Preken 1. mai 2012, Vega

Prekentekst: Lk 14,12-14; Lesetekster: Am 8,4-7;Jak2,1-9

Det er en vakker dag. På et vakkert sted. - Det er en viktig dag. En historisk dag.

1-mai er en viktig dag i prosessen for å skape en mer rettferdig verden. Det er dagen som begynte som en protest mot umenneskelige arbeidsforhold i Chicago i USA, og som ble til arbeiderbevegelsens internasjonale markering av styrke og vilje til endring – til et samfunn der en ikke aksepterte de gamle skillelinjene mellom mennesker.

Det dreide seg sånn sett om et menneskeverdsprosjekt: Vi er alle like! Med den samme rett til et verdig liv.

Og det dreide seg om skarp kritikk av den økonomiske organiseringen. Det er ikke ufravikelige naturlover som styrer samfunnet og økonomien. Det kan endres – og må styres ut fra det som tjener alles beste, ikke bare en etablert liten del av samfunnet.

Vi kan ikke forstå det gode samfunnet vi har i dag uten å ha med oss impulsene fra 1. mai – første gang markert i Norge i 1890.

Kirken har vært lunken overfor denne tradisjonen. Kirken var en del av den etablerte samfunnsorden, og ønsket å bevare sin posisjon og sin innflytelse.

Det er forståelig, men det er samtidig underlig – for hva har vi ikke hørt fra Bibelen, lest her i dag:

Amos med den skarpe kritikken av rikfolk som tråkker fattige ned, som jukser med vekt og mål, så småkårsfolk får det vanskeligere. - Det er urett. Den vil straffe seg – som Nilen når den flommer over. –

Eller Jakobs brev: Gjør dere forskjell på folk, da synder dere!  

Og nå skal vi lese dagens tekst fra Lukas evangeliet (14,12-14):

[Jesus] sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.» - slik lyder Herrens ord.

Jeg må innrømme at det er en litt merkelig tekst. Det høres ut som et påbud om ikke å arrangere hyggelige fester med gode naboer, med slekt og med venner. Og jeg som akkurat  kommer fra et stort gilde med fettere og kusiner denne helgen!

Og det er litt rart – for Jesus var selv en gjest – i et formodentlig stort selskap. Han ble sikkert invitert fordi han var en spesiell mann som mange ønsket å være sammen med.

Jeg tror ikke Jesus talte mot gjestfrihet. Det er en god verdi i Bibelen! – Men poenget er et annet – og det er derfor denne teksten er valgt til 1. mai.

Jesus avslører vår selvopptatthet. Vår egoisme. Vår kynisme – når det gjelder å sikre oss selv, vår egen posisjon, vår egen makt.

Den som gir seg utslag i at vi ikke ser, ikke bryr oss om: «de fattige og de uføre, de lamme og de blinde.» - Jesus beskriver dem som trengte mat og fellesskap. Han taler for dem som var falt utenfor i samfunnet. De som ingen brydde seg om – og som de til og med hadde teologiske grunner til å holde seg unna – for det var urene og syndere. De fikk bare sin straff.

Det Jesus gjør er å snu opp ned på de sosiale verdiene. Det er de som ikke betyr noe, dere skal se og dere skal være sammen med. Det er dem dere skal stelle til fest for. Det er dem dere skal innby til selskap.

Det er et utrolig sosialt trøkk i det Jesus sier.

Tenk om kirken hadde maktet å leve opp til dette! Hvor annerledes hadde ikke historien vært! Nå må det sies at det alltid har vært miljøer og bevegelser i kirken som har skjønt Jesu skarpe tale, men de har sjelden satt dagsorden i kirkens maktelite.

Går vi tilbake til de årene da 1. mai ble en viktig dato på 1880-tallet, gikk hele den kirkelige elite i Norge mot at parlamentarismen skulle styre våre politiske prosesser. Kirken ønsket at kongen skulle bevare sin makt. I et stort opprop (1883) underskrevet av samtlige biskoper og teologiske professorer et alvorlig brev til hele folket om ikke å svikte de guddommelige prinsipper for ledelse av landet. Slik leste de sin Bibel!

Det er tankevekkende og utfordrende! – Hvor er vi i dag? Hvor er de «fattige og uføre, de lamme og blinde»? De vi ikke ser? De vi holder utenfor? –

Det første svaret: Det er de gruppene i vårt eget samfunn som ikke har fått del i velstandsøkningen. Og det er fortsatt mange «hull»! På mine visitaser stusser jeg stadig over hvor galt det er at de som arbeider med mennesker tjener så mye mindre enn andre sektorer. – Og vi kan fortsette: Jeg stusser over bedrifter som legges ned fordi utbytte kan bli større et annet sted i verden! – Jeg reagerer på en veksttenkning som truer balansen i skaperverket og det langsiktige grunnlaget for liv – her langs våre kyster. Jeg drømmer om at vi skal bruke vår menneskelige kapasitet til å sats på fornybar energi som ikke er en trussel mot miljøet i havet og klimaet på jorda.

Og tankene går videre til hvem er det som får styre hva som er viktig og verdifullt? Hvem har skapt finanskrisen som truer hele Europa? Og hvem blir rammet? Er ikke denne krisen skapt av grådighet hvor vi er blitt blinde overfor virkelige verdier? Der en ikke bryr seg om forskjeller mellom mennesker. Der en ikke bryr seg om «de som faller utenfor». Der avstanden mellom rike og fattige bare blir større og større.  Jesus advarer mot «mammon», pengevesenets - tør vi si kapitalens? - iboende destruktive kraft. Bibelen taler i alle fall sterkt mot grådighet.  

Vi merker det her hos oss – og vi ser det enda mer i verdenssamfunnet – og 1. mai er en internasjonalismens dag! Derfor er det et sterkt behov for å gjenvinne de store og viktige ordene: rettferdighet og solidaritet, menneskeverd og fellesskap. De har ikke gått ut på dato. 

Vi er blitt minnet om slike gode ord i uka som ligger bak oss. I en enkel sang om «regnbuen» - om å leve sammen som søster og bror på en frodig jord.  Der vi ikke sendes i krig og der vi ikke stjeler fra framtida, men der vi gleder oss over livet, havet og stjernene – som er vår felles eiendom.

Jeg satt i en rettssal i Bodø og så overføringen fra Oslo Tinghus forrige fredag. Da ugjerningsmannen fra 22. juli skulle gi eksempler på hvordan norske barn indoktrineres i skoleverket i det han ser på som den aller største trusselen, det «multikulturelle» prosjektet der vi lever sammen i fred og fordragelighet uavhengig av tro og livssyn, av hudfarge og kultur. Og eksempelet ble Lillebjørn Nilsen og «Barn av regnbuen». Det var ganske sterkt! For disse enkle strofene bærer med seg en bibelsk visjon om fred og rettferdighet og om fellesskap mellom menneskene på tvers av alle grenser – og de er fanget inn i grunnleggende verdiene vi feirer og fokuserer på, på en dag som dette.

I det grusomme angrepet på nettopp disse ideene ved anslaget mot regjeringskvartalet og mot AUF-ungdommen på Utøya, har kampen for menneskeverd og fred, rettferdighet og mangfold fått et nytt og viktig fokus. Og da er det ikke bare den litt «naive» regnbuesangen til Lillebjørn Nilsen, men også Nordahl Griegs kraftfulle «salme» til ungdommen som gir oss perspektiv og motivasjon til å se «de fattige og uføre, de lamme og de blinde». De som er falt utenfor, men hører med i det medmenneskelighetens fellesskap Jesus utfordrer oss til å skape.

Så la oss synge denne sangen om fred og menneskeverd. Den var nok ikke tiltenkt en gudstjeneste, men den bærer med seg en guddommelig visjon.

Til Ungdommen

 Kringsatt av fiender, gå inn i din tid! Under en blodig storm - vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: Troen på livet vårt, menneskets verd.

For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det, dø om du må - men: Øk det og styrk det!

Stilt går granatenes glidende bånd. Stans deres drift mot død. Stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: Døden skal tape!

Edelt er mennesket jorden er rik! Finnes her nød og sult skyldes det svik.

Knus det! I livets navn skal urett falle. Solskinn av brød og muld eies av alle.

Da synker våpnene maktesløs ned! Skaper vi menneskeverd skaper vi fred.

Den som med høyre arm bærer en byrde, dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt fra bror til bror: vi vil bli gode mot menneskenes jord.

Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen som om vi bar et barn varsomt på armen.

Anders Behring Breiviks religiøse univers

Den store rettssaken er i gang. Den beveger seg på mange plan. Et «nærvær» i rettsalen via tingrettslokalet i Bodø den første fredagen da Behring Breivik gjennomgikk sine grusomme handlinger på Utøya, ble en skremmende opplevelse av hva et menneske kan foreta seg av vold inne i et fantasiens «rom» fylt av religiøs krigslogikk. Gjennom de dramatiske erfaringene også kirken på mitt sted (Bodø) ble delaktig i etter de voldelige terrorhandlingene den 22. juli, våknet interessen for hvor hvilken tankeverden som er med på å motivere til og rettferdiggjøre bombeattentatet i Oslo sentrum og massakren på Utøya. Det bisarre dokumentet «2083 – En europeisk frihetserklæring» ble lastet ned og gjennomsett. «Kompendiet» som Behring Breivik selv kaller det, er hans store bidrag til å endre historiens gang, slik den ble endret i 1683 da muslimene ble stanset ved Wiens porter. Spredningen av manifestet angir han selv som en av de viktigste årsakene til voldshandlingene. I retten kalte han seg en selger. Da han ikke nådd fram i media, måtte han ty til mer dramatiske virkemidler.

«2083» er et religiøst dokument. Fra ridderkorset på forsida, til den avsluttende dagboka hvor bønn inngår som en del av forberedelsene. Handlingene hans får sin rasjonalitet gjennom et religiøst, nærmest apokalyptisk konfliktbilde. I retten sa han at religiøs tro var en viktig forutsetning for å kunne foreta seg slike terrorhandlinger. I «kompendiet» gjennomgår han revolusjonære bevegelsers historie og konkluderer med at ateister og sekularister ofte feiler fordi de ikke har visjonen om et liv etter døden. Her har Islam sin styrke. al-Qaida, som fikk sitt store gjennombrudd med terrorhandlingene 11. september 2001, er det store eksempelet og samtidig Behring Breiviks «forbilde». For Islam er den store fienden, som i 1683. Det som det ottomanske rike ikke maktet å gjennomføre den gang, vil nå kunne skje hvis Europa ikke våkner og frigjør seg fra «kulturmarxistenes» forblindende villfarelse.

Da FrP ikke nådde fram i valget i 2005 på grunn av et «multikulturelt» styrt media, mistet Behring Breivik den endelige troen på demokratiet og gikk året etter i gang med sitt store frigjøringsprosjekt med seg selv som den enslige martyren som nå skulle vekke Europa i ridderheltens og martyrens skikkelse. 22. juli var i utgangspunktet et selvmordsprosjekt. Han trodde selv at han skulle dø av eksplosjonen i Grubbegata. Når han valgte å overgi seg på Utøya, var det fordi han gjennom en rettssak skulle få bragt budskapet sitt ut.

Bakteppet for aksjonen er altså den pågående islamiseringen av Europa. «Kompendiet» består av en lang historisk gjennomgang av Islams råe maktstyre, som Behring Breivik mener ikke kommer fram i lærebøker og media. Han følger trådene helt inn i dagsaktuelle oversikter over kristendomsforfølgelse i muslimske land. I utgangspunktet burde kirken være hans viktigst medspiller. Men kirken har sviktet, ikke minst de tradisjonelle, protestantiske kirkene i Europa. «Kompendiet» levner ikke biskoper og kirkeledere mye ære. Da er det bedre med den katolske kirke for der har en bevart tradisjonen, estetikken og ikke latt seg blende av «kulturmarxistenes» agenda med likestilling, anerkjennelse av homofilt samliv og ideen om det egalitære samfunnet. Kirken i Norge beskrives som «Arbeiderpartikirken». Den har mistet enhver troverdighet og framstår uten noen appell for folk flest. Denne multikulturelle utgaven av kirken, er en «selvmordskirke». Den vil dø ut. Behring Breivik ønsker en ny reformasjon hvor kirken finner tilbake til sine røtter og kan bli en åndelig kraft i samfunnet, enhetlig, sterk og tiltrekkende. Og han lanserer tanken om et stort europeisk kirkemøte som en del av denne kirkelige gjenreisningen.

Behring Breivik er ikke alene om en slik beskrivelse av konflikten i verden og kirkens svik. Vi finner liknende kritikk i mange kirkelige miljøer. Bøker som «Selvmordparadigmet» (Ole Jørgen Andfinsen) og «Alarm» (Hanne Nabintu Herland) henter tanker fra de samme kilder. Blogg-verdenen er fullt av tilsvarende retorikk. Men denne elendighetsbeskrivelsen både når det gjelder samfunnets manglende etiske kraft og kirkens åndelige fattigdom, ble på sett og vis motbevist gjennom reaksjonene etter Behring Breiviks «oppvekkeraksjon» den 22. juli. Det norske multikulturelle samfunnet viste en enhet og en verdiforankring som det ikke er så lett å se i den politiske og sosiale hverdagen. Det samme gjaldt kirkens nærvær i krisen.

I et kirkelig perspektiv var ubehagelig å lytte til Behring Breiviks henvisning til sin meditasjonsteknikk for å kunne «dehumanisere» seg selv til å tåle belastningen ved sin voldelige aksjon. Han hadde begynt med kristen bønn. Men det fungerte ikke optimalt. Det ble bedre da han supplerte dette med japansk bushido-teknikk og musikk. I «kompendiet» er det mer upresist tale om meditasjon. At både japansk ridder-etos og kristne martyrbønner, blir brukt som teknikker for mentalt å kunne gjennomføre terror, bærer i seg sin egen selvmotsigelse. For en japansk samurai var ridderlighet en viktig del av etoset, og kristen martyrhistorie dreier seg om å tåle lidelse som blir påført en, ikke om myrderier av forsvarsløse barn og unge. Da Behring Breivik selv valgte å beskrive «bønneverdenen» sin, håpet jeg at noen av de med utspørringsrett i salen, kunne ha utfordret han nettopp på dette punktet. Hvordan er det mulig å hente inspirasjon til grotesk nedskyting av uskyldig ungdom fra en religion som taler om nestekjærlighet, ja fiendekjærlighet og om å beskytte forsvarsløse? Behring Breivik er dessverre ikke alene i historien når det gjelder maktmisbruk i Guds navn. Men det er forferdelig å høre det beskrevet, veloverveid og planlagt. Kanskje ligger nøkkelen til å fjerne hans mentale skjold nettopp her, ved å framholde den himmelropende avstanden mellom den tro han mener seg å forsvare og de handlinger han har utført. Men det er kanskje ikke hensikten med en rettssak?

Åpent brev til UNE

En konvertitt, Behrooz Zendehdel, er sendt tilbake til Iran. UNE mener hans nye religiøse overbevisning ikke er troverdig. De er derimot overbevist om at han ikke vil bli utsatt for forfølgelse. Han har derfor ikke behov for beskyttelse i Norge. Han har nå flyktet til Tyrkia. Opplevelsene i Iran var skremmende. Dette kommer fram i mediaoppslag i Nettavisen og Vårt Land.

UNE ved sin informasjonssjef, Bjørn Lyster, velger å kommentere oppslag ved å så tvil om hans troverdighet fordi Lyster finner «sprik» mellom den versjonen av hans opplevelse jeg gjengir og den Vårt Land-journalisten beskriver. Det er oppsiktsvekkende at UNE kommer med en slik kommentar på et så tynt grunnlag. Det er rett og slett useriøst. Her handler det om et menneskes liv og skjebne. En bør kunne forvente at den norske myndighet som forvalter denne type saker ikke gir seg inn i forenklet kommentering uten å ha satt seg nærmere inn i saken. Det må være et elementært brudd på de enkleste saksbehandlingsregler.

Jeg vil derfor be UNE om å ta skritt for å få kjennskap fra Zendehdel selv, om hva som skjedde i tida etter at han ble overlatt til iranske myndigheter. Dette kan gjøres ved å gi at han et såkalt visum type D som vil gi han en tidsbegrenset adgang til Norge slik NOAS-medarbeider Jon Ole Martinsen foreslår i Vårt Land. En nærmere redegjørelse fra Zendehdel vil kunne være viktig materiale for norske myndigheter til å få et grundigere innblikk i den virkeligheten som møter konvertitter når de kommer tilbake til Iran.

Tor B. Jørgensen
Biskop i Sør-Hålogaland

Bibelen - fortsatt aktuell

(Publisert under fanen "Nordlands trompet" i Avisa Nordland 28. mars 2012)

Bibelen ble en bestselger da den kom i ny oversettelse i fjor høst. Den ligger fortsatt høyt på salgsstatistikkene. Dagbladet måtte for et par dager siden med en viss forundring melde at den igjen har steget fra 12 til 10. plass. Bibelen har fått ny status. Den er blitt et anerkjent litteratur- og kulturdokument. Tidsskriftet Bokvennen har viet fenomenet et helt nummer. Her har blant annet mange kjente personer fortalt om sitt forhold til Bibelen.

Bli med på Bodø kirkeakademis samtalemøte om bibelen på Universitet i Nordland onsdag 28. mars klokka 19.00.

Den britiske avisen The Guardian skrev i januar
om det oppsiktsvekkende bibelsalget i Norge.

Men er det fortsatt slik at Bibelen forteller sannheten om livet? For eksempel om jordas tilblivelse. Avisa Vårt Land gjorde for noen uker siden en enkel undersøkelse blant prester og pastorer som viste at mange kirkelige ledere ikke lenger tror på fortellingen om Noah. Det vakte reaksjoner. For mange er det overraskende og uvant å høre slik tale, selv om det er lenge siden det har vært god skoleteologi i Den norske kirke. To hundre år med kritisk, teologisk tenkning har åpnet for en nyansert forståelse av Bibelen, dens tilblivelse og dens budskap. Teologien bruker i dag vanlige faglige metoder både når det gjelder tekstenes litterære oppbygning og sammensetning og tolkningen av tekstenes innhold. De fleste teologer og prester vil i dag ikke se noen motsetning mellom en vitenskapelig beskrivelse av jordas og universets historie og Bibelens skapelsesberetninger. De to tilnærmingene har helt forskjellige utgangspunkt og de tilhører to forskjellige historiske «univers». 

Går vi hundre år tilbake var det fortsatt intens debatt mellom den moderne vitenskap og Bibelens troverdighet. I dag er vi i alle fall i norsk, teologisk sammenheng et helt annet sted. Men har da Bibelen mistet sin åndelige betydning? På ingen måte.  Det gamle testamentet i alt sitt mangfold og med sin sammensatte tilblivelseshistorie er en stor fortelling om mennesket og om Gud. Tekstene forteller om skaperverkets mysterier og om respekten for livet og for medmennesket. De poetiske bøkene åpner et fascinerende troens rom, mens profetene taler mot sosial urett og maktmisbruk med en tydelighet som fortsatt utfordrer. Her er mye gjenkjennelse, men samtidig kan forestillingslandskapet være motsetningsfylt og komplisert lest med dagens øyne. Gudsbildet i de 

gamle skriftene er blant annet preget av en annen tids brutalitet.

For den kristne kirke er det avgjørende at Det gamle testamentet leder fram til Skriftens store sentrum, fortellingen om Jesus Kristus. Også det er sammensatt og til dels flertydig litteratur. Nå har vi for eksempel nettopp feiret Maria budskapsdag som handler om Marias unnfangelse og dermed om jomfrufødselen. Er det en klar og entydig «lære» slik det senere er blitt utviklet i kirken? Det vil det være uenighet om blant teologiske forskere. Tanker om Jesu spesielle unnfangelse og fødsel spiller en overraskende liten rolle i det øvrige nytestamentlige materiale. Det avgjørende er den dramatiske påskefortellingen der Jesus blir tatt av dage og der noen kvinner forteller om en tom grav. Det er Bibelens kjernefortelling. Uten Jesu oppstandelse, ingen kristen tro. Ingen kirke. Og uten korset, ingen frelse. Dette dreier seg dypest sett om Guds kjærlighet.  Slik kan en i all enkelhet summere de teologiske perspektivene Paulus trekker opp i brevene til de små menighetene i det indre Middelhavet. Det var, har vært og er mange tolkninger av historien om Jesus, men tekstene som til slutt ble samlet i Bibelen, danner fortsatt grunnlag for kirkens tro.

Livet på jorda går mot sin slutt. Det forteller Bibelen og det forteller vitenskapen. Hvordan og når dette dramaet vil finne sted, er skjult i framtidas ulevde virkelighet. Tankene om dom og fortapelse har vært framtredende i kirkens tro og forkynnelse. Men på samme måte som vi kan lese skapelsesberetningene på en ny måte i dag, kan vi også våge å forestille oss endetidsdramaet i lys av den guddommelige nåde og kjærlighet vi møter i Jesus Kristus slik evangeliene forteller om han. - Bibelen er stor litteratur. Den er et viktig kulturdokument. Og den makter fortsatt å berøre og skape det kirken kaller tro.

En høyst oppegående folkekirke

Biskopens nyttårstale 2012 – Bodø Domkirke 08.01.12

I

2012: Ny grunnlov – ”ny” folkekirke

2012 blir et kirkehistorisk år. Grunnlovsparagrafer som har gjort Den norske kirke til en ”Statskirke” blir borte. Nå heter det i § 2:

«”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere der bekjender sig til den ere forpligtede til at oppdrage deres Børn i samme»,

og det blir nå til:

«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal kre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»

I sannhet en ny tid.

For ikke å snakke om endringene i § 16. I dag sier den noe om at ”Kongen anordner al offentlig Kirke- og Gudstjeneste”.

Dette forsvinner og i stedet kommer:

”Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten. .. Alle Troes- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje”.

Kirke på sotteseng?

Gir det fortsatt mening å snakke om folkekirke? Vil den kunne bestå? Er den ikke allerede på sotteseng? Mange mener tydeligvis det. Vi får stadige mediedrypp som viser tilbakegang – og jeg hadde nær sagt: Det skulle bare mangle. Fra å ha hatt en fullstendig lovbestemt og ”understøttet” monopolsituasjon gjennom århundrer, kan det medlemsmessig bare gå en vei statistisk og det er nedover. Religionsfrihetsprinsippet tilsier det. Endringer i sammensetningen av befolkningen tilsier det. Dyptgripende kulturelle holdningsendringer tilsier det.

Deltakelse er derimot et mer åpent spørsmål og en utfordring. Men dette har også sammenheng med viktige endringer i livsmønstre med utgangspunkt i økt velstand, styrkede kommunikasjoner, økte fritidstilbud, og medietilbud. Selvsagt merkes dette i kirken som i mange andre tilsvarende institusjoner og organisasjoner.

Et nostalgisk perspektivTenk om vi kunne vende tilbake til tida før TV, uten særlig organisert fritid, uten de store reisemuligheter, da vil en del ting sett annerledes ut. Og dette gjelder ikke bare den yngre generasjon. Bare tenk på hvor mange av Bodøs voksne befolkning som er i Syden i ”halve året”. Det merkes både her og der.

Holder overraskende godt stand

For meg er det mer overraskende at kirka holder så godt stand som den gjør! Folkekirka er overraskende oppegående.

Et apropos til fjorårets julestatistikk 2011La oss bare ta et lite lokalt apropos til nyhetsmeldinger om nedgang til julegudstjenester. Den store endringen har vært fra 1. dag til julaften. Men ut fra mine stikkprøver, har deltakelsen holdt seg jevnt høyt på julaften de senere årene. Her i Domkirken var 2.300 til stede på julaftensgudstjenestene, og mange måtte snu da dørene måtte stenges til den klokka 14! – La oss også ta med at det på årsbasis er nesten 50.000 som er innom Domkirka. Vel 12.000 av disse er på gudstjenester. Og det har vist en økende tendens. Det vil variere noe fra år til år avhengig av forskjellige forhold som for eksempel antallet dåp, hvilket har økt betydelig. Og så hadde vi besøk av Joralf Gjerstad en helg. Det gav utslag. Vi skal heller ikke se bort fra den dramatiske tida etter 22. juli. 

II

Nærvær i kriser – noen refleksjoner etter 22. juli

Noe av kirkens styrke viser seg ved dens nærvær når livet settes under press. Var det ikke det vi så i tida etter den 22. juli? Kirka bare var der. Som hus. Som atmosfære. Som ramme. Som ”sted” både i fysisk forstand og som sted for nye og gamle ritualer. Det er sted for stillhet. For smerte. For refleksjonen. For ettertanken. For de ”de evige ordan” som Trygve Hoff så flott uttrykker det i Nordnorsk julesalme.  

Mange ble overrasket over kirkas nærvær i krisen. Noen ble til og med provosert og mente kirka utnyttet situasjonen. Det var ikke tilfelle. Kirka hadde ingen forberedt strategi. Ingen spesiell plan. Det bare ble sånn. Kirka bare var der. Vi så det her i Bodø også.  Kirka som rom - og kirke som et varsomt medmenneskelighetens nærvær der og da.

Kirkens hverdag

Egentlig er dette verken overraskende eller nytt. For slik er det året igjennom. Livet i møte med døden er kirkens hovedmodus. Mellom 70 og 80 begravelser i året her fra Domkirka. Mer enn en i uka. Om lag 7000 mennesker tilstede ved disse avskjedene igjennom et år. Det er klart det gjør noe med oss. Fra dramatikken i møte med ”brå og vond død” til de vemodige følelsene knyttet til liv som går mot sin slutt når menneskene er mette av dager og kreftene ebber ut. Dette er kirkas hverdagserfaringer. 

Jeg tror denne delen av folkekirkas nærvær er dypt underestimert i vurderingen av kirka betydning i vårt folk. Det er ikke forstyrrende ekstraarbeid, men en del av hovedvirksomheten.
Det er vakkert fanget inn i en liten bok som kom for et par år siden (2009) av Kristoffer Schau da han besøkte begravelser hvor det ikke var nevnt noen pårørende. ”På vegne av venner” kalte han boka – og gir et sterkt inntrykk av kirkens seriøsitet og evne til å skape verdighet også i slike situasjoner fylt av respekt for levd liv. 

Dokument 2083

22. juli aktualiserte et annet stort tema: Frykten for innvandring og hatet mot muslimer. Gjerningsmannen hadde skrevet et stort dokument: ”2083 – En europeisk frihetserklæring”. Jeg har skrålest igjennom den merkelige skriftsamlingen. Det har vært skremmende lesning. Det forteller om en verden som jeg ikke har hatt kjennskap til. Nettsteder og blogger har blitt møtested og skapt nettverk av likesinnede hvor ansikt-til-ansikt-kommunikasjon og reaksjoner fra det offentlige rom er blitt borte. Det er blitt meningsdannelse og virkelighetsforståelse i bobler. I det miljøet Anders Behring Breivik har oppholdt seg, har en operert med enkle forklaringsmodeller på verdens og spesielt Europas elendighet. Den rådende politiske eliten har lagt Europa åpent for å overtas av Islam, er en hovedtese. Det de ikke greide da tyrkerne forsøkte å invadere Europa i 1683, men ble drevet tilbake, er i ferd med å skje nå, om vi ikke våkner og starter en motoffensiv slik at 2083 kan bli året da Europa igjen fordriver Islam fra vårt kristne kontinent slik de gjorde for 400 år siden, og det kristne Europa igjen få en lederrolle i verden. En god analyse av dette nye fenomenet finnes i Øyvind Strømmen «Det mørke nettet».

Konspirasjonsteorier og hat*

Et slikt verdensbilde bygger på forenklede historiske forklaringsmodeller og subtile konspirasjonsteorier. Det gjelder for eksempel teorien om at det eksisterer en hemmelig avtale mellom EU og de arabiske middelhavslandene som går tilbake til 1970-tallet. Her er det tegnet en visjon av et felles Eurabia som vil bli en ny maktenhet mot USA og Israel. Det forutsetter «fred» mellom det kristne Europa og det muslimske Midtøsten som i praksis legger Europa åpent for islamisering. Derfor blir aggresjonen ikke bare rettet mot Islam, men også den europeiske politiske og kulturelle elite. Den norske bloggeren Fjordman, som vi nå vet er Peder Are Nøstvold Jenssen, har over lengre tid skrevet bloggartikler med et tilsvarende utgangspunkt, og han er en av de viktigste bidragsyterne i «2083».

La meg si at det også finnes en mindre grov utgave av denne litteratur, men som peker på noe av de samme trekkene og hviler på noe av den samme virkelighetsforståelsen. Det gjelder for eksempel Ole Jørgen Andfindsen: ”Selvmordsparadigmet – Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet” (2010). Anfindsen har etter 22. juli beklaget noe av sin språkbruk og ikke minst bruken av Fjordmann. Også Halgrim Bergs bok: ”Amerikabrevet. Europa i fare” (2007) og Hanne Nabintu Herlands ”Alarm – Tanker om en kultur i krise” (2010), kan nevnes med det samme forbehold. Herland er mer fokusert på kampen mot ”klassisk” kulturradikalisme som truer vår kristne kultur, uten den samme brodden mot Islam og uten tilslutning til teorier som Eurabia.

Ubehagelige historiske minner

Frykt og hat rettet mot en ”folkegruppe” og mot en ”religion” som blir årsak til all elendighet, og derfor fordrives/utryddes, gir en ubehagelig gjenklang i Europas egen historie. Strukturelt er slike forenklinger med utpeking av en kollektiv ”synder”  svært nær den nazistiske antisemittismen.

Slike forenklede forklaringsmodeller finner vi også igjen i andre dramatiske etniske konflikter. Religion har dessverre ofte blitt brukt som markør i et slikt fryktens og hatets landskap. Selv i vår liberale grunnlov fra 1814, ser en slik spor først og fremst rettet mot Den katolske kirke – og mot jødene!  - Det kan også være på sin plass å minne om at en del kristen argumentasjon mot norsk medlemskap i EEC på 70-tallet brukt konspirasjonsteorier om katolsk kontroll over hele Europa som begrunnelse for sin motstand.

To bilder

Et bilde gikk verden over en uke etter 22. juli. Det var av sokneprest Anne Marit Tronvik og imam Senald Kobilica foran en kiste ut fra Nesodden kirke. Det forteller noe om det svaret som ble gitt i vårt norske samfunn, sammen med alle blomstene og store folkemønstringene. Vi står sammen i nøden. Hatet skal ikke seire. Ondskapen ikke få det siste ord. Igjen og igjen ble de tre ordene som Paulus summerer opp sin ode til kjærligheten i første korinterbrev gjentatt og gjentatt:

”Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten”.

Det andre bilde bærer jeg på i mitt indre. Det er også et sterkt bilde i et helt annet format enn det fra Nesodden. Det er samme fredagen, den 29. juli. Fra et enkelt lite møte i det enkle muslimske kultursenteret her i Bodø, det nærmeste vi kommer en moske. Usikkerhet og frykten preget fortsatt det muslimske fellesskapet. Gjennom tidligere kontakt, var det nå mulig å få en avklarende, og jeg tror, beroligende samtale med det muslimske miljøet i vår by. Dialog og fellesskap er de viktigste midlene for å motvirke frykt og usikkerhet som igjen blir til generaliserende vrangforestillinger. 

«Hva om…?»  – Det ubehagelige, kontrafaktiske spørsmålet og visjonen om det multikulturelle samfunn

Det gnagende spørsmålet som vi heldigvis ikke vet svaret på, foreløpig, er hvordan vi, vårt samfunn, våre politikere, media – og for den saks skyld, kirken ville ha reagert om det faktisk hadde vært en islamistisk gruppe som hadde stått bak de forferdelige ugjerningene? Ville vi da ha maktet å skille mellom jihadistiske terrorgrupper på den ene siden og Islam og muslimer i sin alminnelighet? Det er mitt håp at kirken med tydelighet og styrke hadde snakket samme språk og forholdt seg til våre muslimske venner på samme måte som vi nå så, selv om kirken da antakeligvis hadde gitt signaler som ville bli møtt med betydelig skepsis og fordømmelse. Kirken vil etter sitt vesen måtte være en multikulturalitetens forkjemper.

Religionsfriheten

Jesus sa en gang at disiplene skulle være ”kloke som slanger, og troskyldige som duer” (Mt 10,16). Viser bildet fra Nesodden at troskyldigheten har satt klokskapen til side? Ser vi en ettergivenhet overfor Islam som vil kunne få katastrofale konsekvenser?

Bildet vi får av landet som er preget av muslimsk lovgivning og rettspraksis, representerer store utfordringer både i et møte det som faktisk skjer i disse landene og med deres voksende andel i europeiske land, inklusive Norge. Der islamsk lov, sharia, dominerer, der anerkjennes ikke det vi dag anser som grunnleggende menneskerettigheter som religionsfrihet og ytringsfrihet.

Religionsfrihet har vært blant de mest underfokuserte områdene. Religionsfrihet dreier seg ikke bare toleranse av et visst religiøst mangfold, der Islam på mange måter har en bedre historie enn kristendommen, men også den enkeltes rett til å skifte religion. I et sharia-perspektiv er dette ikke bare prinsipielt umulig, men det er også forbundet med sterke juridiske, økonomiske og sosiale konsekvenser. Oppfordringer til å skifte religion, er i mange land i praksis forbudt. Hvilket igjen berører en annen grunnleggende menneskerettighet: ytringsfriheten.

Den norske kirke vet gjennom sitt globale nettverk, mye om disse utfordringene. Men også på kirkelig hold har det vært en registrerbar tilbakeholdenhet med å ta opp disse temaene, ikke minst fordi et tydeligere, offentlig engasjement vil kunne føre til ytterligere forverring av kristnes allerede svært vanskelige situasjon. Men temaet må fram i lyset, både i en norsk dialogkontekst og på den politiske dagsorden, slik utenriksminister Gahr Støre nylig har gitt uttrykk for.

StefanusalliansenInnad i kirken er det mer enn noen en organisasjon som har arbeidet for kirker under press og forfulgte kristne. Det er Norsk misjon i øst, som fra dette årsskiftet heter Stefanusalliansen. Denne organisasjonen er nå blitt samarbeidspartner i Samarbeidsrådet for menighet og misjon (SMM). Vi er glade for det fordi Sør-Hålogaland har allerede utviklet et godt samarbeid med denne organisasjonen ikke minst inn mot Egypt og den koptiske kirke og biskop Thomas i bispedømmet El-Qussia i øvre Egypt. Det er stor usikkerhet og frykt blant kristne i Egypt i etterkant av de store endringene som «den arabiske våren» har ført til i deres land. Nettopp i en slik situasjon er kontakt med utenverdenen av stor betydning. Flere av menighetene i Sør-Hålogaland støtter kirken i Egypt og vi håper å få sluttført en avtale mellom vårt bispedømme og biskop Thomas.

En innvandrers bekjennelse

Jeg har selv vært innvandrer. Vår familie bodde i Japan i store deler av tida mellom 1975 og 1989. Det er interessant og utfordrende å være fremmed, selv når en blir godt mottatt og papirene er i orden. Vi fikk drive fri religiøs virksomhet, bygge kirker og dele kirkens budskap fritt og åpent i et land hvor den kristne kirke bare utgjør en prosent av befolkningen. Med en slik bakgrunn bærer jeg med meg en viss «medynk» med innvandrere som prøver å få til et liv her i vårt land. Kanskje ikke minst de som tilhører andre religiøse tradisjoner.

Innvandringspolitisk tilstramming

Og dermed må jeg si litt om vår innvandringspolitikk. Jeg innser at det er et vanskelig felt i en verden hvor kortene er delt ut så forskjellig og hvor transport og moderne kommunikasjoner har gjort verden så liten. Det er mange som lengter etter større frihet, større trygghet og en framtid for seg og sine Og Norge i all sin overflod og stabilitet, er en magnet. Hvordan sette grenser? For det må vi! Politikerne har gitt oss lover og regler som vi må forholde oss til. Men disse er stadig gjenstand for tolkning og skjønn. Dessverre er nå de politiske signalene slik at dette skjønnet skal anvendes på en slik måte at det ikke skal stimulerer flere asylsøkere til å komme til landet vårt. Signalene følges tydeligvis hos dem som sitter og vurderer søknader.

Konkrete saker

Som biskop blir jeg stadig utfordret av søkere som har fått avslag i det norske UDI-UNE-systemet. I sin fortvilelse ønsker de støtte for sin sak. Og noen ganger blir jeg også jeg fortvilet etter å ha lest de offisielle avslagene. Det gjelder særlig to typer forhold: For det første når våre myndigheter legger for dagen manglende forståelse for trosoverbevisning som grunnlag for opphold i Norge for eksempel for kristne fra Iran. Jeg har blant annet engasjert meg i en konkret sak i Mosjøen og skrevet brev til myndighetene om det. For det andre gjelder det hensynet til barn som gjerne har vært lenge i vårt land og sendes hjem til en svært usikker framtid. I tillegg kan det være saker hvor formaliteter håndheves med lite medmenneskelig skjønn.

Innvandringsparadokser*

Det er flere store paradokser i dagens innvandringspolitiske situasjon. Vi er blant verdens rikeste land. Vi har en tradisjon knyttet både til det kristne budskap om medmenneskelighet og nestekjærlighet, en sterk misjonstradisjon med interesse for «folkeslagene» og en sosialdemokratisk solidaritetsretorikk med understreking av rettferdighet for de svake, samtidig som det er liten politisk oppslutning om en mer human innvandringspolitikk.

På det lokale plan kan en av og til også oppleve et annet paradoks. Det dreier seg om at en enkelt innvandrer eller innvandrerfamilie kan få sterk lokal støtte også fra folk som ellers er kjent for innvandrerskepsis. Det viser nettopp at når vi kommer nær nok den enkeltes situasjon, nyanseres de mer generelle prinsippene.

Slike paradoks er tankevekkende.

For kirken er det avgjørende at den holder fast på sine etiske idealer ved å fortsette å kjempe for en human og medmenneskelig innvandringspolitikk og ved å fortsette å engasjere seg i enkeltsaker. Dette er et felt hvor kirken må våge å komme på kant med betydelige deler av folket. Å være folkekirke betyr ikke å oppgi sin etiske integritet og sitt medmenneskelige engasjement.

III

Kirkens sakramentale nærvær

Og «mysteriet» i alt dette er at det dreier seg om en nærværsdimensjon som ikke er så lett å avlese i statstikker og oversikter. Det dreier seg om en dypere dimensjon. Om et hellig nærvær i lokalsamfunnet. Kanskje er det lettere å identifisere i bygde-Norge enn i byene. Det er knyttet til mange ting, men bare tenk på betydningen av kirkehusene våre. De er som ikoner i landskapet. De gir stedet identitet og karakter. Og det er viktig at det jevnlig skjer noe i disse ”husan”. At det feires Gudstjeneste der. Ofte er det få mange steder, mange søndager, men det foregår noe. De hellige handlingene forvaltes. De ”evige ordan” lyder, det tilbes og det synges. Det har virkning langt utover det selve gudstjenesten. Handlingene skjer på vegne av «alle» og i en større, åndelig sammenheng. Det dreier seg om det vi kanskje kan våge å kalle et sakramentalt nærvær. Det er en viktig dimensjon i folkekirken.

I Nord-Norge

En slik forståelse er nærliggende i vår landsdel. I vår landsdel har kirka ikke blitt for tydelig identifisert med én religiøs elite og med en åndelig tradisjon. Her er kirke for «alle», selv om en ikke nødvendigvis bruker den så mye. Hos oss har vekkelsesbevegelsen ikke skapt så klare skiller mellom dem som er innenfor og utenfor. Vi ser spor etter Hans Nielsen Hauge og vi har våre venner i de læstadianske forsamlingene, men i det store og det hele har det for det meste dreid seg om Vårherre og presten i god Petter Dass ånd – og for så vidt nytolket og forankret i vår natur gjennom Elias Blix. Man bryr ikke Vårherre i utide, men han er der når vi trenger det. Når vi har en foranledning til det. Folkekirken har derfor sin naturlige om ikke nødvendigvis prangende plass i det nordnorske kulturlandskapet.

Gudstjenestereformen

I år, 2012, tar vi for alvor fatt på en gjennomgripende gudstjenestereform. Hensikten er å bekrefte den folkekirkelige nærheten og utfordre til tydeligere involveringen for dem som måtte ønske det. Om vi greier å skape nytt engasjement rundt gudstjenesten gjenstår å se. Det er en ganske spennende øvelse med litt motstridende tendenser.

Vi har jo så vidt vendt oss til den forrige liturgien – og det nye «Fader Vår».! For ikke å snakke om nye salmebok fra 1980-tallet. Neste år kommer det en ny salmebok - uten Nord-norsk julesalme, men kanskje med ”Til ungdommen”!  - Jeg tror nok at mange av de som er faste kirkegjengere, er glad i liturgien vår slik de nå er blitt vant til den og at det nye kan virke forvirrende på dem som ikke går så ofte kirken. Nå er det imidlertid mye opp til den lokale menighet hvordan gudstjenesten skal utformes – og det blir spennende å se hvordan dette overtid vil fungere hos oss.

Flere gudstjeneste deltakere

Som nevnt har det vært flere til gudstjeneste her i Domkirka enn i fjor. Det er for tidlig å si noe på bispedømmeplan. Men, uansett om tallet går opp eller ned, er det mye som taler for at det totale antall enkeltmennesker som er innom kirka er økende også til gudstjenester. Den gamle menighetskjernens tid er mer eller mindre forbi. Den gang da folk ”gikk av sedvane”. Vi finner ikke mye igjen av den gamle lojaliteten som ikke minst folk med bakgrunn i det tradisjonelle forenings- og organisasjonsarbeidet utgjorde. Foreningenes og organisasjonenes storhetstid er definitivt over. «Min» organisasjon, NMS, hadde foreninger på hver et nes og i hver en fjordbotn, for ikke å snakke om på øyene, men de er alle nå så godt som forsvunnet. I glansdagene var det godt over et titalls ansatte i Nord-Norge, i dag er det ikke en gang to årsverk igjen!.

Ny lulesamisk liturgi

I 2011 fikk vi endelig ferdig den lulesamiske liturgien. Det har vært en viktig og tidkrevende prosess. Sør-Hålogaland bispedømme har et spesielt ansvar nettopp for denne samiske språkgruppa, hvilket er naturlig da det lulesamiske kjerneområdet i Tysfjord ligger i vårt bispedømme.

Det har vært mye kontakt fra biskop og bispedømme inn mot spesielt Tysfjord både med språkopplæring og drøfting av spørsmål knyttet til samisk identitet og historie og forholdet til Den norske kirke. En viktig side ved denne kommunikasjonen er også relasjon til den læstadianske forsamling som står svært sterkt nettopp i det samiske området.

Forsoningsprosjekt*

Et spesielt prosjekt har vakt betydelig oppmerksomhet de siste årene er et forsoningsprosjekt som formelt er avsluttet, men som det nå arbeides for å etablere på en fastere basis. Her er det utløpere både til Sør-Afrika og «Institute of Healing of Memories» og til andre organisasjoner. Samisk Kirkeråd er også en part i samtalene om en videreutvikling av dette prosjektet. Det blir svært spennende å se om vi får ført dette prosjektet videre.

Ny nattverddeltakelse

Nattverden var i sin tid obligatorisk del av det å være medlem av Den norske kirke. Rundt forrige århundreskifte kom det en sterk kirkelig reaksjon mot den tradisjonelle form for tvangskirkelighet og vanekristendom. Prester preget av den pietistiske tradisjon ved Universitetet i Oslo (Kristiania) var representanter for en et slikt oppgjør. Konsekvensene var iøynefallende. Nattverddeltakelsen sank dramatisk. Og holdningene har hatt et sterkt grep. Nattverden er for dem som er «troende». Nå ser vi tallene er på veg oppover. Nattverden er befridd fra sitt ”pietistiske fangenskap”. Alterringen som var for den angrende synder og den ekte troende, er nå erstattet mange steder med en enklere form for nattverdfeiring hvor en tar i mot stående i kordøra eller andre steder i kirkerommet. Innføringen av barnenattverd hører også med i dette bildet. Sakramentet har ikke mistet sin betydning. Det er uansett lang avstand fra et bordmåltid på Jesus tid og våre alterringer. Det er ikke det ytre som teller, men det guddommelige nærværet i brødet og vinen.

Løfterik trosopplæring

Noe av det mest spennende som har skjedd i Den norske kirke de senere årene er den såkalte trosopplæringsreformen. Etter vedtak i Stortinget begynte ordningen som et generasjonsforsinket svar på at kirken ”mistet” skolen som arena for kristendomsundervisningen allerede i 1967. Nå får en midler til å drive kirkelig opplæring, eller til å koble døpte barn og unge på kirken, for å si det sånn.

Det er angitt en sum på 320 kroner pr barn og unge pr år. Og det er utarbeidet en egen trosopplæringsplan som både sier noe om innhold og tilrettelegging.  På grunnlag av disse planene, vedtatt av kirkemøtet, skal det utvikles lokale planer for hver menighet. Dette er gledelig i et bispedømme hvor fortsatt prosenten av barnedåp og konfirmanter er høy. Det gir oss mulighet til å bygge ut kontaktmønsteret mellom disse to høydepunktene og ikke minst etter konfirmasjonstida.

2012 - Et frustrerende hvileår for trosopplæringen

Stortinget har fra år til år økt bevilgning i tråd med avtalen som ble inngått i 2003. Etter en prosjektperiode er fordelingsmønsteret nå basert på bispedømmene og prostiene. Hos oss gjenstår tre prostier (Indre Helgeland, Ofoten og Vesterålen). Statsbudsjettet for 2012 skuffet stort i forhold til forventningene om å få flere prostier inn i ordningen. Reaksjonene har vært sterke i de tre ventende prostiene. Og jeg skjønner den godt. Det er skapt unødvendig usikkerhet om prosjektets framdrift. De mulighetene trosopplæringsreformen har gitt, vil være en viktig forutsetning for videreutviklingen av den norske folkekirken!

Kirkens administrative basis

«I gode gamledager», og det er ikke så forferdelig lenge siden, var kirkens lokale ledelse og administrasjon presten, en deltids sekretær, en klokker og en kirketjener. I tillegg var det organist og kanskje en menighetssøster. Presten var nærmest kirken in persona, sammen med sin kone, prestefruen. Kontoret var i prestegården og kontortida var ofte tilfeldig. I dag er dette helt annerledes. Kirken er blitt en ansvarlig organisasjon som det stadig stilles nye offentlige forvaltningskrav til. Vi har fått styrket den sida betydelig siden forrige store kirkelige 1997 da fellesrådene ble etablert. Og vi har fått en helt annen regularitet på medarbeidersiden både når det gjelder kirkemusikk og diakoni, selv om det ikke minst på diakonsiden burde ha vært langt flere stillinger. Trosopplæringen har dessuten ført til ytterligere, faglig og personalmessig utvidelse. Dette er store og viktige endringer som er helt avgjørende for folkekirkas framtid. 

Prestetjenesten

På en spesiell måte har biskopen ansvar for prestene. Biskopen leder prestetjenesten som det står i hans tjenesteordning. Presteyrket står overfor stadig nye utfordringer. Det har kanskje ikke alltid vært like lett å se ”se hvor rik den[ne tjenesten] er på herlig” som det heter i ordinasjonsritualet. Heldigvis er vi kommet langt i å legge til rette for ordnet arbeidstid, og dermed for fritid og familieliv. Det representerer store utfordringer for rekrutteringen ikke minst i et bispedømme som vårt, hvordan vi kan legge til rette tjenesten og hvordan prestene blir fulgt opp. Her er ikke minst prostenes ny rolle som aktive ledere av prestetjenesten i prostiet, viktig. Vi utfordres også av arbeidsmarked for ektefelle og skole- og utdanningstilbud for barna. Rekruttering til prestetjeneste vil være helt avgjørende for folkekirkas framtid i vårt bispedømme og om Den norske kirke skal fortsette å være en landsdekkende kirke med basis i geografisk bestemt soknestruktur.

Men ved inngangen til dette året kan vi melde om så godt som full bemanning! Det er svært hyggelig, selv om det stresser bispedømmets økonomi ikke så aldeles lite!

Noen observasjoner om presteskapet:

Alderssammensetningen: Av en prestegruppe på 95 fyller 17 av oss 60 eller mer i år. Det er en helt ny situasjon og forteller blant noe om stabilitet hvilket jeg tar som et uttrykk for trivsel.

Kjønnsmessig fordeling: Foreløpig er ”bare” 1/3 kvinner, men hvem hadde trodd det for 50 år siden – og la oss minne hverandre om at i fjor feiret vi jubileet for den første kvinnelige prest i Den norske folkekirken!

Også interessant er det at vi faktisk har 13 utenlandske fortrinnsvis danske og tyske prester i vårt bispedømme. Jeg vil anta at det prosentvis er høyt i landsmålestokk.

Og vi har vært et foregangsbispedømme for å legge til rette for at folk med lokal tilknytning og med prestekall som har slått ut i moden alder, er blitt hjulpet dels gjennom relevant utdanning og dels har nådd fram gjennom en fri vurdering ut fra biskopens anbefaling, slikregelverket muliggjør. Vi har rundt ti prester i denne kategorien og et par tre som vi håper å få videre. Denne biskopen mener at slike muligheter burde utnyttes i enda større grad i vår kirke.

Oppsummering om den oppegående kirke

Folkekirken er høyst oppegående, på vei inn i en spennende endringsperiode i Den norske kirkes historie!  Det er verdt å merke seg at kirkens omdømme ble vurdert meget positivt i en undersøkelse gjort i 2010 så lenge en holder seg til den lokale kirke i alle fall. Og det er nettopp der kirken virkelig eksisterer: Blant folk, i menighetene. Og kanskje ikke minst slik dette oppleves i vår kirkelige tradisjon i Sør-Hålogaland der mange kan tale om «Vårherre i vårres verden».

Folkekirke som sann kirke

Men kan en folkekirke forbli en sann kirke i bibelsk forstand og innenfor vår lutherske tradisjon? Og kan den være en misjonal kirke både i et lokal, nasjonalt og globalt perspektiv? Dette er viktige spørsmål ikke minst på en dag hvor misjon står i fokus. – I dag vil det føre for langt å komme nærmere inn på disse problemstillingene, men jeg kan bare vise til en artikkel jeg har skrevet om temaet i festskriftet til Paul Leer-Salvesen. Svaret mitt på begge disse spørsmålene er et utvetydig ja! Vår norske folkekirke er både en kirke i strengere teologisk forstand og den må som sådan etter sitt vesen være misjonal. Dette er problemstillinger som biskopen vil komme tilbake til på forskjellig vis gjennom året som ligger foran oss – og som det vil være naturlig å komme nærmere tilbake til både i SMM-sammenheng og for eksempel ved neste års mottakelse som blir 6. januar!

Kirkevalget*

Den norske kirke har også fått midler til å gjennomføre et utvidet kirkevalg, både til menighetsråd og til bispedømmerådene og dermed også kirkemøtet. Den såkalte demokratireformen har vært en del av det større kirkeforliket med tanke på å skape ordninger som sikrer bredere deltakelse i valget av de organene som nå får en enda mer avgjørende innflytelse på profileringen av Den norske kirke. Vi må vel kunne si at valgene ikke har vært en umiddelbar suksess. Til menighetsrådene har valgdeltakelsen gjennom de nye grepene økt betydelig, selv om det fortsatt er lavt. Den største usikkerheten har vært rundt bispedømmerådsvalgene. Der har valgordningen med såkalt preferansevalg vist seg å være komplisert og svært mang stemmer måtte makuleres. I tillegg var kandidatene gjennomgående lite kjent hvilket gjorde valget lite engasjerende. Her er det et stort forbedringspotensiale både når det gjelder nominasjon og valgordning.

Den mest spennende utfordringen tenker jeg, er i og for seg ikke prosentandelen av stemmer (selv om det er en viktig utfordring), men om Den norske kirke makter å utvikle et folkekirkelig-demokratisk etos hvor en sikrer mangfoldet, bredden og romsligheten. Her framstår homofilispørsmålet som et testspørsmål. Det haster med å få en kirkelig ordning som garanterer at samkjønnede par kan få en formell kirkelig bekreftelse på sitt samliv i henhold til det lovverket som i dag gjelder. I min visjon for en åpen folkekirke, vil et eventuelt flertall som ikke kan akseptere homofilt samliv, gi mindretallet det rom at det skapes ordninger for dem. Jeg kommer stadig tilbake til den dramatiske rausheten og romsligheten som «apostelmøtet i Jerusalem» maktet å finne fram. Der ble man enige om å anerkjenne svært forskjellige «teologier» om renhet og tilsvarende forskjellig praksis. (Apgj 15). Argumentet for en slik forsonende toleranse, var henvisningen til alles avhengighet av Guds mangfoldige nåde. Folkekirkens framtid vil være avhengig av at det utvikles et slikt etos i vår norske kirke.

2012 – Det siste året?

Er det biskopen som varsler sin avskjed for han blir 67 i desember 2012. Nei, det er det ikke. Rammen er i utgangspunktet fire år til – så lenge humør og helse holder. Men er 2012 det siste året i menneskehetens historie? Er vi verdens ende i tidsmessig forstand? Det har vært atskillig oppmerksomhet om dette nå ved overgangen til 2012. For en gammel inkaidiansk kalender for verden, skal visst nok gå fram til desember i år. .

Det er vel liten grunn til å legge vekt på slike spekulasjoner. Mange har varslet dommedag. Men de har til nå tatt feil. En dag vet vi at livet på jorda vil ta slutt. Det sier også vitenskapen – for en gang vil solas livgivende energi være oppbrukt – og da skal det først bli veldig varmt før alt til slutt blir svart og kaldt. Da er jordas tid ute. Men menneskenes historie som artshistorie kan ta slutt før det.

Og Kirken har som en del av sin trosbekjennelse og sin identitet at han som en gang ble født i en stall i Betlehem, tilbedt av fremmede vismenn, tatt av dage på et kors også sto fra graven og til slutt ble tatt opp i himmelen som han en gang skal komme tilbake fra og gjøre alle ting nye. Da skal vi endelig få se han som han er. Da vi skal få møte han ansikt til ansikt. Da vi skal forstå alt. Da han er blitt alt i alle, og da «hvert kne [skal] bøye seg i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2,   )  

        

Kirken, også den norske folkekirken, fortsetter sin pilegrimsreise og krysser stadig nye årslinjer. På vei inn i det Herrens år 2012,, gjør vi det i igjen et perspektiv som Elias Blix har satt så vakkert ord på i den vakre nyttårsalmen: Gamleåret seig i hav:

”Gamleåret seig i hav,

siste dag i dauden bleikna;

men i aust det atter kveikna,

nyfødd sol stod opp or grav.

Ljoset fram or mørkret stiger

som på fyrste skapningsdag.

Sol og dag er fødd til siger,

mørkret dømt til nederlag.”

GODT NYTT ÅR – DET HERRENS ÅR 2012

Sør-Hålogaland biskop 8. januar 2012

(Avsnitt som er merket * ble ikke nevnt/bare sporadisk omtalt i den avholdte nyttårstalen og disse er delvis omarbeidet i forhold til tidligere tekster som også hadde med andre momenter – 15. jan.)

Ny bibel for nye generasjoner

19. oktober 2011 fikk vi en ny Bibel i Norge. I alle fall en ny bibeloversettelse på norsk, både nynorsk og bokmål utgitt av Det Norske Bibelselskap. Det har skjedd tre ganger før for bokmålets del, i 1904, 1930 og 1978, og to ganger på nynorsk: 1938 og 1978. Før det greide vi oss med de danske oversettelsene som begynte som en frukt av reformasjonen på 1500-tallet. Det var et viktig program for Martin Luther at folk skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Luthers oversettelse hadde også stor innvirkning på det tyske språkets videre utvikling.

Bibelen er fortsatt viktig. Forfatteren Karl Ove Knausgård sier: ”Bibelen er fortsatt den viktigste teksten som er skrevet, tanker og bilder derfra styrer fortsatt vår oppfatning av virkeligheten.” Knausgård har vært med på et spennende prosjekt: å gi den norske bibeloversettelsen et språk som reflekterer Bibelens egne litterære kvaliteter. Det vil bringe oss nærmere originaltekstens mangfold og kraft. Den forrige oversettelsen kom i 1978. Da var en opptatt av forståelighet. Det gikk tidvis på bekostning av det litterære særpreg av ved de greske og hebraiske tekstene, ikke minst bruken av språklige bilder.

En av de teologene som har arbeidet med den nye oversettelsen, Anders Aschim, som også er kjent som Elias Blix-ekspert, bruker et par eksempler for å vise hva det dreier seg om. Han viser til bruken av ordet ”kjøt” for å holde oss til Elias Blix sitt språk, nynorsk. I 1978-oversettelsen heter det for eksempel i Romerbrevet: ”For det som mennesket av naturen vil, fører til død, men det Anden vil, fører til liv og fred” (Rom 8,6). Her har vi blitt ”hjulpet” til å forstå ”kjøt” som ”mennesket av naturen”. I tillegg blir setningen bygd ut. Vi har mistet det rå og konkrete bildet og språkets stramhet. Det som skaper flere assosiasjoner og refleksjoner. I tråd med de nye ønskene om nærhet til teksten, vil det i Bibel 2011 hete: ”For det kjøtet vil, er død, men det Anden vil, er liv og fred.” Råere og strammere, for å si det sånn. Og mer i overensstemmelse med grunnteksten på gresk. Slik Paulus i sin tid skrev det!

Et annet eksempel er ikke minst Det gamle testamentets bruk av bilder for å uttrykke følelser og stemninger. Når vi i 1978-Bibelen kan lese at noen ”mistet motet”, står det i originalteksten ofte at ”hjertet smeltet”. Det virket åpenbart litt for vanskelig ved forrige oversettelse, og det konkrete bildet ble gjort abstrakt. Det ble kanskje innholdsmessig tydeligere, men det tapte noe av originalens livsnære bilde. Knausgård peker i en artikkel hvor han har skrevet om sin deltakelse i oversettelsesprosjektet, på at ”det abstrakte legger seg som et slør over teksten, fjerner det umiddelbare og nære ved det.”. Og nå heter det for eksempel i Josvas bok: ”Da smeltet folkets hjerte bort og ble som vann”.

Det er et imponerende arbeid Bibelselskapet nå har gjort. Det er ambisiøst. Måten å trekke inn forfattere og folk med litterær bakgrunn på, er forbilledlig. Tidligere må vi nok innrømme at mye av oversettelsesarbeidet mer har vært preget av teologiske interesser og mindre de litterærfaglige perspektivene. Og nå er vi ikke lenger så redde for konkrete og uvante bilder. Litteraturen er full av dem. Det er ikke tvil om at forfattere som C.S. Lewis med sine Narnia-fortellinger og J.R.R Tolkiens ”Ringenes herre”, har vist at fargerike bilder og livfullt språk ikke skyver lesere bort. Begge forfattere har på sin måte hentet inspirasjon fra bibelsk tankeverden og språkbruk. Nettopp i et slikt perspektiv blir Bibelens eget litterære univers viktig uten å skulle omformes til overtydelig og abstrakt klarhet. Bibel 2011 er slik sett en oversettelse for en ny generasjon.

Og Bibelinteressen er fortsatt stor, minner forfatteren Håvard Rem oss om. Han har vært med i dette oversettelsesprosjektet. Det er mange grupper også utenfor kirken som er opptatt av Bibelen. Bibelen er ingen fremmed bok i det sekulariserte og multikulturelle Norge. Derfor tar vi imot den nye Bibelen med store forventninger.

Biskop Tor B Jørgensen

ALDRI MER HIROSHIMA

PREKEN – Lillestrøm kirke - 07082011 – Hovedtekst: Jes 2,2-5

6. august 1945 kl 08.15 japansk tid ble atomalderen innledet. Den første atombomben ble sprengt over Hiroshima. Tre dager senere kl 11.02 ble Nagasaki rammet. To byer ble utsatt for de ukjente og voldsomme kreftene. Hiroshima som lå på en åpen slette, ble fullstendig ødelagt. I Nagasaki, som egentlig ikke var et bombemål, men på grunn av værforholdene likevel ble det, var ødeleggelsene ikke så omfattende fordi byen er gjennomskåret av neon høydedrag.

Hiroshima er blitt et ikon legemliggjort i den utbrente "domen" – restene etter handelssenterets kuppel på en av de få murbygningene i sentrum.

I Nagasaki står et bilde av en sammenfalt katolsk katedral som et tilsvarende ikon. Bombene rammet alt og alle.

Opp mot 200.0000 døde. Tallet får vi aldri vite eksakt. - Og mange, mange flere merket for livet. Menneskene hadde brukt sin kunnskap og sin kapasitet til å skape et monstervåpen!

Ikonene er bilder på menneskets enorme destruksjonspotensiale og samtidig bilder på menneskets vilje til liv: Aldri mer Hiroshima! Aldri mer Nagasaki!

Jeg har vært og sett det selv. Jeg har besøkt begge byene flere ganger mens jeg bodde i Japan på 70- og 80-tallet. I 2008 var jeg for første gang med på markeringene den 6. august. 

Finnes det noen begrunnelse for å slippe bombene?

Det går an å føre en akademisk debatt om hvorfor atombombene ble sluppet.

Var det for å få prøvet det nye våpenets virkekraft i praksis? Var det nødvendig for å få japanerne til å kapitulere og dermed spare mange allierte liv? Var det for å komme Sovjetunionen i forkjøpet både med okkupasjonen av Japan og i posisjoneringen før oppgjøret etter krigen?

Kanskje var alle motivene medvirkende. Det er på mange måter uinteressant. Bombene viste oss krigens sanne ansikt. De viste oss at krigens ytterste konsekvens er total ødeleggelse. Av livet. Av våre verdier. Av vår humanitet.

Og all logikk tilsa i 1945 at nå er det slutt! Vi har lært: Aldri mer Hiroshima – Aldri mer Nagasaki! - Men sånn ble det ikke. Den "kalde krigens" dynamikk bygde på en logikk om fryktens "balanse". Våpenarsenalene ble så store at vi kunne ødelegge alt liv på kloden mange ganger! Det var en fryktens tid for oss som vokste opp i de dager.

Vi er et annet sted i dag, men vi har enda ikke nådd målet. Det er fortsatt alt for store lagre av atomvåpen – og vi har ikke maktet å stanse spredningsfaren.

Det forutsetter en ny politisk vilje i verdenssamfunnet til å ta det siste steget for å bringe atomvåpen ut av verdenshistorien.

Kirken har vært en viktig røst mot atomvåpen. Og det er flere tydelige uttalelser på 50- og 60-tallet. Inspirasjonen var ofte Kirkenes Verdensråds. Uttalelsen fra 1960 avsluttes med et videre perspektiv: "Kirken vil fortsatt la sin røst lyde mot krigen som en uverdig form for å avgjøre tvistemål mellom nasjonene!"

Atomvåpen er bare en tydeliggjøring av moderne krigførings uhyrligheter. Moralsk sett er det ikke langt mellom "teppebombing" av tyske byer og katastrofen i Hiroshima og Nagasaki noen måneder senere. Og vi utfordres i dag. Norge er nå en krigførende makt. Vi ble ikke med i Irak, men vi er i Afghanistan. Kirken var sterkt engasjert mot norsk deltakelse i Irak, men vi har sagt lite om Afghanistan. Og enda mindre om Libya.

Men fortsatt gjelder det: "Krig er en uverdig form for å avgjøre tvistemål i verden!"

Også dagens kriger.

Vil vi se hva som faktisk skjer der bombene faller, da ser vi uskyldige mennesker påføres lidelser. Vi får bekreftet at krigføring sjelden skaper fred.  Krig løser ikke problemer. De skaper veldig ofte bare nye. Hvorfor lærer vi ikke det? - Også en såkalt krig mot terror vinnes vanskelig med militær makt. Det er vanskelig å bombe i stykker menneskelige miljøer som ønsker å skape frykt og som gjerne bruker vold og terror som sine uttrykksformer.

Selv i Libya der målet var å hindre overgrep mot sivilbefolkningen, er det vanskelig å se sporene av fredsstrategi.

Kirkens fredsengasjement er i utgangspunktet allmennmenneskelig. "Alle" ønsker å leve i fred, i trygghet og i frihet. Men kirken har tillegg sterke tekster og bilder fra sin kilde til kunnskap om livet, fra Bibelen. Vi har hørt sterke ord om fred lest dagens gudstjenesten, fra Det nye testamentet (Joh 14,27 og 1 Joh 1,5-7) – og vi skal nå lyttet til sterke og vakre ord fra Det gamle (Jes 2,2-5):

"

3　4　Han skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.
5　Kom, Jakobs ætt, la oss vandre i Herrens lys."

Det er en vakker tekst! Det er vakre bilder. Sånn ønsker vi det skal være mellom oss.

Det er en tekst som er mer enn en eskatologisk endetids drøm, den er samtidig et program! Den viser til en by. Fredens borg, Jerusalem, framstår i dag som et ufredens arnested der tre religioner møtes. Men fred på dette stedet vil gi store ringvirkninger. Derfor må det fortsatt være fokus på å skape fred mellom palestiner og israelere, mellom jøder, kristne og muslimer.

Vi merker forgreninger av denne konflikten også hos oss i disse dager. Det er noen som vil ha oss til å tro at vi står overfor en avgjørende kamp mellom islam og kristendom i verden i dag. Vi ble minnet om det 11.september for ti år siden. Og det kom plutselig nær oss i Oslo og på Utøya en fredag for litt over to uker siden. Den 22. juli. Ugjerningsmannens motiv var å vekke oss til kamp mot islam.

11. september innevarslet krigen mot terror. Retorikken var en hatets og gjengjeldelsens retorikk. Heldigvis svarte våre ledere og vårt folk på en helt annen måte. 22. juli-ugjeringene ble møtt med livets retorikk. Nå er det ikke uten videre lett å sammenholde 11. september og 22. juli. Forskjellene er mange, og vi kan bare spekulere over hva som ville ha skjedd om det hadde vært muslimske grupper som sto bak og gjennomførte terrorhandlingene her hos oss! Men vi kan øve oss i å tenke tanken at det kunne ha vært andre som gjorde det – for spenningene vi i dag opplever i en verden som sliter med mange og store utfordringer, vil kreve mye av oss framover. Fredens og fellesskapets vei, er en vanskelig vei.

Nå har vi kanskje større muligheter enn noen gang til å legge grunnlaget for fred fordi vi lever i en multikulturell verden. Vi møter muslimer både i Lillestrøm og Bodø. En av mine sterkeste opplevelser etter 22.juli-krisen, var møtet med den lokale muslimske forsamlingen i Bodø en uke senere. De var usikre og utrygge. Mer enn vanlig. Og derfor ble møtet så sterkt. Vi ønsker alle det samme og vi står sammen som medmennesker om de samme mål: fred, trygghet og frihet.

Veien framover er vanskelig. Men vi må ikke miste fredsvisjonen fra Jesajaboka av syne. Vi må bruke våre ressurser og vårt engasjement til å skape fred og liv – ikke krig og død.

Det er langt fra Hiroshima til Tyrifjorden, men begge hendelsene i all sin forskjellighet forteller det samme budskapet: Vi må stå sammen for freden!

Aldri mer 6. august. Aldri mer 22. juli. Aldri mer Hiroshima. Aldri mer Utøya!

　

　

Mange folk drar av sted og sier:
«Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!» For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.

I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stågrunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme.