KIRKEN OG STEMMERETTSJUBILEET

Kirken deltar med stor entusiasme i hyllesten av kvinners stemmerett vedtatt i Stortinget 11. juni 1913. Jeg deler gleden, men bærer på et betydelig ubehag. Hvordan var det mulig for det ledende sjiktet i det vi nå kaller Den norske kirke å ta så fullstendig feil. Det vi i dag hyller som teologisk ukontroversielt og som en universell og selvsagt rettighet, ble i sin tid motarbeidet med sterke teologiske argumenter fra biskoper og kirkelige professorer. Oppropet mot radikalismen, det vil blant annet si parlamentarismen (!), «Til Christendommens Venner» i 1883, var underskrevet av samtlige biskoper for eksempel. Biskop Heuch i Kristiansand benyttet sin mulighet til å tale til rette dem som støttet «kvinneemansipasjonen» da han sommeren 1890 var inne som varamann på Stortinget.

Innlegget til biskop Heuch er blitt stående som det klassiske uttrykket for kirkelig kjønnstenkning i siste halvdel av 1800-tallet, på veg inn i det 20. århundre. Det er et retoriske velformet og slagkraftig innlegg, men tilsvarende demagogisk og arrogant. Basert på natur og teologi i en uskjønn forening. Vi er i alle fall et helt annet sted i dag når det gjelder måten vi snakker om kjønnenes særpreg, kjønnspolariteten og familieliv uansett teologisk posisjon for øvrig. Kvinnens deltakelse i det politiske liv er for Heuch ikke et signal på kvinnens frigjøring, men signalet ‘til hennes fornedrelse, til hjemmets forstyrrelse, familielivets suksessive oppløsning og «sædernes» forfall’. Her angis hovedtemaet som utvikles med stor bravur på mange plan. Tenk for eksempel om ens mor skulle ha opptrådd på Stortingets talerstol! Tenk om hun med ‘sin «stakkels» fistelstemme skulle utbre seg med all den iver og fanatisme, som lett griper kvinnen, hvorvidt det var rimelig å beholde konsulatene i Wien og Rom!’, sa Heuch og viste til den foregående dags debatt om konsulater. 

Det er kanskje underholdende å lese slikt, på grensen til det komiske. For meg er det skremmende og ubehagelig. Ikke først og fremst som en tale av en enkeltstående biskop, men som et tidsbilde på hvordan det har vært mulig å bruke Bibelen og for den sakens skyld naturen, til å holde kvinnen utenfor. Til å holde noen nede. Til å undertrykke. Til å bevare egen posisjon og egne privilegier.  Heuch gjør seg til talsmann for kvinnene! Han benytter seg av det Bente Nilssen Lein har kalt «repressiv ros og ridderlighet». Hennes beskrivelse og analyse av den teologiske og samfunnsmessige debatten på 1880-tallet i boka «Kirken i felttog mot kvinnefrigjøring» (Universitetsforlaget 1981) kan gjerne tas fram igjen i forbindelse med stemmerettsjubileet også i kirkelig sammenheng. Det skaper ettertanke og ydmykhet. Det som i dag er selvsagt – slik vi i dag leser Bibelen, var det ikke for 100 og noen år siden. Det samme kan sies om kvinnelige prester for 50 og noen år siden. 

Den svenske teologen Jesper Svartvik skrev for noen år siden en grundig gjennomgang av det han kalte «Bibeltolkningens bakgator» (Verbum 2006). Han gir tre eksempler: Synet på jødene, slavene og de homoseksuelle. Det er skremmende å lese hvordan jødene har blitt ‘behandlet’ i teologihistorien, helt inn i nazismen. Her er Svartviks beskrivelse avslørende lesning også om en anerkjent svensk teolog som Hugo Odeberg! -  Og slavene. Kampen for å oppheve slavehandel og slaveri, var en intens og uforsonlig kirkelig og teologisk debatt, både i England og USA. Det har altså vært teologisk legitimt å forsvare et rasebasert slaveri! I dag ville vi kalt det vranglære. Svartvik kunne ha brukt kvinnespørsmålet også. Heuchs posisjon var i 1890 en etablert kirkelig hovedstrøm, men den viste seg å være en historisk bakevje. 

Hva gikk feil? Nettopp det utfordrer kvinnerettsjubileet oss til å reflektere over. For meg ligger en nøkkel til et svar i utgangspunktet for vår lesning av både Bibelen, livet og samfunnet. En lesning bestemt av Jesu sterke og radikale tale om nestekjærlighet. Det dreier seg om konsekvent om viljen til å se virkeligheten fra den andres side. Fra deres side som er offer for tilsidesettelse, usynliggjøring og undertrykkelse.  Være en stemme for de stemmeløse, som en tittel fra kirkens kamp mot apartheid uttrykte det.  Teologiske modeller og standpunkt kan på et gitt tidspunkt oppleves som ufravikelige og uomgjengelige. Historien ber oss være kritiske mot egen blindhet og orientere oss ut fra deres virkelighet som rammes av ordningene i vårt samfunn og av vår teologi. Å lese historien slik er alltid vanskelig. Det gjør en ydmyk også overfor egne standpunkt. Men går det ikke en vei fra slik lesning til kirkelig og teologisk motivert støtte til asylsøkere og romfolk. Til engasjement i klimasak og kritikk av vår grådighetsøkonomi – og for å holde oss til kjønn: om en ny holdning til homofilt samliv? Stemmerettsjubileet er slik sett en gylden anledning til kirkelig og teologisk refleksjon om kirkens og teologiens rolle også i dagens samfunn - mens vi gleder oss over den viktige avgjørelsen Stortinget tok 11. juni 1913. 

Tor B Jørgensen

Biskop i Den norske kirke

BOKBAD I BODØ 5. JUNI: SAMTALE MED FORFATTER JAN JAKOB TØNSETH OG JOURNALIST ALF SKJESETH OM ROMANEN "PROSTEN" OG LOFOTPROST KRISTEN SKJESETH

En orientering og en invitasjon

EN LITTERÆR OG POLITISK SAMTALE OM PROST SKJESETHS LIV OG VIRKE

I Sør-Hålogaland bispedømme er vi stolt av Petter Dass og Elias Blix. Vi tar gjerne med Grønlands apostel Hans Egede, som var prest i Vågan på 1700-tallet. Og vi kunne nevne teologen og «Nordlandsbanens far» Ole Tobias Olsen fra Helgeland.

Navnet KRISTEN SKJESETH er kanskje mindre kjent i dag, men prost Skjeseth er en av de mest fremtredende kirkeprofiler vi har i vårt bispedømme. Han var prest og prost i Lofoten fra 1921 til 1951. Før det hadde han vært prest i Narvik fra 1906.

Nå er livet hans beskrevet i romanform, av forfatteren – og slektningen - Jan Jakob Tønseth. Vi får gjennom denne romanen, Prosten, som bygger på den faktiske historien, men er utviklet i et personbilde som bare romanformatet åpner for, et nærbilde av tiden, troen og livet som en samfunnsbevisst teolog og prest kjempet med. Vi følger SKJESETH gjennom den store brytningstiden i vårt samfunn rundt forrige århundreskiftet da kristendoms- og kirkekritikk møtte en kirke i kamp mellom streng vekkelseskristendom og åpen kulturkirkelighet. Gjennom de sosiale spenningene i en framvoksende arbeiderbevegelse preget av klassekamp og kirkekonservatisme, og inn i krigen, slik den utfordret verdier og livet med kirken i Lofoten som kontekst.

Det er blitt en spennende og tankestimulerende historie om en sjelden kirkelig personlighet som utvist stor integritet og stort mot i møte med et samfunn i store endringer. Han framstår nærmest som en modellrepresentant en folkekirkelighet som har bred tilslutning i vår del av landet.

Jeg oppdaget Skjeseth i et antikvariat. Et utvalg av hans «Skrifter og taler» ble utgitt i 1970, nitti år etter hans fødsel, og enda mens minnet om han var sterkt nærværende i Lofoten. Nå blåser Tønseth nytt liv i Vågan-prosten og hans samtid. Og «prostens» engasjement og refleksjoner er fortsatt brennende aktuelle. Hvilke impulser kommer fra kirkens tro inn i dagens samfunnsdebatt? Hvordan skal kirken agere i de verdispørsmål som preger dagens politiske diskurs? Som biskop kjenner jeg slektskap med prost Skjeseths virkelighetsforståelse og hans tydelig engasjement. Men hva mener forfatter Tønseth om dette? Og hva mener en annen etterkommer av prosten, Klassekampjournalist Alf Skjeseth? Dette får vi mulighet til å samtale om i Bodø 5. juni da litteraturfestivalen «Det vilde ord» har invitert meg til å lede en samtale nettopp med forfatteren og journalisten. Jeg tror det kan bli en stimulerende samtale om livet og verdiene, samfunnet og politikken vinklet inn mot tro og kirke. At dette er aktuelle problemstillinger vitner de mange diskusjonene om kirkas politiske rolle i dagens samfunn oss om.  

+Tor B Jørgensen

Biskop i Sør-Hålogaland

Arrangement: Litteraturfestivalen Det Vilde Ord, Bokbad, onsdag 5. juni 2013, kl 17.30. Sted: «Sydøst», Nedre Torg, Bodø. Se ellers: detvildeord.no.

PÅSKE 2013

I AVISA NORDLAND, som i dag - påskeaften - ikke bringes rundt, men bare selges som løssalgsavis, hadde redaksjonen gitt plass til noen påskerefleksjoner i kronikks form. Et viktig poeng for meg er å vise at kirken i dag er et globalt fenomen og at feiringen i våre kirker, er en del av et stort universelt fellesskap. Pavevalget og innsettelsen av ny erkebiskop i Canterbury, hvor jeg selv fikk være tilstede, minnet oss om dette ved inngangen til årets påskeuke. Her følger kronikken:

En fredag i jødenes påskeuke for snart 2000 år siden sto noe fortvilte mennesker ved et kors. Romerne hadde dømt deres venn og lærer til døden etter en summarisk rettergang. Korset var det brutale straffemiddelet. Tre dager senere gikk noen kvinner til en grav for å stelle liket. De rapporterte om en tom grav. Det er grunnfortellingen i det som skapte den kristne kirke. Derfor er påsken kirkens viktigste fest. Påskeuka som forandret alt. Som forandret historien. I dag feires det påske i hele verden.

Rett før påske 2013 fikk vi klart inntrykk av at kirken i dag utgjør et levende, omfattende og mangfoldig internasjonalt fellesskap. Vi så det da det kom hvit røyk ut av Vatikanets «valgpipe» og den første paven fra Latin-Amerika uventet og overraskende kom ut på balkongen og ble annonsert som pave Frans. Den første. Selv er pave Frans jesuitt, det kjente og en gang så beryktede jesusselskapet skapt av Ignatius Loyala for å bekjempe reformasjon og vantro. I dag er de en organisasjon med stor troverdighet og anerkjennelse. Frans er den første jesuitt på pavestolen. Han valgte pavenavnet fra en annen orden, fransiskanerne, grunnlagt av «gråbrødrenes» far Frans av Assisi. En idealskikkelse i kirkens historie med vekt på tjeneste for medmennesker og et liv i enkelhet. Noen av prestene fra vårt bispedømme var på Petersplassen og hyllet Frans. De forteller om en elektrisk stemning. Pavevalget har skapt nytt håp. Inn i påskefeiringen 2013.

Selv var jeg med på en annen stor kirkelige begivenhet nå rett før påske. Innsettelsen av ny leder i det anglikanske kirkefellesskapet med 77 millioner medlemmer verden over. Den hadde ikke samme mediale dimensjoner som pavevalget, men erkebiskopen av Canterbury, den samlende lederfiguren i den anglikanske kirke, er en av de viktigste kirkelederne i den protestantiske verden. Det var også en stor opplevelse. En fullsatt katedral. En storslått seremoni. Også valget av Justin Welby var overraskende og uventet. Han er ingen akademisk teolog som sin forgjenger. Han har en annen yrkeskarriere bak seg. Som finansleder i den engelske oljeindustrien! Da han ble prest i 1989 sank han som en stein på lønnsskalaen. I Den engelske kirken har han jobbet som internasjonal fredsforhandler og som lokal menighetsprest. Før han ble domprost i Liverpool og biskop i Durham. Også Welby talte om fattigdom og rettferdighet som de store utfordringene for kirken. Det handler om kirkens troverdighet. Også han talte med frimodighet om en kirke som lever og vibrerer, i Afrika og Latin-Amerika, men også i Europa. Kirkens tid er ikke forbi.

Påsken 2013. For meg vil bildene fra Vatikanet og fra Canterbury prege påsken 2013. Håpet. Fokuset. En kirke for medmenneskelighet og tjeneste. Nå har ingen av de to store, internasjonale kirkefellesskapene en enkel framtid. De står overfor betydelige utfordringer. Fellesskapet er truet. Spørsmålet om kvinners plass i kirken er ett slikt øm tålelig spørsmål. Anglikanerne har vanskeligheter med kvinnelige biskoper. Katolikkene med kvinnelige prester. Og spørsmål knyttet til seksualitet og samliv skaper sterke spenninger. Mest åpent og direkte blant anglikanerne. Men midt i disse utfordringene, viser valgene av nye ledere kirkens store format anno 2013.

Den norske kirke er i sin grunnstruktur nasjonal. Men vi er også knyttet opp mot det store, globale kirkefellesskapet. Snart 200 års misjonsvirksomhet har skapt bånd til vibrerende og livskraftige kirker i Sør-Afrika og Etiopia. På Madagaskar og i Brasil. Jeg har selv vært med å feire tolv påsker i Japan hvor kirken er en beskjeden minoritet tallmessig. Vårt bispedømme har i dag nære kontakter med den ortodokse kirkefamilie. En påskenatt i Arkhangelsk for et par år siden hører med i min påskehistorie. Mysteriet ble levendegjort i en fantastisk kirkelig liturgi. I Egypt feirer den koptiske biskopen og Nordlands-vennen Tomas og hans menighet også eldgammel påske. Under sterkt press. Hva vil framtida by den kristne minoriteten i landet? Det så løfterikt ut med rop om demokrati, toleranse og ny åpenhet. I dag er situasjonen en annen. Og påskefeiringen i Beit Sahour, rett utenfor Betlehem i Palestina, en menighet som Skjerstad har fellesskap med, er i en vanskelig situasjon, preget av både fysiske og mentale murer som sperrer dem ute fra et liv i frihet og trygghet.  

Påske 2013. Det er stor avstand mellom den første kristne påske med korset og den tomme grav og den påsken vi feirer i dag. Men budskapet angår en hel verden. Det er kanskje ikke alltid så lett å se, men en ny pave og en ny erkebiskop peker på den store sammenhengen i historien knyttet til fortellingen om Jesus Kristus, hans død og hans oppstandelse.

OM TRO OG VITEN - Litt mer til Arnfinn Wiksaas i Avisa Nordland

Dette begynner kanskje å bli litt vanskelig siden jeg ikke greier å legge inn Arnfinn Wiksaas sine innlegg. Men jeg håper min tekst likevel gir mening - i en samtale som er viktig, men hvor det er vanskelig å skape dialog.

Slik skrev jeg (AN 190312):

Om tro og viten

Arnfinn Wiksaas har et livssyn som er basert på overbevisningen om at det ikke finnes noen Gud. Mange deler et slikt verdensbilde. Det finnes mange gode argumenter for det. Det innrømmer jeg gjerne. Men et moderne, vitenskapelig verdensbilde er ikke et lukket system som utelukker religiøs tro. Det finnes det mange eksempler på. Min tro på Gud forholder seg til moderne naturvitenskap og beskriver skapelse og liv på en annen måte enn tro definert med et annet vitenskapsbilde. Det er forskjell på middelalder og nytid også i teologiens verden.

Wiksaas viser til Zapffe, Edwien og Dawkins som den litteratur som svarer til hans verdensbilde. Edwien leste jeg med stor interesse i studietida. Debatten med og rundt Dawkins har jeg fulgt rimelig godt med på. Deres bidrag er interessante og gjerne provoserende. Men deres tolkning av virkeligheten oppfatter jeg som ensidig og unyansert. Når det gjelder den nyere diskusjonen med Dawkins kan jeg gjerne gi Wiksaas en utvalgt litteraturliste.

Så vil jeg prøve igjen: Den teologiske fagvitenskapen er i stadig utvikling. Tilnærming til de historiske kildene i de bibelske skriftene med sine litterære, religionshistoriske og fortolkningsmessige (hermenevtiske) utfordringer, er sammensatt og mangfoldig. Det lanseres stadig nye teorier både om hvem Jesus var, hva han gjorde og sa, hvordan han ble forstått og hva som skjedd etter hans død og med hans etterfølgere. I denne forskningshistorien har både Schweitzer og Deschner gitt viktige forskningsbidrag. Albert Schweitzers verk brukte jeg selv mye tid på i min egen studietid. Men forskningen er et annet sted i dag. Schweitzer hadde noen viktige poenger, men ikke hele forklaringen. Hvis Wiksaas virkelig ønsker å sette seg inn i dagens teologiske forskningsverden, kan jeg gjerne gi henvisninger til aktuell oversiktslitteratur.

At min tro og mitt kirkelige engasjement skulle være avhengig av mitt «statsbetalte» embete, vil jeg gjøre Wiksaas oppmerksom på at jeg har brukt største delen av mine 40 år etter ordinasjonen i 1973 som misjonær og generalsekretær i en frivillig organisasjon. Det er nå en gang slik at troen på Jesus Kristus har gitt meg så mye i livet mitt at jeg gjerne vil dele dette med mennesker rundt meg, enten det er i en japansk eller norsk kontekst. Bildet av Jesus slik jeg møter det i skriften, i den store historien og i mitt personlige liv, lever i et åpent og dialogisk forhold til vitenskap og virkelighet, og til mennesker som ikke deler min tro.  

Dette er ment som en invitasjon til videre dialog, men jeg er spent på om vi kommer noe videre når Wiksaas mener jeg henger fast i middelalderen!

Et ord til Wiksaas

Arnfinn Wiksaas er en ivrig debattant. Mange innlegg når Avisa Nordland. Religion og kristendom er et av flere hovedtemaer. Hans mange kritiske kommentarer har jeg latt stå ukommentert, men i hans siste artikkel om "Hva Jesus verken sa eller så..." kommenterer han noe jeg har skrevet på en slik måte at jeg har valgt å svare. Og her er svaret slik det sto på trykk i Avisa Nordland i dag (12.3.13).

Vet Wiksaas hva han skriver om?

Arnfinn Wiksaas skriver med den største selvfølgelighet om religiøse temaer. Han vet hva som er sant og rett. Han avskriver religion. Han gir karakterer og fester merkelapper. Han mener å ha avslørt den religiøse tro som stupid, hyklersk og historisk uetterrettelig. Arnfinn Wiksaas må selvsagt ha rett til å mene det, og å skrive det. En åpen samtale om religion og tro, etikk og verdier, er viktig. På tross av mange religions-innlegg fra Wiksaas sin hånd har jeg nølt med å skrive fordi hans bastante tro på egen innsikt og kunnskap og andres mangel på samme, ikke innbyr til dialog. Men siden han nå kommenterer (AN 1.3) noe jeg har skrevet (AN 23.2), vil jeg prøve meg.

Wiksaas avskriver Jesus som «vagabonden fra Nazaret». Denne Jesus skal ikke ha sagt noe om at skulle «etableres en kirke, og at paver og prester skulle formidle hans filosofi (i Kirkens favør), og at det skulle bli reist katedraler for fattiges penger». Og Wiksaas fortsetter: «Løftet om å komme snart tilbake for å hente de salige, er til dato ikke overholdt». De spørsmål Wiksaas peker på har vært viet betydelig oppmerksomhet i den faglige diskusjonen om forståelsen av Jesus-skikkelsen gjennom i snart 200 år. Teoriene har vært mange. Metodene og fortolkningsprinsippene i stadig utvikling. Alt i et åpent historisk-kritisk perspektiv. De aller fleste prester i Norge har sin faglige bakgrunn i et slikt miljø. Ingen teorier jeg har sett Wiksaas referere til har vært nye. Wiksaas kan i det hele ikke kjenne mye til den akademiske teologien som undervises i dag.

Det samme gjelder kirkehistorieforskningen. Wiksaas antyder for eksempel at jeg ikke skulle kjenne til dansk-norsk deltakelse i slavehandelen. Akkurat slavehandel har jeg jobbet en del med og kjenner forskningssituasjonen rimelig godt. Det er en fortelling om kirkelig mangel på å aktualisere Jesu budskap om nestekjærlighet og medmenneskelighet, slik vi ser det i dag. Jesus tok ikke noe oppgjør med slavehold, men han snakket med og om mennesker på en slik måte at vi i dag på teologisk grunnlag er motstandere av slaveri. Noen tilsvarende kunne vi si om kirkens kamp mot likestilling. I dag understreker vi på teologiske premisser likeverdet mellom mann og kvinne. Jeg skulle ha ønsket at kirkens ledere, inklusive biskoper, hadde vært pådrivere i disse sakene. Det hadde gitt større troverdighet. Men konteksten var en annen. Fagteologien og kirken er ikke redd for en åpen og kritisk historieforskning.

Men med all kritisk kunnskap som kan stables på beina, er det likevel fortsatt slik at personen Jesus fascinerer og utfordrer. På mange plan og på mange måter. Noen av oss kan ikke tenke oss et liv uten impulser fra daglig omgang med hans ord. Formuleringer og refleksjoner knyttet til Jesus berører de dypeste lagene i oss. Skyld, tilgivelse, forsoning, håp, kjærlighet. Liv. Død. Evighet. Påsken som vi nå nærmer oss er selve høydepunktet i dette dramaet. Korsfestelse og oppstandelse, i noen få fortettede dager i Jerusalem. Disse dagene har forandret vår historie. De betyr fortsatt mye for vår kultur og de betyr fortsatt noe dypt personlig, for mange av oss, noe vi vil kalle tro.

Wiksaas gjør et poeng av at jeg skal være en «liberalist» som er en fare for kirken. Han påstår at jeg ikke tolker «evangeliene etter klassisk fasong». Hvilken fasong? Viser ikke nettopp historien oss at det har vært mange fasonger? De var der allerede fra begynnelsen. Det Jesus sa og gjorde skapte forskjellige bilder av han. Deres situasjon og kontekst avgjorde mye av hvordan de oppfattet han. Sånn er det fortsatt i dag. Og våre kontekster er helt andre enn de var på Jesu tid. Derfor tolker vi forskjellig og legger vekt på forskjellige sider av hans budskap i lys av den kunnskap og de erfaringer vi i dag har om verden og livet. Jesus var i historien – og det er han fortsatt, i troens møte med budskapet.  Jeg må innrømme at det oppleves ganske arrogant å stemple denne troen for «nytteløs innbildning». For meg er det ganske fjernt fra min opplevelse av troen, og derfor spør jeg: Vet Wiksaas egentlig hva han snakker om når han gir sine karakteristikker og setter sine merkelapper?

VAKKERT, MEN FORVIRRENDE

Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land i dag (12.3.13)

BIBELEN PÅ TEATERET

Om Det Norske Teatrets store forestilling: BIBELEN

Opplevelsen var blandet, Fra det vakre til det forvirrende. Alt i alt var det ikke så lite av en skuffelse.

Det er nå noen uker siden jeg så Bibelen på Det Norske Teatret. Jeg så bare del to som dekker Det nye testamentet. Opplevelsen var blandet. Fra det vakre til det forvirrende. Alt i alt var det ikke så lite av en skuffelse. For forventningene hadde vært så store. Jeg bar ubevisst med meg et bilde av kombinasjonen Det Norske Teatret, Bibelen og Svein Tindberg. Og her lyste bare tittelen: «Bibelen». Stein Winge er ikke Tindberg,  og Bibelen kan bli til så mangt på en teaterscene. Forfatterne Winge hadde tatt med inn i prosjektet, ga et varsle om flertydighet. Men likevel var det forventninger om et møte med Bibelen og dens tekster. Og forventningen ble innfridd i noen scener. Sterkest ved saligprisningene der Jesus står alene på scenekanten og taler til skuespillere og tilskuere nede i salen og avslutter med «Fadervår». Det var en helt sjelden teateropplevelse.

Men ellers var det mange sidespor. Gjennom det hele skinte heller lyset fra José Saramagos «Jesusevangeliet», enn fra Bibelen. Winge selv har vist til denne romanen. Det er en fascinerende fortelling hvor historien om Jesus refortelles på en høyst eiendommelig, men samtidig vakker og tankevekkende måte. Rollene og begivenhetene legges annerledes enn i evangeliene. Maria fra Magdala spiller for eksempel en vesentlig rolle, som hos Winge. Hun er Jesu kvinne og nære fortrolige. Hun fraråder, med hell, for eksempel Jesus fra å vekke opp hennes døde bror Lasarus, fordi Lasarus da spares for å dø to ganger. Judas er den som forstår Jesus best og handler på Jesu ord da han overgir han til myndighetene. For Jesus vil død som en politisk aktør og tas av dage av romerne, for å spare Gud fra å ta ansvaret for hans død. Men Gud er «smartere» enn Jesus fra Nasaret og Jesus skjønner det og ber til slutt folket om å tilgi Gud! Tolkningene og assosiasjonene er mange. Varmen og tilforlateligheten stor. Winges velvillige og varsomme Jesus-figuren i Frank Kjosås sin skikkelse angir noe av denne tonen. Men ellers blir det mye fakter og bråk og for mye alternativ og utvendig bibellesning fra kjente og ukjente kilder uten at dobbeltheten mellom distanse og nærhet til bibeltekstene får liv.

Kanskje ville det ha fortonet seg annerledes om jeg også hadde sett del en, om Det gamle testamentet. Jeg vet ikke. Men jeg er imidlertid sikker på at det hadde fortonet seg ganske annerledes om jeg ikke hadde hatt med meg bildet av Det Norske Teatret og Bibelen i de tidligere Svein Tindberg-versjonene. Med forventningene om mer Bibel og mindre Saramago for å si det sånn. Den enkle tittelen: «Bibelen» styrker en slik forventning. -  Men bevares: Det er flott at Det Norske Teatret satser så stort på vår kulturs kjernelitteratur, som Bibelen er. Det er spennende med nytolkninger og nye innfallsvinkler. Det kan skape refleksjon og diskusjon. I så måte ville vi ha vært hjulpet av tilgang til et teksthefte som kunne gi grunnlag for en videre samtale for alle som er interessert i Bibelen. Det er en bok vi ikke blir ferdige med.

+tor b  -  12.03.13

HOEMS STORVERK OM GIGANTEN BJØRNSON

Jeg har kost meg noen uker med PDF-utgaven av "Det evige forår", det fjerde og siste bindet av biografi serien i fire bind, og det ble til følgende anmeldelse i avisa Vårt Land i i dag (1.mars).

DET EVIGE FORÅR (ble til VL-tittel: "Ned fra statuen" - hvilket ikke var noen dårlig endring)

Imponerende storverk om Bjørnstjerne Bjørnsons liv og tanker

Edvard Hoem har fullført et biografisk mesterverk. Det begynte med «Villskapens år» (1832-1875) som kom i 2009, fortsatte med «Vennskap i storm» (1875-1889) og «Syng meg hjæm» (1890-1899). Siste bind kommer i disse dager. Det dekker perioden fra 1899 fram til Bjørnsons død i 1910 og har fått den innholdsmettede Bjørnson-strofen «Det evige forår» som tittel. 

Jeg er imponert og betatt av både Hoem og Bjørnson. Det materiale Hoem har samlet og tilegnet seg er en bragd i seg selv. Korrespondansen, avisutklippene, alt tilstøtende materiale, fordøyet og tilrettelagt i en framstillingsform som både følger den ytre utvikling, så vel som det sårbare og engasjerte indre landskapet! I samfunnsliv og familieliv. Ja, kanskje ikke minst det siste. Hoem har tidligere dokumentert teft for de intrikate og sårbare familiebåndene. Det slår ut i full blomst i skildringen av Bjørnson og hans nære relasjoner. Til kone og barn og deres familier. Til venner og kvinner. Framstillingen er lettlest og dynamisk. Grundig og innsiktsfull.

Et dristig prosjekt

Å ta for seg Bjørnstjerne Bjørnson er et dristig prosjekt. Bjørnson har vært ferdigbeskrevet. Hans tid er forbi. Han var selv en datidens mann. Nasjonalromantikk og nasjonsbygging, og ferdig med det. Vi har tenkt på bondefortellingene og «Ja, vi elsker».  Men det er en feilbedømning både av tida og av mannen. For det finnes vel knapt noen mer spennende periode i nyere norsk politisk, kulturell og religiøs historie enn perioden fra 1850 til 1910. Bjørnsons tid. Og innsteget i denne historien kan knapt gjøres mer intenst enn gjennom en av hovedaktørene. Hoems intensjon er å skrive Bjørnson ned fra statuen og inn i livet. La ikon bli menneske igjen. Og det har han maktet.

De store sakene

I fjerde bind, gir Hoem oss et levende bilde av Bjørnsons spenningsfylte deltakelse i prosessen mot 7. juni vedtaket i Stortinget i 1905. Vi møter kvinnesaksmannen, som ikke fikk oppleve 1913 og alminnelig stemmerett for kvinner. Bjørnson var fredsaktivist. Visjonene hans gikk fra en skandinavisk union til et nytt «pangermansk» fellesskap i Europa. «Pangermanismen» kan høres ut som et forvarsel om den nazistiske drømmen, men ligner vel mer på dagens EU. Bjørnson kjempet mot undertrykkelse og urett. Det gjaldt for eksempel i Dreyfus-saken. Bjørnson fulgte saken aktivt fram til den jødiske offiseren ble frikjent og fikk sin oppreisning til slutt, i 1906 tolv år etter den første dommen. Et ironisk perspektiv i Hoems biografi er det faktum at han skriver Bjørnson inn i historien igjen på nynorsk. Det ville Bjørnson ha mislikt. Til de grader. Hoem vier språkkampen stor plass og gir Bjørnson mer og mindre skylda for at målsaka ikke fikk det gjennomslag som Venstre-venner som for eksempel salmedikter og kirkeminister Elias Blix hadde håpet på.

Bjørnson og kristendommen

En av biograf Hoems store fortjenester er at han også har et våkent og kvalifisert blikk for de religiøse og teologiske spenningene i Bjørnsons samtid og i Bjørnsons eget liv. Bjørnson ble etter sin religiøse krise, en sterk kirkekritiker (Bind 2). Han gjorde opprør mot hykleriet han fant i kirken. Prestenes dogmatiske tro tok ikke hensyn til moderne vitenskapelig kritikk av Bibelen. De holdt folk fanget i en «fryktens religion». «De gode gjerninger frelser verden» er hans parole som avdekker et optimistisk menneskesyn og åpner visjonene om en bedre verden, skapt av frie mennesker. Hoem har et interessant synspunkt. Bjørnson «ville ha kjent seg igjen i det han såg» om han kom tilbake å møtte alminnelige folkekirkemedlemmer i Norge. De tror omtrent som Bjørnson! Ble Bjørnson «kristen» på dødsleiet? Hoem presenterer historiene, men er varsom med å bekrefte noen «omvendelseshistorie». Bjørnson meldte seg aldri ut av kirka. Han så viktigheten av kristendommens verdier. Og han kjent livet igjennom en indre tiltrekning til, interessant nok, den katolske kirke. For meg er et annet spørsmål interessant. Hvordan ville Bjørnsons troshistorie ha blitt om han i sin tid hadde møtt en kirke og et presteskap som er der vi er i dag? Tenk om kirken i hans dager hadde sett hans verdier som nå er blitt våre i spørsmål som demokrati, kvinner, kultur, vitenskap, humanisme og et nyansert syn på Bibelen og en historisk, reflektert måte å forstå Bibelen på. Det var noen som så. Sokneprest Herman Lundes gravtale gir fortsatt stoff til ettertanke.

Til Edvard Hoem: Takk for verket og takk for å sette mennesket Bjørnstjerne Bjørnson i hans og i vår tid. Kanskje er «foråret» ikke forbi.