøtte kvinnen går først! Hun er hyrden. Hun er lederen. Jesus ser den første innhøstningen i sitt store frigjøringsprosjekt! Og tar imot dem i glede! Vi gleder oss også i dag! Det som skjedde for 50 år siden har båret rik frukt.

Den norske kirke er blitt rikere. Det åndelige livet mer mangfoldig. Vi er kommet nærmere sannheten om livet – dets mangfold og dets sammensatthet. Vi taler mer ekte. Den norske kirke er mer i samsvar med ånden fra sin Herre og Mester, fra sin Frigjører og Livgiver.

Og det er når kirken fortsetter sitt befriende og livgivende arbeid overfor andre grupper som marginaliseres, som usynliggjøres og undertrykkes at den forstetter å være kirke i ÅND OG SANNHET. Det er en slik kirke denne dagen egentlig dreier seg om!

Eller som Paulus sier: Her det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle en, i Kristus Jesus.” (Gal 3,28)

Preken i anledning Blix’ 175års jubileum, 26. februar 2011 i Gildeskål kirke

[Ex 34,27-35; Openb 1,9-18; MT 17,1-9]

Det henger et ikonbilde litt utenom det vanlig her i Gildeskål. Det er i svart-hvitt. Det henger på veggen her ved siden av prekestolen. Det er forsøkt tatt ned. Men det er kommet opp igjen, og dett fortjener å henge på veggen, for ELIAS BLIX er blitt et ikon som stråler mot oss i kraft av hans spesielle gave til å formulere troens, livets og naturens mysterier i enkle og begripelige vendinger.

Hva ville gutten Elias Blix Pedersen ha tenkt om noen hadde fortalt han at noen skulle feire hans 175 årsdag, i Gildeskål – i en mye større kirke enn han var vant til. Med tre biskoper til stede sammen med mye annet kirkefolk. 

Hva ville kandidat Blix ha sagt om noen hadde fortalt noe tilsvarende i 1866, da han, 30 år gammel forlot Gildeskål for siste gang i livet sitt. Han gjorde det med en litt ubehagelig følelse, tror jeg, av ikke å bli anerkjent av stedets prest.

Tanken om at noen en gang skulle hylle han, Gildeskåls Elias Blix, fortonet seg nok som helt umulig! Ingen ting pekte i en slik retning. 

Men sånn er det blitt. Vi er her for å hylle nettopp Elias Blix. Historien hans er spennende. Det er fortellingen om den store klassereise fra de enkle kårene i det som ble opplevd som en fjern utkant, langt fra kulturens, politikkens og kirkens sentrum. Med et språk som måtte fortrenges og en erfaring som ble forkastet. Men Blix ble både teolog og professor, politiker og statsråd. Han er blitt et ikon. Godt gjenfortalt i Anders Aschims glitrende biograf, ”Ein betre vår eingong”

Vi hadde nok ikke feiret Blix om han ikke hadde begynt å skrive vers, som en ny Petter Dass – med tema hentet fra bibelen og troens univers, fargelagt i landsdelens natur og lys, på det nye, levende, folkespråket.

Tilbake til gutten Elias. Jeg tror han likte bibeltekstene og av og til kom de veldig nær, som når det var snakk om fjell – og ikke minst når navnet hans av og til dukket opp i tekstene. Da tror jeg han skvatt til og liksom vokste i benken. I dag har vi en slik Elias Blix tekst med både fjell og profetnavnet. La oss reise oss og høyre evangeliet på forklaringsdagen:

17Seks dagar etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes, bror hans, og førte dei opp på eit høgt fjell; der var dei åleine.  2 Då vart han forvandla for auga deira: Andletet hans skein som sola, og kleda vart kvite som lyset.  3 Og sjå, Moses og Elia synte seg for dei og samtala med han.  4 Då tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, så skal eg byggja tre hytter, ei til deg, ei til Moses og ei til Elia.»  5 Men før han hadde tala ut, kom det ei lysande sky og la skugge over dei, og frå skya kom det ei røyst: «Dette er Son min, han som eg elskar, i han har eg mi glede. Høyr han!»  6 Då disiplane høyrde det, kasta dei seg ned med andletet mot jorda, gripne av redsle.  7 Men Jesus gjekk bort og rørte ved dei og sa: «Reis dykk opp, og ver ikkje redde!»  8 Og då dei såg opp, såg dei ingen utan Jesus åleine.
     9 På vegen ned frå fjellet baud Jesus dei: «Fortel ikkje nokon om dette synet før Menneskesonen har stått opp frå dei døde.»

Fjellet og Elias. - Det er et slags mitt tema for denne prekenen.

Elias skrev mye om fjell. Og det er ikke rart, så mye fjell det var rundt han i barndommen. ”Der eit fjell stig mot sky med si krone av snø/og i lauvklednad ny det seg speglar i sjø. Og det smiler mot strand med si bringe i brann, i den solklåre, solklåre kveld: Å eg minnest så vel dette fjell!” – Skrevet i 1896, da Blix var 60 år – og hadde vært her for siste gangen tredve år tidligere, den spesielle sommeren i 1866. Han må ha tenkt på Sandhornet.

Og han kjente til fjellets dramatikk. For her hadde han mistet sin far, mens han enda var et lite barn. -  Fjellet: vakkert – og skremmende. Fjellet som skaper utsyn og lengt. Fjellet som bærer på tidene. Som skjuler historiens hemmeligheter. Nesten sånn skrev Blix selv i diktet Fjellet mitt, mot slutten av livet sitt.

Jeg har en teori om at Elias egen opplevelse av fjellet kan ha vært en inngang i bibelens verden for Elias Blix. For i Bibelen, som i mange religioner, spiller fjellet en viktig rolle. – Tenk på Sinai-fjellet, åpenbaringsfjellet til Moses. Skyer og bulder. Lyd og stemmer. Og åpenbaringsord. Guds lov. – Nå har vi lest om et annet fjell som vi ikke er helt sikre på hvor er i det galileiske landskapet. Men her skjedde det også store ting. Tre av disiplene fikk den oppsiktsvekkende opplevelse å se Jesu bli forvandlet.

De var ikke på Sandhornet, men jeg innbiller meg at Elias Blix så for seg fjellet sitt, med skyer og bulder som stemmer. Og han Moses der, naturlig nok! – Og i tillegg Elias. 

Jeg bærer på et lite romanprosjekt (det blir nok aldri noe av!) men jeg ser for meg en forklarelsesdag borte i gamlekirka med barnet Elias i benken med sin mor og familie. De hører den fortellingen vi nettopp har hørt. Der og da våkner det noe i lille Elias – for han har hørt om fjellet og om – ooppss!:  Elias. Der og da blir interessen for Det gamle testamentet skapt. Han fikk drømmen sin oppfylt – ikke bare å lese fortellingene om igjen og om igjen, men på originalspråket, bedre enn de fleste. Han ble bibelkjenner og forsker! 

Vi har nettopp sunget Elias Blix sin gjenfortelling av den fjellteksten vi har lest. ”Jesus i ljosbragd på berget”  kalte han den. Den fokuserer overraskende lite på fjellet. Men desto mer på Jesus. De tre disiplene så Jesus bli forvandlet til et guddommelig ”lys”. Og de hørte en røst. Med to klare meldinger: Jesus er Guds egen sønn. - Og: han er verd å  lytte til. Det er som et nytt Sinai. Som Gudsfolket skulle lytte til Moses og hans ti bud, skal de nå lytte til Jesus – og hans nye ”lov”.

Men hvorfor er Elia der? Den store gudsmannen, som hadde vist et så stort mot i sin bekjennelse til Gud, slik navnet hans tilsier, og som fikk gjøre de største tegn. Tenk på Sareptas krukke. Og på offerkjøttet som ble tent med ild fra himmelen. Elias ble selv til slutt tatt opp til himmelen i en ildvogn. – Og nå var det mange som ventet at han skulle komme igjen og varsle den store Messiastiden. Jesus bekrefter faktisk dette og peker til og med på døperen Johannes som denne Elias-skikkelsen!

Jeg forestiller meg – og her er vi tilbake til romanprosjektet – at vår Elias har latt seg forme av profetskikkelsen. Han har ønsket være herold og formidler av budskapet om Jesus, ja, som fortolker og forkynner av dette budskapet. –

Jeg har en teori om at møtet med Ivar Aasens knusktørre ”Det Norske Folkesprogs Gramatik”  ved seminaret i Tromsø, ble en kallsopplevelse. Grammatikken åpnet en ny veg inn mot språket han bar på inne i seg. Grammatikken skapte mening og sammenheng. Den gav faglig understøttelse og vitenskaplig trygghet. Språket hans kunne brukes. Det kunne fortelle om livet. Det som kunne gjenfortelle og sette inn i hans egen virkelighet, kontekstualisere som vi sier i dag, troen, og budskapet fra Messias.

Om Elias ikke var en buldrende profetpersonlighet som kunne rope ned Guds ild fra himmelen, så kunne han kanskje skrive om Gud på en måte som folk forsto. Som en ny Sareptas krukke. Som aldri ble tom. Som aldri blir tom. Elias, forkynneren. Elias veiviseren. Elias herolden. For Bibelens Kristus, verdens lys. ”So fekk dei sjå Guds klåre glans i Jesu åsyn skina”.  - Så var egentlig hele livet til Blix viet til lyset – det som møter oss i Ordet og formidles i ordene.

Ord ble viktige for Blix. Han ville forstå deres struktur og deres opprinnelse. Derfor gravde han seg med stor iver ned i de urgamle språkene i Midt-Østen. - Og derfor ville han nydanne hele det norske språket, vårt egentlige språk. Skape poesi av det. Uttrykke guddommelige sannheter med det. Det er rart for oss i dag, men det var i ordets egentlig mening uhørt den gangen. Gud snakket dansk – også her på våre breddegrader. Sånn var det bare. Det tarvelige hverdagsspråket kunne ikke brukes i kirken, verken som bibelspråk, salmespråk eller talespråk.

Men Elias hadde sett lyset. Aasens grammatiske lys og lyset fra Ordet. Han ville gi ordet kraft og liv. Blix var ikke så opptatt av ”sitt lys”, men av Kristus. Hørte dere hvordan han formulerte det i sangen vi nettopp sang. Hvor elegant det kan gjøres: Han skrev ikke ”Å Jesus, lat meg det ljos få sjå”, men ”Å Jesus, lat det ljos meg sjå”. Er det ikke lyset som ser oss? Som kommer til oss. Lyset som bare er der, utenfor oss? Det skal ikke bygges buer på fjellet for dette lyset. Hjertet er bua. Der skal lyset få skape liv. 

Det er dette lyset som Blix ser stråle ”yver jord høgt i Guds himmel-være”. Det er som sola. Over fjellet. Det er hans ansikt vi ser – også i himmellyset. Hjertebua og fjelltoppen fanges dypest sett inn av det samme lyset. Det er det samme lyset. Guds lys.

Elias Blix er en stor inspirasjonskilde for oss – fortsatt. Det er flott at Gildeskål kommune har tatt initiativ til en omfattende markering av hans liv og gjerning. Jeg håper vi kan føre dette videre til et åndelig og kulturelt fellesprosjekt for både dette historiske kirkestedet, denne vakre kommunen med en gammel nattverdkalk som kommunesymbol og en middelalderkirke som skal være viet til Thomas av Becket, - til et senter for vår nordnorske kulturarv og for vårt bispedømme – og dermed hele vår kirke. Det må skje i det lysets ånd som Elias Blix har gitt oss

Elias og fjellet. Det var temaet.

Vi feirer Elias i dag. Han kom høyt opp på fjellet – og fikk se mye lys. Det skapte mange vakre ord og bilder som vi stadig kan høre, smake på. Synge ut – og lytte til slik vi nå skal gjøre når VocalArt skal synge for oss i et helt nytt tonespråk:

”Still no dine strengjer, Ande, lyft no vengjer, stig med song mot sky! – Alle som kann mæla, syng i dag med sæla rundt i bygd og by! – Mann og møy om land og øy, kristenfolk frå alle leider, syng til Jesu heider!”

Og her er tekstene til diktet: FJELLET MITT
Mitt Fjell, du stend like høgt og fritt
I Dag som i gamle Tider.
Her ser eg ut yver Landet vidt
Med Gardar og grøne Lider,
Til glitrande Fjord,
Der Gluntar umbord
Paa Fiskarbaatarne strider.

Her uppe sat eg so tidt og saag
Ut yver dei kjende Grender,
Fraa fagre Lid, som i Solskin laag,
Og ut til dei ljose Strender.
Eg kjende kvar Baat,
Som der lagde aat,
Paa Segli med Rær og Render.

Men saag um Vaaren eg Lofotbaat,
Som heim ifraa Langferd vende,
Eg stundad saart millom Laatt og Graat,
Til Storbaaten vaar eg kjende:
Daa fegen eg flaug
Paa Heid, yver Haug
Og Fader i Fanget rende.

Eg ser deg enno, du kjære Fjell
Med alle dei vide Syner,
So strengt, naar Skuggarne lange fell,
So fagert, naar Soli bryner!
Eg ser deg um Kveld
I logande Eld,
Naar Solgull ditt Hovud kryner.

Du var meg alltid so kjær og dyr,
Og Hjartat deg aldri gløymer.
Du fager er som eit Æventyr,
Der enno som Barn eg drøymer.
Du kjæraste Fjell
Ei Soga fortel,
Som heilage Minne gjøymer.

Og til salmen Jesus i Ljosbragd paa Berget.

fra Salmar og Songar  (Oslo: Olaf Huseby, 1900)

Opprinnelig sunget på tonen: Op al den Ting, som Gud har gjort.

Vaar Frelsar høgt paa Berget stend,

I Guddoms-Glans han straalar.

Slik Syn paa Jord var aldri kjend,

Slikt ingen Meister maalar.

Hans Aasyn med ein Klaare skein

Som Sol i Middags Timar.

Hans Klædnad var som Ljoset rein,

Naar det paa Nysnjo glimar.

Og Moses og Elias kom:

Høyr, dei med honom talar

Um Krossens Veg til Herlegdom,

Um Heim i Himmelsalar.

Daa sagde Petrus: Herre Gud,

Aa, her er godt aa vera!

Her vil me byggja deg ei Bud

Og oss ein Bustad gjera.

Men ned ei Røyst or Skyi slær,

Det kling so klaart i Øyra:

Det er min Son, som eg hev kjær,

Og honom skal de høyra!

So fekk dei sjaa Guds klaare Glans

I Jesu Aasyn skina,

Fyrr Myrkret kom med Tornekrans

Og Kross og Verk og Pina.

Og saag dei enn so kort ein Glimt,

Fyrr Daudens Sky deim myrkte

Og Augat vart av Taaror dimt:

Den Syn daa fælt deim styrkte.

Og Røysti, som fraa Gud deim baud

Hans Son med Tru aa høyra,

Ho gjenom Myrker, Natt og Naud

Klang søtt i deira Øyra.

Aa Jesus, lat det Ljos meg sjaa,

Som fraa di Aasyn lyser,

So det mitt Myrker klaara maa,

Naar Hjartat Sorger hyser!

I Trui paa det høge Ord:

Du er Guds Son, den kjære,

Eg ser deg straala yver Jord

Høgt i ditt Himmel-Være.

So lat meg her i Hjartans Tru

Aat deg ein Bustad gjera,

Og sidan i din Ljosheim bu,

Der det er godt aa vera!

De tre siste versene finner vi igjen i Norsk Salmebok, nr 101.

OM IKONET ELIAS BLIX

 – en tale på hans fødselsdag, holdt i Det norske teatret 24. februar 2011

Vi må begynne med slutten. Det er det som har brakt oss til Oslo på fødselsdagen til Elias Blix Pedersen, den 24. februar.

For det er graven hans som har ført oss til hovedstaden. -  Det var en av de store gravferdene i Trefoldighetskirkens historie. Lørdag 25. januar 1902. Ganske nøyaktig en måned før hans 66. fødselsdag – og åtte dager etter dødsdagen.

Elias Blix var en avholdt mann. På Universitetet, i kirken, i samfunnet, i målrørsla. -  Han er blitt et ikon, skriver hans biograf framfor noen, Anders Aschim i sin Blix-bok ”Ei betre vår ein gong”. Aschim har gitt oss et sjeldent innsiktsfullt og spennende nærbilde av livet til Blix og tida han levde i. 

Et ikon!? - 

Et bilde. Det er det ikon betyr.

Et avbilde. Et symbol. Et merke/en merkevare.

Et bilde som skaper noe, som forteller noe, som gir assosiasjoner og mening. Som gir identitet og lys over livet.

Elias Blix som ikon?

La meg ta med en liten parentes – jeg møtte Elias Blix for første gang en gang på begynnelsen av 50-tallet. Det var to små gatestumper/bakker på kortsidene av Ila-skole, rett oppe i bakken her. De var navnløse i min tidligste barndom. Men en vakker dag kom noen å slo opp gateskilt: Fredrik Petersen stavet vi oss fram til – og E-L-I-A-S  B-L-I-X. Første gang jeg så en X på trykk! – Og noen år senere dukker Blix opp igjen. I fjerde klasse, hvor vi hadde vår første ”gudelige” lærer fra Rogaland, som ville lære oss salmer – ikke minst ”Med Jesus vil eg fara”. Han prøvde å motivere oss med en liten huskeregel i slutten av første vers: ”.. å vandra i ansjos” (”i hans ljos!”). Det ble nesten krise for min far, den eneste kirkelige faren jeg blant alle barna på mitt nivå i skolen/i gata holdt på å gå til overlærer Borg å klage på slik raljering over salmer.

Hva er han en merkevare for?

Min første assosiasjon etter tildragelsene på Ila skole, er Nord-Norge! Det må jo skyldes ”Å eg veit meg eit land!” –

Aa eg veit meg eit land
langt der uppe mot nord,
med ei lysande strand
millom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest,
der mitt hjarta er fest
med dei finaste band.
Aa eg minnest, eg minnest
so vel dette land!

Der eit fjell stig mot sky
med si kruna av snø,
og i lauvklædnad ny
det seg speglar i sjø,
og det smiler mot strand
med si bringa i brand
i den sol-klaare kveld:
Aa eg minnest, eg minnest
so vel dette fjell!

Og sånn fortsetter det, vers etter vers.

Jeg vet ikke om Blix var rørt da han skrev det, grepet av sine egne ord, men jeg kjenner det gjør noe med meg. Igjen og igjen! … En som skriver slik har gjort seg udødelig – og ikke minst når Adolf Thomsens melodi gjør det vakkert å lytte til, å synge ut.

Men hva er det som gjør sånt inntrykk?

Ordene. Naturen. Lyset. Ja, ikke minst lyset.

Elias Blix står for meg som et lyrisk forfatterikon!

En lyskilde. Et kraftsenter.

Gjennom ordene og bildene han bruker.

Egentlig er ikke Elias Blix en i øyenfallende ikonskikkelse – eller profetskikkelse som navnet, Elias, skulle tilsi - som en Bjørnson, eller en Ibsen.

Vår Elias skal ha vært litt forsiktig av natur. Litt kjedelig som foredragsholder. Litt omstendelig som akademiker. Fredsæl og vennlig. - Han levde ikke et stormfullt liv i oppbruddet fra gammel tro og etablert skikk.

Det var riktignok to store unntak.

Det ene var en hjertesak og en livsvisjon.

Det andre unntaket var nærmest en historisk tilfeldighet som sier mer om hans ansvarsbevissthet enn om hans ambisjoner.

Begge deler forteller dog noe om personlig integritet og om mot – når det gjaldt.

Den historiske ”tilfeldigheten” var den spennende og utfordrende posisjonen som kirkeminister i Johan Sverdrups historiske Venstre-regjering i 1884 – etter riksrettsak – og etter et kirkelig opprop Til kristendommens venner  i vårt land fra 1883, underskrevet av teologiprofessorer og prester fra det ganske land. Det var en sterk formaning om å avvise tidens radikale strømninger og slutte opp om de etablerte verdiene i samfunnet preget av kristen tro og landets grunnlov.

Den nevnte biografien til Aschim gir for øvrig nytt og spennende liv til statsråd Blix sitt politiske virke.

Den andre store saken var ”maalsaken”.

Her var Blix en av profeten. Han var ubøyelig. Etter ”kallet” fra møtet med Ivar Aasens grammatikk ved Tromsøseminaret i 1850-åra. Det forløst hans Salten-mål og hans poetiske gaver!

Språkkampen ble en kamp om folkelig, nasjonal identitetsskaping.

I dette perspektivet hører nasjonale sanger som ikke minst vår ”nasjonalsalme”: ”Gud signe vårt dyre fedreland  … og lat det som hagen bløma … Lat lysa din fred frå fjell til strand – Og vetter for vårsol røma!” Jeg kjenner at jeg blir rørt – igjen!

Og kanskje litt melankolsk:

Hvor lenge vil denne salmen bli kalt vår nasjonalsalme – sånn i det alminnelige, offentlige rom?

Kanskje en god stund enda – for nå får vi snart en ny grunnlovs-§ (§2) som ikke lenger angir den evangelisk-lutherske religion for statens religion, men som sier at  ”Verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv”.  … 

”Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!” … kan fortsatt synges i NRK.

Det er ellers mye lys og varme i denne salmen – i kontrast til mørke og kulde. Det er fortettet og utfordrende historieskrivning som både om mørke og om lys.

Det fascinerende i denne historien er jo at Blix ikke var redd for radikalismen. Han var ikke bare Venstre-sympatisør. Han var Venstre-mann, åpent og bramfritt!

Han var framtidsorientert og uredd!

Og han fikk kjeft!

Ikke minst fra kirkelig hold, for det nye språket var ikke Guds språk. Gud talte dansk i våre norske kirker. 

Det var embetsmennenes språk fra gamle tider.

Men Blix ville folkeliggjøre Gud, levendegjøre troen, gjenerobre lyset og kraften – og til det måtte et folkenært språk skapes med en stilstyrke som kunne reflektere det grensesprengende guddommelige nærværet i hverdagsmenneskets virkelighet.

Og det var Elias Blix sin gave til sin samtid, til vår nåtid – for vår framtid!

I dette ligger hans ikoniske kraft. 

I dette ser vi grunnen til takken og hyllesten av ikonet, som det store gravfølget representerte – den kalde og ufyselige januardagen for 109 år siden.

Jeg er ikke bekymret for ikonets framtid.

For salmene – og sangene – vil leve videre, selv om nok den nye salmeboka vil bli fattigere fordi mange viktige Blix-salmer, ser ut til å bli borte.   

Uansett:

Blix utfordrer oss fortsatt til åpenhet

mot livet, mot naturen, mot framtida, mot forandringene –

med en dyp forankring i et levende bilde av Gud og hans skapende nærvær i Ordet – i en enkel og trygg Kristus-tro som bar – og bærer – gjennom brim og båra.

Og er det ikke slik at et egentlig ikon skal speile lyset,

det guddommelige lyset?

Kan det gjøres bedre enn i et Blix-vers – på en dag vi har stått ved hans grav – og hvor vi feirer hans fødselsdag:

            ”Lys du yver meg din fred,

            Jesus, ver mi sol og stjerna!

            Livssol, som gjeng aldri ned,

            meg mot myrkers hugskot verna!

             Stjerna, yver huset statt,

            Jesus, ver mitt ljos i natt!”

[Fra salmens ”Dagsens auga sloknar ut!]

NÅR BLIX FYLLER 175

24. februar var det 175 år siden Elias Blix ble født. I kirkebøkene står det Elias Blix Pedersen. Blix er faktisk brukt som fornavn, oppkalt etter en slektning. Pedersen ble etter hvert borte og Elias ble bare Blix. Da han ble døpt i Gildeskål kirke den 17. april samme året, 1836, var det knapt noen som tenkte at hans løpebane skulle bli en annen enn alle andres, knyttet til stedet, til havet og til jorda. Da han ble konfirmert, sommeren 1851, var det kanskje noen som ante at hans livsvei ville gå i litt andre retninger. Elias sto først på kirkegulvet og hadde ”udmærket gode kunnskaber”! Og slikt ble det muligheter til studier av, i første omgang ved det nye lærerseminaret i Tromsø.

Noen år senere finner vi Elias Blix som student i hovedstaden. Han avslutter sin teologiske embetseksamen 30 år gammel. Denne sommeren, 1866, besøker han Nord-Norge og Gildeskål for siste gang. Han deltar aktivt i konfirmantskolen gjennom sommeren, men får ikke preke ved avslutningsgudstjenesten. Sokneprest Daae ønsket selv å tale. Tildragelsen har naturlig nok gitt grunnlag for mange spekulasjoner og fortolkninger. Det var nok ikke godt for hjemstedets egen candidat å måtte reise tilbake til hovedstaden uten å ha fått prøvd seg ”på stolen”. Men Elias Blix gikk videre med den praktisk-teologiske delen av utdannelsen til prestetjeneste, så det er lite som taler for at opplevelsen sommeren 1866 var avgjørende når han ikke gikk presteveien. I stedet åpnet det seg muligheter til videre akademiske studier og det var veien Elias Blix slo inn på med fokus på semittiske språk. Det endte til slutt med doktorgrad og undervisning på Universitet.

Elias Blix ble nærmest et ikon, skriver Anders Aschim i sin store og leseverdige Blix-biografi ”Ein betre vår ein gong” (Samlaget, 2008). Aschim har gitt Elias Blix nytt liv og skapt ny interesse rundt hans tid og hans gjerning. Året før han døde i januar 1902, 66 år gammel, ble Elias Blix hyllet av ”alle” som en av sin samtids store personligheter. Kanskje kan det virke litt underlig, for det var lite bjørnsonsk kraft over han. Han var ingen stormende profetskikkelse, som navnet Elias skulle tilsi. Han gikk for å være fredsæl, nærmest litt forsiktig og kjedelig. Likevel viste han stort mot. Ikke bare gjennom veien han hadde gått fra ”utkant-Norge i nord” til topps i den akademiske og kirkelige hovedstadsverden, men også gjennom sitt tydelige engasjement for demokrati og radikalsime på Venstres side, hvor han ble den første kirkeminister i den historiske Sverdrup-regjeringen i 1884. Han var i tillegg ihuga språkradikaler, og drømte om et folk og en kirke som brukte det nye landsspråket som ikke minst Ivar Aasen hadde utviklet.

I kirken var verken Venstre eller nynorsk spesielt populær. Så vel kirkens embetsmenn, som kirkefolk i sin alminnelighet, mente at Guds ord skulle leses  og synges på det språk de var opplært i! Og ”målfolket” ble av mange sett på som samfunnsnedbrytende og kirkesplittende. Språkstriden både i og utenfor kirken, er det vanskelig for oss i dag å forstå intensiteten i. Hadde det ikke vært for Elias Blix, hadde det antakeligvis blitt mye vanskeligere å komme inn i et roligere, kirkelig farvann. For salmene hans, på ”landsmål”, først utgitt anonymt, ble brua for så mange. Versene med de malende naturbildene med fokus på livet og lyset, på naturen og kreftene, på Jesus og troen, gav gjenklang i manges hjerte, uavhengig av målføre. Ikke rart at han ble et ikon.

Blix-arven må føres videre. I skjæringspunktet mellom vilje til oppbrudd og nytenkning på den ene siden og fokus på verdier og forankring på den andre. Alt med bakgrunn i en nordnorsk – og samtidig universell horisont. Hvordan dette skal gjøres vet vi vel ikke helt, men i Gildeskål arbeides det med tanker om et Elias Blix-senter. Og fra kirkens side ønsker vi han hjertelig velkommen tilbake, han som ble døpt og konfirmert i den vakre, gamle kirken, men avvist ved sitt siste besøk der i 1866. Kan vi få ferdig et slikt senter til 150-årsmarkeringen av denne tildragelsen i 2016?

Moské i Bodø?

En sak vekker voldsom nettdebatt. Biskopen blir utsatt for sterk kritikk da han gir uttrykk for at en moske må ønskes velkommen. Lørdag 5. februar sto følgende på kronikkplass i Avisa Nordland.

MOSKÉ I BODØ?

Spørsmålet om en eventuell moské i Bodø har vakt debatt. Undertegnede gav uttrykk for støtte til en slik tanke i et dialogmøte arrangert av Arena Bodø for en tid siden. Jeg vil nå gi en litt mer utførlig kommentar til saken.

Moské i Bodø dreier seg om en naturlig og nødvendig konsekvens av religionsfriheten. Vi stiller ikke spørsmål om tro når folk søker opphold og får dette innvilget i landet vårt. Muslimers ønske om og rett til å samles og utøve sin gudsdyrkelse, er en konsekvens av forsamlingsfriheten. Å bygge egne forsamlingshus i den stil og tradisjon som tilkjennegir husets hensikt og karakter, er en like naturlig rett så lenge det skjer etter nødvendig godkjenningsprosedyre.  

Som misjonsprest i Japan gjennom mange år vet jeg mye om hvor viktig en slik frihet er. Kirkebyggene er signalbygg til støtte og oppmuntring for de som tilhører den kristne minoriteten i landet. Jeg vet også en del om at det i visse japanske miljøer kunne være sterk motstand mot slike byggeprosjekter fordi kirken oppfattes som fremmed i landet. I nyere tid var kirken forbudt og de kristne forfulgt helt fram til slutten av 1800-tallet. Desto hyggeligere var det å møte både buddhistprester og shintoledere som gav uttrykk for at kirken var velkommen. Slike erfaringer har satt dype spor.

Men hva da med tilsvarende rettigheter i muslimske land? Som tidligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap med virksomhet og kontaktnett i mange muslimske land, vet jeg mye om de utfordringene dette representerer. Som kirkeleder møter jeg stadig kristne som blir forfulgt for sin tros skyld. Mange av dem lever i muslimske land. Dette er dypt å beklage og representerer alvorlige brudd på religionsfriheten. Her står ikke bare kirken overfor store utfordringer. Dette er en utfordring for det globale fellesskapet i verden.

Men svaret på dette kan ikke være å ta igjen med samme mynt. Da kommer vi ikke videre. Vi bør huske at Norge for ikke så altfor lenge siden var et lukket land hvor det ble satt strenge krav til religiøs tilhørighet. Den liberale grunnloven av 1814 hadde noen klare begrensninger og det var nettopp på religionsfrihetens område. Landets borgere var forpliktet på ”den evangelisk-lutherske religion”. Forsamlingsfriheten var begrenset. Jøder og katolske munkeordener forbudt.  ”Statskirken” har gjennomgående vært en bremsekloss i disse prosessene av frykt for samfunnets oppløsning og for sin egen maktposisjon. En Henrik Wergeland, ble med sine ideer om religionsfrihet, av mange sett på som en farlig rabulist.

Men er ikke det nettopp poenget at Islam har en religiøs grunnforståelse som blander religion og politikk slik vi gjorde for 150 år siden? I dette spørsmålet ligger også svaret. Jo. Islam har en teologi og en historie som knytter politisk og religiøs virkelighet tett sammen. Slik kirken hadde en tilsvarende teologi om at kristendommen var avgjørende for det gode samfunnet. Tanker som brøt med dette verdigrunnlaget måtte begrenses. Derfor tålte vi ikke ”dissentere” og katolikker. I dag ser dette landskapet helt annerledes ut. Wergeland hadde rett. Hans ideer hadde en livskraft som til slutt vant. I dag ser vi på religionsfriheten som en umistelig verdi, sammen med de andre rettighetene vi hyller som menneskerettigheter. Det må skje mye før vi gir slipp på disse verdiene..

Jeg har den tro at disse verdiene allerede har fått og vil fortsette å få gjennomslag i muslimske miljøer her i vårt land. Mange muslimer jeg kjenner forstår våre verdier også som i dyp samklang med deres egen religion. Vi ønsker fred, frihet, respekt for hverandres tro – og for menneskers rett til selv å velge tro og livssyn. Det er dem vi må lytte til og samarbeide med.

Så har jeg har også tro på kirken vil overleve med sitt budskap om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Kirken frykter ikke religiøst og livssynsmessig mangfold. Den er nærmest sitt eget utgangspunkt når budskapet trer fram i en sammensatt menneskelig virkelighet uten ytre makt og privilegier.

Tor B Jørgensen

Biskop i Sør-Hålogaland